Norges
mest kjente synske person gjennom tidene
Hvem
var han egentlig, hvor kom han fra og hva ville han – den
hemmelighetsfulle og klarsynte Marcello Haugen som døde i
1967, nesten 90 år gammel? En eiendommelig og myteomspunnen
mann som for det meste var taus om seg selv og sine evner, men som av
mange regnes for et stykke norsk kultur- og åndshistorie.
I denne
velskrevne boken om hans liv forsøker Øistein Parmann
å gi svar, blant annet ved hjelp av skildringene til Marcellos
venner og flere av dem som møtte og ble hjulpet av ham.
Biograf
Parmann gjengir også mange av sine egne etter eget utsagn
”underlige ’tilfeldigheter’” under arbeidet med boken.
Spennende
faktastoff om Marcello Haugen, med en rekke eksempler på hans
synskhet og helbredende evner – og så veldokumentert at
selv skeptikerne vil la seg overbevise!
ISBN nummer: 82-92478-02-7
Antall
sider: 298
Pris:
179 eksklusiv porto.
Mykomslag
Huset
på Svarga.
Bildet
er tatt i 1998. Huset er
nå i private hender,
men
kapellet er bevart fra Marcello´s tid og kan sees for de som
ønsker det.
Innhold
introduksjon/ hvem var Marcello
Haugen
Forord..............................................................................................................9
Barndom og ungdom i "sølvbyen"- se under/ned.......................................15
Lokomotivpusser og "eventyrprins"...................................................................63
utdrag ellers:
Nye inntrykk....................................................................................................73
Den nye "Visknut".....-mer
om visknut...............................................................81
"Mannen med den sjette sans"..........................................................................88
Et skjebnesvangert år.....................................................................................103
"Den celebre kvaksalver"................................................................................116
"Øvre-Svarga" og "Sameti".............................................................................122
Melkebutikk i Kristiania og grevskap i Østerrike.............................................130
Skipsreder, byggherre og Pater familias..........................................................135
Sjelesørger og åndelig veileder.......................................................................148
Mange kan fortelle.........................................................................................162
På nært hold..................................................................................................179
Legene overså - Marcello så..........................................................................210
Gamle kjente.................................................................................................218
Nære, venner og naboer................................................................................224
Krig og - "Svarga".........................................................................................229
Marcello og kvinnene.....................................................................................240
Korset og rosen.............................................................................................245
Merkelige malerier.........................................................................................253
Meninger om mangt.......................................................................................260
Marcello og Legene.......................................................................................268
Over "terskelen".............................................................................................275
Efterskrift 1985..............................................................................................278
"Fortrolige" meddelelser.................................................................................285 |
Forord
Under hele
min barndom og oppvekst dukket til stadighet navnet Marcello Haugen
opp, kjent og fremmedartet på samme tid, rytmisk og
velklingende. Av de voksne ble han alltid omtalt på en slik
måte at et barn øyeblikkelig spisset ører - her
var vi ute av hverdagen og inne i noe som barn har bedre forstand
på enn voksne.
De aller
fleste mennesker over en viss alder her i landet har hørt om
ham. Tusener på tusener har møtt ham personlig og er
blitt hjulpet av ham på en eller annen måte.
Men hvem
var han?
Marcello
Haugen var konsekvent taus om seg selv. Bare i brokker finnes
opplysninger som kan føyes sammen slik at de danner en ytre og
en indre biografi. Han har ikke efterlatt seg noe skrevet om seg
selv, hverken dagbokblader eller brev. Heller ikke har han fortalt
noen noe vesentlig om seg selv. Tvert imot sørget han for
å skjule sine spor. Han var - for å bruke et uttrykk fra
Churchill -"et mysterium innhyllet i gåter".
Det rent
biografiske materialet om Marcello Haugen har med andre ord vært
meget vanskelig å oppspore.
Han
døde i 1967. Selv møtte jeg ham aldri. En gang i
50-årene hadde jeg en chanse. Jeg var på Nansenskolen som
foredragsholder, og alle elevene hadde i tur og orden besøkt
ham. Jeg hadde selv lyst, men syntes ikke jeg hadde noe brukbart
påskudd. Dessuten var jeg aktiv journalist på den tiden,
og jeg visste at han konsekvent nektet å ta imot pressefolk.
Marcello Haugens stemme har jeg hørt på lydbånd.
Det er det nærmeste jeg har vært ham.
Hvorfor
fant jeg da på å skrive bok om ham?
Jeg fant
ikke på det. Det hele begynte nærmest ved en
misforståelse. Jeg fikk en telefonoppringning fra forfatteren
Andreas Eriksen, som nettopp hadde avsluttet arbeidet med et
TV-program om vår store billedhugger Rolf Lunde fra
Lillehammer, og nå hadde han fått ideen til et program om
Marcello Haugen som skulle hete "Veien til Svarga". Eriksen
hadde forstått det slik at jeg kjente Marcello Haugen og ville
ha meg med i programmet som intervjuer. Jeg sa nei - har ikke tid,
vet forøvrig ingenting om mannen, finn en annen.
Jeg lot
meg imidlertid overtale til å ta et par av samtalene. Det endte
med at jeg tok alle.
Under
disse filmdagene på Lillehammer våren 1973 kom vi i
kontakt med en rekke mennesker som fortalte om Marcello Haugen. Jeg
lyttet til dem med stigende forbauselse. Var dette sant? Kunne dette
være mulig?
Bare en
brøkdel av stoffet kunne rommes innenfor et TV program. Utover
sommeren fortsatte det å beskjeftige meg, og jeg plaget meg
selv med tanken på at programmet kunne gi støtet til en
lettvint, sensasjonspreget utnyttelse av stoffet omkring denne mannen
som hele sitt liv avskydde all publisitet. Dette ble efterhvert noe
av et samvittighetsproblem for meg, som endte i en beslutning: hvis
noen skal skrive om Marcello Haugen, skal jeg gjøre det.
Vel - her
er boken.
Jeg har
søkt å fremstille mennesket Marcello Haugen uten å
legge noe til, men også uten å trekke noe fra. I
første omgang har jeg sett det som en oppgave å
fremlegge materialet omkring ham, ikke å diskutere det. En
måneds tid høsten 1973 reiste jeg rundt i landet og tok
opp samtaler på lydbånd med mennesker som på en
eller annen måte har hatt forbindelse med Marcello Haugen. Der
det har vært mulig, har jeg sørget for å få
historien fra første hånd. Dette
"anekdotemateriale" danner en vesentlig del av boken. Selv
synes jeg at bildet av mannen har steget frem for meg gjennom disse
samtaler. Det er mitt håp at leseren vil lære ham å
kjenne på denne måten.
Man kunne
ha fortsatt i lange tider med å samle historier fra folk som
har opplevet Marcello Haugen. Men hensikten med denne boken var ikke
å lage en samling anekdoter om mannen. Derfor gjengir jeg bare
et utvalg av dem jeg har kunnet få tak i.
Under
arbeidet ønsket jeg ofte at jeg hadde vært litt klarsynt
selv, så hadde jeg kanskje funnet frem til de aller
"beste" og mest karakteristiske historiene. De jeg har
samlet er allikevel tilstrekkelig til å belyse de viktigste
sider av Marcello Haugen og hans spesielle evner.
Jeg
føler trang til å takke alle de mennesker som i brev og
samtaler har fortalt meg om Marcello Haugen. En særlig takk til
Trude Hogstad, som kjente Marcello godt gjennom mange år, og
som overlot meg sine opptegnelser om ham. Mange av opplysningene om
hans barndomsår skyldes henne. Endelig en takk til hans familie
som tillitsfullt har stillet til disposisjon det materiale som der fantes.
Nesodden
mai 1974
Øistein
Parmann
Forord til
ny utgave
Boken om
Marcello Haugen har vært utsolgt i flere år, og mange har
efterlyst en ny utgave. Siden den utkom første gang i 1974 har
jeg mottatt brev og henvendelser fra folk som fortalte sin historie
om Marcello Haugen og sine opplevelser med ham. En del av dette
stoffet har jeg tatt med i den nye utgaven, samtidig som annet,
mindre vesentlig stoff er sløyfet. Forøvrig er
hovedinnholdet uforandret.
Jeg
opplevet så mange underlige såkalte
"tilfeldigheter" den gangen jeg arbeidet med boken. I et
efterskrift gjengir jeg noen av disse hendelsene, som kanskje for
enkelte lesere vil ha en ekte tilknytning til stoffet i boken
forøvrig. Man får legge i disse hendelser hva man vil.
Men når det gjelder et menneske som Marcello Haugen, regner jeg
ingenting for helt usannsynlig. Man kan lett bli overtroisk, men like
ofte er man for "undertroisk" og går blind og
døv forbi små signaler langs veien.
Jeg har
også tatt med noen prøver på de
"fortrolige" stensilerte meddelelser som Marcello Haugen
delte ut.
Bildene i
boken er for det meste amatørfotografier. En gruppe bilder -
bl.a. omslagsfotoet - er tatt av Marcellos venn, fotograf Hans T.
Løkken på Lillehammer. Et par fotografier har rektor Jon
Fretheim stillet til disposisjon.
De fleste
av de mennesker jeg intervjuet for 12 år siden er døde.
Det var altså i siste øyeblikk stoffet om Marcello
Haugen ble samlet. Men ennå lever mennesker som møtte
ham og kjente ham og som har gitt meg nyttige opplysninger og bidrag
til forståelsen av denne eiendommelige mann. Jeg takker dem
alle, både de levende og de såkalte døde.
Nesodden
april 1985
Øistein
Parmann
Forord til
3. utgave
Siden
1974, da jeg første gang utgav boken om Marcello Haugen, har
interessen for denne eiendommelige skikkelse bare øket. Mange
har fortalt meg at beretningen om ham ble en inngang til et liv med
større perspektiv og rikere innhold. Dette har gitt meg en
følelse av dyp tilfredshet og takknemlighet, og har for meg
vært en bekreftelse på verdien av det skrevne ord og av
boken som medium.
I forordet
til førsteutgaven skriver jeg: "Marcello Haugen var
konsekvent taus om seg selv. Bare i brokker finnes opplysninger som
kan føyes sammen slik at de danner en ytre og en indre
biografi. Han har ikke efterlatt seg noe skrevet om seg selv, hverken
dagbokblader eller brev&ldots;"
Høsten
1987 dukket det opp en påbegynt selvbiografi med Marcello
Haugens karakteristiske, energiske og klare håndskrift, skrevet
i Hillerød i Danmark 1938. Han var da 60 år gammel.
Manuskriptet var blitt oppbevart hos en av hans slektninger. Det er
på 132 sider (fortalt i 3. person) og slutter midt i en
setning. Manuskriptet rekker frem til Marcello er 21 år.
Funnet av
manuskriptet er betydningsfullt. Vi kan bare beklage at Marcello ikke
rakk å fullføre det. Vi skulle gjerne ha hans egen
beretning om sitt mangfoldige liv, hvor store perioder for oss ligger
i mørke eller halvmørke. Begynnelsen av manuskriptet er
bredt anlagt; han hadde åpenbart i sinne å skrive om hele
sitt liv, og da også sikkert om alt det han alltid tiet med.
Akkurat idet tampen så å si begynner å brenne, dvs.
når han for alvor blir klar over, og begynner å ta i
bruk, sine overnaturlige evner, slutter manuskriptet.
Men
skildringene av barndommen og den første ungdom, er
selvfølgelig av betydelig interesse. Disse grunnleggende
årene forklarer meget om den senere Marcello. Jeg har brukt
dette materialet som kilde for en omarbeidelse og betydelig utvidelse
av første del av min bok. Meget nytt stoff er her kommet til,
og en del av mine opprinnelige opplysninger blir utfylt og delvis korrigert.
Aven eller
annen grunn opprettholder han den gamle myte om sin fars herkomst
samtidig som han - som vi skal se - selv delvis slår ben under
den. Her støtter jeg meg på opplysninger fra
kirkebøkene og drøfter hva som er myte og hva som er virkelighet.
Foruten
Marcellos egne erindringer, er det også dukket opp -
såkalt tilfeldig - en del nytt og merkelig stoff. Det dreier
seg om Marcellos forbindelse med Eva Maae i tyveårene. Dette
blir omtalt på sin kronologiske plass i boken.
Jeg vil
her gjerne takke Rønnaug Kvakkestad, som på vegne av
Marcellos familie har vist meg den tillit å overlate meg de
nevnte påbegynte erindringer. Likeledes takker jeg Marcellos
søsterdatter Borghild Haugaløkken fra Otta og Else
Marie Kilén for supplerende materiale.
Nesodden
april 1989
Øistein
Parmann
Forord til
4. utgave
Denne nye
utgave av boken om Marcello Haugen er et fotografisk opptrykk av den
forrige, bortsett fra et tillegg på noen sider som er
føyet til på slutten av boken. Det dukker stadig opp nye
og interessante ting om Marcello, og jeg har funnet det riktig å
føye dette til det materialet som er opparbeidet gjennom de
tidligere utgaver. Interessen for Marcello Haugen er stadig stigende,
særlig er det gledelig for meg å oppleve interessen blant
de unge.
Nesodden
oktober 1992
Øistein
Parmann
Barndom og
ungdom i "sølvbyen"
Våren
1850 var et sigøynerfølge på vei til Kongsberg
marked. En regnværsnatt fikk vandrerne tak over hodet i
drengestuen på en gård. Da de neste dag dro videre,
lå det tilbake en to måneder gammel gutt.
Åtteogtyve
år senere ble han far til et guttebarn som ble døpt
Martin Mikael, den senere Marcello Haugen.
Slik lyder
myten. Men allerede her støter vi på den første
av alle de gåter vi efterhvert skal møte i denne boken.
La oss foreløbig vente litt med å la Martin Mikael komme
til verden og konsentrere oss om faren.
I den
påbegynte selvbiografien som er kommet for dagen, opprettholder
Marcello Haugen denne myte om sin fars opprinnelse. Han begynner
slik: "Det var ved vintertid omkring året 1851 at et
større følge fremmedartede folk av Romanesslekten
reiste omkring i Norge . . . Da følget kom til Eiker, tok de
opphold på gården Søndre Kofstad. Her ble det
besluttet at følget skulle reise til Kongsberg marked.
Vinteren
var streng det året, og det farende folk ble enige om å
sette igjen en gutt på 3-4 måneder hos de snille
bondefolk, for siden at hente ham efter Kongsberg markeds slutt. Men
efter Kongsberg kom Skiens marked og følget drog dit.
Således gikk det til at den lille gutt ble igjen på
gården. Efter ca. to år kom det farende folk igjen
på disse trakter for å hente barnet, men da var
pleiemoren, som het Ragnhild, blitt så glad i gutten at hun
bestemte seg for å beholde ham som sin egen. Denne gutt ble
senere døpt og fikk navnet Thoreus.
Det gode
forhold som var oppstått mellom det farende folk og de som eide
gården, hadde det tilfølge at de efterlot seg enda et
barn, nemlig guttens bror. Dette siste barn ble senere døpt
under det deromkring almindelige navn Lars."
Marcello
forteller videre at guttene vokste opp på gården, men
økonomien ble efterhvert så dårlig at pleiemoren
Ragnhild reiste til Kongsberg og tok guttene med seg. Hun giftet seg
med en som het Lars, men om ham vet vi lite annet enn at han
"fikk smak for det sterke, og det ble hans undergang."
Denne
historie er vel blitt antydet omtrent slik i Marcellos barndom og er
blitt en slags tradisjon. På Statsarkivet i Oslo finnes
imidlertid kirkebøkene fra Kongsberg. Her kan man lese at
Marcellos far er født 2. februar 1850 og at han ble døpt
i Kongsberg kirke den II. august samme år og fikk navnet
Thoreus. Som foreldre oppgis "løsarbeider" Hans
Larsen Haugen og Ragnhild Thorgersdatter Stensrud. Videre står
det i en spesiell rubrikk: "Ektefødt". Dette tok man
meget høytidelig på den tiden. Ektefødt betyr at
de foreldre som er oppgitt i kirkeboken er de virkelige foreldre og
videre at de levet i ekteskap. Som faddere er oppgitt to kvinner og
en mann som alle heter Haugen, foruten en Henrik Eriksen.
Allerede
dette slår ben under myten om at Ragnhild ikke var hans mor,
men hans pleiemor og at da sigøynerfølget kom tilbake,
ville hun beholde gutten. Hva med det neste barnet Lars, som skulle
være satt igjen to år efter? Var han også spebarn?
