|
Merk at illustrasjonene som er brukt
her ikke er fra den opprinnelige bok, men fra div kunstnere- hentet fra
nettet
|
link til powerpoint-introduksjon av boka | Audiobook mp3 english - on this book (free) - 1/2 hour parts Det finnes også en gammel norsk oversettelse av denne boken som ble tatt ned for ca 110år siden: En Vandrer i Åndeverdenen (Oversatt av Bernt Torstenson, 1906-link til online-versjon av den) + dansk pdf av -1942udg A Wanderer in the Spirit Lands (en vandrer i de åndelige land) By Franchezzo Oversatt bl a fra engelsk opplag og (pdf with illustrations) online publ. som ligger online fra Divine Truth, USA og kopiert over hit ver. 1.0 (boken kan kjøpes i dansk oversettelse her for ca 200 dkr |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
utskriftbar
wordversjon uten bilder link (N)
utskriftbar
wordversjon link (dansk) samme tema- livet på
andre siden i boken:
ADELMA VON VAY:
pdf
av Adelma von Vay more on same theme in books of Anthony Borgia - Life In The World Unseen.pdf - more
of same author and others similar on this theme on life on the other side
The Etheric Double Av A. E. Powell | dansk utdrag 1 | 2 | 3disse over finnes også i rtfformater
samme tema om døden er også fint beskrevet av bøkene via Grace Cooke; WHITE EAGLE |
Mottatt gjennom A. Farnese
Boken finnes i engelsk utgave som google-online book og ellers på nettet som linket over og er her en gjennomgått, og oversatt til norsk – utgave, til hjelp for de som er forskende på livet etter døden – dvs. på andre sider/ dimensjoner av LIVET eller ”virkeligheten”.
Forord / innholdsomtale: (fra bokomtaler av denne bok – hentet fra internett):
”Dette er en fantastisk god, ”sann lærebok” - om hvordan mange blir tankefanget i de ”mørke”/lavere astral-verdener ”på andre siden” – når de dør i tilstanden av negative tanker og fiendeskap.” Og om hvordan sjelen trinnvis tar seg ut av sin uvitenhet ved sin lengsel etter en større innsikt og forståelse.
”Hva ligger uten for de levendes land? Franchezzo utforsker stien inn i - bokstavelig talt – de dødes rike. Vil vi se igjen våre døde slektninger? Kan vi vende tilbake? spørsmål å huske på, når man leser …”
"En klassisk sann historie om livet etter døden, og av en kjærlighet, som blomstrer bakenfor graven. Skriftlige mottatt med slik jeg bedømmer det - meget høy kvalitet, gjennom det psykiske medium A. Farnese i 1896. Boken den sanne selvbiografi av Franchezzo, et italiensk sosialitets menneske, som ødsler sitt liv på "vin, kvinner og sang." Etter en alt for tidlige død, finner han sin ånd vandrende i en av de mørke og lavere verdener, alene og uten håp, unntatt at han fortsatt kan motta budskaper om kjærlighet, som hans unge kone sender ham gjennom hennes bønner. Beveget av hennes utholdende hengivenhet, drar han ut for å forløse seg selv fra dette fangenskapet, ved å forsøke å hjelpe andre fortapte sjeler, - en misjon som fører ham inn på de laveste helvetesplan av de astrale riker. Gjennom sin reise, utfolder som et bemerkelsesverdig mot – gjennom sine vandringer til de forskjellige nivåer i åndeverdenen, og de store broderskap av lys, som arbeider der for å avhjelpe de som ”sitter i sitt eget tankefengsel”. Esoterisk studerende har lenge betraktet ”Wanderer..” som en av de klareste og mest presise beskrivelser av de åndelige riker, og det liv som venter oss på den andre siden.
