første del | her under er del ni- bestående av 2 nye kapitler av
"A Wanderer in the Spirit Lands"
(en vandrer i de åndelige land)
By Franchezzo
norsk oversettelse av boken som ble tatt ned for ca 110år siden | større tekst = bruk Ctrl + knappen(alle illustrasjoner er tilføyd av rø, og ikke i original-boka)
Kapittel 17
Astralplanet og dets innbyggere - spøkelser, alver, vampyrer, etc.
(The Astral Plane and Its Inhabitants--Spooks, Elves, Vampires, etc)
Det er ikke lett å beskrive for mennesker, hvorledes denne reise foregikk. Jordens beboere har ingen betingelser for å kunne forstå de ting som foregår her, og som for oss er ganske naturlige. Men la oss tenke oss en uhyre spiral, som skrur seg opp og nedover i kretsende ringer - omtrent som en korke-trekker, så har man en svak idé om situasjonen. En liten plett, ikke større enn et knappenålshode og anbrakt midt i et stort vognhjul, kunne gi et begrep om størrelsesforholdet mellom jorden i hjulets sentrum og de omkretsende ringer, hvorav et likt antall er over og under jorden. De dreier seg alle i sammenhengende rekker fra den laveste til den høyeste omkring dette punkt. Hodet av spiralen peker mot sentralsolen, idet denne betraktes som det høyeste punkt i den mest fremskredne sfære.
Dette vil gi mennesker en anelse om jorden og dens ledsagende sfærer og hjelpe dem til å forstå, hvordan vi på vår reise dro fra den andre sfære og ned i den laveste og vi derved samtidig passerte jordplanet.
Da vi trådte inn i den, oppdaget vi mange dødeliges ånder, som ilte til og fra, slik som jeg hadde vært vant til å se dem; men nå så jeg for første gang, at det sammen med dem også var mange spøkelsesformer som dem jeg hadde sett beleire ånden i isburet i det Frosne Land. Disse gjenferd syntes å sveve frem og tilbake, som drivtømmer på en strandbredde, kastet frem og tilbake av forskjellige astralstrømmer.
Noen var meget tydelige og livaktige, men ved nærmere ettersyn oppdaget jeg at intelligensens lys manglet i deres blikk, og de hadde et hjelpeløst - liksom sammensunket utseende, omtrent som en oppblåst gummidukke, som luften er i ferd med å sive ut av. Jeg kan ikke finne noen bedre sammenligning.
På mine tidligere vandringer på jordplanet hadde jeg ikke sett noen av disse vesener, og da jeg spurte Hassein om grunnen, svarte han:
(Gilbert Williams kunst: Dance of TheNature Spirits)
"For det første fordi du var for opptatt av ditt arbeide, og for det andre fordi ditt syn ikke var tilstrekkelig utviklet. Se nå," tilføyde han og pekte på en merkelig gruppe, som lignet alfer, og som nærmet seg hånd i hånd og lekte slik som barn.
"Se på dem. Det er de mentale og legemliggjorte emanasjoner, som strømmer fra barns sinn og legemer. De danner disse underlige, harmløse små elementaler, når de bringes i berøring med de store livsstrømmer, som sirkulerer omkring jorden, og som på deres bølger bærer de levende emanasjoner, som avkastes av menn, kvinner og barn. Disse aparte små vesener har ikke noe virkelig liv, som - hvis de hadde en sjel, og de er så flygtige og eteriske, at de danner skikkelser og forandrer seg som skyene på en varm sommerdag. Se hvordan de oppløser seg og danner seg på ny…”
Da jeg så dem, så jeg en hel sky av figurer skifte og gå over i en lignende grotesk form; hvor de før hadde sett ut som alver i klær av blomster og luftige drakter, fikk de nå vinger og ble til noen slags sommerfugler- men halvt barn med menneskelige legemer og med dyrehoder og sommerfuglvinger. Men da så en ny magnetisk bølge som strøk bort over dem, ble de alle oppløst og førtes bort for å danne nye grupper et annet sted og med andre partikler.
Jeg ble meget forbauset over dette syn, som så så livaktig ut, men det ble oppløst på en så merkelig måte, og jeg går ut fra at Hassein merket min forbauselse, for han sa: "Det du har sett er kun en eterisk form av elementalt liv, som ikke er sterkt nok til en fortsettende eksistens; det er som skum på havet, som oppstår ved en bølgebevegelse av rene jordiske tanker. Men på astralplanet er varigheten av det, som ikke er rent, mye lengre."
Deretter så jeg en stor skare eteriske skikkelser nærme seg. De var mørke og vanskapte og hadde et både menneskelig og umenneskelig utseende. "Disse vesener," sa Hassein, "er de som spøker i drankerens dilerium, og som flokker seg rundt om ham, tiltrukket av hans fordervede vibrasjoner, og vedkommende kan ikke bli kvitt dem, for han har mistet viljestyrken som kan holde dem borte.(symb.på illustrasjonen her) De henger ved ham som fluer, som blodigler som suger livskraften ut av ham, ja, som en slyngplante som kleber seg fast rundt om en trestamme. For slik en ulykkelig alkoholiker er den beste hjelp som kan ytes, at han anbringes hos et menneske på Jorden som kan bøye hans svake vilje inn under sin sterkere vilje, så alkoholikeren på denne måte er under beskyttelse av den sterkeres vilje og gode vibrasjoner, inntil den siste snylter mister lysten og forlater sitt offer, fordi anstrengelsene mer og mer er fruktesløse, jo lengre alkoholikeren nærmer seg sin helbredelse.
