"….Jeg skal referere en av vår tids mystikere, den relativt ukjente danske forfatter Martinus Thomsen (forfatternavn: Martinus), født 1890. Hans virksomhet er et eksempel på hvordan en mystisk eller kosmisk opplevelse totalt kan forvandle et menneske. Da Martinus fikk sin "kosmiske innvielse" i 1921, var han ansatt på et kontor i København, hvor han så å si utelukkende var beskjeftiget med å skrive tall. Han var varmt religiøst innstilt og følte en vag utilfredsstillelse ved arbeidet, som ikke ga ham muligheter til å gjøre det han gjerne ville, nemlig å utrette noe for andre mennesker. Han hadde intet som helst kjennskap til spiritualisme, teosofi eller lignende bevegelser. En kollega som la merke til hans interesse for åndelige spørsmål, satte ham i forbindelse med en belest mann, som lånte ham en teosofisk bok. Martinus dro hjem og begynte å lese i boken. 

"Efter å ha lest noen sider, kom han på en anvisning som sa at hvis man ville ha kunnskap, skulle man sette seg ned og meditere over begrepet Gud. Martinus gjorde dette, og dermed utløstes den opplevelse som refereres på side 240 foran i boken. Han klarte ikke å fortsette å lese. Det viste seg forresten å være unødvendig, for han befant seg nå i en helt ny bevissthetstilstand, som han selv kaller kosmisk bevissthet. Han hadde bevisst og viljestyrt adgang til den kunnskapskilde som han kaller intuisjon (som kan defineres som "umiddelbar innsikt uten foregående analyserende resonnement"). Så snart han innstilte seg på kontakt med intuisjonen og beskjeftiget sine tanker med ett eller annet åndelig problem, meldte svaret seg straks - i form av absolutt viten. Men det var en viten uten ord, og det virkelige arbeide kom efterpå - å uttrykke denne viten i ord og gjøre den begripelig for andre. Denne viten angikk jo åndelige ting som vårt sprog ikke har adekvate ord og uttrykk for, materielt preget som det er.

"Den nye bevissthetstilstand medførte også paranormale opplevelser - telepati, clairvoyance og separasjoner (i denne sammenheng er det et annet ord for "ut-av-kroppen-opplevelser". R.Ø.anm.) Martinus opplevde konkret andre menneskers sykdommer som smerte i sin egen kropp. Separasjonene måtte han helt slutte med, da han oppdaget at de hindret ham i å utføre sitt arbeide slik han helst ville. Efter en langvarig omstilling til den nye tilstanden - prosessen var i begynnelsen en stor påkjenning for ham - kunne han begynne å uttrykke sin intuitive kunnskap som en systematisk og omfattende verdensoppfatning, kosmologi, som nå foreligger utarbeidet i en rekke bøker og symboler. Hans verdensbildes indre logikk og skjønnhet, og at det lar seg forene med natur-vitenskapelige fakta, har også kunnet gi inspirasjon til andre. Beskrivelsen av livet efter døden er altså bare en liten del av dette helhetsbilde og hvorledes tilværelsen arter seg.

Den verden vesenet møter efter døden er altså ifølge Martinus' terminologi den åndelige, og tilstanden i tiden nærmest efter den legemlige død kalles den første sfære. Den fysiske verden er en verden av tid og rom, den åndelige er en verden av tid og tilstand. Den åndelige verden består ikke som den fysiske av materie som vesenet oppfatter som tung, stabil og vanskelig å håndtere. Den er en verden av lett og flyktig åndelig materie - som også betegnes som "astralmaterie" eller "psykisk eter". Denne åndelige materie blir bare synlig i den utstrekning vesenet selv konsentrerer og former den. Materien lystrer vesenets minste ønske. Så snart vesenet forestiller seg noe, ønsker eller forlanger noe, finnes det straks der. Når konsentrasjonen om en bestemt form for materie opphører, oppløses denne og toner bort.

Vesenet kan efter døden ikke lenger få kontakt med den fysiske materie. Det opplever i stedet detaljene i det som kalles dets eget mentale livsrom - dvs alt som vesenet har kunnskap og erfaring om, alle forestillinger og erindringer som er innprentet i dets bevissthet. Jo mer følelsesbetonede og tilvante forestillingene er, desto mer bidrar de til å forme det mentale livsrom og dermed vesenets omgivelser. Dette innebærer at omgivelsene umiddelbart efter døden ikke adskiller seg påfallende fra omgivelsene umiddelbart før døden. Forskjellen ligger i at omgivelsene nå utelukkende er bygget opp av vesenets egne forestillinger.