I kirkeboken for årene efter, altså 1851, '52 og '53
finner vi ham ikke, men derimot i 1849 finner vi at Lars ble
døpt 3. februar, født i 27. desember året
før. Også her oppgis de samme foreldre som for Thoreus
året efter, og også her finner vi ordet
"ektefødt". Og som faddere foruten
"børnets fader" og "moder", Anne Babro
Hansdotter og Ole Madsen.
Det er
lite trolig at Ragnhild og Hans Larsen Haugen har løyet for
presten da de oppgav at barna var ektefødt. Det sannsynlige er
at begge foreldrene var omstreifere, sigøynere, eller bare den
ene av dem, i så fall moren. At Ragnhild har hatt forbindelse
med, eller direkte vært i slekt med den omtalte omvandrende
flokk av "Romanes-slekten", er ikke utelukket. Guttene var
mørke i huden, hadde kullsorte øyne og ravnsvart hår.
Når
det gjelder Kofstadgårdene som ligger i Øvre Eiker, er
det ingen her som har hørt noe som kan knytte historien om
sigøynerfølget til Søndre Kofstads historie
eller tradisjon. Heller ikke har det hørt noen Ragnhild til
disse gårdene. Derimot visste man godt hvem Marcello Haugen var.
Faren til
Thoreus hører vi ikke noe mere til. Moren skal vi møte
igjen. Hun gikk fra dør til dør uten hjem, led meget
ondt og endte sine dager i Tinn i Telemark.
Broren
Lars, druknet som ung gutt i Numedalslågen da han skulle
forsøke å redde en kamerat som var gått i råken.
Thoreus
ble tatt hånd om av sorenskriveren i Kongsberg, Johan Carl
Penne Nielsen. Her ble han godt oppdradd, konfirmert i Kongsberg
kirke i 1865. Senere ble han altmuligmann hos Anton Lie - kjent
kolonial- og vinhandler. Da Thoreus var 21 år gammel, skaffet
sorenskriveren ham arbeide ved Kongsberg sølvverk. Efter at
driften ved de gamle grubene var tatt opp igjen i 1833 som
statsforetagende, ble en stilling ved grubene regnet som en sikker
levevei. Man kunne tjene opptil 40 kroner måneden pluss en
skjeppe bygg. Sammen med de andre grubearbeiderne bodde Thoreus i
Sackerhaus og var borte hele uken. Han kom hjem fredag kveld og dro
til grubene igjen mandag morgen.
Han
beskrives som vakker og mørkhudet. Efterhvert lot han skjegget
gro, slik at han ble preget av masse sort hår og skjegg og de
mørke øynene. Folk kalte ham bare
"Sigøyneren". Selv kalte han seg Thoreus Hansen
Haugen, eller Torius, som han ble hetende. Han var godt likt av alle,
var ikke noe sterkt og larmende mannfolk; når han kom inn i
stuen, dempet man seg uvilkårlig. Han talte med en dyp, vakker
stemme. Men han manglet nok ikke sydlandsk temperament og lynne. Han
var plaget av å skulle henge i klokkestrengen. Fast arbeide
stred mot hans natur, og han tålte dårlig støvet i
grubene og klimaet dypt under jorden. Han var tidlig plaget av silikose.
Thoreus
begynte som vanlig grubearbeider, men avanserte til stiger.
Han
møtte Elen Marie Mikalsdatter. Hennes bakgrunn vet vi
påfallende lite om. Selv fortalte hun aldri noe om sin slekt.
Ikke engang til sine barn. Hun vokste opp hos en onkel på
Skedsmo. Han het Tærud og drev butikk. Det heter seg at
familien hennes var av fransk-tysk avstamning, og at den var kommet
til landet over Sverige.
Elen og
Thoreus var de rake motsetninger. Hun var sterk og jordnær,
praktisk, modig og munter. Hun hadde allerede prøvet seg i
mange av livets situasjoner og gikk ikke av veien for noen
vanskeligheter. Hun hadde et kraftig ansikt med enkle trekk og et
mykt og sanselig, men samtidig sterkt munnparti.
Hun ville
ha eget hus. De sparte til et lite én-etasjes hus på
Krutthusmoen. Det kostet 2000 kroner, og det var mange penger den
gang. Det betydde sparsommelighet og forsakelser, men her ble det
skapt et godt og hyggelig hjem.
Elen Marie
fikk ni barn i alt. Det var Hans Martinius, f: 1871, Rudolf Laurits,
f: 75, Martin Mikael, f: 78, Agnes Wilhelmine, f: 80, Inga Mathilde,
f: 82, Ole Wilhelm, f: 84, Anna Hedvig, f: 85, Isak, f: 87 og
Kathrine, f: 91.
Den
første sønnen hadde Elen Marie med seg inn i "
ekteskapet", og den siste datteren fikk hun efter at Thoreus var
død. Anna Hedvig døde fem år gammel, og Isak ble
bare tre år.
Martin
Mikael ble altså født i 1878, den 6. juli, og døpt
i Kongsberg kirke den 28. juli samme år. På
dåpsattesten heter han Martin Mikael Hansen Haugen. {I
fødselsregisteret heter han bare Martin Mikael Hansen. Og
foreldrene har hvert sitt navn, Thoreus Hansen og Elen Marie Mikaelsen.)
Thoreus
var en god far, elsket av barna. Marcello skildrer det slik: "I
vinterkveldene når varmen trakk dirrende gjennom ovnen, kunne
han sitte med et barn på hvert kne og fortelle underlige
historier. Han talte om fremmede land, om frie folk, om dyr, planter
og sten. Alt var for ham en levende organisme, en samlet,
beåndet organisme han ikke begrep, men intuitivt følte
og opplevet i seg. Undertiden kunne han med sin melodiøse
stemme fortelle barna om livets alvorlige sider, om dyp livsvisdom.
Når så de spørrende barneøyne ble rettet
mot ham, sa han alltid: Dette skal du huske til du blir voksen og
forstår. Mangt et spørsmål og svar av dypere art
blev gjemt, husket og forstått i skjells år og alder.
Kanskje ante han at han skulle gå så tidlig bort.
Særlig interesse hadde han av treskjærerarbeide. Han
kunne ofte skape de morsomste ting ut av et stykke tre med bare
tollekniven som verktøy. I tegning var han også en
mester, særlig, og med dyp interesse, tegnet han hester..."
Martin
Mikael ble sterkt knyttet til faren.
Den lille
Martin tålte ikke sterke lyder. Da ble han helt ute av seg og
ropte: "Jeg vil ikke være her lenger, jeg vil ikke
være her lenger." Moren gav ham naftadråper og
sendte ham i seng. Som voksen fortalte han engang at han i slike
stunder lengtet tilbake til "tilværelsen før fødselen".
"Stjernehimmelen
inne i hodet på folk," sa han engang. Moren ble
engstelig. Er det noe galt med gutten? Faren iakttok ham stille, og
forstod. Senere hjalp han gutten sin gjennom mangen vanskelig stund.
"Mor,
alle henger sammen i ryggen." Nå fantaserer han igjen, sa
moren. Martin gikk meget for seg selv. - Ubevisst opplevet han seg
som anderledes, men han forstod det først litt efter litt. Det
sies at "fontanellen", det myke, åpne partiet i
hodet, vokste sent igjen hos ham. Han trakk seg unna voldsom lek,
likte ikke å slåss. I nærheten av der de bodde, var
en stor, åpen beitemark med busker og gress. Dit søkte
han ofte, la seg på ryggen og så opp i himmelrommet. Han
syntes han opplevet så meget vakkert da. En gang så han
de hvite skyene danne seg til to mektige hender som formet noe.
Omsider kom det ut en stor fugl som begynte å fly rett mot ham.
Efter som den nærmet seg, ble den mindre og mindre. Til slutt
landet den på en busk i nærheten og begynte å
kvitre og synge.
En dag kom
han forbi et uthus. I døråpningen stod et spann med
maling, en deilig rød og spennende farve som han ikke kunne
stirre seg mett på. Han - som var så redd for å
gjøre noe galt, grep en malerkost som lå der og malte en
stor rose på et bord som stod innenfor. En dame som hørte
til stedet, kom forbi og fikk se hva han drev på med. Martin
trodde at taket
skulle
falle ned over ham, men damen skjente ikke. Hun beundret rosen, sa
den var nydelig. Dette gjorde et sterkt inntrykk på gutten - at
hun ikke skjente.
En av hans
yngre søstre, Inga, kunne få anfall av krampegråt,
eller hun kunne like ofte få latterkrampe. En gang Inga fikk en
slik krampe, tok Martin henne i armene sine. Da merket han for
første gang at det gikk en kraft gjennom hendene hans, og
krampen forlot henne.
En gang
han som liten gutt var ute sammen med sin mor, stanset de og så
på at en hest ble skodd. Da smeden høvlet hoven,
"så" gutten plutselig at høvelen ville gå
for dypt og treffe nerven. Han ble fylt av angst for smerten som
hesten ville oppleve, og plutselig var han selv hesten, han opplevet
den liksom gjennomlyst slik at han "så tvers igjennom
den". Dette fortalte han moren. Hun ble igjen betenkt. Var ikke
gutten normal? Hennes opplevelse av livet var praktisk og
jordnær. Hovedsaken var å berge seg, ikke sulte og fryse.
Fattigfolks kår var harde. Hun kjente dem. Bare den sterke,
friske og normale var tilpasningsdyktig nok til å klare seg i
verden, til å tjene penger. Alt avvikende betydde problemer, og
alle problemer utover hverdagens var kostbare. Hun fortalte om
guttens "syn" til faren. Han tok sin sønn med seg
på en liten spasertur og fortalte ham at han hadde arvet evner
som ofte forekom blant sigøynere. Disse evner var en stor
gave, men han skulle ikke snakke for meget om dem til andre.
Fra da av
lærte han seg å tie med hva han opplevet.
Han
følte seg trygg sammen med faren og n æret en dyp og
inderlig hengivenhet for ham.
Senere, da
han begynte på skolen, var det ikke til å unngå at
de andre guttene - med barns dype instinkt - var klar over at Martin
ikke var som dem. Barn har en ubevisst angst for dem som er
anderledes. Historien om Josef og hans brødre utspilles
på hver eneste skolevei. Martin ble plaget av de andre guttene,
eller "mobbet" som det heter i dag. Han gruet seg hver dag
til skoleveien.
Men
også lærere har ofte en ubevisst angst for den elev som
ikke tilpasser seg hurtig nok. I første klasse hadde
lærerinnen lært dem at to og to er fire. Martin ble
hørt i dette dagen efter, men han så bare dum ut.
"Det er fire!" ropte lærerinnen. "Er det det
bestandig da?" spurte Martin. Da fikk han en knallende
ørefik. Den gjorde vondt lenge. Han glemte aldri episoden, men
mente senere at den ørefiken var sunn. Den hjalp ham til
å komme ned på jorden. Man "våkner" av en ørefik.
Det var
sjelden Martin fikk gå i fred når han måtte passere
en gutteflokk fra skolen. En dag hendte det noe. Han kom gående
gjennom gaten, i enden stod flokken av plageånder. Det var
forsent å snu. Da ønsket han seg dypt og inderlig at
faren hadde vært der og gått ved siden av ham og han
forsøkte ubevisst å "ligne" ham, han
forsøkte å gå med det samme tunge sig i skrittene
som var så karakteristisk for faren. Da han hadde passert, og
pustet lettet ut, hørte han en av guttene si: "Hvor ble
det av Sigøyner'n?" - Han kunne synkverve. Han forstod at
han gjennom sitt inderlige ønske om å ha faren ved siden
av seg, hadde skapt et blendverk for guttenes øyne. Senere i
livet lærte han seg å mestre denne kunsten, men han
brukte den nesten aldri. Han betraktet det som et misbruk av evnene,
noe illegalt, på grensen til sort magi. Men det rare er at
Martin fra den dag av fikk gå i fred.
En dag
fortalte en gammel kone at de holdt på å grave en grav
inne på kirkegården. Han gikk der inn og nærmet seg
stedet hvor to karer holdt på å kaste jord opp fra dypet.
Plutselig ruller en hodeskalle nedover jordhaugen. En av karene
ropte: "Der har'u bestemora di!" Martin visste at det ikke
var sant, men episoden gjorde et sterkt inntrykk på ham og
næret hans interesse for døden som hans fantasi stadig
kretset om.
Nei, den
ene bestemoren sin kjente han. Det var farmor som bodde i Tinn og som
av og til var på besøk. Martin oppdaget at når
bestemor var alene med sønnen sin, Thoreus, da snakket de et
merkelig fremmed sprog sammen. Martin tok det inn og merket at han
forstod det. Men når moren kom inn i rommet, slo de med en gang
over i norsk.
Martin
sprang en dag full av glede nedover veien med veslebroren, Wilhelm,
på ryggen. De skulle møte far som kom fra grubene.
Plutselig snublet Martin i en sten, Wilhelm falt ned og slo seg
så han blødde.
De voksne
måtte ta seg av lillebroren. Martin sprang i sin fortvilelse
opp på loftet og grov seg ned i sagflisen som dekket gulvet.
Det lød gråt og jammer nedenfra. Det skar i det bankende
guttehjertet der oppe. Efterhvert stilnet gråten, og så
ble det ropt på Martin. Hvor var han blitt av? Han kavet seg
frem av sagflisen i den mørke kroken hvor han hadde gjemt seg.
Idet samme kjente han noe hårdt, det var en liten rund klump,
som føltes ruglete på overflaten. Selv om han var full
av sagflis på klærne, slapp han å få skjenn
da han kom ned. Han var lykkelig for det, og nå kunne han
også vise frem sitt forunderlige funn.
I sine
erindringer skriver han selv om denne betydningsfulle begivenhet:
"Det viste seg å være en stor medaljong av
støpegods med Martin Luthers brystbilde på den ene
siden. Medaljongen var til å åpne. På den andre
siden stod det at denne medaljongen ble preget i anledning av Martin
Luthers 400-årsminne!* (Luther ble
født i 1483. Forf. anm.)
Martin
viste sin mor medaljongen, men hun forstod ikke den tyske
inskripsjonen, og da hun så på den, sa hun resolutt. 'Det
står Martin på den og da må det vel være
deg.' Dermed gav hun
ham
medaljongen tilbake og skjøv ham vekk, travelt som hun alltid
hadde det. Martin som ved denne tid gikk i første klasse
på skolen, eiet ikke komisk sans og tok sin mors ord med
sannhetens alvor og trodde hva hun sa, tiltross for at han intet
begrep. Hans mor begrep aldri at hun i denne stund sådde et
tankefrø i guttens barnesinn som ble bestemmende for hans
livsinteresse og forskning da han omsider lærte lovene om
reinkarnasjonen å kjenne. På skolen da han lærte
Martin Luthers læresetninger, kunne han i lange stunder gruble
over hvor, når og på hvilken måte Martin - han selv
som hans mor hadde sagt - kunne ha; skrevet dette, og ofte falt det
over ham som en dunkel erindring i en uforklarlig fortid at noe
sådant virkelig hadde skjedd. I alle skoleår og hele
livet igjennom studerte han Martin Luthers liv og lære og
sammenlignet og fant gjenkjennelser i sitt eget liv med ham helt inn
i dagens små bagateller såvelsom i de store
livsretninger. Ved denne stadige oppmerksomhet og kopierende
sammenligning, tiltrakk han seg gjennom kosmisk innstilling så
mangt og meget av Luthers livsinnstilling at dette igjen virket
på hans legemlige befinnende og ad alchymistisk prosess skapte
de samme sjelelige kamper og de samme legemlige lidelser."
Vi skal
senere i boken komme tilbake til Martin Luther og Marcello Haugen.
Foreløbig bare dette: Han bevarte medaljongen som et
klenodium. Den var noe av det dyrebareste han eide.
En av
Marcellos nærmeste venner i de siste år av hans liv,
Trude Hogstad, fortalte at medaljongen dessverre var blitt borte for
ham. Han hadde mistet den, og det var så sørgelig. Jeg
husker at jeg den gang - i 1973 -tenkte at det var da merkelig at
Marcello - som kunne se og finne bortkomne ting for andre - skulle
miste noe han satte slik pris på. Men slik var det altså.