Den helbredende vibrasjon virker som gift på snylteren og dreper den til sist, da den oppløses til støv. Hvis disse vesener imidlertid ikke støter på en eller annen sterk dose av helbredende kraft, vil de i årevis sverme omkring og suge den animalske livskraft ut av det ene menneskelige vesen etter det annet, inntil de omsider har samlet så stort et lager av dyrisk liv, at de blir uavhengige av deres menneskelige vesen. Vesener på dette åndelige utviklingstrinn kan da brukes av høyere intelligente vesener til å utføre slike handlinger, som deres spesielle organismer er i stand til, og det er disse sjelløse skapninger, som en viss klasse av sorte magikere gjør bruk av til deres eksperimenter. Og de bruker dem på samme måte til å gjennomføre onde handlinger mot en eller annen, som de vil hevne seg på. De er som de giftige alger i slimete vann, som trekker slike astrallegemer ned og tilintetgjør dem i deres sjelløse grep, hvis stakkarene våger å innlate seg med dem, uten beskyttelse fra høyere makter."
"Men fortell meg, kjære Hassein," sa jeg, "om disse elementaler, som klynges ved en alkoholiker, er i stand til å få ham til å drikke mer. Og kan de det når en drankers jordbundne ånd kontrollerer en som enda er i kjøttet (altså en inkarnert person)?"
mer om temaet "alkohol-snylting"om du klikker på det store bildet over
"Nei, elementalene oppnår ingen nytelse ved den drikk et menneske helder i seg, unntatt hvis vibrasjonene, som i slike tilfeller er aldeles fordervet, bevirker at de lettere kan suge næring. Det er den animalske og jordiske livskraft de ønsker. Den betyr eksistens for dem, og er nesten det samme som vann for en plante. Og hvis de er i stand til å tømme offeret for dets livskraft og derved gi det en fornemmelse av utmattelse, som får det til å ta etter stimulanser for å lindre, så påvirker de dog ikke av den grunn drankeren til å fortsette med å drikke. De opptrer kun som snyltegjester, men har ingen spesiell intelligens, ja, man kan vanskelig finne et navn, som er dekkende for dem.
For å frembringe en tanke eller påføre en annen sin tanke må man være i besittelse av en intelligent sjele-spire, eller en gnist av den guddommelige essens, og når den først er gitt, vil et vesen være i besittelse av en uavhengig individualitet, som aldri kan mistes. Det kan avlegge hylster etter hylster, eller det kan synke ned i grovere og grovere former for stoff. Men hvis det én gang er begavet med sjeleliv, kan det aldri opphøre med å eksistere, og det må i sin eksistens beholde sin naturs individualitet og være ansvarlig for sine handlinger.
Hvor det helst man ser at et individ er i besittelse av evnen til å resonnere og til å gi seg til kjenne, vet man at det har en sjel, men spørsmålet er: hvor ren er sjelen? Vi ser at det både hos mennesker og dyr er en evne til å resonnere; forskjellen ligger kun i graden, og fra dette faktum drar den filosofiske skole som jeg tilhører, den konklusjon at begge er i besittelse av en individuell udødlighet, som kun adskiller seg ved grad og type med hensyn til sjele-essens, og at dyr så vel som mennesker har en udødelig fremtidig utvikling foran seg. Hvor grensene for denne virksomme lov går, kan vi ikke gjøre krav på å vite, men vi drar våre konklusjoner fra eksistensen i den åndelige verden av så vel dyr som mennesker, som har levd på jorden, og begge finnes i en mer fremskreden utviklingstilstand enn de var i under deres jordiske eksistens.
Det er umulig for den sjelløse snyltegjest å påvirke den dødeliges sinn, og det er derfor utvilsomt visse sjeler som har vært inkarnerte i jordiske legemer, og som har hengitt seg så sterkt til lavere lidenskaper, at de ikke er i stand til å frigjøre seg fra deres astrale hylstre - det er utvilsomt dem som hjemsøker jorden og tilskynder dem, som enda er (inkarnerte) i kjøttet, til å hengi seg til lignende utskeielser. De kan som du vet, få kontroll over mennesker på mange måter, enten delvis eller fullstendig, og den mest alminnelige måte for ånden er å omgi det menneske det kontrollerer, med sitt åndelegeme, inntil det er skapt et bånd mellom dem. Omtrent som det som forbinder eneggede tvillinger, som nok er i besittelse av særskilte legemer, men som er så nær tilknyttet hverandre, at alt hva den ene føler, det føler den andre også. På den måten blir det som de dødelige drikker, nydt av den kontrollerende ånd, som så tilskynder ham til å drikke så mye som mulig, og når han ikke lengre kan gjøre det, vil ånden frigjøre seg og gå videre for å søke etter en eller annen mann elle kvinne med en svak vilje og dårlige tilbøyeligheter. (eksempel på en som så dette fra andre siden i en nær-døds-opplevelse)
Det er imidlertid ikke alltid at ånden, og heller ikke den dødelige, kan frigjøre seg for det merkelige bånd, som er spunnet mellom dem ved tilfredsstillelsen av deres felles ønsker og begjær. Etter en lang og fortsettende forbindelse av dette slag, blir det vanskelig for dem å skilles ad, og ånden og mennesket kan fortsette denne forbindelse i årevis, - lei av hverandre, men ute av stand til å bryte båndet. Det kan kun skje ved hjelp fra høyere makter, som alltid er rede til å hjelpe dem som påkaller dem.