"Hvis du tror på åndelig virkelighet, er dette den beste bok som noensinne er skrevet om emnet, som jeg noensinne har lest ... langt bedre enn Emanuel Swedenborg verker. Hvis du ikke tror på den fortsettende åndelige verden, så er det stadig en fantastisk interessant historie. En fantastisk kikk på livet i den åndelige verden etter vår fysiske død, og den måten kjærligheten arbeider, selv på de mest fastlåste folk. De ting, vi fokuserer på i dette liv fortsetter. ... jeg vil aldri glemme den historie som boken forteller; om bl a den engelske ekteskapsbryter, som myrdet mannen, så de kunne være sammen, men som ble fanget, hengt og deretter brukte all deres tid i åndeverdenens i kamper mot hverandre. Eller den mann, hvis familie ble drept av Portugisisk guvernør i Brasil på 1500 eller 1600, om hans hevn, og hans ultimative tilgivelse. Og endelig den kvinne, som elsket Franchezzo uten hensyn til hans feil, som ble hans virkelige frelse og hans ”sanne Messias”, -dette er et fantastisk vitnesbyrd om den ultimative makt som kjærlighet har over negative følelser; især sinne, bitterhet og hat. Hvis du ønsker at lese noe om den åndelige verden, er dette boken! ”
"I slutningen av det nittende århundre levde en italiensk playboy, hvis
skjebne var til sist å få møte den riktige kvinne, som slik kunne sette en
stopper for hans jakt på fysiske opplevelser. Og plutselig og uventet,
etter kort tids sykdom, befinner seg i live i en annen ubehagelig
virkelighet eller la oss si det som han skriver: i Helvete. (merk også at når han bruker betegnelsen ”ånd” om mennesker på div.astrale plan så er det fra det engelske ord ”spirit”. Slik sett kan man også kalle alle jordmennesker for ”ånder”, som er påkoplet/inkarnert i en tyngre ”frakk”. Rø-anm.)
Forfatterens tilegnelse Til dem, som enda arbeider hardt i uvishetens tåke og mørke - et mørke som tilslører deres jordiske livs fremtid- tilegner jeg disse opptegnelser om en sjels vandringer, som er gått fra det jordiske liv til det hinsidige livs skjulte mysterier. Det er mitt håp at mine erfaringer, som jeg nå gir videre til verden, kan stanse noen på deres nedovergående bane og få dem til å tenke, før de forlater det dødelige liv med deres mange uangrede synder hvilende på seg, slik som jeg gjorde. De av mine brødre, som har vandret raskt av sted på den nedovergående sti, dem vil jeg gjerne advare om den makt sannheten alltid har over dem, som ikke blindt forsøker å stenge den ute; for hvis ettervirkningene av et liv, som er tilbrakt i utsvevelser og egenkjærlighet, ofte er fryktelig selv under det jordiske liv, men så er de dobbelt så fryktelige i åndeverdenen, hvor all forstillelse er borte fra sjelen, og den står som i all sin synds nakne heslighet med skrammen av de åndelige sykdommer, som den har pådratt seg i det jordiske liv, innpreget i deres skikkelse, og denne skram kan aldri utslettes uten ved den oppriktige angers legende virkning og dens egne tårers rensende vann. Jeg ber jordens beboere være forviste om, at hvis disse vandrere i det andre liv kan vende tilbake og advare deres brødre, som enda er på jorden, da er de ivrige etter å gjøre det. Jeg vil gjerne at jordens beboere skal forstå, at ånder som materialiserer seg har en høyere misjon å utføre enn bare å trøste dem, som sørger over de kjære de har mistet. Jeg vil gjerne de skal innse, at nå - selv i den ellevte time av menneskets hovmod og synd, har disse åndevandrere tillatelse fra den Aller høyeste til å gå tilbake og fortelle om den skjebne, som overgår dem som overtreder Guds og menneskers rettferdige lover. Jeg ville også gjerne ha ørkesløse og likegyldige mennesker til å stanse opp og tenke etter, om det ikke i spiritismen finnes noe høyere, helligere og edlere enn å tilbringe en ledig time med spekulasjoner over de hemmelige krefter som kan bevege et bord og stave seg gjennom et alfabet. Om ikke dette skulle bety, at de som er vandret forut nå vender tilbake til Jorden for å advare deres brødre, og at disse tegn skulle være begynnelsen til en åpen dør, hvorigjennom et lys kunne ledes til de mørke steder på Jorden og i de lavere verdener. Som en kriger, som har kjempet og seiret, ser jeg tilbake over scenen for disse anstrengelser, som jeg har gjennomgått, og jeg føler at alt er blitt vunnet for godt kjøp - alt som jeg håpte og strebet etter er blitt vunnet, og jeg søker nå bare å peke på en bedre vei for andre, som enda befinner seg i kampens hete, for at de skal anvende den kostbare tid som er gitt dem, slik at de kan betrede og følge den skinnende sti, som vil føre dem hjem til hvile og fred til sist.
