innledningen (fra ildsjelen.no)

DEL-utdrag 2

Otta jernbanestasjon 29. oktober 1896
Den høitidelige Aapning af Tretten-Ottabanen. Kl. 1 ½ var man ved endestasjonen Otta. Hele Stationen var rigt smykket med Flag, Vimpler og Krandse. Selvfølgelig var her en Masse Mennesker samlet. Det var, som det ble sagt i Aapningstalen, et talrikt stevne fra alle Bygder og Kanter av Gudbrandsdalen (Lillehammer Tilskuer 30. 10. 1896).

Jernbanen var kommet til Otta i 1896. Stedet var foreløpig endestasjon. Dengang bestod Otta av en håndfull mørke tømmerhus. Tre av dem var hoteller, for stedet hadde allerede lenge vært knutepunktet for turisttrafikken. Herfra gikk det skyss videre innover Jotunheimen og over til Vestlandet, til turiststedene ved Mysuseter og i Rondane.

Gårdene i Otta med sine jorder og havnehager gikk like inn til "sentrum)). Pillarguritoppen stiger bratt opp. (Bilde under) Herfra var det at seterjenten Pillarguri fra Kruke gård i Heidal i 1612 blåste i lur idet skottetoget marsjerte forbi som et tegn på at bøndene fra Vågå, Lesja og Lom kunne begynne å velte stein og tømmerstokker ned over de arme krigere.

Hit til Otta var det Martin Mikael Torjusen Haugen ankom høsten 1900 som lokomotivpusser. Han var da nettopp fylt 22 år. På Otta skulle han bli i syv år, de syv årene han som gammel mann kalte de lykkligste i sitt liv.

Lønnen var to kroner dagen, eller rettere - to kroner natten, for lokomotivpuss var som regel nattarbeide.

Han fikk losji på kvisten i en bygning ved siden av stasjonen. Vegg i vegg lå lokomotivstallen. Foran den var svingskiven som var meget tung å dra rundt med håndkraft, særlig om vinteren når smøringen var frosset. Her ble lokomotivet snudd. Svingskiven eksisterer den dag idag.

Det kom et tog ved middagstider og et om kvelden til Otta. Middagstoget gikk igjen om kvelden, og kveldstoget neste morgen. Det var kveldstogets lokomotiv Martin hadde som jobb å pusse. Det begynte med slagging og rengjøring efter endt tur. Så kom selve pussingen. Pusserne arbeidet gjerne under hver sin lokfører, og de kunne være meget strenge. De satte sin ære i å

63

føre blanke og skinnende lokomotiver. Før de overtok loket, førte de nøye kontroll med at pusserarbeidet var nøyaktig utført. De kjente med fingeren inn i kroker og kriker, og nåde pusseren hvis det satt litt støv eller olje igjen.

Av og til måtte det hakkes rust inne i selve kjelen. Det betydde støy, og rustsprut i øynene. Alle på de gamle lokene lærte forøvrig som noe av det første å fjerne rusk fra øynene.

Lokpussing var et arbeide med rust, olje, sot og skitt. Men om morgenen skulle jernhesten skinne som en sol.

Om vinteren kunne det være isnende kaldt i den uoppvarmede lokstallen. Når pusseren trengte å hvile seg litt, la han seg gjerne på maskinen. Den holdt seg vann lenge. Når pussingen var ferdig om morgenen, måtte han fyre opp kjelen påny.

Den gamle lokomotivstallen ble revet like efter siste krig. Den var bygget av teglsten med bordkledning utenpå. I den ene enden var det smie og verksted som lokomotivpusseren måtte kunne betjene seg av.

Martins lokomotivfører het Iversen. Han bodde på Loftsgård, en prektig storgård med et vakkert middelaldertun like i nærheten av stasjonen på veien mot Sel. Til Martins jobb hørte det å gå bort til gården klokken fem om morgenen for å vekke lokomotivføreren.

Ole Loftsgård var i 5-6-årsalderen dengang Martin Haugen kom til Otta. Vi sitter i stuen på gården og samtaler om gamle dager. Idag taler man bare om "Marcello", som delvis lever i minnet hos de eldre, delvis lever i folkefantasien. Sikkert er det at Marcello har preget seg inn i stedet. Til og med en gate i Otta er blitt døpt "Marcellogaten".