Det konkrete og virkelige i den åndelige materie kan belyses av tilfelle 21, side 89. (om en dame som opplevde å være som i en virkelig fjellhule i en drøm - men der hun kunne stikke hånden "gjennom veggen" i fjellhulen og nå lysbryteren på veggen ved sengen i hotellrommet som hun lå i).Men efter døden finnes det ikke lenger noen bryter bak fjellveggen - hotellrommet kan ikke lenger oppleves - nå er det hulen som representerer "virkeligheten".

Martinus peker på at vesenet ikke egentlig forflytter seg i den åndelige verden; det er i stedet omgivelsene som kommer til vesenet. Dette kan illustreres med et eksempel fra en klar drøm:

Akkurat som man i den klare drømmen kan oppleve at materien adlyder viljens bud, skjer det også etter døden, men nå alltid og fullstendig. I en klar drøm er den drømmende imidlertid som regel så fast knyttet til den tilvante forestilling å befinne seg i den fysiske verden at hun/han ikke faller på å utnytte sitt herredømme over materien. Og på tilsvarende måte her: Vesenet oppfører seg i sin hallusinerte fysiske verden nøyaktig på samme måte som før døden. Det fortsetter sin tilværelse som vanlig, bruker verktøy og maskiner for å forme materien, går, kjører med bil eller med tog, samler penger, spiser og sover. Tilværelsen ter seg så lik den fysiske at det kan gå lang tid uten at vesenet overhodet innser at det faktisk er avgått ved døden og ikke lenger befinner seg i den fysiske verden.(slik det beskrives i artiklene i LIVET FØR LIVET OG ETTER DØDEN. R.Ø.anm.) 

Med før eller senere forsøker det å komme i kontakt med ett eller annet menneske som befinner seg i den fysiske verden. Det kan kanskje hallusinere frem et "fantom" som ligner vedkommende person, men den følelsesmessige kontakt med fantomet blir ikke den riktige - det er noe som ikke stemmer. Vesenet merker efterhvert at en radikal forandring er inntrådt, men det kan fremdeles gå en viss tid før det innser forandringens natur. - Et vesen som har sterke åndelige interesser og er forberedt på forholdene efter døden, kan selvsagt komme betydelig raskere til klarhet om sin situasjon.

Den åndelige verden er ifølge Martinus en verden av "overfysiske" stråler og bølgebevegelser. Hvis et vesen der vil komme i kontakt med et annet, kan dette bare skje ved at det bokstavelig talt stiller seg inn på "samme bølgelengde". Dette er jo et velkjent uttrykk som betegner felles interesser og tilbøyeligheter. Men i den fysiske verden omgås man mennesker også av andre årsaker enn felles interesser. Ikke slik i den åndelige verden; der kan to vesener overhodet ikke få kontakt med hverandre hvis de ikke i én eller annen henseende har felles mentalitet. Så lenge denne felles bølgelengde er peilet inn, kan de ha kontakt med hverandre i de legemer de selv velger å vise seg i. Men hvis en av dem flytter oppmerksomheten til et annet interesse-område, endres også hennes/hans bølgelengde, og hun/han får i stedet kontakt med vesener som befinner seg på denne nye bølgelengden. Prosessen er altså i prinsippet den samme som når man vrir på stasjonssøkeren på radioapparatet - med hver frekvensendring mister man kontakten med visse stasjoner, men oppnår i stedet kontakt med visse andre stasjoner.

En tilværelse hvor selv ens minste ønske blir oppfylt, hvor materien adlyder viljens bud og hvor man bare får kontakt med vesener som har samme interesser som en selv - det kan høres som en beskrivelse beregnet på å tilfredsstille banale forestillinger om et behagelig liv efter døden. Men "virkeligheten" kan være mer innviklet enn som så:

En fremragende forretningsmann, hvis hovedinteresse har vært å samle seg rikdom, dør og kommer til den første sfære i den åndelige verden. Han fortsetter sin virksomhet med enda større suksess; rik-dommen hoper seg opp omkring ham med en fart som tar pusten fra ham. Helt naturlig får han den tanke at det er muligheter for at han kan bli overfalt og bestjålet - og straks innfinner ransmennene seg, og han blir utsatt for enda verre gangsterkupp enn dem han har sett i fjernsyn eller på kino. Hans fantasi griper fatt i det som har hendt og arbeider videre med noe enda verre som skulle kunne hende, og det blir straks til virkelighet. Hans situasjon forverres av at han nå bare kan få kontakt med vesener på samme bølgelengde som hans egen - dvs vesener som utelukkende interesserer seg for å samle seg rikdom og som derfor betrakter ham som en konkurrent.