Franchezzo
Introduksjon
Forord av samtale-mottaker (Transkriber) Den følgende fortelling var skrevet for mer enn et år siden, (1895) og ved å gi det til offentligheten, påstår jeg ikke å være dens forfatter, da jeg kun har handlet som dens mottaker og har forsøkt å skrive det ned så sannferdig og så omhyggelig, som jeg kunne, av de ord gitt til meg fra Ånden av forfatteren selv, som er en av flere ånder (bevisstheter/personer), som har ønsket meg å skrive ned deres opplevelser i den åndelige verden. Jeg måtte skrive disse ord så hurtig som min penn kunne gå over papiret, og mange av disse beretninger og uttalelser, er helt i motsætning til hva jeg selv trodde å være i overensstemmelse med livsbetingelsene i åndenes verden. ”Åndeforfatteren” Franchezzo har jeg ofte sett materialisert, og han er blitt gjenkjent ved disse anledninger av venner, som kjente ham i jordelivet. Etter å ha gitt denne beretning til det offentlige, som jeg mottog det fra den overjordiske forfatter, må jeg gi ham hele ansvaret for uttalelsene her, og de her beskrevne scener.
A.Farnese.
London, 1896
1. DEL DAGER I MØRKET
Kapittel 1 – min død Jeg vandret gjennom fjerntliggende områder i land, som ikke har noe navn eller kjennes som noe sted for mennesker på jorden, og jeg vil skrive så kort som mulig om mine vandringer for at de, hvis skjebne det er å gå over grensen hit, kan vite hva som venter dem, når turen kommer til dem. I mitt jordiske liv levde jeg som de mennesker, som kun er innstilt på å oppnå de høyeste nytelser. Hvis jeg ikke var uvennlig mot folk, og hvis jeg var overbærende mot dem jeg holdt av, så var det alltid i forventning om, at de til gjengjeld skulle tjene til min tilfredsstillelse, og at jeg ved hjelp av dem og mine evner og min vennlighet, kunne skaffe meg den kjærlighet og beundring som var mitt liv. Jeg hadde evner og var høyt begavet, så vel åndelig som legemlig, og helt fra jeg var barn var jeg blitt beundret, og det var alltid det beste jeg viste. Det streifet meg aldri, at det var noe som het selvoppofrende kjærlighet, at man kunne hengi seg så fullstendig i kjærlighet til andre, at man ikke har annet i tankerne enn å sørge for at de man elsker kan bli lykkelige. I hele mitt liv og blant de kvinner jeg elsket (og det er et uttrykk som menn ofte bruker om det, som kun er en lidenskap, og som er alt for smått til å kalles kjærlighet) blant alle disse kvinner, som jeg fra tid til annen interesserte meg for, var det ikke én som appellerte til min høyere natur, slik at det fikk meg til å føle at dette var sann kjærlighet - noe som jeg innerst inne sukket etter.
Hos dem alle fant jeg noe som skuffet meg. De elsket meg, som jeg elsket dem -verken mer eller mindre. Den samme lidenskap jeg gav dem ble gjengjelt på samme måte av dem. Feilgrep begikk jeg, akk hvor mange! Jeg syndet, jeg vet ikke hvor mange ganger. Og dog lå verden for mine føtter og kalte meg begavet og edel. Jeg ble løpt etter og forkjælt av kvinnene, som ødela meg. Jeg behøvde kun å fri for å vinne, men når jeg vant ble allting bare til aske i mine hender. Og så kom det en tid, som jeg ikke skal dvele ved, men hvor jeg gjorde det mest skjebnesvangre misgrep av alle og ødela to skjebner, hvor jeg tidligere kun hadde ødelagt én. Det var ikke kun en blomsterkrans av roser jeg bar, men en tung lenke - den var liksom av jern, og den knuget meg og såret meg, inntil jeg til sist rev den av meg og gjorde meg fri. Fri? Akk, jeg en stakkar! Jeg skulle aldri mer bli fri; våre tidligere villfarelser og feilgrep holder aldri opp med å følge oss hvor vi enn går og står, og tynge oss enda mens vi lever - ja, også etter at legemets liv er til ende, og inntil vi har sonet dem alle og utslettet dem av vår fortid.