Hvis en ånd fortsetter å kontrollere mennesker for å tilfredsstille seg selv, synker den laver og lavere ned og trekker samtidig sitt offer med seg ned til selve helvetes dyp, hvorfra de begge under store vanskeligheter, møysommelig må klatre opp igjen, når omsider ønsket om andre tilstander begynner å våkne i dem.
Kun en sjel eier evnen til å tenke og ville, og de andre sjelløse skapninger adlyder bare loven for tiltrekning og frastøtning, som virker likt i alle de stofflige atomer, som universet er sammensatt av. Og selv om disse astrale parasitter gjennom lang tids ernæring av menns og kvinners livskraft, har oppsamlet en viss sum av uavhengig liv, har de dog ikke tilstrekkelig intelligens til å styre deres egne eller andres bevegelser. De svever rundt omkring som bakterier, som er fostret opp i en råtten atmosfære, så tiltrukket av en person og så av en annen, som har lave tilbøyeligheter og liten intelligens.
En annen klasse av astrale elementaler er jordens, luftens, ildens og vannets, hvis legemer er dannet av de stofflige livsspirer som finnes i disse elementer. Noen ligner i utseende de troll og alver som sies at bo i jordhuler, som aldri har vært bestrålt av dagslyset. Det er slike feer som man har sett på fjerne steder blant primitive menneskeracer. Alle disse vesener er i besittelse av liv, men de har enda ingen sjel; deres liv er uttrukket og vedlikeholdt av jordiske menns og kvinners liv, og de er kun gjenskinn av de mennesker de oppholder seg hos. Noen av disse vesener befinner seg på et meget lavt livstrinn og er omtrent å betrakte som høyere plantearter, bortsett fra at de har en uavhengig bevegelsesfrihet. Andre er meget livlige og fulle av groteske narrestreker og er i stand til hurtig flukt fra det ene sted til det annet. Mange er ganske uskadelige, men det er andre med ondskapsfulle instinkter, eller de mennesker, de har hentet deres vitalitet fra, er av en villere race.
Disse eiendommelige jordiske elementaler kan ikke eksistere lenge i nasjoner, hvor man har nådd et mer intellektuelt utviklingstrinn, da de livskim, som mennesker kaster fra seg, inneholder for lite av det lavere animalske liv til at det kan opprettholde deres liv. De dør derfor, og deres legemer oppløses i atmosfæren. Etter hvert som nasjonene utvikles åndelig, forsvinner disse lavere livsformer fra jordsfærens astralplan, og etterfølgende generasjoner begynner å tvile på deres eksistens, for til sist helt å benekte den. Det er kun i de gamle østlige religioner man har bevart beretninger om disse mellomliggende avhengige vesener og årsakene til deres eksistens.
Men disse sjelløse jord-, luft-, ild- og vannelementaler er av en helt annen klasse enn dem jeg først har beskrevet, og som er utsprunget av den usle intelligens i menneskets sinn og slette legemlige handlinger. Som et vestlig menneske bør du vite, at den kunnskap, som deres filosofer og lærde har kassert og vekk-sendt som fabler, har ført til at menneskene kun anerkjenner eksistensen av hva de kan se og høre og ta og føle på, og er begynt å tvile på om de overhodet har en sjel og et høyere og renere Selv, enn det som gir seg uttrykk i det skitne jordiske liv.
Se nå på de tallrike vesener, som menneskene er omgitt av fra alle sider, og spør dere selv, om det ikke var en god ting å vite noe om dem? Det kunne kanskje hjelpe mange til å ta seg i akt for fallgruvene og de farer de er utsatt for.
I jordens primitive tider var mennesket tilfreds med; - som et barn å søke hjelp hos sin himmelske Fader og be Gud sende sine tjenende ånder for å beskytte sine jordiske barn. Men i disse senere tider er mennesker som fullvoksne problematiske unge, som innbiller seg at det ikke finnes noen høyere hjelp enn den de skaffer seg selv, og med avdekkede øyne utsetter de seg for ubegrensede farer. De gjør narr av ting, som de med deres begrensede evner ikke er i stand til å forstå, og de vender seg fra dem som kunne undervise dem om det de ikke kjenner.
Da mennesket ikke kan se sin egen sjel og verken kan veie den eller analysere den, går det ut fra at det ingen sjel har, og det vil derfor heller nyte ”livet i kroppen”, som en dag blir til støv og med sin bevissthet og individualitet totalt er utslettet. Det samme er tilfellet med mennesker, som tar deres tilflukt i en vag overtro, et skyggeaktig trosinnhold, som de mener vil føre dem til et ukjent land; og de gir seg inn under en veiledning fra mennesker, som mener seg å vite mer enn andre. Og det gjør folk av frykt for den ukjente skjebne som venter dem.
Det er derfor at Gud i sin barmhjertighet mot sine kjempende barn i den senere tid enda en gang - og i videre utstrekning enn før - har åpnet dørene som atskiller de to verdener. Han sender stadig sine sendebud for å advare menneskene og for å fortelle dem om den bedre vei, den sannere vei til lykke i et høyere liv, og for å gjøre dem bekjent med den kunnskap og makt, som er deres virkelige arvelodd. Liksom oldtidens profeter talte, slik taler Guds utsendinger i dag, men de taler på en annen måte og bruker bilder som passer for mennesker av i dag. For mennesket lever ikke lengre i sin barndom, men har bruk for å lære om de årsaker og den vitenskap, som deres tro og håp kan bygges på.