- Han kom ikke bare om morgenen for å vekke Iversen, sier Ole Loftsgård. Han kom også om kvelden for å hente melk. Derfor ble vi så godt kjent med ham. Jeg var med mor i fjøset når hun helte opp melken til ham. Jeg husker best øynene hans, han hadde noe eget ved øynene, og så var han alltid så stillferdig og rolig. Det fulgte en slik sjelden fred med ham. Det gjorde inntrykk på meg allerede som barn.

Kvinnfolkene syns han var vakker. Håret hans var langt i nakken og kullsort og huden mørk. Alle måtte legge merke til ham.

64

For oss barn var han en slags eventyrprins. Ingen visste dengang noe om hans evner. Jeg husker mor hadde slik tannverk engang at vi barn syntes synd på henne. En kveld fortalte hun det til Haugen mens han var efter melk. "Hvis du får den igjen, skal du snakke til meg om det,)) sa han. Mor trodde det bare var en spøk, men hun fikk ikke tannverken tilbake, så hun kom ikke til å nevne det for ham mere.

Men det var nettopp i disse årene de merkelige evnene hans dukket frem for alvor. I begynnelsen uregelmessig og ofte kaotisk. Han fikk bekreftet det han hadde opplevd som barn, at han hadde "magnetiske" hender. Han kunne ta bort smerter. Han kunne lage illusjonsnummer, det som kalles synkverving, og han kunne buktale. Det var de unge pikene på Otta som først ble delaktige i dette, men de fikk alle streng beskjed om aldri å si det til noen. Han oppdaget også noe som nesten skremte ham: han hadde hypnotisk makt over mennesker. Fristende krefter for en ung mann. Og det er nok ikke tvil om at han av og til falt for disse fristelser, selv om man sikkert i dag kan skjære betraktelig ned på den myteflora som i Otta lever omkring hans lettsindige lek med pikene på den tiden.

Han ble omtalt og beundret av andre grunner også. En dag klatret han opp til Pillarguritoppen på det bratteste. Det hadde ingen gjort før. Det fortelles at han på et bestemt punkt i fjellet ikke fant feste og måtte hugge seg fast med tollekniven.

En dag Martin kom gående langs veien, så han en hest og karjol nærme seg i voldsom fart. Han forstod øyeblikkelig at kusken hadde mistet kontrollen over hesten, den hadde løpt ut. Farten bare øket og øket. Dette ville ende i katastrofe. Da hesten nærmet seg, fikk Martin et glimt av mannen i vognen, han var blek av skrekk, hadde sloppet tømmene og holdt seg fast i vognkarmen med begge hendene. Martin som var vant til hester fra guttedagene i Kongsberg, visste hva han skulle gjøre. Han sprang frem, grep hesten over mulen og i bisselet og tvang den til å stanse. Efter en stund fikk han roet den ned. Mannen i vognen viste seg å være Breden, bonden på en av To-gårdene. Han var fullstendig vettskremt. Hadde vært sikker på å bli slått ihjel. Han var så takknemlig at han ville betale Martin, men

65

Martin ville ikke ta imot noe. Flere ganger senere kom Breden tilbake til sin takknemlighet og ville forære Martin noe.

- Hvis du endelig vil gi meg noe, kan du gi meg toppen av Tokampen, sa Haugen, halvveis i spøk. Det er en bratt topp med en overveldende utsikt like bak Pillarguritoppen.

Han fikk denne tomten, og i 1915 satte han opp en hytte der. (bilde under)

I 1904 søker Martin Haugen om å komme inn som elev ved Kristiania Elementærtekniske skole. Det krevdes teknisk skole for å bli lokomotivfører, det er sannsynligvis dette han vil forberede. Han ble imidlertid ikke opptatt, og like efter søker "Pudser Martin T. Haugen" om å komme i betraktning ved de ledige fyrbøterplasser. Det skulle imidlertid gå enda tre år før han ble forfremmet til fyrbøter, men daglønnen øket hvert år med 20 øre.