Men samtidig er alle disse vesener like dyktige som han selv, og dertil er det ingen som kan beundre ham for den suksess han har. Han er fullstendig ensom, bare omgitt av konkurrenter og av de tyver og kjeltringer som han selv suggererer frem. Jo videre disse forestillingene driver ham, desto mer trollbindes han av dem, og desto mindre blir han i stand til å stille seg om på andre bølgelengder for å få forandret sine omgivelser. Han befinner seg i en tilstand som bare kan karakteriseres som mareritt eller helvete, en tilstand som er absolutt virkelig, samtidig som den helt og holdent er skapt av ham selv.

Dette var ett enkeltstående eksempel på et forløp man kunne tenke seg. Det er ikke vanskelig å forestille seg noe tilsvarende for et menneske som dør fullt av hat og bitterhet eller som er fange i én eller annen form for narkomani eller annen ubehagelig tankeverden, som opptar en stor del av vedkommendes mentale livsrom. Individet opplever også forestillingene realisert i de ytre omgivelser og kan bare få kontakt med likesinnete. Det innebærer bokstavelig talt å være inne-stengt i et mentalt fengsel, som oppleves som den absolutte virkelighet.

Et annet eksempel kan være det religiøst troende menneske som er blitt påvirket av forkynnelsen om helvetes eksistens og uunngåelighet. En skrekkblandet undren om at helvete kanskje tross alt eksisterer, fører straks til at det står der i all sin gru. Neste tanke blir at man visstnok selv er på vei til å bli tatt hånd om der - og straks suggereres hele situasjonen frem. - En faktor som bidrar sterkt til den realistiske opplevelse av helvete er at oppfatningen av tid nå er helt subjektiv. Her er det ingen klokker som viser riktig tid. Vesenet får inntrykk av at det som skjer nå skal pågå i evighet, hvilket igjen virker kolossalt forsterkende på opplevelsen.

Dette var altså bare noen få eksempler på hvordan den fullstendige oppfyllelse av alle ønsker og forventninger - sammen med det umulige i å få kontakt med andre vesener enn dem som har samme innstilling som en selv - kan føre til en høyst ubehagelig tilværelse. Martinus kaller denne tilstand skjærsilden. Ifølge ham er tilstanden et nødvendig, men som regel raskt forgående stadium på veien mot de høyere tilstander som siden følger. Men den mulighet foreligger også at den første sfære allerede fra begynnelsen av fortoner seg som et paradis og slett ikke som noe helvete. 

Et vesen som lever fullstendig i f.eks. en positiv religiøs forestillings-verden, får også oppleve denne. Indianeren som er absolutt overbevist om at han efter døden vandrer til de evige jaktmarker, får oppleve disse slik som han har tenkt seg dem. Det finnes et paradis for enhver konfliktfri mental innstilling. Men det moderne menneskes innstilling til døden (og til hele tilværelsen) er sjelden konfliktfritt. Hvis man gjerne skulle ville tro på et liv efter døden, kan man risikere å bli møtt med hån og ironi fra mer materialistisk innstilte menneskers side. Hvis man selv trekkes med i den totale materialisme, kan likevel en lengsel efter noe mer finnes - som en slags usikkerhet bak den sikre overbevisning man uttaler. 

Hvis man vender seg til den etablerte religion, kan man der møte den forkynnelse at helvete venter den som ikke retter seg efter bestemte regler. Uansett hvilken innstilling man har, er det sannsynlig at den ikke er konfliktfri. Ens ønsker og begjær er sannsynligvis også konfliktfylte, dvs inneholder innbyrdes uforenlige tendenser. Det er utelukkende de egoistisk pregede ønsker og begjær som betinger opplevelsen av den første sfære som et helvete. Få mennesker kan si seg helt fri for både konflikter og egoistiske ønsker og begjær, og derfor kommer de fleste i en viss utstrekning i berøring med skjærsilden som en høyst konkret virkelighet.

 Men et menneske som overveiende er oppfylt av ønsker om å hjelpe andre og som har en forholdsvis konfliktfri innstilling til døden, kommer til å møte denne virkelighet i betydelig mindre grad. Et slikt menneske får i den første sfære rike muligheter til å utøve sine interesser. Det samme har sin gyldighet for mennesker som først og fremst har interesser av åndelig art, f eks i form av kunst eller vitenskap, så sant utøvelsen av disse interesser ikke overveiende tjener egoistiske mål. ("Egoistisk" betegner i denne forbindelse at man pleier sine egne interesser uten hensyn til andres interesser.)

Men hva hender med vesener som ved døden blir mottatt av sine pårørende på det åndelige plan og får hjelp til "å gå over"? (Som antydet i kapitel 9, taler mange dødsleievisjoner for at det er dette som skjer.) Får de ikke hjelp slik at de kan slippe unna skjærsilden? Nei, i den grad egoismen kommer frem i deres forestillinger finnes det også hos dem materiale for skjærsildsopplevelser.