Lytt derfor til den røst, som kaller dere, dere arbeidere på jorden!" utbrød Hassein, idet han vendte seg og pekte mot den lille mørke kuleformede klode, som vi visste var den forpinte planet vi kaller jorden. "Lytt til de stemmer som kaller på dere, og vend ikke det døve øre til dem, som er i stand til og som har vilje og kjærlighet til å overbevise dere om, før det er for sent, at Gud ikke er en Gud for de døde, men for de levende, ja, for alt hva som lever. Det er liv overalt og i enhver ting. Den mørke jord, de harde klipper består av levende spirer. Alt lever i forhold til deres grad av eksistens. Selv luften, vi innånder, den ubegrensede eter i verdensrommet, er full av liv, og vi tenker ingen tanke uten at den lever enten for det gode eller det onde. Det skjer ikke en eneste handling på noen av planene og andre steder, uten at dens bilde vil leve for å trøste eller pine sjeler i dager, den er frigjort fra sin inkarnasjon i en jordisk form. Det er liv i alt, og Gud er sentrallivet i alt."
Hassein tidde et øyeblikk. Så sa han rolig og behersket: "Se dit, der nede. Hva tror du disse ting er?
Han pekte på noe, som jeg først antok var en flokk åndeskikkelser, som kom svevende bort imot oss, som om de førtes av sted av en sterk vind. Da de kom nær, så jeg at de tilsynelatende var sjelløse astralhylstre, men ikke som de gjenferd jeg hadde sett beleire mannen i isburet. Disse var tilsynelatende så livaktige og av animalsk kraft. De synes dog å bevege seg ganske automatisk, som om de var uten form for intelligens. De drev av sted og svingte rundt, som de bøyer på havet som man fortøyer båter til. Da de drev forbi oss, fanget min venn en av dem med sin viljekraft, så den sto stille, svevende i luften.
"Se nå," sa han, "kan du se at den ligner en levende dukke? Den er resultatet av en del små levende spirer, som et menneske fortsetter å avlegge fra sitt jordiske legeme. Slike emanasjoner fra det animalske eller lavere liv er sterke nok til, når de bringes i forbindelse med astralplanets magnetiske krefter, å danne disse etterligninger av jordiske menn og kvinner, og immaterielle nok til å være usynlige for menneskets fysiske syn, men en liten grad av klarsyn vil gjøre mennesket i stand til å se dem. En sterkere og høyere grad av clairvoyance vil gjøre mennesket i stand til å se omtrent det samme som du nå ser, nemlig at de ikke er virkelige åndehylstre, men vesener uten sjele-spire. Og en annen enda høyere grad av clairvoyante evner vil avsløre, at det aldri har vært en sjel i denne form, og videre at den aldri har hatt bevisst eksistens slik som et astralhylster har.
Alminnelige clairvoyante mennesker er ikke tilstrekkelig utdannet til å utvikle disse forskjellige grader av klarsyn. Det er derfor kun få clairvoyante, som er i stand til å konstatere, om det var en virkelig sjel innhyllet i en astralform, eller en form som sjelen hadde forlatt. Eller for å gå enda videre: en som aldri hadde huset en sjel.
Nå skal jeg vise deg et eksperiment med denne astralform. Men legg først merke til, at slik som den oppfører seg, er den livlig og full av jordplanets liv og har ikke det sammensynkende preg, som dem som engang hadde rommet en sjel og befant seg i en oppløsningsprosess. Og legg også merke til, at denne friskt utseende astralform, vil oppløse seg langt hurtigere enn de andre; den har nemlig ingen av de høyere livsprinsipper knyttet til seg, som de har som engang har rommet en sjel, og dette livs prinsipp blir ofte tilbake i lengre tid og hindrer den endelige oppløsning. Astrale former må hente deres liv fra en høyere kilde - fra virkelige sjelespirer - hvis ikke hører de snart opp med å eksistere."
"Men hvordan får de skikkelser av menn og kvinner?" spurte jeg.
"Ved den åndelige, magnetiske strøm, som fortsettende flyter gjennom eteren i verdensrommet. Disse livsstrømmer er av en mer eterisk grad, enn den som dødelige vitenskapsmenn har kjent, idet de i virkeligheten er dennes åndelige sidestykke. Slik virker de også på disse skymasser av menneskelige atomer, på samme måten som elektrisitet virker på en fuktig vindusrute, som når den fryser - danner et bestemt mønster. Slik danner den dem i menns og kvinners skikkelser."
"Er det da også astralformer av dyr?"
"Det er det riktignok, og mange av dem er noen meget underlige og groteske kombinasjoner. Jeg kan ikke vise deg noen av dem nå, for din synsevne er enda ikke fullt utviklet, og vi reiser også alt for hurtig av sted til at jeg er i stand til å hente dem frem. Men en dag skal jeg vise deg dem sammen med mange andre eiendommelige ting, som hører til på astralplanet. Jeg kan fortelle deg, at atomene kan klassifiseres i forskjellige hoved grupper, og at hver gruppe har en spesiell tiltrekning for andre av dens egen slags. Slik vil vegetabilske atomer tiltrekke hverandre for å danne astrale trær og planter, mens animalske atomer vil danne seg i likhet med dyr, fugler osv, og menneskelige atomer bli til menn og kvinneskikkelser. I noen tilfeller, hvor atomene kommer fra meget lavt utviklede menneskelige vesener, vil de blande seg med dem fra de lavere livsformer og skape groteske, fryktelige skapninger, som både ligner mennesker og dyr, og når de ses av clairvoyante i en halv transetilstand, kalles de mareritt-visjoner.
