innledningen (fra ildsjelen.no)

DEL-utdrag 4

"Mannen med den sjette sans"

Avisene begynte for alvor å interessere seg for fenomenet Marcello Haugen. Vi skal gjengi to reportasjer om hans virksomhet fra 1913. Vi tar et fyldig utdrag fordi de er de eneste relativt "autentiske" skildringer vi har fra den tiden, og fordi han senere i livet skydde all publisitet og avviste alle journalister som kom til ham for å skrive. I de senere årene ble han et eftertraktet jaktbytte for geskjeftige journalister. Og mange av dem kan fortelle hvorledes de på lang avstand ble gjennomskuet og avvist. Mange forsøkte å lure seg inn blant pasientene og satt tålmodig på venteværelset. Planen var at når de slapp inn, skulle de simulere en sykdom og lure Marcello til å stille en diagnose, så kunne de skrive "ædda-bædda" i avisen dagen efter. Det lyktes aldri. Marcello lot dem vente, men de slapp ikke inn. Av og til sendte han sin husholderske ned med en lapp om at de bare kunne gå.

En reportasje i Morgenbladet 20. august 1913 gir et levende bilde av hans situasjon på denne tiden. Reportasjen heter "Mannen med den sjette sans".

"-Vi får gå dit han bor. Det var den første replikk vi hørte, da vi kom ut fra perrongen på Hamar stasjon. Det var en kone som sa det til en annen, mens de ruslet bortover Store Strand-gate. De var kommet på toget ved Stange og skulle direkte bort der han bodde. Det var ikke vanskelig å ftnne. Den første man spurte, kunne fortelle at lokomotivfrrbøter Marcello Haugen bodde oppe i bakken ovenfor Strandgaten i 2. etasje i murgården til venstre. Han er ungkar og leier et værelse i huset hos en annen jembanemann.

Rett nedenfor huset er der en port inn til jembanetomten. Der stod to landsens koner og ventet. Den veien visste de han

88

ville ta, når han gikk til og fra tjenesten. Oppe i hakken utenfor huset stod to yngre menn og ventet. På en kasse på gårdsplassen hadde en gråskjegget bonde tatt post. I trappen opp til annen etasje stod et par koner, og like utenfor entreen en ung blek gutt i tyveårsalderen. "De får ikke snakke med ham nu," sa gutten.

"Han skal ut og kjøre og tar på seg arbeidklærne. Jeg har vært flere ganger hos ham," sa han, "og han holder på å helbrede meg. Jeg er fra Kristiania jeg også, men jeg har bodd her oppe i en måneds tid for å bli helbredet."

Inne i kjøkkenet satt der en eldre korpulent kone. Hun var fra Biri og hadde bodd på Hamar en ukes tid, men hadde bare såvidt fått snakke med Haugen en gang. Det var noe mere hun måtte ha rede på. Deffor ble hun boende.

Konen i huset gikk og stelte til mat til Haugen. Han får nesten ikke tid til å spise, sa hun. Her er flilit av folk uavlatelig. Idag er det ikke så mange, fordi de fleste vet han har det travelt i tjenesten, men ellers kommer der over halvthundre hver dag.

Døren til Haugens værelse ble låst opp innenfra, og han kom hurtig ut. Han er en velbygget, nesten firskåren kar, skjeggløs, svært mørk, nesten sydlandsk å se til. øynene er litt tunge, og blikket kan være litt sløret. Ellers ser han ut som folk flest. Han har et vinnende smil og et rolig, ukunstlet vesen. Mannen er ca. 35 år gammel, men ser yngre ut.

Haugen hilste vennlig og sa at han ikke hadde tid nu. Han skulle kjøre maskinen til Stange. - Jeg får ikke tid til å spise, sa han til konen i forbifarten. Ute i trappen begynte pasientene å ta ivrig fatt i ham. Haugen hilste hyggelig på etpar av dem. Han taper ikke konseptene om han blir overrent. Han snakker alltid dempet og rolig. Flere kom til ute på gårdsplassen og på gaten. Der gikk en hel flokk efter ham. "Å, denne konen fra Trondhjem vil så gjerne få snakke litt med deg," sa en og tok ham i annen. "Jeg kan ikke nu, De ser jeg skal ut," svarte han - "forsøk ved firetiden." Han gikk hurtig nedover og flokken ble efter - skuffet og rådløs.