Så gikk det femten år. I mai 1988 ringte en dame fra
Kristiansand og sa: "Den medaljongen, den har jeg den. Marcello
Haugen forærte den til min mor." Jeg ble invitert til
Kristiansand, og dermed kunne jeg nøste opp et betydningsfullt
innslag i Marcellos liv som vi skal komme tilbake til.
Navnet
Mikael hadde han efter sin morfar. De andre barna kalte ham Mikkel.
Engang i 9-10 årsalderen fortalte han bestemor Ragnhild om
klengenavnene sine. Da sa hun: Du har rett til å bruke enda et
navn, et adelig familienavn fra Italia: Marcello. Og så
fortalte hun hva hun visste om det hun påstod var hans slekt.
Den hadde store jordegods ved Napoli. Familien kom inn i en politisk
strid som bl.a. førte til at en del av Marcello-slekten
måtte rømme til Romania. En av dem kom i forbindelse med
en sigøynerkvinne og fulgte med på vandring nordover.
Ferden gikk gjennom Tyskland, videre til Sverige, helt til Nord-Sverige
og over til Norge. Sydover igjen. Endepunktet for noen av dem ble
altså Kongsberg og Tinn. Hvor mange ledd historien går
tilbake, vet vi ikke. Farmor bad Martin Mikael om å love at
han, når han ble voksen, skulle reise både til Italia og
Romania og forsøke å få kontakt med sin slekt. Han
lovet det.
Ifølge
den italienske Enciclopedia Treccani, har en adelig familie Marcello
gjort seg sterkt gjeldende både politisk og militært i
Venezia, ikke i Napoli, fra 1400-tallet og frem til våre dager.
I Venezias storhetstid var det til og med flere doger av familien
Marcello. Den mest kjente var Nicolo Marcello. Han preget den
venetianske halvliren med sitt navn. Blant andre bemerkelsesverdige
medlemmer av familien kan nevnes Lorenzo Marcello som i 1656 ledet
den venetianske flåte til en ærefull seier over tyrkerne
ved Dardanellene. Kjent er også komponisten Benedetto Marcello,
født i 1686.
Marcello
er forøvrig et almindelig fornavn i Italia. Det skal være
avledet av navnet Marco. Etymologisk kan det føres tilbake
til latin Marcus, hvilket enten kan bety "født i mars
måned" eller "stammende fra Martes" -krigsguden.
Marcello kan altså også ganske enkelt være en
italiensk variant av det norske navnet Martin.
Det var
basar i Kongsberg. Martin Mikael hadde ti øre å ta
nummer for, og hvert nummer kostet to øre. Han måtte
derfor vurdere meget nøye hvilken gevinst han skulle satse
summen på. Efter å ha studert alt det verdifulle og
vidunderlige man kunne vinne, satte han, som den første, sine
ti øre på en stor, vakker bibel. Han gikk i spenning til
trekningen utpå kvelden. Bibelen -lodd nummer en hadde vunnet:
Martin Mikael Toriusen Haugen. Navnet hans ble skrevet med
skjønnskrift foran i boken av basarkomiteens formann. Denne
bibelen gjemte han senere hele livet som et klenodium.
Da Martin
hadde tjent sin første blanke krone, vekslet han den inn i l00
enøringer og spilte rik mann. Han delte ut med rund hånd
til søsken og venner. Senere tok moren seg av pengene han
tjente, hver øre måtte avleveres.
Allerede
mens han gikk på skolen, måtte han sammen med sine eldste
søsken ut og tjene for å hjelpe til hjemme. De tok
forskjellige småjobber, gikk med avisen og bragte varer for
kjøpmannen. En tid var Martin håndlanger for en murer.
Ellers var
det meget å oppleve i den gamle grubebyen på den tiden,
merkelige navn og steder satte guttefantasien i sving. Martin fikk
høre gamle fortellinger, som for eksempel beretningen om
jordskjelvet i 1623 som hadde rystet store deler av det norske
grunnfjellet. Det var da den store sølvklumpen måtte ha
vært slynget opp som den unge gjeterjenten og gjetergutten fra
gårdene Grossvoll og Verp i Sandsvær fant. Bonden
Christoffer Grossvoll støpte knapper av sølvet og var
uforsiktig nok til å by dem frem på markedet i Skien.
Snart var det stort røre, både i Danmark og Norge.
Foged, lensherre og stattholderen, Jens Juel, ble alarmert, og ved
kongebrev ble det karakterisert som "sølvtyveri"
å rote mere i den grunnen hvor det kostelige funn var gjort.
Bøndene Grossvoll og Verp ble begge arrestert for tyveri.
Dette var begynnelsen til "Sølvverket".
Til
grubedriften knytter seg alle de fremmede navn og de mytiske
beretninger som ennå levet på folkemunne i hele det
forrige århundre, og som vi kan få et inntrykk av den dag
i dag. Tenk bare på "Kronene i Hovet" oppe i
"Storåsen" med diktet:
"Her,
hvor vildsom Ørk har været
og sig
grumme dyr ernæret
nu et
Guds Skattkammer findes
hvor
den ædIe Sølvertz vindes."
Her levet
oberberghauptmann von Gabel og huttenreuter Schwabe. Berghauptmannen
var øverste leder - ikke bare av gruben, men av hele
bergsamfunnet. Den neste i rang var Geschworeren, så fulgte
Einfahrer, en slags overkontrollør, Markscheidere var datidens
landmålere, Bergprober undersøkte ertsens gehalt,
Schichtmesteren var regnskapsfører, Stiger var oppsynsmann og
under dem var Sauberknechter, Skathauere og Borhauere, som hadde det
farligste arbeide med å minere. Og over det hele stod adelen,
kongemakten og Gud.
Betegnelsene
holdt seg. Torius Haugen var stiger og brukte ennå den gamle
bergmannsdrakten med kort sort jakke med sølvknapper, rutete
bukser og sort rund hatt uten brem.
Martin og
den yngre broren Wilhelm fikk være med far ned i dypet, stige
for stige ned sjaktene og gjennom stollene med bergmannslampen til
å lyse opp. Ned i dypet hvor verdiene hentes frem. "Bryt
meg veien, tunge hammer." Bergverksdrift stod for de unge
guttene som et real-symbol: Bringe verdiene opp i dagen, foredle dem.
Martins
beste venn het Hjalmar Pettersen. Han likte heller ikke å
slåss og leke i guttebander. I nærheten av St. Hansflaten
hadde Hjalmar og Martin bygget en barhytte i kløften rett
overfor blåbærstedet deres. Denne hytten måtte de
ofte forsvare mot de andre guttene i gaten.
Så
lar vi den aldrende Marcello fortelle videre:
"Det
hendte undertiden at Martin var alene i barhytten. Han satt og
ventet, lengtet og lyttet efter sin trofaste venn. Som Martin en gang
satt der ensom og lyttende, syntes han å høre en liflig
og deilig musikk. Han hørte musikken fra alle vegne, men mest
fra luften, syntes han. Denne musikk gjorde ham både engstelig
og glad, men han tenkte selv at det kom vel mest av at han var litt
"rar", så noe forskrudd måtte det vel
være. Han forstod ikke den gang at det var sfærenes
musikk han hørte. Han hadde ofte hørt lignende musikk
før når han satt alene og lyttet, men han pleide å
larme den vekk. Efter en stunds intens lytten til musikken, ble han
likevel mer frimodig og til sist helt høytidsstemt. Under
innflytelse av denne andaktsstemning gikk han ut av barhytten og stod
og så utover stedet og omgivelsene; aldri før nu i dette
øyeblikk hadde han sett hvor vakkert alle ting var.
Det var
ikke bare den liflige musikken som han fremdeles hørte, men
også det lys og den bevegelse av liv og levende farver han
så omkring hvert tre, hver blomst og om lyngen; men også
stenene og fjellene hadde en farveprakt over seg som han aldri hadde
sett maken til, og alt utstrålte levende åndende liv og
frembragte en ubeskrivelig glede og lykkefølelse i hele hans
vesen. Han følte som om han stod på et hellig sted. Der
han stod barhodet og i dyp andakt, fikk han slik lyst til å
bygge et bedehus når han ble voksen&ldots;
Martin led
ofte under perioder av mismot, det var så mange ting som tynget
hans sinn. For sine mindre søsken følte han et stort
ansvar, han måtte alltid passe på dem i ledige stunder.
Denne ansvarsfølelse gikk så inn i hans nervesystem at
han hele sitt liv alltid hadde følelsen av å måtte
passe sine søsken så intet ondt skjedde dem. Far og mor
skulle han også hjelpe, for det pliktet han i henhold til det
fjerde bud. Når Martin som eldre så seg tilbake i sitt
bevegede liv, sa han ofte at intet bud hadde gjort ham så meget
godt og bragt ham velstand og velvære som nettopp det fjerde bud.
Hans
mismot som mindreårig kom også av at han følte seg
så utenfor alt og uskikket til mange ting, for han visste at
han var betraktet som en raring. Under slike stemningssituasjoner
lengtet han efter å få et sted helt for seg selv, hvor
han kunne skjule seg i sikkerhet og være helt alene for riktig
å kunne finne klarhet over hvordan alle ting forholdt seg
både med ham selv og de andre. Hvor dette sted skulle
være, visste han ikke, men så husket han en gang den
salmen han lærte på skolen at 'Gud skal alting mage' og
han tenkte at han fikk forsøke seg på den måten,
men det var så lite sannsynlig, for han fortjente det nok ikke.
Martin var
ved denne tid omkring ni år gammel og hadde nettopp
gjennomgått en svær sykdom. Man sa det var
skarlagensfeber og hjernebetennelse og at han hadde ligget uten
bevissthet i tre døgn. Selv erindret han intet om denne
bevisstløse tilstand, uten det at han hadde en fornemmelse av
at han svevet i luften og nu og da forekom det ham at han var på
andre steder og mest på de steder han var kjent fra før.
Det var også den raritet at han kunne se en menneskelig
skikkelse bak hvert enkelt menneske. Denne tåkeskikkelsen var
presis likedan som det fysiske legeme, men den var giennomsiktig, og
det var dette tåkelegeme som hadde liv og bestemte alle
bevegelser i det ytre legeme, slik at det så ut som om det
fysiske legeme kun var en tung masse og arbeidet helt automatisk.
Dette eiendommelige syn forlot ham aldri, men senere i livet kunne
han beherske det med viljen, så det kun kom til de tider han
innstillet seg for den forønskede situasjon, men når han
var mismodig eller fysisk trett, kunne han likevel ikke alltid holde
denne foreteelse tilbake. Han led heller ikke så meget under at
det var slik, efter at hans forstandsvesen var mer utviklet og han
kunne bedømme situasjonen gjennom logisk betraktning, men det
var tross alt en plage han måtte bære hos seg selv og
alene og alltid fortie.
Martin
husket så tydelig det øyeblikk han våknet av
sykdommen. Han følte seg så lett og oppløftet til
sinns, som om han var befridd fra en tung byrde. Derfor kunne han
ikke forstå hvorfor hans bror Rudolf satt på sengekanten
og gråt. Rudolf fortalte at han hadde hørt ute i byen at
Martin var død.
Martin
kunne ikke glemme sin lengsel og trang efter å finne et sted
hvor han kunne være for seg selv og sitte og gruble uten at
noen visste om det. Hver aften før søvnen og så
lenge han kunne huske tilbake hadde han alltid lest sitt
Fadervår og 'Tretten engle om mig stå'. Han kom til
å tenke på at kanskje var dette for lite, hvis 'Gud
skulle alting mage', og han ville så gjerne ha et hemmelig
tilholdssted. Han forsøkte derfor, fryktsomt og under stor
ansvarsfølelse å finne ord og selv sette sammen en
bønn som kunne uttrykke tydeligere hva han ønsket av
Vår Herre. I stedet for å sitte og hvile, hadde Martin
for vane å legge seg på ryggen og se på himmelen,
særlig når det var skyet, kunne han få til de mest
besynderlige figurer og begivenheter ved å fordype seg i
skyenes formasjoner.
Så
var det en vårdag med varm sol, men det var ennu sne i
åsene omkring. Som han lå slik og døset fikk han
plutselig se en skog, og midt inne i denne skogen var det en hule, en
mørk åpning i fjellsiden. Det stod en gran rett over
åpningen, og det var småskog omkring senkningen som
førte inn i fjellet. På bunnen av senkningen var det
vann som rislet sagte frem fra den mørke åpningen. Langt
inne i hulen var det en lysåpning, og fra denne åpning
gikk der tre stoller inn i fjellet. Som i drømme sa det til
ham: Velg den til høyre! Han husket denne drøm så
tydelig, for han mente at han virkelig hadde sett stedet, men han
tenkte at for å være sikker i sin sak, måtte han
drømme dette tre ganger, og det skjedde virkelig at han enda
to ganger hadde den samme drøm og så det samme sted. Han
ble både engstelig og tvilende overfor en drøm som
denne, for han var ikke sikker på seg selv noen gang, slik som
han kunne fantasere; men så tok han mot til seg en dag og la
seg som vanlig ned på ryggen oppe på Skulestadberget, for
nu ville han spørre skyene hvor dette stedet var, og han fikk
navnet, for skyene hvisket navnet inn i hans sinn. Martin betrodde
seg til sin barndomsvenn Hjalmar og fortalte om drømmen og
spurte om han ikke kunne være med opp i Gravdalsåsen og
finne hulen.
Begge
guttene gikk dit opp og fant virkelig hulen der, og nøyaktig
slik som beskrevet i drømmen. De ville gjerne gå inn i
den, men det stod slik kold trekk ut fra åpningen og litt sne
var det utenfor og svak is lå på vannet inne i hulen.
Efter en lengre rådslagning ble det besluttet at neste gang
skulle de ta med ski. Hjalmar var fra velstandshjem og hadde
både ski og skøyter og var meget flink, Martin hadde
bare én ski som hans far hadde kjøpt til ham for to
kroner, men Martin øvet seg på det som var og stod i
bakke og hopp på én ski når de andre brukte to.
Denne øvelse kom ham senere tilgode da han lærte å
danse på line og holdt oppvisning for de andre i gaten...
Neste gang
guttene kom til hulen, hadde Hjalmar ski med seg og godt var det, for
isen var så tynn. De var begge engstelige for å krabbe
inn i den mørke stollen, men endelig ble det besluttet at
Martin skulle legge seg på maven på skiene og kravle seg
innover, men redd var han, for kanskje betydde drømmen at han
ikke skulle leve lenger og kanskje omkomme på denne måten,
men nysgjerrigheten seiret, og dessuten skulle guttene rope til
hinannen ustanselig, og sålenge som det ble svart, stod det til
liv. Martin kravlet innover i mørket, men det ble så
trangt og lavt under fjellveggen at han hadde vanskelig for å
komme frem, og han var livende redd for at det skulle løsne
sten fra fjellveggen så han ble sittende fast, men intet
skjedde. Plutselig utvidet tunnelen seg så han ikke bare kunne
stå oppreist, men svinget også skiene rundt i luften
før de støtte mot fjellsiden. Isen føltes her
både blank og sterk, men det var meget koldt her inne.
Han tente
en fyrstikk og fant en sølvførende gang på
venstre side av tunnelen. Han var jo en bergmanns sønn og
mente å ha godt rede på sølv og gangfjell, og
dette lå jo så beleilig til at det bare kunne strosses
ut. Hele tiden hoiet og jodlet han ut til Hjalmar og bad ham komme
efter, for nu så han en lysstripe lenger inne i tunnelen. Og
Hjalmar kom, for dette var en opplevelse av stor betydning i guttenes
sinn. Som begge to nærmet seg lysåpningen, ble tunnelen
trangere, så det siste stykket måtte de krabbe igjennom,
og plutselig stod de i fullt dagslys dypt nede på bunnen av
gruben, med sol og blå himmel over seg&ldots;"
De to
guttene reagerte forskjellig, forteller Marcello. Hjalmar hoiet og
skrek av begeistring og levet øyeblikket ut i ustyrlig
lykkerus. Mens Martin ble stille. "Han stod barhodet og
støttet seg mot fjellveggen i dyp ærbødighet og
opphøyet beundring. Han hadde jo sett stedet i drømme,
og nu stod han der lys våken og visste at dette var sann
virkelighet. Men at han kunne stå slik langt inne og dypt nede
i fjellet med sol og lys blå himmel over seg, det hadde han
ikke drømt, så dette måtte være det som hans
mor kalte nåde og som han aldri hadde kunnet forstå. For
første gang i sitt liv takket han i stillhet Gud at han var en
'raring', for det måtte vel ha noe med det å gjøre,
tenkte han.