Én måtte alltid holde vakt i lokomotivstallen. Det hørte til reglementet. Siden Martin Haugen var ugift, i motsetning til de andre jernbanefolkene i Otta, ble det alltid han som påtok seg nattevaktene på høytidskvelder. I syv år på rad feiret han sin julaften alene i maskinhallen. Da hadde han alltid et lite, pyntet juletre. Hvordan han feiret høytidsstunden, har han aldri fortalt, men man kan tenke seg at disse våkenettene for den religiøst anlagte gutten ikke kan ha vært uten betydning.

En gang var det stummende mørkt der inne da han kom. Han hadde ikke lykt heller. Han famlet seg frem langs veggen. Da kom han bort i noe kaldt, hardt: et kors. Det var visstnok et gammelt jernkors fra kirkegården som stod stablet opp der sammen med annet skrap. Det er karakteristisk at Martin har husket akkurat dette og lagt betydning i det.

Olaf Bergum har en gammel gård like ned for Pillarguritoppen. Han hører til dem som ennå husker Haugen fra den første tiden.

- Maria, søskenbarnet mitt, lekte på seteren. Hun moret seg med å klatre opp på taket og rope ned i pipen. Det likte ikke bestemor som stelte inne.

En dag satt Haugen inne i selet. Plutselig ropte det gjennom pipen: - Er du heme morgo?

 - Å, er den jentungen oppe på taket igjen nå, ropte beste-mor sint og sprang ut.

Men da var det ingen der.

Haugen hadde opptrådt som buktaler.

Mange år senere satt den samme Maria i mørket på en kino i Kristiania. Det setter en mann seg ned ved siden av henne. Plutselig sier han: - Du er fra Otta du.

Hun kvakk til.

- Hvordan står det til med onkel Iver?

Da ble hun enda mer forskrekket, men så tenkte hun: Mon det skulle være han Marcello?

- Jo, det er nok det, sa Marcello. Så bad han henne hilse alle kjente hjemme i Otta.

  Det var en pike som gikk rundt på gårdene i Otta på legd. Tull-Barbro, kalte de henne. Hun var litt rar. Veien til Sel gikk langs jernbaneskinnene. Om sommeren satt Martin Haugen ofte ute og pusset lokomotivet.

Han tok seg alltid tid til å prate med Barbro. Hun ble så glad i ham. Hver gang hun så ham, hauket og ropte hun "Haugen min!"  Og Martin vinket og ropte tilbake, "Barbro min!" Det var gjevt. Han hadde det alltid med at han ville oppmuntre folk, gjøre dem glade.

 En sommerdag i 1907 dukket Herman Wildenvey opp.(bilde av ham her fra ca den tiden)  Han hadde vært tre år i Amerika, var pengelens. Så hadde han en dag i en avis funnet en annonse fra Bjørkheim hotell på Otta. De ville ha en sprogkyndig ung mann, gjerne student, til hotellhjelp og “Fremdenfuhrer)).

Wildenvey søkte jobben og fikk den. Han forteller om det i sin selvbiografiske bok "Vingehesten og Verden".

Det var denne sommeren i Otta Wildenvey skrev de diktene som skulle bli hans debutsamling.

"Begivenhetene var ikke mange den sommeren, jeg gikk med en del ungdommer til Mysuseter og turer innover mot Rondane, og sammen med en synsk lokomotivfører som hette Marcello Haugen, gikk vi innom ensomme Mysullsetrer og traff morsomme, kjekke seterjenter. Marcello kunne buktale og synkverve og gav prøver på slike ting somme tider.

- Kan du ikke synkverve jentene? spurte jeg.

- Nei, sa han, da mister jeg evnen.

Vi lå ute en natt på fjellet, da tendte vi en nying og satt der og pratet om fremtiden, og Marcello leste i stjernene og spådde at noe skulle hende meg. Mens jeg satt der og så dette levende lys mot himmelen og nesten ikke hørte på ham, stod det flammende klart for meg, at min diktsamling skulle hete Nyinger. Det og intet annet -.

Wildenvey skrev dette mange år senere.