I jordsfæren blir det til stadighet avkastet en stor sum av disse levende atomer fra menneskets dyriske liv, og de vedlikeholder og fornyer de astrale former, men hvis vi ville flytte et av disse astral-skall til en planet, hvis sfære ligger over det fysiske plan, kunne den ikke eksistere; den ville bli som en skadelig damp og kastes bort. Disse astrale vesener, som jeg har nevnt, er skapt av skymasser av menneskelige atomavleiringer, og da de aldri har tjent som en sjels drakt, lever de ikke lengre enn en isblomst på en vindusrute, med mindre kraften fra en høyere intelligens virker på dem og forsterker deres leveevne til en forlenget eksistens. Det du ser er de uttrykksløse, som voksdukker - og låner lett seg selv til en eller annen intelligens som kan gi dem et bestemt preg. Det brukte tidligere tiders magikere dem til. Astrale atomer, av enten planter, dyr eller menneskelige vesener, må ikke forveksles med virkelige ånds- eller sjelsbekledende atomer, som danner den virkelige astralverden og dens beboere. Enhver slags astrale mennesker er et mellomgradsmateriale av det tunge jordiske stoff og den åndelige verdens mer eteriske stoff, og vi taler om en sjel i sitt astrale hylster for å finne et uttrykk for den jordbundne tilstand, en tilstand som er alt for subtil til jordisk eksistens, og alt for tungt kledd til å kunne stige opp til de høyere sfærer i den åndelige verden, eller stige ned til de lavere."
"Du mener altså, at en ånd, selv i den laveste sfære, er mer spiritualisert med hensyn til legeme enn en jordbunnen ånd?"
"Ja, det gjør jeg. Astralplanet strekker seg liksom et belte rundt om hver planet og er, som jeg sa, dannet av det stoff, som er for fint til å oppsuges igjen av den fysiske planet, og for tungt til å unnslippe planetmassens sfære til dannelsen enten i de lavere eller de høyere sfærer. Astralmaterialet er stoff under oppløsning eller forandring fra den ene form til den annen, og det er kun en sjelemagnetismes livgivende kraft, som kan holde den sammen i en eller annen skikkelse.
Med hensyn til de menneskelige astralskall, som engang som hylstre har omsluttet en individualisert sjel, så har de astrale atomer oppsugd en større eller mindre grad av virkelig livsessens, alt etter som sjelens jordiske eksistens har vært god eller ond, opphøyd eller fornedret, og denne sjelsmagnetisme danner i lengre eller kortere tid et bånd mellom astralskallet og sjelen, som har vitalisert den. Når alle sjelens ønsker er rettet mot høyere ting, er båndet snart brutt, og det astrale skall oppløses snart, mens båndet til en sjel med onde ønsker kan vare i århundrer og lenke den til jorden og i virkeligheten gjøre den jordbunnen. I noen tilfeller vil astralskallet til en sjel, som har levd et meget dårlig liv, ha absorbert så mye av dens livsevne, at det tomme skall, etter at sjelen er sunket ned i den laveste av alle sfærer, vil stadig sveve omkring jorden som et svinnende bilde av sin bortdratte eier. Slike skikkelser sees iblant av clairvoyante som spøkelser på de steder hvor de engang levde. De har ingen egen intelligens, da sjelen er borte, og de kan hverken påvirke medier eller bevege bord og heller ikke andre ting, unntatt som redskaper for høyere intelligenser, likegyldig om de er gode eller onde.
Det astralskall vi nå har foran oss, har ingen sjelsvitalitet i seg og har aldri hatt noen; den vil derfor snart oppløses og dens atomer absorberes av andre. Men se nå hvordan den kan brukes, når den påvirkes av min vilje og belives for en tid av min individualitet.'
Mens han talte så jeg plutselig den astrale dukke bli levende og intelligent og derpå glid bort til en fra broderskapet, som Hassein hadde utvalgt, og rørte ved hans skulder, idet den syntes å si: "Venn, Hassein Bey hilser deg", hvoretter den med et bukk for den smilende og forbausede broder gled tilbake til oss, omtrent som om Hassein hadde holdt den i bånd som en dressert ape.
"Nå kan du se," sa han, "hvordan jeg kan bruke denne astrale form som sendebud eller til å utføre en eller annen handling, som jeg ønsker gjort ute der et sted; og du kan forstå hvordan de gamle magikere kunne utføre ting fjernt fra dem selv, uten at de tilsynelatende selv tok del i det. Disse astrale kan imidlertid kun brukes på astralplanet. De kan ikke bevege eller flytte noen som helst gjenstand, selv om de er synlige for den dødelige som benytter dem.
Andre astrale mennesker, som består av mer materielt stoff kan, brukes til å finne skatter som er gjemt i jorden, som for eksempel kostbare steiner eller metaller som er skjult for menneskenes øyne. Det er imidlertid imot loven at jeg forklarer deg hvordan dette kan gjøres, og de magikere, som har oppdaget og gjort bruk av slike midler, er senere blitt ofre for disse vesener, som de kunne gjøre bruk av, men sjeldent fortsette å ha makt over."
"Men kan slike astrale mennesker være en virkelig fare for mennesker, hvis de kommer under ond innflytelse?” spurte jeg.