Efter at
den første begeistring var over, våknet igjen
nysgjerrigheten, for nu var de to riktig på oppdagelsesreise.
Ut fra denne mange meter vide åpning, gikk der tre stoller. For
dette var en av de forlatte sølvgruber hvorav det finnes
så mange i Kongsberg omegn."
Til
venstre, et stykke opp på fjellveggen var en stoll. Den ble
aldri undersøkt av guttene, for den var så vanskelig
tilgjengelig. Rett frem var der også en stoll som de
forsøkte seg på, men den var så mørk og
full av is og vann at de måtte gi den opp. De mente dessuten at
den gikk under hele Haugabelåsen og ut i en skog og fjelltrakt
hvor det var bjørn. Hjalmar og Martin hadde en gang sprunget
for livet da de møtte en bjørn hundre meter unna.
"Guttene
hadde nu igjen å undersøke den tredje stollen som
lå litt til høyre, og med en gang husket Martin på
at det var nettopp det skyene hadde fortalt ham i drømmen, at
han skulle velge den høyre. Dit inn ville han gå
først og alene. Men denne grubestoll gikk ikke langt inn i
fjellet, kun fire-fem meter, men den var bred, høy og
rummelig. Endelig hadde han funnet et sted hvor han kunne tilbringe
sine fristunder.
Hjalmar
var undertiden med opp i stollen, mens Martin var der så ofte
han hadde anledning. Inne i denne mørke stollen kunne han
sitte alene time efter time og oppleve sin verden i fred og ro;
således fikk han i mange år anledning til å dyrke
sine hemmelige lengsler og opplevelser. Stollen ble møblert
med bord, stol og benk som han bygget opp av store stener fra
skjerpet. En blyanttegning av seg selv hengte han opp på
veggen, likesom der også fantes små avsatser i
fjellveggen, som ble benyttet til hyller og skap, hvor han la alt han
skrev og tegnet. Når han fikk et sterkt og tydelig mentalt
bilde, pleide han å tegne dette og oppbevare det på
forskjellige steder i hulen. Til belysning hadde han en gammel
håndlampe av blikk og uten glass som han hadde funnet i en
skraphaug i byen. En liten gråstenspeis stod like ved
inngangen, og når han brente på den, var det både
lyst og lunt og meget hyggelig derinne. Av annet inventar bør
nevnes kaffekjele og to kopper, alt av blikk. En trepinne til å
røre i kaffen med, manglet heller ikke; og for hvert
besøk han gjorde inne i hulen, hadde han gjerne en eller annen
ting med seg. Det var både en vidunderlig og gavnlig tid Martin
opplevet på dette sted, når han satt slik og spurte og
svarte seg selv. Han hadde ingen annen å spørre enn seg
selv. Den ene vanskelighet efter den annen blev avklaret i hans sinn,
så mangt et hvorfor ble tilfredsstillende løst som
før kunne forekomme ham helt meningsløst. Det var
også den store fordel at han nu kunne legge fra seg alle
grublerier i hulen, rett og slett gå fra dem. Derved kunne han
gå opp i sine daglige gjøremål med et friere sinn
- og kom likevel mismotet i utide, så la han det vekk i samme
stund, for å løse problemet når han kom hjem til
seg selv i hulen. Under denne tid ble han også fri sin trang
til å snakke om seg selv og sine opplevelser til noen, og alle
syntes at Martin var blitt så flink og i godt humør,
så kanskje det allikevel kunne bli noe av den gutten - hvis han
da fikk leve opp. Han hadde hørt de eldre hviske så
høyt at hele huset hørte det, at 'den gutten blir nok
ikke gammel', og selv var han stadig i angst for at livet skulle
være slutt. Det var så trist å tenke slik, for hvem
skulle da passe på hans mindre søsken og værst ble
det for Inga som han synes aldri kunne greie seg uten ham&ldots;
I
sommertiden var Hjalmar og Martin ofte i hulen, og nu var det lett
å komme derinn, for de hadde gravet grøft utenfor og
ledet det overflødige vannet vekk. I mange år beholdt de
dette hemmelige tilfluktsted for seg selv, og senere da Martin reiste
fra Kongsberg og han fikk brev fra Hjalmar, lå det ofte noen
barnåler eller blader av trærne som stod foran
åpningen til stollen, og like ny og kjærkommen var denne
gave bestandig. Det var først da Martin var omkring 36 år
gammel, at han fikk brev fra sin trofaste barndomsvenn om at stollen
i Gravdalsåsen skulle taes under befaring for eventuell drift
av sølvverket og at deres hemmelige tilholdssted ble oppdaget.
Det ble meget snakk og endel skriverier om at hulen måtte
være benyttet av en eneboer. Martin oppholdt seg den tid i Tyskland."
Kongsberg
var på den tiden et kjent skyss-skifte. Mange veier
møttes her. Det betydde hester. Guttene fikk jobber i
stallene. Martin var særlig glad i hester. Like fra sin
første klarsyntopplevelse hadde han et eget forhold til dem,
likte å stelle dem, trivdes i den lune stallen. Sammen med
andre Kongsberggutter red han hestene ut til beitene og hentet dem
tilbake. Han ble flink til å ri. Guttene kappred uten sadel.
Han var
idet hele tatt glad i dyr - unntatt hunder. Hundene knurret mot ham.
En gang han gikk med aviser, ble han bitt av en hund. Det var som om
de var redde for ham. Og selv unngikk han hunder, ja, var faktisk
redd dem. Dette fulgte ham hele livet. En gang sa han at "hundene
ser følget mitt".
Bortsett
fra at han ikke likte å slåss, var Martin ellers dristig
og uredd. Han var bredskuldret, sterk og smidig. Allerede som gutt
var han like vakker som faren. Litt mørk i huden, sort
hår, store, jevne hvite tenner.
Om
sommeren badet Kongsbergguttene i Lågen. Martin ble snart en
dyktig svømmer og en mester i å dykke.
En annen
sport, som sikkert var med på å bygge opp hans sterke
konstitusjon, var fjellklatring. Han elsket å gå i
fjellet, likte å klatre opp til toppene, helst fra den
bratteste siden. Her oppe bygget han gjerne en varde av sten. I dette
friluftslivet grunnla han også en interesse som skulle
følge ham hele livet, botanikken. Han var full av undring over
vekstlivet. Frøet som ble spire, ble stengel og blad, ble
knopp og blomst med farve og duft, og så, hvordan alt trakk seg
sammen igjen i frøet som i seg rommet hele livsmysteriet. Han
var fylt av ærefrykt for alt som grodde og levet i naturen.
En gang
mistet han fotfestet under en klatretur og raste utfor. Han fikk tak
i en einer og klarte å holde seg fast i den. Da så han at
han også i farten hadde revet opp en plante med roten. Han
syntes den hadde vært med på å redde ham, tok den
med seg hjem, plantet den og stelte med den. Moren fortalte hva den
het. Det var en kjent medisinsk plante.
Blant de
jobber Martin hadde, var å trå belgen i Kongsberg kirke.
Han var ansvarlig for at organisten hadde nok luft i orgelet. BI.a.
trådte han belgen for sin venn komponisten Halfdan Cleve. Han
hjalp også til med klokkeringingen. Guttekoret likte han
særlig godt å være med i. Det sang ved brylluper og
gravferder. Da hadde kordrengene på seg side kapper. Det hendte
de fikk noe annet på seg også - lus.
Den store
forunderlige Kongsberg kirke gjorde inntrykk på Martin. Kirken
har en utpreget rokokkokarakter med sine omløpende gallerier
og lukkede stoler for byens kondisjonerte. Over alteret henger -
istedenfor altertavle - prekestolen. Og over den igjen galleriet med
orgelet. Alt foregikk midt foran menigheten som på en scene.
Hele dette plastisk bevegede kirkerommet er smykket med malerier,
skulptur og ornamentikk.
Vi er idag
så overmettet på "tilbud" at vi har vanskelig
for å forstå hva kirken og det som foregikk der må
ha betydd for tidligere slekter. Det var den eneste
"underholdning", her var det lys, sang, musikk,
høytidelig og uforståelig tale, vakre farver,
kunst&ldots; alt som ikke var hverdag fantes her. Det eneste i
Kongsberg som kunne konkurrere med kirken var det årlige marked
i begynnelsen av mars.
Martin tro
belgen. Fra sin plass under taket ved siden av orgelet kunne han se
menneskene i kirkerommet. Enda bedre oversikt hadde han i guttekoret.
Han elsket disse stundene i kirken. Alt talte til hans fromme sinn.
Han gjentok løftet at han en gang - når han ble rik, for
det ville han bli - skulle bygge en kirke.
En dag han
stod slik i kirken og drømte, lot han blikket vandre over
benkeradene. Der nede satt de rike og mektige. Øynene fulgte
galleriet opp, helt opp under taket hvor grubearbeiderne hadde sine
benker. Da kom det en mann inn der oppe og søkte seg frem til
en plass. Martin fikk plutselig slik medlidenhet med denne mannen,
hall så så sliten og nedtrykt ut, og den tanke dukket opp
i ham: den mannen skal snart forlate livet. Da gikk det et
støkk gjennom gutten: det var hans far!
Det hadde
hendt en ulykke i gruben for en tid siden. Stiger Thoreus Haugen
hadde på en eller annen måte snublet og falt ned i en
sjakt med vann. I fallet fikk han et stygt slag over
ryggen, og
han ble liggende i det kalde vannet i flere timer før han fikk
hjelp. Sammen med silikosen, som han led av, førte dette til
at han kort tid efter døde. Det var i 1890. Han var da 40
år gammel.
Thoreus
hadde ligget noen dager på Kongsberg sykehus. Akkurat på
den tiden jobbet Martin Mikael som murerhåndlanger. En dag kom
han løpende hjem fordi mureren hadde truet med å gi ham
bank fordi han ikke bar fulle bøtter med kalkmørtel opp
på taket. I sin redsel for at mureren skulle gjøre alvor
av sin trussel, rev han stigen vekk så mureren på taket
ikke kunne komme ned, og så løp han. I denne opprevne
sinnstilstand fikk han høre at faren var død. Selv
skriver han: "Haven omkring Kongsberg sykehus var omgitt av et
høyt gjerde. Ute i haven stod et skur som ble benyttet til et
slags kapell. Dit ble Thoreus lagt for å ligge på
likstrå efter den tids skikk. Det sterke ønske hos den
elleveårige gutten efter å komme i sin fars nærhet
enda en gang og aller helst få se ham, resulterte i at han i
all hemmelighet, gravet seg under gjerdet og snek seg bort til
likhuset. Dessverre fant han døren stengt. Han satte seg
på trappen, og der satt han med hele sitt vesen anspent for
å forsøke om han ikke allikevel kunne høre eller
fornemme noe av dette 'noe' som var så ufattelig.
Det fantes
ikke spor av frykt eller uhygge hos ham der han satt alene. Han
følte en vidunderlig fred over å være i sin fars
nærhet, og godt var det vel også for hans far at hans
sønn var der nu han lå så ensom i den mørke
og stille natt. Det hendte jo så altfor sjelden at de to var
sammen alene mens han levet. Det var en stor trøst for ham i
dette øyeblikk å huske på alle ganger han hadde
båret middagsmat til sin far. Det hendte omtrent regelmessig to
ganger i uken. Hadde han ikke gjort dette, måtte hans far levet
bare på tørrmat alle ukens dager, og veien var jo lang,
nesten en norsk mil bare den ene veien.
Det var
også så godt nu å tenke på at han hadde
besøkt ham på sykehuset, men det gjorde ham ondt å
tenke på at han ikke kunne spise opp de vaflene som hans far
gav ham og som lå gjemt i bordskuffen hjemme, men de var
så tørre og seige, og det luktet sykehus av dem.
Men aller
best var det å tenke på det, som en annen syk mann i
samme værelse fortalte. Han fortalte at Thoreus var så
stille den dag, bare taus og grublende. Plutselig hørte han
Thoreus si med tydelig stemme: 'Gud hjelpe mig'. Den annen mann
trodde Thoreus bare sov, men han døde idet øyeblikket.
Det var slik trøst at hans far hadde Gud i sinn i det
øyeblikk han gikk bort, for han hadde hørt at den som
tok Guds navn i munn i det øyeblikk han døde, skulle
leve i all evighet. Barnesinnet forstod ikke at denne siste uttalte
setning i en ekte Romanes' liv kunne romme en grenseløs
bekymring i den stund han som forsørger forlot hustru og syv
uforsørgede barn.
Hvor lenge
han satt således og fant trøst i sin egen fantasi,
visste han ikke, men det var meget sent da han listet seg over haven
igjen og krabbet under gjerdet. Alle sov da han kom hjem og ingen
hørte ham komme, for dørene i huset var aldri
låst. Thoreus hadde sagt at det var utrygt å sove for
låste dører.
Martins
mor fikk aldri vite om dette hans besøk hos sin far den natt.
Noen dager
efter ble han med sin mor til sykehuset for å se sin far enda
en gang. Det var en beveget stund for disse to da lokket ble tatt av
kisten. Der lå Thoreus ganske som om han bare sov. Det lange
hår og skjegg var like sort som før, og han var myk i
huden og føltes ikke kold ved berøring. Martin ble
plutselig grepet av et sterkt ønske om å gi sin far noe
med dit han skulle hen. Ikke kunne han gi sin hånd og ikke sin
fot og ikke noen gjenstand, men det måtte allikevel være
noe av sitt eget legeme, men det var jo synd mot Gud å gi Gud
tilbake det han hadde fått som gave av Gud. Med en gang husket
han at han hadde en stor vorte på høyre pekefinger.
Denne vorten måtte da være noe av ham selv som likevel
ikke Gud hadde gitt ham. I all hemmelighet strøk han vorten
mot undersiden av sin fars høyre stortå og sa: Ta denne
med deg. - Hans mor stod bøyet over faren, kjærtegnet
ham og nevnte ham med navn som han aldri hadde hørt henne si
til ham før, og hun hulket høyt.
Aldri
hadde han sett sin sjelssterke mor gråte slik, og aldri hadde
hun før vist at hun hadde en så øm og mild
stemme. Han undret seg over at hun ikke hadde sagt alt dette
ømme til ham før mens han levet, så han kunne ha
gledet seg over det, men det var så godt at han fikk høre
det nu.
På
begravelsesdagen, da hele barneflokken var tilstede, var hans mor
igjen den beherskede som han var vant til, om enn hennes sorg var
dypere og mere fortvilet enn noen forstod.
Martin ble
trøstet med at han skulle arve sin fars klokke - et gammelt
sølvur med kjede, og med den ubegrensede beundring han hadde
for sin far, var dette en ren himmelsk gave. Efter en tid byttet han
likevel bort klokken i en fele. Dette bytte angret han hele sitt liv.
Dertil kom også at hans bestemor hadde forbudt ham å
spille fele fordi den alltid hadde vært til forderv i slekten Romanes."
Det
døde tre i dette hjemmet i løpet av ett år.
Først Isak som Var tre år, så Anna Hedvig og til
slutt faren. Isak snakket et merkelig sprog. Martin Mikael lyttet seg
inn idet og skulle senere, som voksen, oppleve det igjen i
forbindelse med et sykt barn.
Nå
ble det store vanskeligheter i hjemmet. Det var ennå gjeld
på huset, og barna skulle ha mat og klær. Nå var
det moren for alvor måtte ta i bruk sin styrke og vilje.
På fattigkassen ville hun ikke. De eldste barna måtte
hjelpe til. "Idag har vi ikke mat i huset, nå må
dere gå ut og be om arbeide. Ikke be om mat, får dere
ikke arbeide, må dere gå igjen."
Martin
gjorde som hun sa. Han hadde da bare litt igjen av femte klasse
på almueskolen. Læreren sendte bud på ham og spurte
hvorfor han ikke kom på skolen. "Far er død og jeg
må arbeide,"svarte gutten og gråt. Læreren ble
så grepet av dette at han fikk tårer i øynene og
gav Martin fri.
Mere
skolegang enn disse snaue fem årene fikk han aldri. I stedet
kom han i kontakt med en rekke håndverk, til og med veving og spinning.
