første del | her under er del to- bestående av 2 kapitler- av
"A Wanderer in the Spirit Lands"
(en vandrer i de åndelige land)
By Franchezzo
norsk oversettelse av boken som ble tatt ned for ca 110år siden | større tekst = bruk Ctrl + knappen
Kapittel 3
Håp – vandringer på jord-planet – en dør til åndelig innsikt
(Hope – Wanderings On The Earth Plane –
A Door To Spiritual Sight)
Hvor lenge varte denne tilstand? Jeg vet ikke. Den syntes å vare i lang, lang tid. Jeg satt enda hensunket i fortvilelse, da jeg hørte en mild og bløt stemme kalle på meg.
Det var min elskedes stemme.
Jeg følte jeg var nødt til å stå opp og følge denne stemme, inntil den førte meg til henne. Og idet jeg reiste meg for å gå, var det som om båndet, som holdt meg fast, begynte å gi etter, inntil jeg ikke merket at noe bandt meg. Jeg følte meg dratt av sted uten å hemmes, inntil jeg befant meg i et værelse, hvis konturer jeg svakt oppfattet, men som jeg mente å gjenkjenne, tross mørket som stadig omgav meg.
Det var min elskedes hjem. Det var det værelse, hvor jeg hadde tilbrakt så mange lykkelige timer i de dager, som jeg nå syntes å være atskilt fra, av et stort og skrekkelig svelg.
Hun satt ved et lite bord med et ark papir foran seg og en blyant i sin hånd. Hun gjentok flere ganger mitt navn og sa: "Dyrebareste av alle, hvis de døde noen sinne vender tilbake, så kom til meg og prøv om du kan få meg til å skrive noen få ord fra deg... om ikke annet så bare et ja eller nei som svar på mitt spørsmål."
For første gang siden min død så jeg henne med et svakt smil på sine lepper og et glimt av håp og forventning i de øyne, som hadde vært så bedrøvet over min bortgang. Hennes kjære ansikt var enda blekt av sorg. Akk, hvor jeg følte sødmen ved den kjærlighet hun nærte til meg! Den jeg nå mindre enn noen sinne turde håpe på. Nå så jeg tre andre skikkelser ved siden av henne. Jeg forstod at de var ånder, men hvor var de forskjellige fra meg! De var så lyse og strålende, at jeg nesten ikke kunne holde ut å se på dem. Synet av dem skar i mine øyne som ild.
Det var tre skikkelser. En av dem var en høy, rolig og verdig utseende skikkelse. Den bøyde seg beskyttende over henne, som værende hennes skytsengel. Ved siden av sto to pene, unge mannsskikkelser, og jeg forstod at det var hennes brødre, som hun ofte hadde fortalt meg om. De var døde som unge med alle livets gleder liggende foran seg, og hun hadde alltid i sitt hjerte forestilt seg dem som engler. Jeg trakk meg tilbake, for jeg merket at de så på meg, og jeg prøvde å tildekke mitt vanskapte ansikt og skikkelse med den mørke kappe jeg bar. Men så våknet min stolthet, og jeg sa:
"Har hun ikke selv kalt på meg? Og er jeg ikke kommet på hennes kall? Kan hun ikke være dommer over min skjebne, og er denne skjebne så uforanderlig, at hverken den dypeste sorg eller anger kan endre den? Er det virkelig intet håp på den andre siden av graven?"
Og den stemme, jeg hørte ved min grav, svarte meg:
"Sorgens sønn, skulle det ikke være håp på jorden for dem som synder? Tilgir mennesker ikke dem, som har begått urett og angrer og ber om tilgivelse? Og mon Gud er mindre barmhjertig og mindre rettferdig?
Føler du anger nettopp nå? Ransak ditt hjerte og se... eller er det kun fordi du lider og vil være fri for lidelsen og få nettopp dette ditt store ønske oppfylt?
Er det kun for deg selv eller for deres skyld, som du har brakt sorg og sjelslidelse og forurettelse, at du nå sørger?"
Og jeg viste, enda mens det ble talt, at jeg ikke angret virkelig. Jeg led kun, jeg elsket og lengtes kun. Så spurte min elskede igjen, om jeg var der og kunne høre henne, og hun ba meg skrive et ord ved hjelp av hennes hånd, så hun kunne vite, om jeg stadig levde og tenkte på henne.
Det var som mitt hjerte steg opp i halsen og overveldet meg, og jeg gikk bort til henne for å prøve å røre ved hennes hånd og bevege den. Men den høye ånd la seg imellom, og jeg var nødt til å trekke meg tilbake.