"Det kan de riktignok. Og du kan sikkert tenke deg, at selv om jeg ikke kunne finne på å ikle meg en slik astral skikkelse, så kunne en mer uvitende ånd lett fristes til å gjøre det, hvis han ville føles og sees på jorden i en mer håndgripelig skikkelse, enn den han har etter å ha forlatt jordplanet. Men hvis han gjør det, løper han en stor risiko, idet han skaper et bånd mellom seg og det astrale hylster; og da det ikke så lett kan brytes, vil han være bundet til det på astralplanet i lengre tid.
Det er slik den idé er oppstått, at mennesker på jorden, som prøver å få kunne se deres avdøde venner, trekker disse ånder tilbake til jordiske forhold og på den måten skader dem. Det er mange uvitende ånder, som ellers er gode og rene, som har begått den feil å ikle seg et av disse astrale hylstre eller skall, som en eller annen ånd hadde etterlatt seg, og så oppdaget at den hadde gjort seg selv til fange på jordplanet, inntil en høyere intelligens kom den til hjelp og utfridde den.
På samme måte kan ånder av lav type finne på å ikle seg slike tomme astralkleder, men i dette tilfelle forhindrer åndens (eller sjelens) grovhet dem i å beholde dem særlig lenge; den grove vibrasjon i den lave ånds eget legeme virker som en giftig luftart på drakten og splitter den i tusen biter. For en ånd over astralplanet virker astralhylstret så solid som jern, men for en ånd under det er disse som skrøpelige skall, som om de var laget av damp. Jo lavere nivå sjelen befinner seg på, desto fastere er dens hylster og hemmer dens krefter, så den hindres i at heve seg til en lysere og høyere sfære."
"Du mener altså, at ånder somme tider bruker disse astralskaller, når de narrer jordiske medier, og at de enten kontrollerer formen uavhengig, eller riktig trer inn i den?"
"Det gjør de nemlig. En ånd, som befinner seg over jordplanet og som er ivrig etter å la seg se eller vise seg for en clairvoyant av laveste eller første grad, vil iblant inn i slik et skall, etter sin identitet. På den måten vil den clairvoyante virkelig kunne se den og beskrive den.
Men faren for den er, at når den gode ånd med begrensede kunnskaper igjen vil forlate det astrale hylster, finner den ut av at den ikke kan gjøre det; den har vitalisert det, og dets sterke liv holder det fanget, og det er ofte vanskelig å befri den. På samme måte kan det skje, at et jordisk medium har vært så lenge under en ånds kontroll, at det er skapt et bånd mellom dem, som til sist blir som en lenke. For en ånd fra de laveste sfærer er et astralt hylster bare en bekvem og umerkelig klesdrakt, som den tar over seg og derved skjuler sitt eget vanskapte åndelegeme, og på den måten fører den de clairvoyante bak lyset; de er nemlig ute av stand til å se den dårlige ånd innenfor. Men for en god og ren ånd er astralhylstret som en jernkledning, som kan holde den fanget."
"Skjer det da ved seanser på jorden, når en ånd vil etterligne en annen?"
"Ja, det skjer meget ofte, hvor en ondsinnet ånd er for lav en type til å kunne komme i direkte berøring med mediet. Du må forstå hvor vidunderlig dødelige menns og kvinners tanker avspeiles i astralplanets sfære; de er som malerier som kan oppfattes og besvares av ånder, som er i stand til å lese dem. Det er ikke alle ånder som har denne evne, liksom det heller ikke er alle mennesker på jorden som kan lese en avis eller skrive et brev. Det krever forstand og oppdragelse hos oss, liksom hos dem på jorden. De ånder, som mennesker på jorden bør vokte seg for, er ikke så meget de halvt utviklede eller stakkars uvitende på jordplanet og i de lavere sfærer, hvis fornedrede levesett har gjort dem til hva de er; de er ofte glade for en hjelpende hånd som kan løfte dem opp. Men det er de intellektuelle ondskapsfulle, de som har sjelelige og legemlige store krefter, og som kun har anvendt dem til onde formål. De utgjør den virkelige fare, som man skal passe seg for. Kun hvis jordens medier får bedre viten om disse forhold kan de arbeide riktig, for så vil dødelige og ånder kunne arbeide i forening og gjensidig beskytte den spiritualistiske bevegelse mot bedrageri og feil.
De velmenende, men halvt uvitende ånder og dødelige, som gjør en god gjerning ved å henlede menneskenes oppmerksomhet på saken, skader ofte både seg selv og andre. Det er noe lignende som når uvitende kjemikere utsetter både seg selv og andre for ulykker ved deres eksperimenterende søken etter kunnskap."
"Men mener du ikke at rene motiver vil være tilstrekkelige til å beskytte dem?"
"Vil rene motiver beskytte et barn mot å bli brent, hvis det rører ved en glødende ovn? Nei, det eneste riktige er å holde barnet så langt vekk fra ovnen som mulig. Det gjør vise og gode beskyttere i den åndelige verden i stor målestokk, men hvis barnet fortsetter å nærme seg ovnen og hele tiden prøver å berøre den, er det umulig annet enn at de brenner seg."
"Du vil altså ikke tilråde en ubetinget utvikling av alle de dødeliges (altså jordmenneskenes-) mediumistiske evner?"