De fleste mennesker kommer altså i høyst realistisk kontakt med denne skjærsildstilstand, og for mange blir den snart uutholdelig. I denne situasjonen er den religiøst innstilte faktisk heldigere stilt enn den overbeviste ateist. Når det religiøse vesenet i sin nød kommer i hug muligheten å be til den høyere makt det tror på, da ligger også veien ut av skjærsilden åpen. Ateisten venter kanskje lenger før han benytter seg av denne mulighet, men før eller senere gjør han det. Bønnen innebærer jo at man erkjenner at ens egne evner ikke strekker til og en appell til andre om hjelp for å komme ut av en uutholdelig situasjon. Den innebærer at man oppgir den holdning som har forårsaket skjærsildstilstanden. Bønnen innebærer dermed en bevissthetsendring - at man stiller seg om på en ny bølgelengde og kan få kontakt med andre vesener enn tidligere. Og disse andre vesener er mer erfarne på det åndelige plan og spesielt utdannet for den oppgave å hjelpe nyankomne ut av deres bedrøvelige tilstand. Martinus kaller disse vesener skytsånder (beskyttende ånder). De har vært der hele tiden, ventende på en chanse til å gripe inn. Men muligheten inn-finner seg først når vesenet i skjærsilden ved bønn omstiller seg på en annen bølgelengde. Det er her mer tale om mental omstilling enn om bønn som er formulert i ord.

Kontakt kan etableres fordi de beskyttende ånder viser seg i en form som både vekker forundring og inngir tillit Den beskyttende ånd påvirker så vesenet ved en suggestionsprosess, hvis hensikt er å avlede vesenets oppmerksomhet fra de forestillinger som tidligere fengslet det og å mane frem andre forestillinger. Det er som når en voksen trøster et gråtende barn - en trøst som også i stor utstrekning skjer ved hjelp av suggestion. Ved denne påvirkningen ledes det fortvilede vesens bevissthet gradvis over i en ny retning. Men dette kan bare skje som en konsekvens av de erfaringer vesenet har gjort i skjærsildstilstanden, med alt hva den har bragt av følelse av ensomhet, hjelpeløshet og utilstrekkelighet, og fremfor alt av avsky for de egenskaper hos vesenet selv som har betinget tilstanden.

Uten at vesenet skaffer seg disse erfaringer, vil selv den mest energiske skytsånd være uten muligheter til å utrette noe, for vesenet ville da ikke være innstilt på å la seg påvirke. Det ville snarere være innstilt på å stole på seg selv og fortsette å dyrke egeninteresser. Man kan kalle prosessen en form for "hjernevask". Suggestionen fra skytsåndens side medfører nemlig også at visse bølgelengder så å si blokkeres og at tilsvarende evner og tilbøyeligheter hos psyken blir lammet for lengre tid. Først derefter er vesenet i stand til å utholde lyset fra de høyere sfærer det så skal besøke. Skjærsilden er med andre ord en smeltedigel, som er nødvendig for at psyken skal kunne "renses" for psykisk "slagg". 

Prosessen inne-bærer at bevisstheten begrenses og at evnen til livsopplevelse reduseres. Vesenet befris for en tid for hele den ufullkomne og egoistisk pregede del av sin bevissthet. "Derefter rommer dets bevissthet bare de områder som er ferdig utviklet i en slik grad at det gjennom dem bare kan oppleve og skape lys og glede, både for andre og for seg selv."Vesenet er nå "iført bryllupsklær" og beredt for høytid, og det får adgang til en helt annen opplevelsesform, nemlig den som kalles paradiset.

De omgivelser det levende vesen møter umiddelbart efter døden, i den første sfære, skapes helt og holdent av det selv. De består av dets mentale livsrom, dets tilvante forestillinger og tanker, som her blir materialisert til en høyst konkret ytre virkelighet. På det fysiske plan befant vesenet seg i vekselvirkning med en fysisk ytre verden, som kunne gi impulser til andre forestillinger og tanker enn dem som i øyeblikket opptok det. Men nå er vesenet ikke lenger i kontakt med noen ytre verden som kan gi impulser til andre forestillinger og tanker. Det er lukket inne i et mentalt "fengsel", som er skapt av dets egne begjær og forestillinger. Det har heller ikke mulighet for å få kontakt med andre levende vesener enn dem som befinner seg på samme bølgelengde, dvs har samme innstilling. 

Som følge av den usikre oppfatning av tid kan vesenet lett få det inntrykk at tilstanden skal vare i all evighet. Alt dette bidrar sammen til en mer eller mindre intens opplevelse av helvete eller skjærsild. Denne ubehagelige opplevelse foranlediger vesenet til efter kortere eller lengre tid å anmode om hjelp, uansett om det tror på høyere makter eller ei. Bønnen innebærer en endret innstilling, som i seg bærer mulighet for kontakt med andre vesener - skytsåndene. Disse suggererer bort de plagsomme forestillingene og dirigerer vesenets oppmerksomhet i andre retninger.