Så talte den og sa: "Gi dine ord til meg, og jeg vil få hennes hånd til å skrive dem ned for deg - for hennes skyld og den kjærlighet hun har til deg."
En stor glede bølget gjennom meg ved disse ord; jeg ville ha tatt dens hånd og kysse den. Men jeg kunne ikke. Min hånd syntes å ta glansen fra den. Da bøyde jeg meg ned for denne ånden, for jeg følte at det var en meget opphøyd ånd.
Min elskede talte igjen og sa: "Er du her, dyrebareste venn?"
Jeg svarte bekreftende og så samtidig at ånden la sin hånd over hennes, og idet skrev hennes hånd: Ja.
Langsomt beveget hennes hånd seg bort over papiret, omtrent som når et barn skal lære å skrive. Hun smilte gjennom tårer og stilte meg igjen et spørsmål. Atter nedskrev hennes hånd mitt svar som første gang. Hun spurte om det var noe hun kunne gjøre for meg, et ønske jeg hadde som hun kunne hjelpe meg med å oppfylle. Og jeg svarte:
"Nei, ikke i øyeblikket."
Jeg ville gå bort nå for ikke at plage henne med min nærværelse. Jeg ville kun at hun skulle glemme meg. Mitt hjerte var både bittert og fullt av sorg, da jeg talte. Men hvor fint var ikke hennes svar - ja, hvor det beveget min sjel å høre henne si: "Si ikke slik til meg, for jeg vil alltid være din sanneste og dyrebareste venn, slik som jeg før var, og siden din død har det vært min eneste tanke å finne deg og tale med deg igjen."
Og jeg svarte: "Det har også vært mitt eneste ønske."
Hun spurte da om jeg ville komme igjen, og dette spørsmål besvarte jeg bekreftende, for hvor ville jeg ikke ha gått hen, hva ville jeg ikke ha gjort for hennes skyld?
Derpå sa den lyse ånd, at hun ikke måtte skrive mer den natt. Hun lot hennes hånd skrive det og ba henne gå til ro.
Jeg følte meg nå trukket tilbake til min grav og til mitt jordiske legeme på den mørke kirkegård. Men ikke til den samme håpløse og elendige tilstand. Tross alt var det tent en gnist av håp i mitt hjerte, og jeg følte at jeg kanskje igjen kunne komme til å tale med henne.
Men nå oppdaget jeg, at jeg ikke var alene dér. De to ånder, som var hennes brødre, var fulgt etter meg, og de talte til meg. Jeg skal ikke referere alt hva de sa, men fatte meg i korthet. De lot meg forstå hvor stort svelget var mellom deres søster og meg, og de spurte om jeg ønsket å kaste en skygge over hennes unge liv med min mørke nærværelse. Hvis jeg forlot henne nå, ville hun med tiden glemme meg - hun ville dog alltid huske meg som en kjær og dyrebar venn, og hun ville alltid bevare minnet om meg med ømme følelser. Men hvis jeg virkelig elsket henne, ville jeg sikkert ikke ødelegge hennes liv ved min stadige forbindelse med henne.
Jeg svarte at jeg elsket henne, og at jeg ikke kunne utholde å forlate henne, ikke kunne utholde å tenke på at en annen skulle elske henne som jeg hadde gjort.
Deretter talte de om meg selv og min fortid og spurte, hvorledes jeg turde tenke på å knytte meg til hennes rene liv, selv på den tåkete måte hvorpå jeg håpte å gjøre det. Hvorledes kunne jeg forvente at møte henne når hun døde? Hun tvilhørte en lys sfære, som jeg ikke i lange tidsperioder kunne håpe at heve meg opp til.
Og hvis jeg elsket henne så oppriktig og edelt, kunne jeg så ikke bedre vise det ved å la henne glemme meg og på den måten selv finne den lykke livet kunne skjenke henne, i stedet for å holde en kjærlighet i live, som kun ville bringe henne sorg.
Jeg innvendte svakt, at jeg trodde hun elsket meg.
De sa: "Ja, hun elsker deg som hun i sine tanker har idealisert ditt bilde, slik som hun i sin uskyldighet har ment du var. Tror du hun ville elske deg, hvis hun kjente din fortid? Ville hun så ikke vike tilbake i redsel for deg? Gi henne valget å være fri for din nærværelse, men fortel henne først hele sannheten, så vil du ha utført en edlere handling og vist en sannere kjærlighet enn nå, hvor du ved å bedra henne prøver å knytte henne til et vesen som deg. Hvis du virkelig elsker henne, så tenk på henne og hennes lykke og ikke på deg selv."