Vi gikk sammen nedover til jernbanen og pratet. Haugen ville nødig fortelle noe om seg selv. Hva har det å bety, sa han. Hva interesse har det å snakke om meg personlig. Vi kunne snakke om årsakene - men det vil jeg ikke her på åpen gate. Der er

89

dybder. - Les Teosofi, fortsatte han, £ eks. "The visible and the invisible man". Det er en god bok. Den teosofiske lære om de forskjellige plan og legemer er riktig. Jeg er selv ikke heller teosof

- men "Teosofi" er også bare et navn. De som ser mere enn andre, er på det fysiske plan underkastet akkurat de samme lover som andre. Men under konsentrasjonen kan vi sette oss ut over det fysiske plan. Der har jeg en hemmelighet. Trett ble han ikke av å bruke sin sjette sans, fortalte Haugen, men det ble jo litt knapt med mat av og til. Ute på jernbanetomten stod Haugens lokomotiv og ventet. Han fikk et stykke smørbrød av en kamerat og rullet avsted til Stange. Der kom en sivil mann bortover tomten. Han hilste og begynte å fortelle om Haugen og hans merkelige evner til å se og helbrede. Han var arbeidskamerat av Haugen.

Han bodde i Lillehammer før han kom til Hamar, forteller kameraten. På Lillehammer hadde han stor søkning, for det ryktes snart at han kan helbrede. Det er ikke mer enn et par måneder siden han kom til Hamar, og nu reiser det pasienter til ham fra alle kanter av landet - mest fra Opplandsbygdene og Gudbrandsdalen, men også like fra det Trondhjemske og fra Kristiania. Der kommer både høy og lav. Og Haugen bruker all sin fritid til sin legevirksomhet. Ofte holder han på hele natten til utpå morgensiden. Han krever ikke betaling, men tar hva han får, når han vet folk har råd til å betale. Men fattigfolk tar han ikke noe av. Det fortelles om en fattig kone fra Veldre, som kom reisende for å spørre råd for seg selv og to gårdbrukere. - Du skal ikke betale noe, sa Haugen, for du har lite å betale med, men de fire kronene som du har i lommen fra de to gårdbrukerne, kan jeg gjerne beholde. Konen hadde ganske riktig med seg to kroner fra hver av dem.

Det fortelles i Hamar en mengde historier om Haugens overnaturlige evner. Og mannen er meget populær på grunn av sitt vennlige vesen og sin hjelpsomhet. Det er ikke bare folk av det brede lag som søker ham. Morgenbladets medarbeider talte med en av byens mest kjente forretningsmenn, som sammen med sin frue hadde konsultert Haugen. Der er nok adskillige av Hamars gode borgere, som har vært hos ham, sa han, men de vil nødig være ved det. Jeg vet ikke hvoffor jeg skulle legge skjul på det.

90

Da jeg kom inn til Haugen, bad han meg ta plass og puste ut. Så gikk han litt tilbake og så på meg. Og så begynte han å fortelle om alle mine følelser og fornemmelser og om hva der feilte meg, slik at jeg ble avvekslende kold og varm. Det passet på en prikk. Den ene nyrekanalen er tørr, sa han bl. a. Det burde det vært gjort noe ved. Han mente visstnok at det var noe han ikke kunne klare.

På sitt bord hadde han oppslått store legebøker, hvor han på plansjene viste hvilke organer som var syke og i hvilken utstrekning de var angrepet. Hva jeg likte mindre var at han pekte på et kors, som han hadde tegnet på en papp-plate omgitt av roser og hengt opp i et hjørne. Haugen gav dessuten anvisning på bønner, som et ledd i kuren. Det er det jo ikke noe å si på. Han er visstnok en alvorlig religiøs mann.