Suggesjonen fører også til at vesenets bevissthet begrenses, slik at de egenskaper som var grunnlag for skjærsildsopplevelsen for en tid blir lammet. Dette er en forutseting for at vesenet skal kunne tåle kontakten med åndelige energikvanta og sfærer av høyere kvalitet. Denne prosessen kalles "den 2. død". Den er samtidig en "fødsel" inn på de høyere åndelige plan.

Martinus understreker at ingen behøver frykte døden på grunn av skjærsilden. Det innebærer intet annet enn at vesenet opplever sine tanker realisert i den ytre verden og derefter kommer til full klarhet vedrørende de uutviklede og primitive innslag i egen personlighet.

Vesenets tilværelse i den første sfære efter at det er befridd fra skjærsilden representerer den sterkest mulige kontrast til skjærsildstilværelsen. I den første sfæres paradis-område får vesenet anledning til å føre en fysisk preget idealtilværelse og utvikle sine positive behov, ønsker og interesser. Det får oppleve en idealtilværelse i den høyeste form det overhodet kan forestille seg. Hver og én får kort sagt mulighet til å stelle med det hun/han vil Vesnene lever her for hverandre, i motsetning til i skjærsildsområdet, hvor enhver var seg selv nok. Men fremdeles er tilværelsen overveiende fysisk betonet, hvilket inne-bærer at den gestalter seg omtrent som på det fysiske plan. Her finnes det arbeide å utføre (f eks som skytsånd), og her finnes det fritid. Her finnes det også lokale "paradiser" og "hellige byer" for de forskjellige religioners tilhengere; disse bygges opp av tilhengernes felles forestillinger (og av vesener fra de høyere bevissthetssoner som tankemessig "bygger" disse på lavereliggende plan eller verdener) - og kan besøkes og oppleves i fellesskap av alle som er på denne bølgelengde. "I min Faders hus finnes der mange rom." (Joh 14.)

La oss anta at overlevelse virkelig finner sted slik de fenomener antyder som vi har beskrevet i kapitlene 8-14. Martinus' beskrivelse av tilværelsen like efter døden er som nevnt utført på basis av kunnskap ervervet direkte gjennom intuisjon og ikke efter studier av parapsykologisk eller spiritualistisk litteratur. Vi finner ikke desto mindre en forbløffende overensstemmelse mellom Martinus' beskrivelse og de antagelser som ble referert i kapitel 18.

Uttalelser via medier fra kommunikatorer beskriver ofte forholdene som bemerkelsesverdig lik de jordiske. Men det er i grunnen ikke så merkelig hvis de blir skapt av vesnenes tilvante tankebilder og hvis vesnene ennå ikke har lært seg å utnytte alle muligheter på det åndelige plan.

Martinus hevder at et vesen som i sin jordiske tilværelse har vært avhengig av f.eks alkohol, kan knytte kontakt med en jordisk alkoholist for ad telepatisk vei å "snylte" på dennes drikking. (se egen side om dette). Et vesen som dør oppfylt av hevntanker overfor et medmenneske, kan så intenst søke kontakt med vedkommende at det oppleves som en besettelse. Dette illustreres av tilfellene med "Murray" og "Marvim" i kapitel 11. I begge tilfelle var det Prince som måtte spille rollen som skytsånd ved å peke på at det fantes andre muligheter. "Marvin" bekrefter også at man i den første sfære tiltrekker seg likesinnete: .... det var ikke bare jeg som plaget deg. Andre samlet seg omkring meg, forente sine anstrengelser med mine og drev på."

Som nevnt medfører skytsåndenes suggestioner at visse evner hos vesenet lammes. Det innebærer at vesenet "avkles" tankeformer og forestillingsbilder som er knyttet til tilsvarende psykiske organer - i prinsippet det samme som når man kaster en utslitt kjole eller dress. Enkelte av disse bildene, især de som hører til vesenets forestilling om seg selv som et fysisk legeme, er meget sterkt innprentet. Man kan med Hart (s 115) uttrykke det slik at disse forestillingene har dannet et meget utpreget eterlegeme (eterisk legeme). Dette blir altså "avlagt" eller "kastet" ved vesenets 2. død, men det oppløses og forsvinner ikke like raskt som andre skapninger av åndelige materie. Det kan tvert imot eksistere i lengre tid og også mekanisk gjengi bestemte partier av de tilvante handlingsmønstere som den opprinnelige fysiske organisme hadde. Eterlegemet kan under visse omstendigheter bli synlig på det fysiske plan som en apparisjon eller et "spøkelse".