"Nei, det vil jeg absolutt ikke. Men jeg ville ønske, at alle mennesker gjorde bruk av de evner, som er blitt omhyggelig utviklet under vise beskytteres veiledning. Og jeg ville ønske at alle, som virkelig er ivrige etter å utvikle evner som kan brukes til å gjøre godt mot andre, ville bli hjulpet til å utvikle dem. Men når man tenker på, hvor mangfoldige og egoistiske de mediumistisk begavedes motiver kan være, så vil du kunne forstå hvor vanskelig det er å beskytte dem. Min oppfattelse er kanskje farget av race- eiendommeligheter og min jordiske oppdragelse, men jeg vil innrømme at jeg ville ønske at mediumiteten ville bli begrenset til dem, som har bevist at de er rede til å oppgi de mer materielle fordeler ved å være medier. Jeg ville helst se dem som et samfunn, som har gitt avkall på menneskelig ærgjerrighet. Men la dette nå være. Jeg vil nå la dette astrale skallet vise deg en annen type av samme slags."
Med disse ord rakte han raskt sine hender i været og sa noen ord på et ukjent språk, hvorpå astral-mennesket, som inntil nå hadde svevet ved siden av oss, stanset og syntes å sveve frem og tilbake noen sekunder, inntil en fremtrengende magnetisk strøm grep den og førte den av sted som drivtømmer på vannet. Da jeg vendte mitt blikk fra den, så jeg en klynge mørke, uhyggelige og fryktelig utseende skikkelser nærme seg oss. Det var astrale skall, som aldri hadde omsluttet noe sjeleliv, men de så dog ikke ut som den pene vokslignende astralen, som nettopp var blitt sendt bort. Sammenlignet med den var de nyankomne i alle henseender frastøtende.
"Disse her er emanasjoner fra menn og kvinner av en lav intellektuell type og et slett og sanselig levesett," sa Hassein. "De er fra det jordiske livs berme - ikke kun den sosiale berme men også de høyere samfunnslags berme, hvor det leves et likeså umoralsk liv. Slike vesener som disse kan vitaliseres av en ond intelligens og anvendes i den aller verste øyemed. Da de er så materielle, kan de også brukes til å innvirke på materielle gjenstander på jorden, og de brukes til det man kaller sort magi og trolldom. De blir også - om enn sjeldent - brukt av høyere intelligenser til å utvirke fenomener i seanser. Når de er under kontroll av visse gode intelligenser, skjer det ingen skade, men hvis de brukes av slette eller uvitende mennesker, utgjør de en fare, som jeg ikke fullt ut klarer å beskrive.
Disse astrale mennesker og de av lignende slags i hvem sjele-spiren enda dveler som i et fengsel, er årsak til de grove og farlige manifestasjoner, som ofte forekommer i cirkler, hvor det avholdes seanser. Det er seanser hvor mennesker, som ofte fører et slett levesett, og mennesker som er for uvitende til å kunne beskytte seg selv, er samlet for tidsfordrivs skyld eller bare av nysgjerrighet."
"Og hvordan klassifiserer du de vampyrer, som mennesker rundt om i verden tror så fast på?"
"Vampyrånder er vesener, som engang har hatt et jordisk liv men har misbrukt det i den grad, at deres sjeler stadig er fengslet i astralhylstret. De forsøker at suge den animalske vitalitet ut av levende menn og kvinner for på den måten å kunne holde seg på jordplanet og derved redde seg fra at synke ned til de meget lavere sfærer. De klynger seg ivrig til det astrale hylster for at forlenge deres liv, på samme måte som mennesker på jorden, som har levd et slett liv, klynger seg til deres jordiske legeme, fordi de er redd for at synke ned i en eller annen ukjent dybde av mørke og redsel. Den stadige fornyelse av det animalske og astrale liv setter ofte disse vampyrånder i stand til å bli i jordsfæren i århundrer."
"Kan en vampyrånd få fatt i så meget materiale, at den kan vise seg i en dødelig skikkelse og ferdes blant mennesker, slik som det fortelles i mange beretninger?"
"Hvis du mener om den kan lave seg et fysisk legeme, så må jeg si nei, men det skjer at den fullstendig kan bemektige seg en dødeligs legeme, som andre ånder gjør, og på den måten kan den få det besatte legeme til å bøye seg under sin vilje. Når en vampyrånd ikler seg en dødeligs legeme, kan den forandre dettes ansiktsuttrykk, så det kommer til å ligne vampyrens eget tidligere jordiske utseende, og ved den vitalitet den oppnår ved besittelsen av et fysisk legeme kan han - eller hun, for vampyrer kan være av begge kjønn - gjennomføre et eiendommelig dobbeltliv. Det er slik noe de uhyggelige fortellinger handler om. De fleste vampyr-ånder er dog ikke i besittelse av noe jordisk legeme, de svever omkring på jordplanet i deres eget astralhylster og suger kraft fra de mediumistiske mennesker, hvis spesielle organismer utsetter dem for slike angrep, uten at de selv er vidende om at det eksisterer slike vesener. Disse stakkars dødelige lider konstant av utmattelse og kraftesløshet uten å vite hva den skyldes."
"Men kan de dødeliges skytsånder ikke verne dem mot slike vesener?"