Da døde håpet i min sjel. Jeg bøyde skamfullt mitt hode og i ytterste sjelekval, for jeg viste at jeg var ussel og i ingen henseende passet for henne, og jeg så som i et speil hvorledes hennes liv kunne forme seg, hvis jeg fjernet meg, så hun kunne finne sin lykke med en annen, som var henne verdig, mens jeg med min kjærlighet kun ville trekke henne ned i tungsinnigheten sammen med meg.
For første gang i mitt liv satte jeg en annens lykke over min egen. Jeg elsket henne så høyt, at jeg kun hadde et eneste ønske: at hun måtte bli lykkelig.
Og så sa jeg til dem: "La det da være slik. Fortel henne sannheten om meg, og la henne bare si meg et vennlig ord til farvel. Så skal jeg gå fra henne og ikke mer formørke hennes liv med skyggen av mitt.
Vi gikk da tilbake til henne. Jeg så at hun sov utmattet av sorg over meg. Jeg bad om at jeg bare måtte gi henne et kyss - det første og det siste jeg noen sinne ville gi henne. Men det sa de nei til. Det var umulig, for så ville min berøring sønderrive den tråd som holdt henne ved livet.
Så vekket de henne og bad henne nedskrive deres ord, mens jeg sto hos dem og hørte hvert ord som ble sagt. Og ordene lød som nagler, som ble slått i den kiste, hvor mitt siste håp ble begravd for evig.
Hun skrev som i en drøm, inntil hele den skjendige historie om mitt liv var fortalt, og jeg selv kun hadde å meddele henne, at alt nå var forbi mellom oss, og at hun i fremtiden var fri for min nærværelse og egoistiske kjærlighet.
Jeg sa farvel til henne, og jeg følte det som om mine ord var bloddråper, som ble presset ut av mitt hjerte, og de må ha knust hennes hjerte.
Så forlot jeg henne.
Jeg vet ikke hvordan, men da jeg gikk følte jeg at strengen, som bandt meg til mitt jordiske hylster i graven, brast, og jeg var fri - fri til å gå hvor hen jeg ville - alene i min trøstesløshet - og hva så?
Akk, mens jeg skriver disse ord, fyldes mine øyne av takknemlighetstårer. Jeg synker nesten sammen, mens jeg nedskriver dem. - Hun kalte på meg igjen. Hun som vi hadde anset for å være så fin og svak, at vi måtte treffe en beslutning for henne, hun kalte meg tilbake til seg.
Hun sa at hun aldri kunne oppgi meg, så lenge jeg hadde kjærlighet til henne. "La din fortid være som den var - selv om du er sunket ned i det dypeste helvete, vil jeg stadig elske deg, stadig følge deg og kreve min rett, min kjærlighets rett til å hjelpe og trøste og beskytte deg, inntil Gud i sin barmhjertighet vil tilgi deg din fortid, og oppreise deg igjen."
Da var det jeg sank sammen og gråt, som kun en mann kan gråte hvis hjerte har vært knuget og sønderknust og derpå blitt berørt av en kjærtegnende hånd, inntil tårene kommer frem og skaffer ham lindring.
Jeg gikk tilbake til min elskede og knelte ved siden av henne, og jeg hørte den rolige og skjønne ånd, som var hennes vokter, hviske til henne, at hennes bønn var hørt, og at hun virkelig skulle lede meg tilbake til lyset.
Deretter forlot jeg henne, og da jeg gikk bort, så jeg en hvit engel sveve over henne og gi henne kraft og styrke, henne som selv var en lysets engel. Jeg forlot henne og gikk bort, inntil hennes stemme atter ville kalle meg tilbake til hennes side.
Etter en kort, urolig søvn, som lysets ånder hadde brakt henne i, våknet min elskede neste dag og avla visitt hos en vennlig og god mann, som hun hadde lært å kjenne under sine anstrengelser for å finne en måte å sette henne i forbindelse med meg. Hvis det virkelig var sant, hva disse mennesker man kaller spiritualister hadde sagt, håpte hun å få meg i tale igjen ved deres hjelp. Tilskyndet av dem som våket over henne, hadde hun valgt denne mann, som var kjent som legemedium. Det var ham som fortalte henne, at hvis hun selv forsøkte, ville hun kunne nedskrive budskaper fra de såkalte døde.
Dette fikk jeg først vite senere.