En amerikansk offiser som besøkte Hiroshima en tid efter at atombomben var falt over byen, sto ved restene av et brofundament. Plutselig så han broen hel og uskadet for seg, og en gruppe skolebarn som gikk på broen frem til et punkt hvor de plutselig ble borte. Som trollbundet så han hvordan barna igjen kom til syne, gikk på broen og atter forsvant ved det samme punktet. Scenen gjentok seg flere ganger - så lenge han klarte å holde på visjonen.

Som forklaring på denne opplevelsen kan man tenke seg at barna i den første tiden på det åndelige plan forsøkte å komme til klarhet over hva som var hendt, ved at de gjentok den siste handling de hadde utført på det fysiske plan, nemlig vandringen på broen inntil det øyeblikk da bomben falt og eksplosjonen kom. Da de efter en kort tids forløp ble tatt hånd om av skytsåndene, "avla" de sine mer bastante psykiske strukturer, som ble liggende igjen og dermed kunne fungere robotaktig en tid, til de litt efter litt løste seg opp. Hva den amerikanske offiseren så var altså barnas avlagte psykiske "skall", som mekanisk gjentok den siste bevegelse de utførte i den fysiske tilværelse. Ifølge Martinus er det slike "psykiske roboter" som kan bli synlige som apparisjoner av Harts type (beskrevet foran i boken). De kan kalles "psykiske lik" fra den 2. død, men de har altså den for lik uvanlige egenskap at de mekanisk og sjelløst kan fremvise en serie livsytringer.

For at de skal kunne bli oppfattet på det fysiske plan, må de til en viss grad materialisere seg, og dette krever at det finnes en substans - den substans som ved spiritualistiske materialisasjonsseanser kalles ektoplasma eller teleplasma. Denne substansen frem-bringes ifølge Martinus av visse mediale personer. Den kan også i en viss utstrekning produseres av andre ved den psykiske aktivitet som kommer til uttrykk i troen på et liv efter døden, på åndeverdenen og på dens forskjellige manifestasjoner. 

Dette kan tenkes å forklare at opplevelse av spøkelser, gjengangere og alle slags apparisjoner efter alt å dømme slett ikke var en så uvanlig foreteelse før i tiden, iallfall ikke på landsbygden. (Selvsagt kan alminnelig tro på slike foreteelser også ha medført at mange andre fenomener ble tolket som slike apparisjoner, uten å ha vært det.) Den idag rådende materialistiske innstilling, som foraktelig avviser slike forestillinger som naiv og tåpelig overtro, innebærer et helt annet psykisk klima - som åpenbart gir dårlige betingelser for materialisasjon.

Kommunikatorer har via medier skildret post-mortem-erfaringer som kunne være direkte illustrasjoner til Martinus' prinsipielle synsmåter. Ofte antydes det at det forekommer en skjærsildstilstand, hvor spesielt utdannede vesener har til oppgave å hjelpe nødstedte nyankomne. Raudives lydbåndstemmer (beskrevet foran i boken) beskriver en påfallende jordisk preget tilværelse, og de har tydeligvis intens telepatisk kontakt med eksperimentator på det fysiske plan. Kanskje opplever de denne kontakten som en lindring i den skjærsildstilstand som enkelte av dem beskriver meget realistisk.

Når kommunikator blir spurt om gjenfødelse eksisterer, er svarene meget usikre. Det er også helt naturlig hvis de selv befinner seg i den første sfære og ikke har oversikt over sin forestående utvikling på det åndelige plan. Det tales om at vesener fra høyere plan kommer på besøk til deres plan, og muligheten av en utvikling antydes. Men derefter blir det slutt på opplysningene, og kommunikatoren selv blir efterhvert også taus. I den utstrekning vesenet utvikler seg og fjerner seg fra den første sfæren, reduseres tydeligvis dets evne til å kommunisere på denne måten. Men kontakt med høyere sfærer i form av "ren inspirasjon" kan forekomme.

Også Martinus beskriver en utvikling utover den første sfære. Denne sfæres paradis må fortone seg som det absolutte høydepunkt, fra et jordisk synspunkt. Det er imidlertid først og fremst preget av fysisk betonede aktiviteter. Den åndelige verden er derimot mer egnet for utvikling av åndelige interesser. Med det menes interesser som f eks kunst og vitenskap, især aktiviteter som gir det å beskjeftige seg med materien innhold og mening og som altså har det å beherske materien som siktemål. Vesener med overveiende åndelige interesser behøver bare gjøre et kort besøk i den første sfære. Men også andre vesener blir efterhvert lei av de fysisk pregede aktivitetene der, og deres interesser går mer og mer i retning av tilværelsens åndelige aspekt.