Og det var på dette tidspunkt, hvor jeg mente jeg hadde forstått hva kjærlighet var, og trodde jeg hadde lært alt hva kjærlighet kunne lære meg, og hva kvinnen kunne gi - at jeg møtte en sann og vis kvinne. Åh, hva skal jeg kalle henne? Hun var mer enn en dødelig kvinne i mine øyne, og jeg kalte henne mitt livs gode engel, og fra det første øyeblikk jeg lærte henne å kjenne, bøyde jeg meg for hennes føtter og gav henne hele min sjels - mitt høyere selvs kjærlighet, som dog var fattig og egoistisk sammenlignet med hva den burde ha vært, men det var alt hva jeg hadde å gi, og jeg gav alt. For første gang i mitt liv tenkte jeg mer på andre enn på meg selv, og selv om jeg ikke kunne heve meg til de rene tanker og lyse drømmer, som fylte hennes sjel, så takker jeg Gud for at jeg aldri gav etter for fristelsen til å trekke henne ned til meg. Tiden gikk. Jeg solte meg i hennes milde nærværelse, jeg vokste i hellige tanker, som jeg trodde hadde forlatt meg for alltid; jeg drømte yndige drømmer, hvor jeg så meg befridd for disse lenker fra min fortid, og som holdt meg så hardt og grusomt fast, nå da jeg lengtes etter noe bedre. Og jeg våknet alltid av mine drømmer med skrekk for at en annen kunne ta henne fra meg, men også til bevissthet om at jeg dessverre ingen rett hadde til å si et ord for å holde henne tilbake. Lille meg! Disse dagers nagende lidelser! Jeg viste, at det var meg selv alene som hadde bygget denne mur mellom oss, og jeg følte at jeg ikke var i stand til å røre henne, slik som jeg var kommet på mine ville veier.
Hvordan kunne jeg våge å ta dette uskyldige, rene liv og knytte det til mitt eget? Håpet visket til meg, at det ville ende slik, men fornuften la seg alltid imellom. Og skjønt hun var så vennlig og så øm imot meg, at jeg leste den uskyldige hemmelighet om hennes kjærlighet til meg, så viste jeg, så følte jeg, at på jorden kunne hun aldri bli min. Hennes renhet og sannferdighet reiste en skranke mellom oss, som jeg aldri kunne overskride. Jeg forsøkte å forlate henne, men det lyktes ikke. Som en magnet dras mot polen, slik ble jeg alltid dratt mot henne, inntil jeg til sist holdt opp med å kjempe men bare nøt lykken ved å være i hennes selskap, og jeg var lykkelig over at jeg i det minste hadde gleden av hennes nærværelses solskinn, og at den ikke ble nektet meg. Og så kom den fryktelige og uventede dag, hvor jeg plutselig og uten varsel ble revet bort fra livet. Jeg følte at jeg ble senket ned i et svelg. Det var legemets død, den som venter oss alle. Men jeg viste ikke at jeg var død. Etter noen timers lidelse og dødskval gikk jeg over i en dyp og drømmeløs søvn. Da jeg våknet var det for å finne meg selv i totalt mørke. Jeg kunne reise meg, jeg kunne bevege meg. Litt etter litt følte jeg meg bedre. Men hvor var jeg? Hvorfor var det intet lys, hvorfor kun dette mørke? Jeg reiste meg og famlet omkring, som man gjør i et mørkt værelse, men jeg kunne ikke finne lys noen steder og ikke høre en lyd. Det var ingenting omkring meg, kun stillhet, mørke og død. Nå ville jeg finne døren. Jeg kunne bevege meg men kun langsomt og svakt, og jeg famlet stadig omkring, jeg vet ikke hvor lenge. Det synes å ha vært i timer, og med voksende redsel og motløshet følte jeg, at jeg måtte finne noen eller en vei, som førte vekk fra dette sted. Men til min fortvilelse kunne jeg aldri finne noen dør, noen vegg eller noe som helst. Alt var tomhet og mørke. Jeg skrek og ropte, men ingen svarte. Igjen og igjen ropte jeg. Stadig taushet, ikke engang et ekko av min egen stemme kom tilbake for å gi meg et lite mot. Så tenkte jeg på henne jeg elsket, men noe fikk meg til å gyse ved å nevne hennes navn. Jeg tenkte på alle mine venner og kalte på dem. Men ingen svarte meg. Var jeg kommet i et fengsel? Nei!
