|
innledningen (fra ildsjelen.no) |
utdrag fra Marcello Haugen- boken - funnet som txt-utdr på nettet og kopiert her * bilder fra nettet ellers | |
|
DEL-utdrag 1 |
Alice Murer Siem forteller om sitt møte med ham en gang på tidlig 60tallet. Egentlig var det litt i seneste laget da toget mitt skulle g klokken 17, men, tenkte jeg, det ordner seg nok. Jeg bestilte taxi i god tid, og klokken 15.30 svingte vi opp på tunet foran Svarga. Der sto Agnes og ventet på meg. Hun hilste og viste me inn i den store stuen hvor pasientene vanligvis satt og ventet. Hun sa at Marcello ville komme om en stund, og ba meg sitte ned i en god stol og falle til ro. Det var meget mørkt derinne, en slags skumringsstemning. Mange bøker i bokhyllene, og all slags figurer av religiøs art, både fra Østen og fra vesten. Jeg tror jeg satt i minst 20 min. slik og ventet, jeg begynte å bli litt urolig ved tanken på toget klokken fem. Plutselig gikk døren opp, og stille og sakte kom Marcello inn. I stedet for å be meg komme opp til 2.etasje kom han selv inn i stuen nede. Så jeg har altså aldri gått de berømte trappene opp til hans lille mottagelsesvarelse. I stuen var der en stemning av ro og stillhet, og den samme stemning brakte Marcello med seg da han kom inn. Ha hilste og smilte varmt. Jeg la merke til at håret hans var helt sort og ganske langt, ikke et grått hår skjønt han var over 80 år! “Ta noen dansetrinn bortover gulvet”, sa han, "så jeg kan få se om livmoren din ligger på riktig plass nu.” Jeg valset litt rundt inntil han sa “takk, det er nok. Den ligger ikke så verst, ikke he riktig, men det holder, det. Og nu kan du sette deg.” Jeg begynte med en gang å snakke, men ble stoppet med en rolig håndbevegelse. "Nu er det jeg som skal snakke, ikke du. Ikke avbryt meg, er du snill, men du kan godt si ja eller nei når det passer.” Jeg nikket og lente meg bakover i stolen og så på ham. øynene var halvt lukket, jeg fikk ikke tak i blikket hans men det var ikke nødvendig, stemmen var det viktigste. “Du har en treg og vanskelig tykktarm,” sa han, “du er arvelig belastet, ikke fra noen av dine foreldre, men fra din mormor Derefter skrev han ned på et lite stykke papir navnene på forskjellige urter som jeg skulle kjøpe på apotek. Jeg skulle ta en halv teskje av hver urtepose og trekke i en kopp te hver dag, og drikke på fastende hjerte. “Så må du lære deg å puste riktig fortsatte han. “Åndedrettet betyr mer enn du aner for bådc fysisk og psykisk styrke. Det finnes flere forskjellige pusteøvelser, men du skal begynne med den helt enkle først. Sitt hver morgen på en stol, vendt mot øst, og pust langsomt inn, så dypt
214 du kan, men konsentrer deg mest om å puste ut. Det er alltid lettere å puste inn enn ut, men det gjelder å få ut gammel pust så den ikke blir liggende nede i lungene. Gjør denne pusteøvelsen i 10 min., ikke lenger.” “Hvis du har vanskeligheter med søvnen, kan du forsøke en annen øvelse,” fortsatte han. “Pust dypt inn, hold pusten i ca. 10-12 sek. og pust ut. Ved å holde pusten litt blir surstoffet presset inn i hjemens blodkar, noe som er meget viktig. Men denne øvelsen bør ikke gjøres av alle og enhver, den kan være farlig. Vent litt med den og gjør den første øvelsen en stund fremover hver dag.” Også den andre pusteøvelsen skrev han ned Det begynte å bli mange papirlapper, og hver lapp la han i en liten konvolutt. “Du må forsøke å tenke så positivt som mulig, alltid gode tanker, og du vil føle at gode tanker når deg tilbake.” Så skrev han ned noen nydelige visdomsord. “Når du tenker, appellerer eller ber, er det mange måter å folde hendene på, foruten den vi kjenner aller best,” fortsatte han og viste meg 4-5 forskjellige måter å holde hendene på. “Dessuten, når du ligger i sengen, skal du la fingertuppene møtes, fra hver hånd over maven. Det hjelper mot at vår indre, åndelige styrke ikke forlater kroppen, men cirkulerer.” Han syntes det var synd atjeg ikke hadde tid til å gå inn i hans lille kapell efterpå, dit han sendte alle som kom til ham. Han ville de skulle meditere en stund i stillhet over det han hadde sagt dem. Men jeg hadde jo ikke tid på grunn av toget, dess. verre. Jeg spurte om jeg kunne få stille ham et spørsmål? “Jo, du skjønner det at mannen min er så glad i mat, men jeg er litt engstelig for at han skal bli for tykk og at det igjen vil belaste hjertet.” “Å, nei da, det gjør ingen ting,” sa Marcello, “forresten, nu ser jeg ham tydelig nede i byen,” - og så ble det stille en stund. “Du skal hverken engste deg eller mase på ham om å spise mindre, med hensyn til det siste kommer han bare til å spise dobbelt så meget! Dessuten,” sa han med et smil, “tykke menn er som regel snille, vet du!” Jeg lo og nikket. “Men,” fortsatte han, “kan du si meg om han har noen vanskeligheter med vannlatingen?” “Nei, ikke så vidt jeg vet,” svarte jeg. “Han kommer til å få det engang,”…sa Marcello….
|