Idet min frue og jeg skulle gå, sier han ganske lett henkastet:

-Jeg ser De har blærekatarr, frue, og De har hatt en gallelidelse som De er operert for - men det er all right igjen. Og så har De et utmerket humør.

Det er aldeles riktig alt sammen.

Hvordan Haugens kur vil virke, kan jeg ikke si noe om ennu. Men jeg vet at en landhandler i Veldre, som har lidd av sukker-syke i 25 år har hatt nytte av Haugens råd. Før orket han nesten ikke å gå, og nu spaserer han så langt det skal være.

Forleden dag var der en herre som traff Haugen rent tilfeldig på et hotell og spurte ham om sin kones helbred. Hun hadde vært syk da han dro hjemmefra. - Det kan da ikke feile Deres frue noe, sa Haugen, for så vidt jeg ser er hun ute i haven og arbeider. Dette mente mannen var feilaktig og telefonerte hjem. Haugen hadde nok hatt rett, fruen var i haven.

Det mangler ikke på folk som vil drive gjøn med Haugen eller sette ham på prøve. Men dem gjennomskuer han og viser døren, heter det.

Engang skal han ha oppfordret en spøkefull dame til å gå hjem og skifte rent undertøy heller enn å gjøre narr av ham fordi han kom skitten hjem efter fyrbøter tjenesten.

En førstehånds opplysning fikk Morgenbladets medarbeider hos et velkjent ektepar som driver en større bedrift i Hamar. Fruen har i en årrekke lidd av et maveonde. Haugen sa henne

91

hvor lenge hun hadde lidd av ondet og gav henne råd for det. Efter 30 års fruktesløs legebehandling er nu fruen helt frisk og hun er selvfølgelig henrykt over Haugen.

For noen tid siden hendte det i Lillehammer at Haugen traff en mann ved navn Johansen, som har en svær sangstemme. Straks Haugen fikk se mannen, utbrøt han at han aldri hadde sett slike stemmemidler før. Forleden dag oppsøkte den samme mann Haugen i Hamar. Han banet seg vei mellom de mange ventende utenfor Haugens dør og banket på. "Nu kommer jeg straks, Johansen," svarte Haugen innenfor.

En lokomotivfører som hadde kjørt sammen med Haugen, forteller at han engang spurte ham: Kan du ikke gjøre noe for stasjonsmesteren i Moelv? Nei, han er snart ferdig, svarte Haugen. Vi kan vel si innen 12 døgn. Stasjonsmesteren døde ved midnatt det 12. døgnet efter.

Marcello Haugen røkter sin post som fyrbøter med all mulig flid og påpasselighet. Kameratene setter pris på ham, og flere av dem søker råd hos ham. Menneskelig er det at han kanskje er en smule stolt av sine selververvede sprogkunnskaper og nu og da kan komme med en liten tysk eller italiensk vending. Han er jo på det fysiske plan underkastet samme vilkår som oss andre. I sin tid skal Haugen ha vært en nokså livlig mann som satte pris på muntre venner og venninner. Nu går han helt opp i sin seervirksomhet i de fristunder den strenge tjeneste levner ham. Han er religiøs, om han enn selv pointerer at religion alene er en famlen efter Gud. Selvbeherskelse og sannhet setter han høyest av alt.

Så sier de som er kommet i berøring med ham. En av hans kolleger fortalte oss at Haugen hadde henvist ham til teosofiske skrifter, og studiet av dem hadde vært av stor betydning for ham.

Morgenbladets medarbeider ville gjerne hatt en ordentlig samtale med Haugen og fått ta et fotografi av ham. Men det første ble det ikke tid til, og det annet ville ikke Haugen tillate. Det var en særlig travel dag, mange jernbanefolk var ute i militærtjeneste, og Haugen måtte ut og kjøre uavlatelig. Utpå aftenen var han hjemom en tur. Da strømmet der syke til i ett nu. Det var som om de hadde ligget i bakhold for å få fatt i ham, og nu kom de yrende fra alle kanter (utdr. Morgenbladet fra snart hundre år siden)

DEL-utdrag 4

Johanna - Synsk