Et fengsel har murer, og dette sted hadde ingen.
Var jeg blitt sinnssyk? Hadde jeg dilerium eller hva? Jeg kunne føle meg selv, mitt legeme. Det var det samme. Men riktig det samme? Nei! Det var skjedd en forandring med meg, men jeg kunne ikke si på hvilken måte, jeg følte kun at jeg var skrumpet sammen og vanskapt. Når jeg følte på mitt ansikt, syntes jeg det var bredere og mer grovt som om det var helt forvrengt. Hva ville jeg dog ikke betale for litt lys, hvis jeg kunne. Eller bare om noen som kunne fortelle meg noe, selv om det var det verste.
Kom det da aldri noen her? Var jeg helt alene? Og henne, min lyse engel, åh, hvor var hun? Før jeg var falt søvn hadde hun vært hos meg. Men hvor var hun nå? Noe syntes å ta om min hjerne og min hals, og jeg ropte høyt - jeg ropte vilt hennes navn: "Du må komme, bare en eneste gang!" Plutselig fikk jeg den fryktelige tanke at jeg hadde mistet henne. Igjen kalte jeg vilt på henne, og for første gang hadde min stemme lyd, dens ekko kom tilbake til meg i det fryktelige mørke.
Det skinte så et lys i mørket. I begynnelsen var det så svakt, at jeg knapt kunne skimte det. Det kom langt, langt borte fra noe som så ut å være en liten stjerne som vokste og vokste og kom nærmere og nærmere, inntil det til sist sto for meg som en stor lyskule, som dog hadde form som en mektig stjerne. Og i denne lysstjerne så jeg min elskede. Hennes øyne var lukket som om hun sov, men hennes armer var utstrakt imot meg som ville hun favne meg, og jeg hørte hennes blide, melodiske stemme, som jeg kjente så godt: "Åh, min elskede, min elskede, hvor er du nå? Jeg kan ikke se deg, jeg hører kun din stemme, og min sjel svarer din." Jeg forsøkte å fare bort til henne, men jeg kunne ikke. En eller annen usynlig kraft holdt meg tilbake, og rundt omkring henne viste seg som en ring, som jeg ikke kunne forsere. I min store forvirring og lidelse, sank jeg sammen, og jeg ropte til henne at hun ikke måtte forlate meg. Dernest syntes hun å miste bevisstheten. Hennes hode sank ned på brystet, og jeg så henne sveve bort fra meg som båret på sterke armer.
Jeg prøvde å reise meg for å følge henne. Men jeg kunne ikke, det var som om tunge lenker holdt meg fast, og etter noen fruktesløse anstrengelser sank jeg sammen og gled over i bevisstløshet. Da jeg våknet igjen, var jeg henrykt ved å se, at den jeg elsket var vendt tilbake til meg. Hun var meg ganske nær. Og hun lignet seg selv, som hun var på det jordiske plan, bare var hun nå blek og bedrøvet og kledd i sort. Den store, stjerneformede lyskule, jeg først så henne i, var forsvunnet, og alt omkring meg var mørkt - dog ikke det ytterste mørke, idet det omkring henne var et blekt, svakt lysskjær. I dette kunne jeg skimte at hun bar blomster i sine hender, hvite blomster. Jeg nærmet meg henne, og jeg så at hun gråt stille, mens hun la blomstene ned på en lav jordhaug. Hennes stemme mumlet blidt: "Åh, min elskede, min elskede, kommer du aldri tilbake til meg? Kan du virkelig være død? Og er du nå der hvor min kjærlighet ikke kan følge deg? Der hvor du ikke kan høre min stemme. Min elskede - åh, min dyrebare elskede!" Hun knelte, og jeg kom henne ganske nær, men kunne ikke røre ved henne, og da jeg knelte ved siden av henne så jeg og over på en lav avlang, oppspadd jordhaug. En redsel kom over meg. Nå viste jeg at jeg var død, og at jordhaugen var min egen grav.