Martin ble
ansatt som visergutt i "Kongsberg Adresse" som ikke bare
var byens avis, men hvor eieren, redaktør, tidligere
skipskaptein Peter Andersen, drev trykkeri, bokbinderi og bokhandel.
Efterhvert fikk gutten lov til å hjelpe til i trykkeriet.
Han fikk
prøve seg i setteriet. Her gjorde han utmerket arbeide, ikke
minst fordi han hadde en slik påfallende god hukommelse. Denne
hukommelsen hørte nok med til hans psykiske evner. Han kunne
"fotografere" manuskriptene med øynene og huske dem,
se dem for seg.
I sine
erindringer skriver han selv om dette slik: "Martin hadde stor
interesse for trykkerifaget og ble mer og mer benyttet som setter.
Olsen, som var trykkeriets faktor, var særlig vennlig og god
mot ham. Tiltross for at arbeidet i trykkeriet ikke bød
på særlige overraskelser, hadde Martin den tid mange
psykiske opplevelser som han beholdt for seg selv for ikke å
bli gjort til latter, for det å bli ledd ut av medlidenhet, var
et av hans mest sårbare punkter. Man påstod i trykkeriet
at han hadde en helt ut fenomenal erindringsevne. Når man la
manuskriptet foran ham til gjennomlesning den ene dag, kunne han uten
å ha det hos seg, sette det hele til trykning den neste dag.
Dette ble forsøkt og ble gjentatt mangen gang med godt
resultat. Martin selv visste at hans erindringsevne ikke var i noen
særlig god forfatning. Ofte glemte han helt det han hadde
fått ordre om å utføre. Martin hadde sin egen
fremgangsmåte når han kun efter en gangs gjennomsyn av
manuskriptet kunne sette det korrekt og feilfritt selv om det strakk
seg over flere spalter. Han gikk frem på følgende enkle måte:
Han tok
manuskriptet i hånden. Først betraktet han oppmerksomt
sin hånd, særlig og nøye tommelfingeren. Derefter
flyttet øyets oppmerksomhet seg til overskriften og fortsatte
langsomt linje for linje nedover. De første linjer i
artikkelen og særlig begynnelsesbokstavene ble nøye
betraktet i sine minste enkeltheter. Artikkelenes innhold ble ikke
lest eller overført til forståelse, kun skriften.
Således kunne han sette en artikkel uten å kjenne dens innhold.
I
begynnelsen av denne fremgangsmåten kunne han ikke begripe
hvorfor det så ofte ble tomrom mellom ordene og undertiden
også midt i et ord. Når det var noe han ikke begrep,
hadde han fått for vane å sette seg alene og lukke
øynene og kaste tankene bakover og innover i sitt eget sinn og
spørre seg selv som om det var en annen person han spurte til
råds, og et svar fikk han alltid gjennom sin intuisjon. Aldri
kunne han den tid gi en logisk forklaring på hvilken måte
forståelsen kom. Forklaringen var der på mindre enn et
øyeblikk og det ble ikke meddelt i ord mot trommehinnen i
øret innenfra for da måtte først tanken vært
systematisert. Det var en forklarende åpenbaring uten tanke,
men likevel i billeder for den indre bevissthet. En okkultist ville
kanskje dekke over forståelsen av dette med uttrykket 'atavisme'.
Det svar
han fikk på hvorfor det oppstod tomrom i skriften, var at han
blunket med øynene mens han leste. Derfor passet han siden
på å holde øynene lengst mulig åpne og
blunket med øynene helst kun ved punktum og holdt fingeren
på stedet der han skulle begynne å lese mens han hvilte øynene.
Det
menneskelige øye er et guddommelig fotografiapparat som
fotografen ennu ikke har fravristet alle hemmeligheter til tross for
de store fremskritt helt opp til fjernsynsbilder&ldots;
Hvorledes
mennesket allerede nu kan oppta mentale bilder og avsende disse som
et selvstendig bilde for seg til et annet individ, skal jeg
forsøke å gi en forståelig utredning om i et annet
avsnitt av denne Romanes-slektsbok.* (En slik utredning finnes
dessverre ikke i det etterlatte manuskript. Ø.P.)
Martin
opplevet for seg selv mange eiendommelige ting langs disse
utviklingslinjer i denne tid. Det var undertiden også den
situasjon at han før han sovnet om aftenen lå med
lukkede øyne og gjenkaldte dagens arbeide i mentale bilder i
omvendt rekkefølge. Under en slik tilstand kunne det plutselig
forekomme at han fortsatte å lese og gå over til helt
fremmed stoff, f.eks. avisartikler som han dagen eller dager
efterpå kunne kjenne igjen. Undertiden leste han også
avsnitt av bøker når han lå således med
lukkede øyne, men lettest var dette idet øyeblikk han
våknet om morgenen, bare han passet på å ikke
åpne øynene, for da forsvant skriften og dermed
lesningen i samme sekund. Slike hendelser gjaldt bare den passive
mediumisme i hans synsevne og ikke de positive da han med åpne
øyne tok inntrykkene utenfra.
Det var
så forunderlig dette å lese slik om ting og begivenheter
som han ikke husket å ha lest noe annet sted. Mest leste han
reiseskildringer, men også, og ofte, om ting som senere
skjedde, og atter igjen om belærende emner som senere i livet
kom ham til både gavn og glede. Han var så opptatt av
å lese på denne måten, for dette husket han og til
og med forstod så klart som om det var noe han tidligere hadde
visst, men likevel glemt.
Martin
forstod ikke dengang at denne hans passivitetslesning hadde sin
årsak i ryggmarvssubstansen som i menneskelig tid regnet er
eldre enn hjernen og fylt av visdom, hvorimot hjernens fornemmelse
beskjeftiger seg mer med, og er begrenset av, de ytre dagsbevisste inntrykk.
Martin
forsøkte uttal1ige ganger å betro seg til sin mor om
sine indre opplevelser og også om sine mange drømmesyn
på den tiden, men hans praktiske og sterkt dagsbevisste mor
forstod ham absolutt ikke når han på sin forsiktige og
hemmelighetsfulle måte skulle forklare seg. Som regel så
hun bare sterkt og skarpt på ham med sine gulbrune øyne
og sa: 'Nu fantaserer du igjen'. Til andre tider sa hun: 'Nu
ørsker du gutten min', og så gav hun ham nafta - oftest
på sukkerbit, men også i vann og andre ganger smurte hun
nafta over pannen og øynene. Hun gav ham også en flaske
nafta med som han skulle ha i lommen hvis ørskingen skulle
komme på åpen gate, eller når folk talte til ham,
for også det kunne ofte inntreffe. Og naftaen hjalp,
særlig den på sukkerbit som dunstet rett opp i hodet. Men
likevel hendte det at han måtte ta en ekstra slurk
Pimpernilledråper. Martin fant det av stor viktighet å
huske det ordet, Pimpernilledråper, så han skrev det
på innsiden av døren til pidestallen med store ruglete
bokstaver da han var omkring syv år. Sålenge han husket
tilbake hadde han alltid gått omkring og fantasert, og han
hørte så ofte av sine jevnaldrende i oppveksten at han
var litt 'rar'. Så ofte hørte han dette at han i mange
år også selv var på det rene med og trodde at han
var en 'raring' og han sørget ofte og meget over at det var
blitt slik akkurat med ham, når alle de andre var så
riktige. Men han synes likevel det var besynderlig at han som regel
forstod det de andre ikke begrep. Men det var jo det, at han hadde
vanskelig for å fatte det som andre forstod."
De fleste
som husket Martin som ung og senere alle de som møtte den
voksne Marcello Haugen kan fortelle om hans "tunge"
øyelokk. Han løftet på øynene noen
sekunder og betraktet den han talte med, så senket han
øyelokkene igjen. Dette hørte med til det
"mystiske" ved ham.
I sine
erindringer forteller han at han ikke var født slik, men at
det skyldtes en "muskelsvekkelse" i venstre øyelokk
efter en betennelse han pådro seg som barn efter å ha
kikket gjennom nøkkelhullet. "Han var så
ubegripelig nysgjerrig, alltid og endelig skulle han kikke efter alle
ting og allerhelst når ingen gav akt på ham, og absolutt
skulle han ha rede på hva som foregikk i et annet værelse
når det var folk derinne."
Både
kameratene i gaten og hans søsken gjorde narr av Martin fordi
han ikke fikk det venstre øyet helt opp og "så
skjevt på dem". Selv sier han at denne slapphet i
øyelokket - ikke i synet
- var og
ble Martins store "forlegenhet" i livet så lenge han
levet. Alltid skulle han passe på at ingen oppdaget denne feil.
Men så våknet tross og kamplyst i det unge guttesinn. Han
skulle vise verden at han ikke så skakt, men at han så
rett og bedre enn alle andre.
Fra da av
begynte han systematisk å øve øynene opp til
"å se hurtig og nøyaktig og på kortest mulig
tid, for igjen å kunne slå øynene ned, for
når han senket begge øynene og så ned, var det
vanskelig å se noen forskjell på dem."
Denne
øvelse ble senere i livet til en vane, som mange kan fortelle
om. Han sier selv at han lærte seg hurtig å oppfatte hva
øyet så, senket derefter øyelokkene og gjenkalte
bildet mentalt bak øyelokkene. Han kunne på denne
måten se flere og nøyaktigere detaljer på
efterbildet. Hvis han ville bevare bildet tydelig og i alle
enkeltheter, måtte han "glemme" det like hurtig som
han hadde sett det. For da kunne han senere med letthet fremkalle det
igjen. Det var slik han gjorde det på trykkeriet. Han kunne
fotografere f.eks. en avisartikkel, men måtte passe på at
han ikke begynte å tenke eller danne seg begreper om tingene
eller situasjonen.
I sine
erindringer går han dypere inn på denne - i virkeligheten
okkulte øvelse, som efterhvert ble en del av hans intuitive
utrustning. Han skriver om denne "visualisering" på
engelsk "for lettere å uttrykke det i ord." Han
forteller hvorledes denne øvelse i å iaktta hurtig, og
så kunne gjenkalle bildet, krever den ytterste konsentrasjon.
"Du må skjalte ut bevisstheten om hvem du er, hvor du er
og til og til og med hva du gjør." Gjennom stadig
øvelse vil du lære å "se" uavhengig av
tid og rom og dertil sende dine bilder til steder langt borte. Han
kaller det å sende det inn i den "kosmiske eter". Han
sier at dette er ikke noe han har funnet på, det hører
med til de fundamentale lover, som uttrykkes gjennom den arbeidende
menneskelige bevissthet. Det han tilslutt lærte seg var dette:
"My eye can see without limitation any place and anywhere, for
my eye is the eye of my soul."
Slik
førte en betendelse på venstre øyelokk til at
Martin Mikael kom på sporet av hvordan man utvikler det tredje
øye. Men en hovedforutsetning for at dette skal lykkes, er at
du samtidig øver deg i godhet og kjærlighet. "Hvis
vi ikke er rene av hjertet, hvis vi ikke omdanner vårt sinn og
blir fri for selvgodhet, for hat og strid, kan vi ikke bli stemt i
harmoni med de kosmiske vibrasjoners innflytelse som utfører
miraklene. Vi må leve et liv som er en god og hengiven disippel
verdig så han kan bli innviet i sådanne guddommelige prinsipper."
Dette
skriver altså den 60-årige Marcello Haugen. Men nå
tilbake til hans barndom, hvor han famler seg frem på sin
begynnende livsvei utstyrt med et fromt sinn.
Martin
trivdes i trykkeriet hvor alle var hyggelige mot ham. Han
drømte om en gang å få sitt eget trykkeri hvor han
kunne utgi gode og verdifulle bøker.
Det var
syv år siden han begynte som avisgutt i Kongsberg Adresse.
Nå var han snart fjorten, og han syntes han hadde opplevet
meget i sitt liv, og han husket alt. Det var bare ett tilfelle han
ikke kunne erindre hva han hadde foretatt seg. Det var da de hadde
"mønseskål" (kranselag) på nybygget
efter en brann i trykkeriet. "Han husket at han hadde stått
bakerst ved veggen i stuen, hvor alle arbeidsfolkene var og at alle
drakk varm punsch i kopper fra en stor glassbolle som stod midt
på bordet, og at han fikk så lyst til å smake bare
litt på punschen. For under alt skrålet trodde han ingen
la merke til det. Han tok en stor halv kopp og ruslet som om ingen la
merke til det bort i en krok. Det var første gang i sitt liv
han hadde smakt noe så vindunderlig godt, og slik som det
varmet, ikke bare ett sted, men jevnt over hele kroppen. Han begynte
å tenke på seg selv, og syntes det var godt gjort til
å være ham å stå her blant voksne karer og
være regnet med i et slikt fint selskap. Selveste
redaktøren var der, og andre eldre folk i fine
diplomatfrakker. Ikke for det, når han tenkte seg om så
var han ikke så dårlig kar han heller, for ingen kunne
sette en avisartikkel uten å ha manuskriptet foran seg, det var
det bare han som kunne. Dessuten var det ingen der som visste om hans
herkomst. Hadde kanskje ikke bestemor Ragnhild fortalt ham så
mangen en gang, når han hadde vært hos henne med
skråtobakk av den med blått papir som var den beste for
krittpipen hennes, at hans far var av adelig byrd. At han aldri
måtte glemme det, og at hans slekt hadde eiet store godser i
Napoli, men var blitt utvist for politisk forbrytelse. Slekten hadde
bosatt seg i Romania og omsider havnet i Norden. Derfor påla
bestemor Ragnhild ham - og tok det løftet av ham - at når
han skulle gifte seg, skulle han reise til Romania og Italia for
å ta en kvinne av sitt eget folk.
Men alt
dette var det ingen her i stuen som visste, og hans mor hadde aldri
likt å snakke om farsslekten hans, og når ingen visste
det, måtte vel tilgi at det lot ham stå der som et annet
'null' i fattigkommisjonen. Men nu skulle det skåles igjen, og
godt som dette var, skulle han nu sandelig som de andre ta full kopp.
Martin kunne aldri siden huske om han drakk koppen tom, heller ikke
husket han når selskapet var slutt og hvorledes han hadde
oppført seg. Det kom allikevel til ham et lysglimt av
stedssans efter denne aftens festligheter, for med ett visste han at
han stod midt i veien utenfor det store materialhuset på
Krudthusmoen, men han kunne ikke begripe at folk hadde vært
så dumme som å snu huset så det hadde baksiden den
gale veien, og at gjerdet gikk slik i sikk-sakk, det syntes han var
helt meningsløst, men det kom nok av at han ikke hadde
vært med&ldots;
Neste
morgen var Martin meget syk og hadde brekninger og oppkast og en
dundrende hodepine."
Efter
denne underfundige skildring av den første "rangel"
tar vi med en opplevelse av hvor sårbar og utsatt denne
fattiggutten var nettopp i pubertetsalderen. Konfirmasjonen
nærmet seg. Han hadde sett frem til denne viktige begivenhet:
"Noe av det største var at han den dag skulle ha ny
dress. Til den tid hadde han kun slitt brukte klær, og når
hans mor hadde stelt på dem, lagt opp litt her og ned litt
der, kunne klærne se riktig pene ut, men denne dagen skulle de
være flunkende nye og sydd bare for hans skyld. Det var
lyseblått tøy og blankt så når solen skinte
på det, blånet det lang vei. Da han var ferdig kledd, sa
hans mor at nu er du pen gutt, og hun strøk ham over
håret. Særlig dette at hun strøk ham over
håret gjorde ham meget beveget, for det var ytterst sjeldent at
han fikk et kjærtegn fra den kant. Han følte seg
både stolt og lykkelig da han gikk til kirken."
Først
gikk han bortom sin fars grav hvor også søsknene Anna
og Isak lå, for å vise seg frem for dem, og så
forteller Marcello selv: "Idet han gikk meget langsomt forbi,
følte han øyeblikkets storhet og sin egen stolthet at
hans far hadde en så pen og flott sønn.