"Ikke alltid. Hvis de kan beskytte dem, gjør de det, men de kan kun gjøre det på samme måte som man advarer et menneske mot en smittsom sykdom, som det utsetter seg for ved å besøke de steder hvor sykdommen florerer. De kan advare det mot de steder, som vampyrånder føler seg tiltrukne av på grunn av den forbindelse de har opprettet med dem som lever et lavt jordisk liv. Skytsånden kan inngi den dødelige en instinktmessig frykt for de steder, hvor det begås forbrytelser, og hvor dårlige mennesker ferdes. Men ettersom mennesket er i besittelse av en fri vilje og alltid har rett til å bruke den, er det ikke mulig å gjøre annet enn at advare. Mennesket kan jo ikke alltid ledes som en dukke; det må høste sine egne erfaringer, hvor bitre de enn er. Det vil alltid bli gitt det kunnskap, veiledning og hjelp, men kun på en slik måte, at det ikke griper inn i dets frie vilje. Og mennesket får derved kun den kunnskap det selv ønsker. Intet vil noen sinne bli påtvunget det fra den åndelige verden".
kunst av Andrew Annenberg - kan tolkes som at kroppene består av jordisk materie - inkludert vegetabilsk og mineralsk stoff som går i oppløsning/til grunne, men ÅNDEN SOM BELIVER STOFFET- kommer "ovenfra" - dvs fra et sjelelig nivå, som lysbuen bak symboliserer. (Rø-tolkning og vet ikke hva kunstneren har hatt for tanker med dets komposisjon, eller hva han kaller bildet.)
mer om dette tema i boken til JOHANNES GREBER, Samkvem med åndeverden, som finnes både på norsk, tysk, nederlansk og (engelsk i txt, pdf-søk!) og lydfiler på innhold finnes for norsk her
Kapittel 18Ankomsten til Helvete
(The Approach to Hell)
Jeg ville gjerne ha stilt Hassein en hel del flere spørsmål om astralplanet og dets mange besynderlige livsformer, men vi var nå i ferd med å legge dette bak oss for å passere de lavere sfærer, som jeg tidligere hadde utforsket. Vi gjennom reiste rommet med en vidunderlig hastighet - ikke med tankens hurtighet, men med en fart som er vanskelig for dødelige å fatte. Fremad og stadig fremad svevde vi, snart dalende, snart stigende, for til sist å synke lavere og lavere, inntil vi omsider kom helt bort fra de lysere sfærer. Etter hvert som vi sank dypere og dypere, listet det seg en følelse av frykt over våre sjeler, og vår samtale hørte opp. Vi syntes på forhånd å kunne føle dette lands redsler og dets beboeres sorger.
Jeg fikk langt borte øye på en stor sammenpakket masse, som lignet sort røk og syntes å henge som et mørkt teppe over hele det land vi nærmet oss. Etter hvert som vi svevde fremad og nedover, ble disse store sorte skyer farget med et svovelaktig utseende; de utsendte flammer liksom tusener gigantiske vulkaner. Luften var så trykkende, at vi knapt kunne ånde, og en fornemmelse av utmattelse, som jeg aldri før hadde kjent, lammet mine lemmer. Til sist gav vår leder ordre til å stanse, og vi steg ned på en sort fjelltopp, som så ut som om den skjøt frem av en sjø av blekk. Herfra så vi i horisonten det gyselige, spøkelsesaktige land.
Hassein kom bort til meg for å si farvel og gi meg de siste anvisninger, som Ahrinziman hadde sendt meg.
"Jeg kommer nå og da," sa han, "for å gi deg underretning om din elskede og dine andre venner. Og så kan du samtidig sende bud til dem. Husk på at du hele tiden er omgitt av bedrag og falskhet av enhver art, og tro ikke på noen som sier de kommer som sendebud fra oss, med mindre de kan gi deg din ordens passord. Når du sier til dem "Håpet er evig," og de så svarer: "og sannheten er uovervinnelig," og samtidig gjør korsets tegn, så kan du stole på deres hensikter; for korset er sannhetens symbol til alle tider. Ingen som er falsk eller ond tørr gi deg dette tegn.
De kan gjette seg til dine tanker, men de er ikke i stand til å lese dem klart, da du står over dem i åndelig utvikling, og selv om du vet at du til en viss grad er underkastet deres vilkår ved å trenge inn i deres sfære, vil det ikke være helt virksomt, kun i tilfeller av at dine egne lave tilbøyeligheter spiller inn, vil det være mulighet for at det knyttes bånd mellom deg og dem. Når de bruker deres forstands høyeste kraft, vil de være i stand til å legge feller for deg og uttenke smarte planer for å friste og lokke deg i fellen.
I disse områder er det personer, som var i besittelse av deres tids største intelligens, men som på grunn av deres forferdelige levesett har nedsenket seg i disse lave sfærer, hvor de hersker over alle omkring seg, ja, de er enda verre tyranner enn da de vandret på jorden. Vær derfor forsiktig, husk på alle de advarsler vi har gitt deg. Du vil fra tid til annen motta hjelp og oppmuntring fra dine oppriktige venner, inntil din misjon er fullført. Og vi håper å se deg som seierherre i en god sak, når du vender tilbake.
Farvel, kjære venn. Og må vår Faders velsignelse være med deg!"
Jeg skiltes deretter fra Hassein med oppriktig sorg og dro av sted med vår skare.
Det siste vi så, idet vi steg ned, var våre venners hvitkledte skikkelser, som avtegnet seg skarpt mot den mørke himmel, mens de vinket farvel til oss.
og enda mer forskningsmateriale om livet på andre siden:
- i boken til JOHANNES GREBER fra -30tallet, på grunnlag av medial forskning: Samkvem med åndeverden,
THE ASTRAL BODY AND OTHER ASTRAL PHENOMENA by Arthur A.Powell engelsk | dansk- norsk -utdrag av denne boken om Astrallegemet samlet | del 1 av samme
Mer om livet etter døden på de høyere plan kan leses jf utdrag fra boken MENTAL-LEGEMET av major ARTHUR E. POWELL- her på dansk