illustrasjonen forestiller den unge, døde Franchezzo ved sin grav mens hans "levende" kvinne ikke kan se ham lenger
Kapittel 2 Fortvilelse (Despair) Død! Død! Ropte jeg vilt? Nei, sikkert ikke. De døde føler intet mer. De smuldrer bort og blir til støv, og alt er forbi, alt er tapt for dem. De har ikke mer bevissthet om noe. Slik hadde min skrytende livsfilosofi vært, og den var fullstendig feil; den dødes sjel lever, selv om hans legeme forfaller. Det hadde prestene i min kirke lært meg, men jeg hadde gjort narr av dem som tåper og svindlere, som til deres egen fordel lærte menneskene, at de lever videre og kun kan komme i himmelen gjennom en port, som de alene hadde nøklene til. Det er nøkler som kun virker på deres befaling mot at det blir lest messe for den bortgangne sjel. Prester, som narret enfoldige, skremte kvinner og svaktbegavede menn, og med legeme og sjel arbeidet de på å levere det illusoriske privilegium de hadde lovd, ved først å inngi menneskene skrekk gjennom deres forferdelige fortellinger om helvete og skjærsild. Jeg ville aldri ha noe med disse privilegier å gjøre, og mitt kjennskap til prester og det skjulte liv mange av dem førte, hadde vært for grundig til å kunne lytte til deres tomme løfter om en tilgivelse, som de ikke kunne gi. Og jeg hadde erklært, at jeg heller ville se døden i øynene, når den kom, og med det mot som kun den har som tror at døden er alltings utslettelse. Og hvis de prester hadde urett, hvem hadde så rett? Hvem kunne fortelle oss noe om fremtiden, eller om det overhodet var en Gud til? De levende kunne ikke; de kunne kun by på teorier og gjetteverk. Og fra de døde vendte ingen tilbake, som kunne fortelle de etterlevende noe om det som venter bak døden og graven. Og nå sto jeg selv bak graven, min egen, og jeg hørte min elskede si at jeg var død, og jeg så henne legge blomster på min grav. Som jeg betraktet jordhaugen ved min grav ble den gjennomsiktig for mine øyne. Jeg så kisten, hvor mitt navn og datoen for min død var anbrakt, og gjennom kistelokket så jeg den hvite skikkelse, nemlig mitt eget legeme, og jeg så med skrekk hvorledes det var begynt å gå i forråtnelse og var fryktelig å se på. Dets skjønnhet var borte, og dets ansiktstrekk ville snart være ukjennelige. Og jeg sto fullt bevisst og stirret ned på det og deretter på meg selv; jeg kunne føle hvert lem, jeg kunne med mine hender føle hvert trekk i mitt ansikt; jeg viste at jeg var død, og dog levde jeg. Hvis dette var døden, så måtte prestene tross alt ha rett, for de døde lever - men hvor lever de? Og i hvilken tilstand? Var dette mørke helvete?