Martin hadde ennå ikke tatt i bruk sitt nye navn, Marcello. Lokomotivfører var han heller ikke. Men ellers gir Wildenveys skildring sikkert et bilde som like godt kunne handle om Martin, når han videre forteller om sine forelskelser og om alle de søte pikene på hotellene og på setrene. Man kan ane hvilket lykkelig og uforpliktende ungdomsliv de begge levet her oppe i Otta - to eventyrprinser fra fremmed land.

Til noen venner har Marcello Haugen senere i livet fortalt at det egentlig var han som foreslo tittelen “Nyinger". Ihvertfall hendte det Wildenvey noe betydningsfullt da han kom tilbake til Kristiania han fikk antatt sin diktsamling og ble med ett slag en berømt og feiret dikter.

Martin lyttet betatt til Wildenveys skildringer fra sin lange utenlandsreise, og fortalte om sin drøm om å komme til Italla. De inngikk et veddemål om hvem av dem som først skulle komme dit.

I Otta forteller de den dag idag om Wildenvey og Marcello og deres felles interesser i diktning og seterjenter.

Martin ville ikke synkverve seterjentene, han kunne miste evnene sine.

Den samme høsten hendte det noe som virker betydningsfullt. Det er skredder Kristen Gundersen på Otta som har fortalt historien til sin sønn Gunnvald.

En dag fant de Martin Haugen. Han lå ute på jordet i et stanghus, et skur hvor man oppbevarte hesjestaur. Han var i fullstendig oppløsning, dypt fortvilet og full av selvanklager. Han hadde misbrukt sine evner. Nå kom han til å miste dem.

68

Det så mest ut som om han ikke orket å leve lenger. Kristen Gundersen fikk ham med seg opp til huset sitt i nærheten. Der roet han seg, og der må han sannsynligvis ha røbet litt om sine evner.

Det virker som om denne begivenhet, mens han var i slutten av 20-årene, må ha vært en av de kriser som ofte blir et vendepunkt i et menneskes liv. En periode er avsluttet, noe nytt begynner. I betydelige menneskers biografier kan man ofte studere slike periodiske "hamskifter" hvor man møter sin “hudløshet" med en depresjon. Det utløsende kan være noe høyst banalt, £ eks. det Martin Haugen kalte et misbruk av sine evner. "Det var visstnok noe jentetull," som Gunnvald Gundersen uttrykte det.

Det interessante er ihvertfall at det virker som om hans skjulte krefter fra dette tidspunkt tar en ny vending, får kraftigere og mer markerte utslag. Og det virker som om Haugen tar en beslutning om fra nå av å forvalte sine evner med større ansvar og større alvor.

11908 begynner et nytt liv for Martin Haugen. Han utnevnes til fyrbøter  med den svimlende daglønn av kr.9,60. Fra nå av skal han reise strekningen mellom Hamar og Otta. Endelig blir den gamle reiselysten virkelighet. Hver dag tordnet toget hans gjennom Gudbrandsdalen. Overalt møtte han nye mennesker. Mange av dem kom for å søke råd hos ham. Ryktet var gått foran ham at han kunne se vannårer, finne bortkomne ting og dyr. Og han kunne helbrede visse sykdommer.

Men ikke alle møtte opp for å søke mystiske råd. Hver gang toget stanset ved en stasjon, stod det alltid en flokk unge piker der som gjerne ville treffe fyrbøteren med de farlig dragende øynene og det varme smilet.

Også der toget passerte, møtte pikene opp for å vinke til ham og for å få et vink og et smil tilbake.

Men bak sitt elskverdige vesen, kjempet han med vanskelige problemer. Det hendte f eks. stadig oftere når han spiste sammen med sine kamerater i jernbanen at han måtte snu seg vekk for å slippe å se maten gli ned gjennom deres tarmsystem. Om dette betrodde han seg, bL a. til lokomotivføreren Mikkel Haug,

69

som ble hans gode venn. Han var den første lokomotivføreren som hadde Haugen med seg som fyrbøter.

Han har fortalt til sin sønn, Oscar Haug på Hamar at blant jernbanefolkene var det noen som tvilte på hans evner. Så satt de engang i et overnattingsrom på en utestasjon og ville sette Haugen på prøve. Ja, prøv meg, sa han og tok frem en lomme-kniv. Gjem denne mens jeg går ut så lenge. De andre så seg om efter et lurt gjemmested, ble så enige om å legge den inn i et bakrom på etasjeovnen. Haugen kom inn igjen, gikk rett bort til ovnen og fant frem kniven.