Det stod
en klynge gutter i nærheten, som nok fant hans oppførsel
litt besynderlig. Det var nok det at han gikk så sakte og hadde
slikt høytidelig uttrykk i ansiktet, som vakte deres
oppmerksomhet, for plutselig pekte den ene av guttene på ham og
ropte høyt: 'Se på den frosken som går på to
ben!' og guttene lo høyt og lenge av denne vittige
bemerkningen. Men på Martin virket dette som å
skjære med sløv kniv i åpent sår, og da han
gikk inn gjennom kirkedøren, gråt han. Aldri fortalte
han dette til sin mor, men han ville vite hvorfor noen kunne
sammenligne ham med en padde som gikk oppreist på to ben
akkurat den dagen han var så fin i klærne som aldri
før. Han frittet henne ut og spurte hvor hun hadde kjøpt
tøyet og om hvor meget det kostet. Hun fortalte det og la til
at hun fikk det billig for det var en rest, men det var kjedelig at
tøyet var i snaueste laget til en dress, derfor måtte
skredderen legge særlig buksene meget inn i skrittet og
lårene. Da forstod Martin guttenes sammenligning når de
så ham bakfra."
Ellers
gikk konfirmasjonen bra. Bruset fra det gamle orgelet som han kjente
så godt, satte ham i steming og stemte sinnet til andakt og
høytid. Både hans mor, Agnes, Inga og Wilhelm var i
kirken. Hans mor smilte oppmuntrende til ham da han skulle svare
presten Arnesen, og det gikk tålelig bra. Ved altergangen satte
han riktignok brødet fast i gummen slik at han måtte
lure det forsiktig ut igjen ved knefallet, bare nå ikke Herren
kom til å straffe ham for dette ved at han ikke fikk nok av det
daglige brød, som jo var familiens stadige bekymring. Hjemme
ble det holdt fest, og Martin ble ønsket velkommen som voksen.
Han syntes det var stor stas, men han var allikevel litt skuffet over
at en lyshåret og blåøyet pike fra Jondalen, som
han gikk sammen med for presten ikke hadde sett på ham i kirken.
Martins
mor, Elen Marie, strevet med å få endene til å
møtes. Hun jobbet og slet dagen lang, dette var sikkert en av
grunnene til at hun giftet seg igjen. Hun fikk en pike, Kathrine i
1891. Ekteskapet ble ikke lykkelig, og efter en tid ble det oppløst.
Som sagt
trivdes Martin på trykkeriet, men moren var bekymret for dette
arbeidet. Hun mente at gutten ikke hadde godt av det på grunn
av blystøvet. Efter konfirmasjonen da han var 14 år,
fikk hun ham inn hos bakermester Eberhard Eriksen som læregutt.
Han fikk kontrakt på tre år med kost og losji. Det
første året skulle han ha 40 kroner, det andre 80 og det
tredje året 160 kroner. Det å bli antatt som
læregutt i et godt håndverk, ble på den tiden
ansett som et privilegium. Martin fikk et lite rom med skråtak,
og hadde fri to kvelder i uken. Ellers varte arbeidet ofte til
klokken ti om kvelden, da ble portene stengt.
Bakermester
Eriksen omtales som en hyggelig mann, men Martin hadde andre
drømmer enn bakerhåndverket, og hadde vanskelig for
å forsone seg med å skulle stå i lære i hele
tre år fremover.
Før
Martin reiste hjemmefra, så hans mor skarpt på ham og sa:
"Pass deg for kvinnen, gutten min". Han forstod ikke hva
hun mente, men tenkte at det betydde at også han en gang skulle
tilpasse seg en kvinne. Men i bakeriet var det en av svennene, en
hyggelig og morsom mann som forlystet alle med sine historier,
"som hadde fått knekk i sine vinger da kvinnen fristet ham
med frukten og han falt for fristelsen og spiste av eplet. Efter den
tid var hans ømme sinn blandet med bitter ømhet, for
han trodde at kvinnen kun hadde ett eple som var bestemt for ham
alene, men det viste seg at hun hadde mange og var i besiddelse av
fristende gavmildhet. Alt dette og meget mer ble i sørgmodig
fortrolighet meddelt Martin, som i begynnelsen ikke forstod et mukk
av det hele," skriver han selv. Men efterhvert begynte han
å forstå at hans mor måtte ha ment noe annet med
sin advarsel mot kvinnen. Og efter flere samtaler med kamerater gikk
lys efter lys opp for ham. Han hadde synes det var så
skjønt dette at englene kom med barnet til jorden og leverte
det til jordmoren som siden i all hemmelighet bragte det videre til
bestemmelsesstedet. Efterhvert forstod han sin mors avskjedsord.
Kvinnen var noe man måtte passe seg for og kun beundre - ikke berøre.
Dette med
begjær hadde Martin kun en dunkel anelse om, så han
bekymret seg ikke så meget om det. Men beundring, visste han
hva var. "Umiddelbar beundring har åpnet så mangt et
bittert og tillukket sinn og funnet veien til forståelse og
sympati, og Martin kunne takke denne sin umiddelbare beundringsevne
for meget av sitt i livet."
Sin
første forelskelse skildrer den 60-årige Marcello med
hamsunsk underfundighet og lyrisk vemod! Det begynte med at Martin
hadde fått en venn som het Johan. Han var i barberlære.
Han
pomadiserte sitt når, var alltid pyntet og pen og brukte fin
parfyme som tiltrakk seg jevnaldrendes oppmerksomhet. "Han hadde
allerede fast følge til porten," forteller Marcello.
"Han beundret meget sin unge venninne med det gamle navn Martha,
og så ofte det var anledning gikk de to turer og følte
seg i forståelse med hinannen mer enn de talte om. Martin var
sjelden fri, men Martha hadde en tvillingsøster som het Marie.
Begge disse navn var så lette å huske, for de stod i
bibelhistorien. Johan og Martha arrangerte et tilfeldig møte
mellom Marie og Martin, som alle fire visste om, men de fortalte
hverandre under stor forlegenhet og ved å se til alle kanter
unntagen til den man talte til, at det var et besynderlig tilfelle,
at de kunne møte hinannen slik rent tilfeldig. Martin syntes
Marie var meget pen, særlig når hun smilte til ham av
ingenting og slo på at det var fint vær, det samme sa hun
forresten i all slags vær, og Martin syntes han måtte
være enig, og det fantes ikke nei i hans munn når hun var
slik yndig av seg. Hans beundring for henne var uten grenser. Det
første møte mellom disse to ble efterfulgt av mange, og
det ble avtalt tid og møtested med kortere og kortere
mellomrum, så de to friaftener for Martin ikke strakk til, og
Marie var helt enig i at de måtte møte hinannen så
ofte det gikk an, for tiden de var sammen gikk så altfor fort,
og tiden de var fra hinannen tok aldri ende, fortalte hun og Martin
var henrykt over at det var således, for han følte det
likedan, men kunne bare ikke få sagt det på en slik
henrivende og yndig måte som hun. Det hendte ofte at Martin
ikke kunne møte til avtalt tid på grunn av
overtidsarbeide, og dette var så ondt, for det var vanskelig
å treffe hinannen igjen, for ingen måtte vite om disse
stevnemøter, og de bevarte sin hemmelighet som om det var en
ny oppfindelse som aldri hadde eksistert her i denne verden. Det ble
derfor drøftet at de måtte finne et sted hvor de kunne
gå og være der og vente på måfå. Marie
visste om et sted hvor hun hadde lekt som barn. Det var en liten
slette på en fjellknaus ved et stort stengjerde, der var det
lunt for vinden og vekk fra folk. Martin kom ofte til dette sted hvor
han kunne sitte lange stunder og vente og lengte, for mangen en gang
kom hun ikke, men utallige var også de gangene hun kom, han
kunne se henne komme uten selv å bli sett, der hun ruslet sakte
og fortenkt - denne lille yndige skapning av et menneske - og han
viste at hun kom kun for hans skyld og for å være sammen
med ham alene. Martin var overbevist om at slik som han følte
under sådanne stunder, måtte det føles når
man var i himmelen.
Det ble en
rik og ny tid for ham nu i lange tider fremover, og selvbevisstheten
begynte å våkne hos ham, for hadde han ikke nu et
menneske han kunne stole og tro på, og hun trodde så
trygt på ham, for det hadde hun så ofte fortalt ham og at
livet var så skjønt å leve. De møttes ikke
nu bare to ganger i uken, men nesten hver aften, for Martin hadde
funnet ut at når han løsnet to bord i skjulveggen ved
det gamle bakeriet, kunne han usett krabbe under porten&ldots;"
Arbeidet i
bakeriet bød ikke på noen særlig variasjon det
første året. Han lærte alt meget hurtig, han
måtte bare ikke begynne å reflektere over det. "Det
gikk over i hele hans nerve- og muskelsystem i samme nu." Slik
kunne han også med den største letthet finne faciten i
et regnestykke, men å sette det opp på papiret og på
den måten anskueliggjøre det i detaljer, hadde han
vanskeligheter med. Med det var da heller ikke nødvendig. Han
forteller at han festet tallene bak øyet og spurte sitt
bakhode og fikk vite svaret i samme sekund. Og det slo aldri feil.
"Men det pussige var, syntes han, at han måtte lese
tallene i omvendt rekkefølge, altså ikke fra venstre til
høyre, men fra høyre til venstre, nemlig slik som det
den dag i dag gjøres i de okkulte skoler i de høyere
grader. Og som med tall så også med skrift. Han fortalte
ikke denne sin fremgangsmåte til noen, heller ikke snakket han
denne tid med noen om sine indre opplevelser, som for ham var like
hellige og dyrebare som før, men han hadde bestemt seg for at
fra nu av skulle han være som andre mennesker og at det en gang
skulle være slutt med at han skulle gå som en 'raring'
blant folk."
Martins
fluktrute gjennom plankegjerdet ble oppdaget, og han fikk husarrest.
Han fant andre måter å lure seg ut på, men
også disse ble oppdaget. Det ble en vanskelig tid for Martin.
Han kunne ikke lenger møte Marie, og i selve bakeriet ble han
plaget av en av svennene. Han kunne både slå og sparke
ham. En gang fikk han et slag over nakken så han besvimte. Det
var forøvrig alminnelig at svennene hundset læreguttene
på den tiden. Men denne førstesvennen benyttet enhver
anledning til å plage Martin, håne ham for det skjeve
øye og for at han var født av simple folk, omstreifere
og sigøynene. Martin opplevet at hatet gjæret i ham.
Efter en ny omgang slag og skjellsord, gikk Martin opp på
rommet sitt, tok frem bibelen og sverget på den at en gang
skulle han pryle denne svennen. Men det store oppgjøret kunne
først skje efter at han var utlært og kunne møte
ham som svenn.
En kveld
Martin satt på sitt rom og sturet og lengtet ut, bestemte han
seg for å rømme fra det hele. Han snek seg ut og opp til
Brydelandet som lå rett over vennen Hjalmar og Martins hjem.
Han kledde av seg, bant klærne på hodet og svømte
over Lågen.
Hjalmar
ble lykkelig over å ha fått sin venn tilbake, men da
Martin kom hjem, ble hans mor rasende, og ville han ikke gå
tilbake til bakeriet med det gode, skulle hun sørge for å
melde ham til øvrigheten for kontraktbrudd. Det hjalp ikke
hvor meget Martin gråt, tigget og bad -moren var
ubøyelig. Ulykkelig tuslet han ned til elven igjen i
mørket og svømte tilbake. Han tenkte et øyeblikk
på å la seg drive ned til Nybrofossen, for nå hadde
han ikke lenger noe å leve for, men da kom han til å
tenke på noe hans far en gang hadde sagt: "Hva som enn
hender deg i livet, gutten min, så hold ut." Dette
stålsatte den unge gutten, og han vendte tilbake til sitt
arbeidssted. Men nå følte han seg omgitt av både
synlige og usynlige murer. Han var både innestengt og bevoktet.
Fra sin far hadde han vandrerblodet i sine årer, men fra sin
mor følte han det stedbundne og plikten til å passe seg
selv og være som andre bra folk. Marie møtte han
også sjeldnere. Hun hadde fått post og var lite fri. Og
å skrive til en som han hadde hatt en slik hygge sammen med,
syntes han var en dårlig erstatning.
Han
forsøkte å komme i kameratslig samtale med to
jevnaldrende piker som arbeidet i huset. Særlig den ene som het
Anna og var mørk og smilte bestandig. Men en aften bestemor
Eriksen kom undervær med at Martin var på pikenes rum,
ble det en brå slutt med det også.
Den eneste
han nå kunne tale fortrolig med slik daglig, var en gammel mann
som hugget ved for bakeriet. Johannes het han, og når han ikke
hugget ved, gikk han rundt i byen og solgte sopelimer av bjerkeris,
derfor ble han kalt Sopelimjohannes. Johannes var sterkt
religiøs, og han og Martin hadde mange dypsindige samtaler.
Johannes hadde også vært bergmann og skjerper. Han hadde
ofte funnet sølv. Engang hadde Johannes funnet en betydelig
sinkforekomst, som han tjente noen penger på.
Martin
bestemte seg til også å bli skjerper og tjene mange
penger, og Johannes forærte ham en lykkesten fra et av sine
egne skjerp. Denne stenen oppbevarte Martin resten av sitt liv.
"Det
var også en annen eldre mann som hadde vedhugging der",
forteller Marcello, "men han kom sjelden, og i motsetning til
Johannes som kunne være høyrøstet og brautende,
var denne stille og mild i sitt vesen, han talte langsomt med lav og
mild forsonende stemme som virket beroligende og gaven følelse
av fred og håp hos den han talte til. Hans svar på
spørsmål var enkle og lett forståelige og
fremført uten gestus eller teatralsk fremstilling. Martin
hadde stor ærefrykt for denne mann, som han aldri fikk vite hva
het, for han talte aldri om seg selv og begynte heller aldri en
samtale, talte heller ikke når han ikke ble spurt. Mangen en
lavmælt samtale ble ført mellom denne mann og Martin, og
i slike stunder, når de satt sammen der idet halvmørke
skjulet, syntes Martin at det kunne danne seg en lysning om hans hode
som om det var han selv som utstrålte dette lys. Andre tider
kunne denne formasjon av lysende luft rekke omkring hele hans person
og atter igjen kun om hendene, særlig den høyre. Under
sådanne stunder skiltes de alltid i taushet, for
øyeblikket var for hellig og følelsen for rik til
å kunne tolkes i ord. Denne mann ble Martins første
okkulte lærer."
Marcello
Haugen nevner aldri, såvidt vites, denne mann som ble hans
"okkulte lærer", men vi skal senere få mange
eksempler på hvordan han må ha gått dypt i den unge
Martin, som alltid
senere
talte om tausheten verdi og om hvor viktig det er for unge mennesker
å ha noen å beundre og føle ærefrykt for.
Noe som også var særlig karakteristisk for Marcello
Haugen gjennom hele hans senere liv, er den ro og den fred han
utstrålte. Dette forteller så godt som samtlige som
møtte ham. Så akkurat denne gamle tause og vise
vedhugger, må ha svart til noe dypt i Martins egen sjel, og
møtet mellom dem må ha vært et av de viktige
skjebnemøter i den unge guttens liv.
Livet i
bakeriet gikk som vanlig. Martin ble plaget av førstesvennen,
men det gjorde ikke så vondt som før efter at han hadde
sverget på bibelen å banke ham opp når han hadde
stått læretiden ut. Men samtidig plaget Martin seg selv
over at han hadde kunnet gjøre noe så forferdelig som
å sverge ved bibelen, at han skulle hevne seg, for han hadde
hørt at hevnen hører alene Herren til, men nå var
det ubesindige gjort, så nå fikk det stå sin prøve.
Bakermesterens
sønn, som emigrerte til Amerika, hvor han kalte seg Finn
Rennie, har i et brev til forfatteren efter at boken om Marcello
Haugen var kommet ut, fortalt følgende historie som han hadde
fra sin mor:
Martin
hadde moro av å drive gjøn med kokkepiken, som var ung
og tilrekkende. Mens han satt på kjøkkenet og spiste,
kunne han peke på et skap og si: "Du har småfolk i
skapet ditt". Og straks ble det en romstering og larm der inne.
Så kunne han peke på et annet skap og si: "Nei,
nå er de kommet i gryteskapet", og det samme gjentok seg
der. Hvor han pekte ble det støy. Kokkepiken likte det ikke,
hun var redd ham.
Min mor
var av den mening at Marcello allerede som gutt kunne hypnotisere
eller suggerere, sier Finn Rennie.
Martin
ødela kneet en gang under læretiden og måtte holde
seg i ro noen måneder. Da studerte han bibelen sin som han
hadde vunnet som barn. - Da øvet han også sin evne til
å søke svar på spørsmål ved å
lytte innover i seg selv og holde seg konsentrert ventende. -
Allerede den gang forstod han noe vesentlig om tålmodighet og
det å kunne vente. Alt skal ha sin modning, tiden skal arbeide
- det som skal skje, det skjer i tidens fylde.