Prestene ville altså ikke ha funnet noe annet sted til meg, for jeg var så fortapt som tenkes kunne, og så fjernt fra alle kirkens grunnsætninger, at de ikke kunne henvise meg til noe annet sted, ikke engang til skjærsilden. Jeg hadde frigjort meg fra alle kirkens bånd og hadde hånet den, da jeg mente at en kirke, som kjente til og tolererte mange av sine egne mest forherdede geistliges skamløse og herskesyke levevis, ikke kunne gjøre krav på å være åndelig veileder for noen som helst. Vel var det mange fromme og gode menn før for kirken, men det var også en mengde personer, hvis skammelige livsførelse var gjenstand for alminnelig latter og forakt. Kirken, som skulle være et eksempel for alle mennesker, utstøtte ikke disse menn, som levde et slikt ille liv. Den forfremmet dem tvert imot til høyere hedersposter. Ingen, som har levd i mitt fedreland og sett kirkens maktmisbruk, vil undres over at en nasjon forsøker å avkaste dens åk. De som kan huske den sosiale og politiske tilstand i Italia for noen år siden, og den rolle som den romerske kirke spilte med å hjelpe undertrykkerne med å styrke de lenker, som bandt de undertrykte, og som viste hvorledes det huslige liv var fylt med spioner - prester som legfolk - inntil mennesker var redd for at hviske deres sanne følelser til deres nærmeste og dyrebareste for ikke å bli forrådt til presten og senere til myndighetene; de som kan huske hvorledes fengslene var overfylte med ulykkelige menn, enda bare gutter, som ikke var skyldige i annen forbrytelse enn kjærlighet til fedrelandet og hat til dets undertrykkere - alle de, sier jeg, som kjente til dette, undrer seg ikke over den rasende forbitrelse og glødende lidenskap, som ulmet i italienerne, og som til sist brøt ut i en flamme, som fortærte menneskers tro på Gud og hans såkalte stedfortreder på jorden, og som en flom gjennombrøt alle demninger og bortskyllet menneskenes håp om en udødlighet, som kun kunne oppnås ved å underkaste seg kirkens forordninger.
Alt dette hadde vært årsaken til min opprørske og hånlige holdning overfor den kirke, som jeg var blitt døpt i. Og den kirke hadde ikke plass til meg i sin teologi. Hvis dens anathema1 kunne sende en sjel i helvete, så måtte det absolutt gjelde meg. (1.Ifølge det katolske kirkes oppfattelse har den makt til ved sin fordømmelse å sende sjeler i helvete.)
Med slike og mange lignende tanker, prøvde jeg å nærme meg henne, som jeg elsket så høyt, men oppdaget at jeg ikke kunne. Det var som om en usynlig mur omgav henne og holdt meg tilbake. Jeg kunne gå rundt på begge sider av henne, jeg kunne også nærme meg henne og fjerne meg fra henne, men jeg kunne ikke komme i berøring med henne. Alle mine anstrengelser var forgjeves. Jeg talte til henne, kalte henne ved navn; jeg fortalte henne at jeg stadig var ved bevissthet, at jeg stadig var den samme selv om jeg var død. Hun gråt stadig, sørgende og taus, berørte ømt blomstene, mumlet for seg selv at jeg hadde vært så glad i blomster, og at jeg måtte kunne merke, der jeg var, at hun hadde gitt meg dem. Igjen og igjen talte jeg til henne så høyt jeg kunne, men hun hørte meg ikke. Hun var døv for min stemme, og med hånden for sin panne og som i drømme gikk hun langsomt bort. Jeg prøvde å følge etter henne, men det var forgjeves; jeg kunne kun fjerne meg noen få meter fra graven. Og nå så jeg hvorfor jeg ikke kunne: en lenke som lignet sort sytråd - den så ikke ut til å være tykkere enn spindelvev - holdt meg fast til mitt legeme. Med ingen av mine krefter kunne jeg rykke denne tråd i stykker. Den var elastisk, så jeg kunne bevege meg til en viss grad, men den trakk meg alltid tilbake igjen. En ny redsel grep meg. Jeg begynte å bli bevisst om meg selv, og jeg følte at mitt legeme var begynt å gå i forråtnelse, og dette oppløsende legeme innvirket på meg liksom en legemsdel som var blitt forgiftet og på den måten påførte hele legemet lidelse. Nå hørte jeg en stemme tale til meg. Det var som om den kom et eller annet sted fra i mørket, og den lød sterk og majestetisk: "Du elsket dette legeme mer enn din sjel. Se nå på det. Det blir til støv. Og du skal vite, at det var dette legeme, som du æret og klynget deg til. Forstå nå hvor forgjengelig det er, og hvor usselt det er blitt, og kast så et blikk på ditt åndelegeme. Se nå hvor du har utsultet det, sammentrengt og forsømt det for dine fornøyelsers skyld. Se hvor elendig og frastøtende og vanskapt ditt jordiske liv har gjort din sjel, som er udødelig og guddommelig og som skal vare evig..." Jeg så på meg selv. Det var som om et speil ble holdt opp for mine øyne. Oh redsel! Det var uten tvil meg selv. Men akk, hvor var det skrekkelig forandret! Mine ansiktstrekk var usle og elendige og så helt igjennom frastøtende; ansiktet var vanskapt, det var som om alt det lave i min sjel var kommet frem i fullt dagslys.