Ved den endrede innstilling føres vesenet langsomt i retning av nye og fascinerende soner, hvor det får adgang til å utøve sine rent åndelige interesser så langt dets evner rekker. Martinus har beskrevet disse sonene og de vesnene som er deres vanlige innbyggere, men vi kan ikke her gå nærmere inn på disse ting. Vesenet lever som en forundret gjest eller "turist" i disse høye åndelige verdener og tar efter evne del i virksomheten der. Men før eller siden kommer det tidspunkt da det har oppbrukt sine evner til å fornye livsopplevelsen i disse områdene. Dets evne til å håndtere åndelig energi er helt elementær sammenlignet med de vanlige innbyggernes. Vesenets primitive organer for å oppleve og skape i denne materie begynner simpelthen å bli utslitt på samme måte som vårt jordiske hylster blir utslitt etter et langt liv.

Dette fører til at vesenet langsomt trekker seg tilbake fra omgangen med sitt "vertskap" i de høye åndelige soner og begynner å føle behov for en kontrast til de lysopplevelser som det så lenge har vært oppfylt av og nå begynner å bli mett av. Den eneste tenkelige kontrast er… - den jordiske tilværelse!! I et svimlende erindringspanorama opplever vesenet sine tre-fire nærmest foregående fysiske tilværelser - for det har levd flere ganger på jorden (eller på en annen planet). I dette panorama opplever det de fysiske hendelsene, som da er lutret, renset for alt ubehag. Nå eksisterer det perspektiv, det overblikk og den mening som vesenet ikke kunne se på det fysiske plan. Denne erindringsopplevelse fyller vesenet med den høyeste glede - den glede som har foranlediget Martinus til å betegne dette stadium som "salighetens rike". Vesenet kan her se hvilken plan og mening de nærmest foregående tilværelser har fulgt. Det innser at en ny fysisk inkarnasjon er nødvendig for dets videre utvikling. Dermed innledes den prosess som fører til et nytt fysisk liv.

Efter hvert som vesenet i salighetens rike beveger seg hen imot neste fysiske tilværelse - hvilket som regel skjer automatisk og nærmest umerkelig for vesenet, som er helt oppslukt av sine erindringsopplevelser - begynner dets psykiske utstråling igjen å nærme seg det fysiske plan. Denne utstråling er av en bestemt art, som for eksempel avgjør at vesenet bare kan legemliggjøres som et menneske og ikke som et dyr. En koblingscelle på det fysiske plan (dvs en eggcelle som er smeltet sammen med en sædcelle) kan i denne sammenheng betraktes som en "mottager", hvis disposisjon bestemmes av det kompleks av gener og kromosomer som er avgjørende for organismens utvikling. 

Ved en resonans-prosess får vesenet kontakt med den koblingscelle som av alle disponible best svarer til dets egen utstråling, og knyttes til denne cellen - dvs inkarnasjonen finner sted. Normalt skjer inkarnasjonen i befruktningsøyeblikket, men under spesielle omstendigheter kan den inntreffe senere. (Tilfellet Jasbir, kapitel 13, bør nærmest betraktes som et "ulykkestilfelle".) Men vesenet er fremdeles først og fremst bevisst på det åndelige plan, har altså sin dagsbevisshet" i salighetens rike, og bevisstheten om det nye fysiske liv vokser gradvis og er ikke fullstendig før en viss tid efter den fysiske fødsel.

Dette skulle innebære at spebarnet er et høytstående vesen, som kommer direkte fra den åndelige verden med høy grad av innsikt om meningen med sine nærmest foregående liv og med den tilværelse som nylig er begynt. Hvorfor forsvinner så denne innsikt, og hvorfor erindrer ikke barnet sine tidligere tilværelser?

Som vi har sett i kapitel 13, finnes det virkelig barn som erindrer tidligere tilværelser. Men som regel medfører slike minner påkjenninger og problemer i deres nåværende tilværelse. Det klarer seg lenge med ett livs plager om gangen. -Enda færre mennesker hevder å ha erindringer fra tilstanden mellom død og fødsel.

Dagsbevisstheten forskyves under fosterstadiet og i spebarnsperioden gradvis fra det åndelige til det materielle plan. Inntrykkene fra salighetens rike falmer, og stimuli kommer i stedet stadig sterkere fra den fysiske verden. I sin første tid på det fysiske plan lærer barnet litt efter litt å skjelne mellom inntrykk fra sin egen indre verden og stimuli fra den ytre verden - å skjelne mellom "jeg" og "ikke-jeg". Innsikten i salighetens rike er tilbake hos spebarnet i form av en serie disposisjoner som angir det nye livs utviklingsmuligheter. Den primitive og uferdige, egoistisk pregede del av vesenets bevissthet, som midlertidig ble satt ut av funksjon av skytsåndene, våkner nå på ny. Den kan varig bare påvirkes av erfaringer i løpet av det fysiske liv.