Bakermester
Eriksen var fornøyd med sin læregutt. Han var flink og
rask til å lære alt nytt, og bakermesteren forespeilet
ham en tur til Tyskland slik at han kunne utdanne seg videre i den
finere konditorkunst. Det var nok fristende på grunn av reisen,
men Martin hadde lovet seg selv at når han hadde tatt
svenneprøven skulle han også si farvel til alt som het
brød og kaker.
Derfor
ville han ikke reise til Tyskland. Det ville være å ta
imot noe på falske premisser.
Derimot
var han lykkelig da bakermesteren tok ham med til Drammens marked.
Eriksens honningkake var viden berømt, men den ble bare solgt
på Kongsberg og på Drammens marked. Selv skildrer han
begivenheten slik:
"Det
var en fest å reise med mesteren til Drammen, og Martin syntes
at han selv var en fin herre og tenkte at han kanskje kunne kalle seg
handelsreisende hvis det knep. Han hadde ikke tenkt seg at mesteren
kunne være så blid og pratsom som han var under markedets
gang. Han pratet og lo med kundene og slo flik-flak med armene
når han frøs. De hadde hver sin store kiste med
honningkake, og Martin følte seg i sitt rette element, for her
var det mange mennesker, musikk og lystig bråk rundt omkring,
og når noen spurte på prisen på kakene, var han
blid som et stille vann en solskinnsdag og pratet om løst og
fast og anbefalte sine gode varer med syngende stemme og salget gikk
raskt fra hånden, og han solgte meget mer enn mesteren selv. Om
aftenen fartet han rundt i Drammens by og følte seg fri og
glad og interessert. Han var på Johansens sal og svinget seg
lystig i dansen, og han smilte med hvite tenner og muntre øyne
til alle pikebørn som kom i hans nærhet, og noe vakkert
og skjønt fant han hos dem alle, og hans beundring for det
annet kjønn var stor."
Efter
Drammensturen var Martin i lysere humør, men uroligere i sinn,
for nå hadde han fått smak på et friere liv, og der
følte han seg hjemme. "Jo mer uro og rørelse jo
roligere ble han i sitt gemytt", sier han selv.
I
løpet av det tredje læreåret ble han mer
utadvendt, fikk mange venner og venninner. Han ble medlem av
Godtemplarordenen "Vårbrud", ble formann i
sangforeningen, men først og fremst danset han. Han elsket
å danse og ikke minst likte han å holde en pike i armene
sine. Og de unge pikene hadde ikke noe imot det. Det fikk han oppleve.
Gleden ved
dansen skulle følge ham hele livet. Gleden ved kvinnelig
hengivenhet også.
Men
skjønt det å reise stod for ham som det mest
forlokkende, hadde han som sagt bestemt seg for ikke å reise
til Tyskland for å utdanne seg videre til konditor. Dette hadde
han ingen interesse av. Når han skildrer denne beslutning i
sine memoarer, har han en omtale av sin bestemor Ragnhild som tydelig
viser at hun måtte være sigøyner og den ekte mor
av hans far. Slik skildrer han henne.: "Tyskland hadde han
mindre interesse for, det måtte bli som hans bestemor Ragnhild
hadde sagt og som han hadde lovet henne, og det var å reise til
Italia og Romania og lære sitt eget folk å kjenne. Men
atter igjen husket han at hans mor hadde forbudt ham å snakke
om sin fars slekt, og å nedstamme fra Romanesslekten var
ensbetydende med å tone flagg for sigøynerblodet, som
fløt hett i hans årer så mangen gang, og det var
en skam og en skade å bekjenne seg til slikt folk, Han tiet
derfor som vanlig om sin fars slekt og når noen hentydet til
hans avstamning, slo han på at hans bestemor og far kom til
Kongsberg fra Tinn i Telemark. Engang hadde han også hørt
sin far si til bestemor Ragnhild der hun satt gammel og liten med
grått hår og den lille krumme ørnenese under de
brune, gløgge øynene: 'Det var vel hårdt å
traske landeveien rundt i Telemark og over Tinn til Kongsberg nu'.
Ragnhild rugget frem og tilbake med hodet og sa med varm stemme:
'åja, åja for en herlig tid.' Hennes dialekt ble alltid
fremmedartet når hennes sinn ble beveget. Martin ble så
interessert når de talte om å gå landeveien, det
lå eventyr bak de ordene, syntes han. Han hadde også ofte
hørt Ragnhild og sin far snakke om å være fattig,
men fri. Men dette hadde han aldri riktig forstått, heller ikke
at 'å arbeide var et slaveri' gikk inn i hans bevissthet, men
når hans mor eller andre var i nærheten, ble aldri dette
vandresnakk berørt, men Martin bevarte det i sin erindring for
å huske det når han ble voksen."
Et annet
sted forteller Marcello Haugen om at han som femåring ble med
sin far til en slette utenfor Kongsberg hvor det var slått opp
flere telt og hvor det ble brent et stort bål i midten av teltplassen:
"Det
var et stort følge med sortskjeggete menn som lignet hans far
meget, sorthårete kvinner kledd i sterke farver, og mange unger
løp omkring og skrålte. Der ble ført
høylydt tale mellom de eldre på et sprog Martin aldri
hadde hørt før, han forstod ingenting og redd var han
og han holdt sin far i hånden av bare skrekk. Hans far trykket
ham fast i hånden igjen, og aldri siden glemte han det
øyeblikk da hans far som ellers var så mild og lugn av
seg, liksom rev ham med seg og gikk inn i teltringen. Han ble
stående et øyeblikk og pustet dypt. Martin syntes at
hans far vokste i denne stund, han rettet seg opp i sin fulle
høyde, kastet hodet liksom stolt tilbake og ropte med
høy, barsk stemme først noen utforståelige lyder
og derefter et likeså uforståelig sprog utover
forsamlingen. Disse høye og barske tilrop fra hans far hadde
en mektig og momentan virkning. I samme øyeblikk ble alt
stille så man kunne høre den minste lyd, og denne
stillhet vedvarte mens en eldre sortsmusket mann kom langsomt henimot
ham. De to vekslet noen ord og han tok hans far hjertelig i
hånden og ledet ham bort til forsamlingen som satt rundt om
bålet. Her hevet den fremmede hånden og talte høyt
til de andre. Som ved et trylleord begynte de alle å snakke i
munnen på hverandre og omringet faren fra alle kanter. Som
moden mann forstod Martin at det var Tavringens, romanesernes,
egypternes, Pharao nepek, Faraosfolkets passord, som hans far hadde
ropt til dette vandrefolk og uttalt det med Romanesfolkets kraftig
rullende 'r'er' og tydelig uttalte konsonanter. Dette passord som
slektledd efter slektledd har gått fra munn til øre
bør heller ikke nedskrives her."
Denne
opplevelse i sin barndom forekom Martin lenge uklar og fjern. Det var
først efter at han som voksen hadde tilegnet seg "en
mystikers innsikt", at han kunne fremkalle disse erindringer og
få vite disse sigøynerfolks dypere hemmeligheter. Faren
behersket altså romani, det internasjonale
sigøynersproget. Han kunne ikke ha lært det av andre enn
sin mor Ragnhild.
Mens
Martin fremdeles var i bakerlære, skjedde det store
forandringer i hjemmet på Krutthusmoen. Broren Hans var
fremdeles ved sølvverket, men Rudolf var reist til Kristiania
hvor han var kommet inn ved jernbanen. Moren, Elen Marie,
skjøtet huset over på Hans og fulgte efter til
Kristiania og tok Agnes, Inga, Wilhelm og Kathe med seg. De fikk et
par rom i Åkebergveien 36, hvor Elen Marie begynte å
handle med melk, fløte, smør og bakervarer. Og fra
bakveien solgte hun øl.
Martin
arbeidet nå på det tredje året. Hans plageånd,
første svenn Johansen, var reist til Sarpsborg og begynt som
mester i eget bakeri, og Martin arbeidet nå mere som svenn enn
som læregutt, og ble mer respektert og bedre behandlet, men det
var helt umulig for ham å trives i dette innearbeidet, som han
bare utførte av plikt, men uten interesse.
Martin var
friere nå, og var meget ute på dans med Marie, men han
savnet sin familie. Selv skriver han: "Marie var ham til stor
trøst denne tiden. Hun hørte tålmodig på
ham når han talte om hvor meget han savnet sine kjære og
mente at alt ble nok bra, når det bare var gått en tid og
de to kunne være mere sammen. Men når Martin talte om
å reise fra byen og minnet henne om at han hadde lovet sin
bestemor å reise til Italia og Romania, ble hun forstemt og
forsøkte å snakke om andre ting."
Martin
hadde stått læretiden ut og gikk opp til prøven i
nærvær av tre bakermestre. Oppgaven bestod i på
egen hånd å bake en ovn full av grislet brød og en
porsjon kavringer. Martin bestod prøven og fikk sitt
svennebrev. Han var da 17 år. Efter det ble han titulert De.
Det syntes han virket dumt.
I sine
erindringer overveier Marcello hvordan hans liv ville ha artet seg om
han hadde fulgt bakermesterens tilbud om å reise til Tyskland
og utdanne seg videre i faget. Da ville livet ha fortonet seg enkelt
og normalt. Han ville ha kunne gifte seg med Marie, stiftet familie
og følt fadergleden. "Det var ikke det at han ikke eiet
denne lengsel. Men det var blodet som reinkarnerer som med makt drev
ham vekk og ut. Han orket ikke det stille og jevne liv, han
måtte se andre byer, andre land og alle folkeslag og fremforalt
sitt eget. Det gjæret og sydet i ham av lengsel efter å
komme ut, og særlig nu da nesten alle hans søsken og
hans mor var reist fra byen."
Broren
Rudolf hadde fått jobb ved jernbanen, snart skulle han få
reise med lokomotivet. Martin ville også dra til Kristiania og
søke seg inn ved jernbanen.
Det stod
for ham som den beste måten å få tilfredsstillet
sin reiselyst på. Det å være ved jernbanen var ikke
bare regnet som en sikker levevei dengang, det gav dessuten sosial
status. Å bli gift med en stasjonsmester var akseptabelt selv i
de høyeste kretser. Og for en gutt var det å føre
lokomotiv noe som det stod større ry omkring enn å
være førsteflyver i SAS idag. Vi er ennå i
teknikkens barndom. Den første automobil kom til Norge i 1903.
Jernbanen, som beveget seg på skinner i en uhørt fart
med en dampende stålhest foran seg, var noe ganske eventyrlig.
Hva som
har veiet tyngst for Martin er ikke godt å si. Hans beslutning
om å komme seg inn ved jernbanen var ihvertfall urokkelig.
Martin
følte at den behandling han hadde vært utsatt for av
førstesvennen og andre opplevelser hadde gjort ham hard. Han
som hadde vært så øm og mild, syntes han nå
var forandret. Han hadde jo også sverget ved bibelen at han
skulle denge opp denne svennen, nå når han var blitt
svenn selv. "Derfor hadde han også i lengre tid trenet
sine muskler ved å massere og banke dem og ved å ta tunge
løft. Det å gjøre arme utad strekk med et
vaskevannsfat fylt med sten mange ganger uten å hvile, var
blitt ham en lett sak, likeledes det å danse vals med en sekk
mel på hundre kilo uten at det voldte ham besvær."
Før
han reiste fra Kongsberg, gikk Martin rundt og tok en stille avskjed
med de forskjellige kjære steder, bl.a. stollen, hvor han ikke
hadde vært på lenge. Her stod alt urørt som da han
sist forlot den. På stenpeisen stod den lille kaffekjelen av
blikk, på stenbordet håndlampen og forskjellige
smågjenstander på stenhyllene. Et bilde av ham selv,
tegnet for lenge siden hang på veggen slik at dagslyset
nådde det, men det var nå nesten utvisket. Han satte seg
ned på stenbenken innerst i stollen og begynte å betrakte
sitt eget bilde. Da hendte det noe betydningsfullt: "Plutselig
begynte han å se seg selv som en annen person, og han
gjennomgikk og opplevet i mentale bilder ikke bare sin fortid og alt
som var knyttet til den, men han satte, uten selv å vite det,
hele sin objektive bevissthet ut av funksjon og lot seg beskue og
mottok meddelelser kun fra sitt indre, fra sin subjektive bevissthet.
Først holdt han de dagsbevisste opplevelsene frem for sin
samvittighets stemme. Når så de dagsbevisste opplevelser
opphørte, talte kun det subjektive sinn til ham, ikke i ord
men som opplevde erindringer i en fjern fortid han aldri hadde hatt
anelse om. Hva han på denne måte opplevde forekom ham den
gang så fantastisk at han, da han ble seg selv dagsbevisst,
mente at han igjen hadde hatt et tilbakefall med å ørske
som hans mor alltid sa. Først senere i livet begrep han at han
den gang opplevet noen av sine tidligere inkarnasjoner som her ikke
bør nedskrives da det så lett kan bringe forvirring og
bedømmes som fantasteri av anderledes tenkende - ikke kosmisk
innstillede individer.
Da Martin
våknet av sine meditative opplevelser, følte han seg som
om han var tusener av år gammel og fylt av en indre fred og
harmoni som ikke eiet rom for ensomhetsfølelse, men som en
fornemmelse av at han tilhørte og var ett med alt og all
skapning. Han følte seg som fortryllet av denne fred og
harmoni og ønsket den måtte vedbli, men idet han
ønsket dette, ble han seg i samme sekund bevisst hvor han var.
Han følte som om hans hjerte for en tid hadde holdt opp å
slå, alt var så stille inne i ham og han kunne ikke
reise seg fra sin sittende stilling, men ved noen dype åndedrett
følte han igjen blodet bruse og følte hjertets slag.
Så dyp en opplevelse var han seg bevisst at han aldri hadde
hatt, og han bevarte disse opplevelser hos seg selv i taushet og som
en hellig hemmelighet".
Marcello
forteller videre at da interessen for hans eget liv nå var
vekket, fikk han lyst til å vite noe om seg selv i fremtiden,
og han skriver:
"Han
satte seg igjen bekvemt til rette og festet blikket ut i den tomme
luft i stollen. Til en begynnelse så han intet uten de dansende
luftbobler som frembragtes av fuktigheten på hans egne
pupiller, men eftersom hans blikk ble mer tilsløret og
innadvendt, dukket bilder frem for hans indre syn, som opplevelser
hvori han selv deltok. Det var scenerier med vann og skog, store
sletter med sand som en ørken hvor han selv stod alene, atter
igjen bilder av store byer, masse mennesker og et mylder av
uforståtte opplevelser hvori han selv hadde fornemmelse av at
han deltok, men likevel var utenforstående. Bildene skiftet
ustanselig og uten sammenheng, og med ett følte han som om han
stod - overfor noe stort, ufattelig og meningsløst. Angsten
kom og hjertet slo hårdt, og det hele oppløste seg i intet.
Han reiste
seg hastig og gikk ut i det klare dagslys for nu følte han
atter igjen en knugende angst overfor ting og begivenheter som han
følte ville komme, men som han ikke visste hva var eller hvori
de bestod. Han undret seg hvorfor han ikke hadde følt Maries
nærhet og hvorfor han skulle være så ensom. Som
vanlig når han gikk fra stollen tok han avskjed med hver enkelt
ting som om alt var levende, velsignet stedet og gikk langsomt ut
gjennom den lange tunnel. Helt utenfor stod han lenge og tok
sørgmodig avskjed med dette sted som hadde vært så
meget for ham. Det brast noe i hans sinn som han stod der. Det var en
smertelig fornemmelse som å ta avskjed med en del av sitt eget
liv, med noe som var tapt for alltid."
Endelig
kom dagen da Martin tok avskjed med sin barndoms by. Det var
sårt og ondt å reise fra Hjalmar og Marie, som begge
fulgte ham til toget. Han vinket til dem så lenge han kunne se
dem på stasjonen. Så satte han seg inn i kupeen og gråt.
Kristiania
gjorde et voldsomt inntrykk på ham, men han var glad over
å være fri fra et håndverk han ikke interesserte
seg for og over den stadige oppsikt. Han søkte stilling ved
jernbanen og vedla følgende attest:
Kongsberg,
1. juli 1897
Martin
T. Haugen, der har været i min Tjeneste i ca. 3 ½ år,
kan jeg anbefale som en flink, edruelig, paalidelig og lærenem
Gutt. Så jeg tør trygt anbefale ham til hvem som helst
der faar ham i sin tjeneste.