Jeg for tilbake i redsel ved dette syn, og jeg bad om at jorden måtte åpne seg og skjule meg for alles blikk for alltid. Aldri mer ville jeg kalle på min elskede, aldri mer ville jeg ønske at hun skulle se meg. Det var langt bedre for henne at hun tenkte på meg som en som var død og borte og aldri kom tilbake. Det var langt bedre at hun bare hadde erindringen om meg, slik som jeg hadde vært i mitt jordiske liv, enn at hun noen sinne skulle erfare hvor gyselig forandringen var og hvor forferdelig mitt virkelige selv var. Akk! Akk! Min fortvilelse og angst overveldet meg. Jeg slo meg selv i ansiktet og rev i mitt hår i redsel og skrek høyt. Men det var som om all denne sinnsbevegelse var for mye for meg. Jeg var helt utmattet, og sanseløs sank jeg om og mistet bevisstheten. * Jeg våknet igjen. Det var min elskedes nærværelse som vekket meg. Hun kom igjen med blomster, og idet hun la dem på min grav mumlet hun blide og ømme ord om meg. Men nå forsøkte jeg ikke å få henne til å se meg. Nei, jeg for tilbake og prøvde å gjemme meg, og mitt hjerte ble hardt - selv mot henne - og jeg tenkte: La henne heller gråte for den elskede, som er gått bort, enn å vite at han enda lever. Og jeg lot henne gå. Men så snart hun var gått, kalte jeg som en avsindig på henne for at hun skulle komme tilbake igjen, og at hun på en eller annen måte kunne få vite om min skrekkelige tilstand, heller enn å forlate meg på dette sted, slik at jeg ikke så henne mer. Hun hørte ikke mine kall, men hun følte den. Og langt borte så jeg, at hun vendte seg halvt om, som om hun ville gå tilbake, men så besinnet hun seg og gikk videre. Hun kom mange ganger igjen, og hver gang følte jeg den samme gysen, som holdt meg fra å nærme meg henne - og hver gang, når hun forlot meg, den samme ville lengsel etter å kalle henne tilbake og beholde henne hos meg.
Og jeg var død for hele verden. Og allikevel var jeg levende og alene med min skrekkelige skjebne. Nå viste jeg at døden ikke er en endeløs søvn og en rolig glemsel. Det hadde vært langt bedre slik, og i min fortvilelse bad jeg om, at denne totale glemsel måtte bli min lot, men mens jeg bad viste jeg, at en slik bønn ikke kunne oppfylles, for mennesket er en udødelig sjel, og hva enten den har vært god eller ond, lever den evig. Dens jordiske skikkelse oppløses og blir til støv, men ånden, det virkelige menneske, kjenner ikke til oppløsning og glemsel. Hver dag - og jeg følte at det gikk dager bort over meg - våknet mitt sinn mer og mer, og jeg så klarere og klarere mitt livs begivenheter passere i en lang prosesjon for meg. I begynnelsen var de tåkete, men de ble gradvis skarpere og fremtrådte klarere. Da bøyde jeg mitt hode i engstelse, hjelpeløshet, håpløshet og angst. Jeg følte, at det nå var for sent å gjøre én eneste handling god igjen.
|
Men jeg kalte ikke mer på henne, for jeg viste at de døde kaller
forgjeves, og at de levende ikke hører dem.