Haugen kunne fortsatt drive sine kunster. Overkonduktør Martin Kr. Ødegaard, som er over 80 år (i-74)og bor på Lillehammer, har vært en av Haugens trofaste venner gjennom 50 år. Han forteller at en gang Haugen var med som fyrbøter, fikk de se en herremann i hatt og frakk på skinnegangen langt foran dem. Det var på den rette strekningen mellom Fåvang og Ringebu. Så sa Haugen:

- Jeg lurer på om vi må blåse i pipa til denne kroppen.

- Han må vel høre oss, så han kommer seg ut av skinnegangen, sa lokføreren.

Men mannen bare fortsatte å gå.

Da trakk Haugen i fløyten og føreren saktnet farten. Men plutselig var det ingen på skinnene.

- Hvordan forklarer du det? spør jeg konduktør Ødegaard.

- Det var Haugen som hadde funnet på noe hypnotisk. Vi var så vant til det. Han drev stadig med slike ting.

Alf Jørgensen, 85, vokste opp på Vinstra, hvor faren var stasjonsmester. Han ble som gutt godt kjent med Haugen, begynte selv i jernbanen og var noen år telegrafist. Så brøt han av og ble forretningsmann i stedet. Mange år efter skulle skjebnen føre dem sammen igjen. Det var da han kjøpte den vakre Ertsgård ovenfor Lillehammer, naboeiendommen til Svarga, hvor Marcello Haugen bodde.

- Første gang jeg møtte ham, hadde jeg akkurat begynt å lære litt engelsk med sogneprestens datter som lærerinne. Jeg stod på stasjonen da toget kom. Haugen hoppet av, fikk øye på meg, kom bort og sa: “How do you do?"

Allerede den gang kunne han hjelpe folk både psykisk og fysisk. Jeg har neppe møtt noen i hele mitt liv som kan sammenlignes med Marcello Haugen. Men dengang kunne han ennå ikke beherske sine evner, ting kom på ham uten at han selv ville det.

- Var han plaget av det?

- Det vet ikke. Han tok alltid alt så rolig, hevet aldri røsten, kom aldri ut av likevekt. Han bragte alltid med seg en stor ro som spredde seg til oss andre.

Jeg husker engang, forteller Jørgensen, at toget akkurat var kommet inn på stasjonen sydfra. Haugen hoppet av og gikk bort til jenteflokken som alltid stod der lokomotivet stanset. Jeg stod sammen med en som het Mikkel Dobloug. Han hadde forretning på Vinstra og møtte alltid opp når toget kom. Han trodde ikke noe på alt det man fortalte om Haugen, mente at han var en humbugmaker.

Han var gjerne litt sleivete i kjeften, Dobloug.. Vi stod på den andre siden av plattformen, rett ovenfor Haugen og pikene.

- Ser'u den idioten der, sa Dobbug høyt og nikket over mot Haugen.

I det samme snudde Haugen seg langsomt, betraktet et øyeblikk Dobloug og vendte seg til pikene igjen.

Plutselig fikk Dobloug det travelt med å komme hjem. Dagen efter fortalte han: Tror du ikke at jeg fikk slik plutselig magasjuke at jeg bare måtte fly. Jeg vet da det nå, føyet han til, at jeg aldri mere skal si noe stygt om han Haugen.

En lignende episode forteller Oscar Pedersen om. Han var liten gutt den gangen og stod sammen med sin far på Lillehammer jernbanestasjon og pratet med Haugen. Da kom en full mann bort til dem og begynte å egle seg inni på. Haugen bad ham om å fjerne seg, men mannen fortsatte å være ubehagelig og ville slåss. Da pekte Haugen på stasjonsdoet et stykke borte og sa til mannen. “Ser du det huset der borte. Hvis du ikke nå går med en gang, kommer du til å måtte løpe dit bort."

Mannen fortsatte med sin krangel, men plutselig måtte han bare løpe..