Eberh. Eriksen
Bagermester
Han fikk
avslag på sin ansøkning. Men han ville prøve
igjen efter en tid. Mens han ventet, hadde han forskjellige jobber.
En tid var han ved en kjemisk bedrift. Her vasket han flasker og
fylte dem med forskjellige væsker. Han var imidlertid hele
tiden på utkikk efter arbeide som kunne gjøre ham bedre
kvalifisert til stilling ved jernbanen. Å være baker
tellet ikke noe særlig der. Han var heldig, fikk jobb ved
Kristiania Maskinverksted i Thorvald Meyers gate. Her arbeidet han
fra 6 om morgenen til 6 om kvelden som sjauer. Senere ble han
håndlanger og sveiser. Han var flink og lærte
påfallende hurtig alt nytt. Efter en tid ble han overflyttet
til lysverkstedet, støperiet og kjeleverkstedet. Han ble
også sendt ut på reparasjonsoppdrag, og avanserte til
tegnesalen, hvor han fikk overføre tegninger av broer og andre
interessante konstruksjoner. Her hadde han stor nytte av sin visuelle
hukommelse, som han første gang oppdaget hos boktrykkeren
på Kongsberg.
Familien
var nå flyttet til Arups gate i en større leilighet,
hvor moren hadde losjerende, ofte jernbanefolk.
Martin
søkte igjen ved jernbanen, men uten hell. Da oppsøkte
moren en pensjonert oberst Eriksen, som hun hadde vært hushjelp
hos som ung. Han hadde de rette forbindelser, og efter en tid fikk
Martin beskjed om at han var ansatt ved jernbanen og ville få
arbeide som lokomotivpusser i 3. distrikt, Hamar, så snart de
ble en stilling ledig.
Dette var
16. mai 1898, han var da 20 år gammel.
Det ble
stor glede i familien. En fast stilling ved jernbanen var
ensbetydende med å være forsørget resten av livet.
Martin sa
opp sin stilling ved Kristiania Maskinverksted. Der var man
imidlertid blitt interessert i denne dyktige unge mannen med den
rolige og beskjedne fremtreden. Han hadde allerede 28 kroner uken. De
tilbød ham høyere lønn og forespeilet ham at han
om kort tid kunne bli formann.
Men
Martins beslutning om å gå inn ved jernbanen var ikke til
å rokke.
Men den
ledige stillingen i Hamar lot vente på seg, og Martin begynte
å lure på om han hadde sagt opp for tidlig. Nå
måtte han slå seg igjennom i ventetiden med
småjobber. Sammen med en tryllekunstner dro han på turne
som buktaler, men det kastet lite av seg. Han utviklet i denne
sammenheng også andre "kunster", husket den gangen
han unngikk guttene på Kongsberg ved å
"synkverve" dem. Han skriver at det gikk mange år for
han forstod det som hendte, nemlig "at han overførte sin
egen tanke som skapte bilder hos de andre. Senere i livet kunne han
bevisst og med vilje gjøre dette, men lettest når det
var noe det riktig gjaldt, men allerhelst når han var redd, men
også når han var riktig glad til sinns. Denne tanke- og
billedoverføring som ikke er avhengig av forstanden, kom ham
ofte til nytte i mange både pussige og alvorlige situasjoner i
hans liv, men det med guttene på Kongsberg var den første
bevisste åpenbaring hos ham at tankeoverføring virkelig
kunne skje."
Men det
var en ting som plaget Martin i denne tiden, og det var at han hadde
sverget ved bibelen at han skulle gjøre opp med
førstesvennen når han var ferdig med læretiden.
Han bestemte seg flere ganger til å reise til Sarpsborg for i
det minste å få et muntlig oppgjør med ham. Vi lar
ham fortelle selv: "Martin ble denne tid så ofte minnet om
sitt løfte om å få et oppgjør med Johansen.
Det kom til ham i drømme som i våken tilstand, han ble
ikke kvitt ham i tankene. Det var ikke hat, bitterheten var heller
ikke så sterk nu som dengang, men han fikk ikke fred i sinn for
ham. Så en dag tok han en rask beslutning og kjøpte
billett til Sarpsborg for riktig å snakke ut om det som plaget
ham og samtidig si ham noen alvorsord for all den tort og svie han
hadde lidt under sin tre års lange læretid i bakeriet.
Det var med eiendommelige følelser Martin gikk og filosoferte
i Sarpsborgs gater der han nu var for første gang. Han holdt
på å oppgi det hele og reise tilbake med en gang, men det
var også ergerlig, nu da han var kommet så langt. Han
følte at han måtte få dette avgjort og agiterte
seg selv opp ved å huske og gjennomleve i fantasien alle
forsmedelsene, og han husket eden han hadde
sverget.
Flere ganger hadde han gått forbi bakerforretningen, men nu tok
han en kraftig beslutning og gikk inn fylt av uvilje og et forurettet
sinn. Han ble møtt av fruen i entreen og Martin spurte barskt
og uhøflig efter Johansen. Hun bare åpnet døren
og skjøv den langsomt opp og sa med alvorlig og mild stemme:
'Han ligger der inne, han døde i natt'.
Martin
luktet lik og ble grepet av en isnende redsel som snek seg som
lammelse i hele hans legeme og ble stående med lukkede
øyne og sammensunken i alle lemmer. Helt tilintetgjort
hørte
han sitt subjektive sinn si: Hevnen hører Herren til. Martin
mælte ikke et ord. Helt fortumlet kom han seg ut på
gaten, visste heller ikke hvilken vei han gikk, men kom til seg selv
igjen ved den mektige brus fra Sarpsfossen, da han stod på broen.
Martin
gikk i en park og satte seg for riktig å bli klar over hva som
var skjedd. Det var så ufattelig at han nettopp på den
tid da sjelen forlot legemet skulle oppsøke dette menneske,
for å ta hevn. Han hadde ikke et øyeblikk tenkt at noe
slikt kunne hende, så opptatt som han hadde vært av sine
følelser og tanker om gamle forurettelser. Han følte
seg helt sønderknust og tilintetgjort ved å vite at han
hadde fostret hevntanker mot et menneske hvis sjel Gud hadde tatt til
seg og hvis legeme ennu ikke var koldt. Hvilken uverdig skapning han
var og hvilke usynlige krefter var det som hadde ledet ham hit
nettopp på denne dag og ført ham inn i stuen hvor det
avsjelede legeme lå. Martin så sin tidligere
plageånd i helt ny skikkelse, som han satt der på benken
og gjenkalte den tid de var sammen. Tynn og mager var han. Hans
dårlige humør satt kanskje i maven, som aldri var helt i
orden, for han hadde hørt at magre folk med sure maver alltid
var vanskelig å omgåes fordi de selv aldri hadde det
godt. Kanskje han var blitt likedan mot en annen, for noen måtte
det kanskje gå ut over, hvis så var. Hadde Martin tatt
feil når han trodde at det kun var uvilje mot ham personlig?"
Martin
satt der og gjenkalte i erindringen alt det gode han kunne huske om
sin tidligere plageånd, han husket efterhvert så mange
trekk som kunne unnskylde og forklare hans handlinger. Han husket at
Johansen stolt hadde fortalt om sin sønn, og om hvor viktig
det var å oppdra barn, hvor vanskelig ekteskapet kan være,
men hvor viktig kjærligheten var. Efterhvert fremstod hans
gamle fiende i et helt nytt lys. Martin følte anger og ruelse
og forstod fra dette øyeblikk at ens verste fiender kan bli
ens største velyndere og læremestere. Martin husket da
han siste gang satt i stollen på Kongsberg og han opplevet
hvorledes de mentale bilder formet seg i tanker. Også Johansen
hadde en livsskjebne, som alle andre, og hans individuelle
vanskeligheter var det stoff han hadde å arbeide med. Nå
var denne sjel og individualitet på vei inn i "riker og
regioner som Martin ikke kunne ha noen mening om&ldots; Martin undret
seg hvorfor han ikke på et tidligere stadium hadde begrepet noe
av det han nu opplevet. Hvorfor måtte han alltid gjennom frykt
eller lidelse før han fant frem til klarhet i de dunkle
ting&ldots; Han spurte seg selv på vanlig måte, som han
alltid gjorde, særlig under dyp depresjon og fikk kun ett ord
til svar - hovmod&ldots;Under denne oppgjørets time oppstod
der i Martins sinn et inderlig ønske, en taus brennende
bønn om at han måtte få det forstandens og
visdommens lys som kunne gi han evnen til å forstå alle
mennesker. Ikke bare bedømme menneskene gjennom sine egne
erfaringer, men betrakte dem ut fra deres eget standpunkt og deres
egne beveggrunner til sine handlinger. Han gav i denne stund et
stille løfte til universet, til alt levende, at hvis han kunne
bli innviet i forståelsens lys hos menneskene, skulle han i
ærefrykt behandle denne gave og aldri misbruke den."
Da Martin
reiste tilbake fra Sarpsborg efter det han opplevet som "sitt
store sjelelige nederlag", var han blitt "en helt
annen." Han var blitt innadvent og taus, som om han bar på
en dyp sorg, noe hans søsken la merke til uten å kunne
forstå grunnen. Hans mor derimot så på ham med et
forskende blikk og spurte ham bekymret om hva som hadde hendt ham,
"for var det ikke pengevanskeligheter, så måtte det
være kvinnen som stod bak."
Den lille
familien med moren som driftig midtpunkt slo seg såvidt
igjennom økonomisk. Det lille Martin kunne tjene, gikk alt
sammen med i den felles husholdning.
Siden han
forlot Kongsberg, hadde Martin stått i ivrig brevveksling med
Marie. De hadde bygget luftslott sammen, men innerst inne visste
Martin at han ikke hadde noe å tilby henne, fattig som han var.
En gang kom hun på besøk til Kristiania, og moren redde
opp flatseng til henne på kjøkkenet. "Martin
følte seg lykkelig over å møte Marie igjen, men
det var kommet en skyhet, en forlegenhet over dem&ldots; De hadde
mindre å snakke om, ingen steder å gå, og Martin
visste at han umulig kunne binde noen kvinne til seg, slik
økonomisk stillet som han var&ldots; Da hun reiste tilbake,
ble ingen avtalte gjort mellom dem. Efter denne tid opphørte
brevvekslingen litt efter litt, og godt og vel et års tid
efter, fikk Martin vite at Marie var gift."
Martin
gikk gjerne bort i ruinparken i Gamlebyen, for der var det så
stille og fredelig. Og efter avskjeden med Marie, gikk han dit bort
for "å dulme tapet av sin første ungdomsvenn."
Han trøstet seg med at han hadde sin kjære mor og sine søsken.
Men
kvinner dukket hurtig opp i Martins liv, og det skulle de fortsette
å gjøre så lenge han levet. En dag satt han
på en benk i ruinparken og tenkte på ingenting. Vi lar
den 60-årige Marcello gjenkalle dette i erindringen: "Han
la merke til en liten, lubben og sorthåret pike, som så
meget oppmerksomt på ham, idet hun passerte. Martin fulgte
henne med øynene og tenkte at hun vel hadde sett så
langt på ham fordi han hadde sittet i egne tanker og sett
måpet og rar ut, og det var nok slik, for nu så han at
hun gikk raskt rundt svingen mellom trærne og forsvant. Atter
falt han i tanker, men sandelig var hun ikke der igjen, og nu gikk
hun langsomt forbi og så blidt på ham. Martin ble varm i
hele kroppen og gjengjeldte hennes vennlige øyekast. Hun hadde
store mørkeblå øyne, tykke sorte øyenbryn,
runde men bleke kinner, nesen var kanskje litt konkavt buet over
fyldige, svakt røde leber, og sanderlig - så han feil,
eller hadde hun virkelig det ene øyelokk - og det var det
venstre - litt lavere enn det høyre? Men kanskje gjorde hun
bare slik når hun så på ham, for det hadde ofte
hendt ham at når noen så på ham lenge, så
knep de det ene øyet sammen, akkurat som han selv. Det ble
ikke vekslet et ord mellom dem, det ble kun med øynene og et
bedårende smil fra henne som ble det første bekjentskap
mellom dem. Såsnart Martin fikk anledning, gikk han bort i
parken han bodde jo så nær ved - og satte seg igjen
på den samme benk og ved den samme tid som han hadde sett henne
første gang. Nu satt han ikke og lyttet til sin indre tomhet,
men anspent og speidende efter om hun skulle komme denne vei&ldots;
Og der kom hun med hele sitt åpne vesen og med et vennlig smil
som blottet skinnende hvite tenner. Martin ble så betatt ved
synet av henne at hun været bort all hans bekymring i samme
sekund. De hilste litt forlegent på hverandre. Hun het Lina og
var fra Fredrikstad."
Hun hadde
hatt lyst til å treffe Martin, for hun hadde en søster
som kjente hans vakre bror Rudolf. Martin var igjen forelsket. De
møttes ofte og gikk lange turer. Det stemte det med det ene
øyne. "Martin følte at en usynlig bro ble bygget
mellom dem i samme stund hun sa dette, og han kunne føle seg
både lykkelig og liksom beslektet med henne når de satt
slik tett sammen hånd i hånd efter at hun hadde
løst sine lange sorte fletter og for morskap skyld bandt ham
disse om halsen."
Martin
bekymret seg litt over hvor hurtig han kunne glemme Marie for Lina,
og lurte på om han egentlig var en trofast natur. Ulla snakket
så forstandig og gammelklokt, særlig talte hun om hvor
vidunderlig det måtte være å får barn efter
at hun ble gift. Hun hadde en god oppdragende virkning på ham,
syntes Martin, men det ble liksom av og til for mye alvor og for lite
moro på denne måten, så det hendte dessverre mangen
gang under deres bekjentskap at Martin istedet for å møte
henne gikk på dansemoro, for dans og musikk med god takt var
noe av det morsomste han visste. Dessuten hadde han så ofte
hørt at den som sluttet å danse blir tidlig gammel.
Når slik moro også var gavnlig, fant han ingen grunn til
å oppgi den, og ofte trådte han dansen lett over tilje
like inn i de små timer både på Løven,
Teknikken og til og med på Frisjåhall på Kutorvet.
Romanesene har alltid likt å danse, så søsknene,
både Inga, Wilhelm og Kathe var ofte ute sammen og moret seg kostelig."
Martin
fylte 21 år mens han gikk og ventet på å komme inn
ved jernbanen, og følte seg ferdig med mange ting. Han
følte at han hadde lagt et livsavsnitt bak seg og ventet
på et nytt.
Endelig
opprant den dagen da Martin fikk meddelelsen fra Hamar, jernbanens 3.
distrikt, at han var ansatt som lokomotivpusser og skulle tiltre
snarest mulig.
Han gikk
en siste tur med Lina oppover Kongsveien, hvor de satte seg på
en benk med utsikt over byen. Han var munter og fornøyd over
det nye han gikk til, mens hun var taus og trist over at hun ikke
kunne være med ham. Hun kunne jo ta post der, mente hun. Martin
betraktet henne i smug der hun satt så ulykkelig, men han turde
ikke love henne noe, for Lina tok alt så dypt alvorlig. Da de
tok avskjed, følte Martin seg brutal og visste at han i denne
stund mistet noe dyrebart&ldots;
Og her
slutter også Marcellos erindringer. Det siste han forteller er
at han dagen før sin avreise til Hamar, gikk en tur til den
lille katolske kirken i Urtegaten. Der hadde han likt å sitte
og meditere og forme sine tanker.
Vi vet
lite om tiden på Hamar annet enn at han til å begynne med
arbeidet ved jernbaneverkstedet mens han ventet på at det
skulle bli en pusserstilling ledig.
Endelig,
høsten 1900 ble han forflyttet til Otta som lokomotivpusser,
og det nye avsnitt i hans liv begynner.
neste utdrag
*
Tanker ellers om hans
super-healing-evner=kontakt med overselvet
en påstått etterkommer av Marcello - som bodde i
samme geografiske område dengang; johanna i....
link ellers til
omtale av Anna Elisabeth Westerlund
denne
boken er så billig/179,-(?) at det ikke er verdt å skrive ut noe fra stoffet
her - bestill heller via knappen
Marcello
Haugen
foto
© Hans T. Løkken