I mange forestillinger om reinkarnasjon forekommer begrepet karma som et prinsipp om sæd og innhøsting. Hva man sår i det ene livet får man ifølge karmas lov høste - i det samme eller i et senere liv. Man kan altså "betale med det samme eller senere", men man må betale. Hvis reinkarnasjon virkelig forekommer, er det nærliggende å tenke seg at den iallfall må ha en hensikt. En eventualitet er at vesenet ved karmas påvirkning i løpet av flere fysiske tilværelser samler seg lærdom og erfaring, som senere kan utnyttes. De fysiske tilværelser kan sammenlignes med arbeidsår i skolen, og oppholdet i den åndelige verden med "sommerferie". Martinus mener at dette er en treffende lignelse. Han har også beskrevet hvordan karma fungerer, men plassen tillater ikke at vi kommer nærmere inn på det. Det skal bare nevnes at slik som inkarnasjonsprosessen blir beskrevet, er den virksom i karmaprinsippets tjeneste. Den utstråling vesenet har i salighetens rike er blant annet avhengig av dets innstilling og aktiviteter i løpet av det nærmest foregående fysiske liv. 

En aktivitet som bruk av narkotika innvirker i høy grad negativt på de psykiske strukturer som er avgjørende for denne utstråling. Men utstrålingen avgjør hvilken koblingscelle vesenet skal forbinde seg med, og koblingscellens arveanlegg styrer i sin tur den kommende organismes utvikling. Det fysiske miljø som dannes av arveanleggene er altså i høy grad betinget av karma. Foreldrenes personligheter og det geografiske og det sosiale miljø er andre faktorer som karma vil bli utløst gjennom. De mekanismer som styrer karmaens manifestasjoner virker ifølge Martinus så hårfint at de godt kan karakteriseres med Jesu ord:

"Selges ikke fem spurver for to skjerver? Og ikke én av dem er glemt av Gud. Ja, og hårene på eders hode er alle talt, så frykt ikke .... " (Luk 12.)

Et annet spørsmål gjelder hvor langt intervallet er mellom to fysiske liv. Det kan variere meget betydelig og vil dels være avhengig av individets åndelige interesser - idet disse er bestemmende for oppholdene i de åndelige verdener efter den første sfære - dels av det foregående livs lengde. Et lite barn som dør har jo nylig vært gjest i den åndelige verden og har der opplevd så meget som det hadde forutsetninger for. Det har ikke rukket å skaffe seg så mange nye erfaringer på det fysiske plan og har derfor ikke så meget nytt å oppleve i den åndelige verden. Det blir tatt vare på av skytsåndene straks efter ankomsten, passerer sfærene og blir snart gjenfødt. 

Den som dør ung og som hovedsakelig har vært innstilt på fysiske aktiviteter, vil altså passere raskt igjennom den åndelige verden. Også oppholdet i salighetens rike blir kortere, og dette kan medføre at det nærmest foregående livs opplevelser ikke rekker å bli tilstrekkelig "gjennomarbeidet". I stedet kan erindringer fra dette livet bli bevisst-gjort i barndommen, slik som vi så eksempler på i kapitel 13. De bearbeides mer eller mindre grundig i løpet av endel år og vil som regel falme efter hvert som det fysiske liv krever stadig mer av barnets bevissthet og konsentrasjon.

Dette er i meget grove trekk tilværelsen mellom to fysiske liv, slik Martinus' kosmologi skildrer den. Igjen skal jeg understreke at det her ikke påstås at fremstillingen innebærer den absolutte sannhet. Hensikten har vært å gi et eksempel på den kunnskap som kan oppleves direkte ved intuisjon, uavhengig av boklig lærdom. Uansett hva vi måtte mene om de opplevelser som er skildret i kapitlene 8-14 -som mange mener tyder på overlevelse av døden - så må vi slå fast at Martinus' beskrivelse peker i samme retning som disse opplevelser, og dessuten setter dem inn i et større perspektiv. Så får hver og én selv avgjøre om dette perspektiv synes å være av noen verdi, eller om man foretrekker å betrakte det som et vakkert eventyr ….

Å ta Martinus alvorlig innebærer selvsagt ikke å betrakte all videre forskning som overflødig. Hans beskrivelser kan tvert imot i høy grad inspirere til forskning. Martinus selv påpeker at hans verdensbilde bare representerer store trekk og generelle prinsipper, og at spesialister innen de enkelte forskningsområder får prøve prinsippenes gyldighet og utfylle bildet med detaljer. Forholdene i den åndelige verden er sikkert minst like individuelle som de som råder i vår nåværende verden.

Dermed har vi fått et overblikk over tilstanden mellom to fysiske liv, slik den beskrives av en mystiker fra vår egen tid.