På den tid følte jeg meg bare tilkalt av hennes stemme, som hadde en stor makt over meg, og i lydighet mot denne stemme var det at jeg fant meg stående i et værelse, hvis konturer jeg kun svakt kunne skimte, fordi alt enda var mørkt omkring meg - bortsett fra det lys som omgav min elskede, og som skinte som en stjerne og slik svakt viste meg hennes omgivelser.
Det var denne gode mann, som jeg har omtalt, hun gikk til. Og det var hennes røst, idet hun talte gjennom ham, som hadde kaldt meg frem. Hun hadde nettopp fortalt ham, hva som var skjedd den foregående natt, og likeledes hvor høyt hun elsket meg, og at hun med glede ville gi sitt liv, hvis hun med det kunne trøste og hjelpe meg.
Og denne gode mann talte vennlige ord til henne. Jeg takker ham enda av hele mitt hjerte for dem. Han gav meg så meget håp; han åpenbarte for min elskede, at båndene til det jordiske legeme var brutt ved dets død, og at jeg fritt kunne elske henne, og at hun var fri til å gjengjelde denne kjærlighet - at hun selv bedre enn noen annen kunne hjelpe med å rette meg opp; for hennes kjærlighet ville gi meg styrke og håp, som intet annet kunne gjøre, og den ville skinne på min sti under mine angerfulle bestrebelser. Og hun hadde nettopp nå rett til å inngi meg håpet. Min kjærlighet til henne hadde vært av så ren og sann karakter, mens hennes til meg var sterkere enn selve døden, idet den hadde brutt dødens skranke.
Han var så vennlig denne mann. Han hjalp meg med å tale til henne og forklare henne mange ting, som jeg ikke kunne ha gjort den foregående natt, da mitt hjerte var så bedrøvet og fullt av stolthet. Han hjalp meg videre med å fortelle, hvilke unnskyldninger som var for mitt liv i fortiden, selv om jeg erkjente, at det i virkeligheten ikke er noen unnskyldning for våre synder. Han lot meg fortelle henne, at tross alt det feilaktige jeg hadde gjort, hadde hun vært hellig for meg - jeg hadde elsket henne med en kjærlighet jeg ikke hadde hatt til andre enn henne. Han beroliget og styrket henne med en vennlighet, som jeg velsignet ham for - enda mer enn hans hjelp til meg selv - og da hun forlot ham til sist, fulgte jeg med til hennes hjem, fordi håpet var tent for oss begge.
Men da vi kom dit, møtte jeg en ny skranke, som hennes to avdøde brødre, som elsket henne så høyt, hadde reist. En usynlig mur omgav henne, som jeg ikke kunne trenge igjennom, og skjønt jeg kunne følge henne, kunne jeg ikke komme henne nær.
Jeg besluttet å gå tilbake til den vennlige mann og se om han kunne hjelpe meg. Mitt ønske brakte meg straks tilbake. Han var med det samme klar over min tilstedeværelse, og underlig nok syntes han å forstå mye av det jeg sa, dog ikke alt. Han oppfattet dog meningen med det jeg ønsket, og han forklarte meg mange ting, som jeg ikke kan nedskrive her, fordi det kun vedkommer meg selv. Videre betrodde han meg, at hvis jeg bare ville ha tålmodighet, ville alt med tiden bli godt. Og selv om slektningene bygde den åndelige mur opp omkring min elskede, kunne hennes vilje til enhver tid føre meg igjennom den, og inn til henne. Intet kunne utelukke hennes kjærlighet til meg, ingen murer kunne holde den tilbake. Hvis jeg nå ville prøve å lære åndelige ting å kjenne og selv arbeide på å gjøre fremskritt, ville svelget mellom oss også forsvinne.
Trøstet forlot jeg ham og vandret bort. Jeg viste ikke hvor hen.
Jeg begynte nå å oppfatte, at andre vesener som meg selv, svevde omkring meg i mørket, selv om jeg vanskelig nok kunne se dem. Jeg var så ensom og fortapt, at jeg tenkte på å gå tilbake til min grav igjen, da det var det sted jeg var mest fortrolig med. Og min tanke syntes å føre meg tilbake, for jeg var der med det samme.
Blomstene, som min elskede hadde lagt på graven, var visnet. Hun hadde ikke vært der på to dager, og siden hun hadde talt med meg, var det som om graven ikke hadde den samme dragende makt over henne, og at hun hadde glemt legemet som lå deri. Og det gjorde meg godt. Jeg ønsket det faktisk. Det var godt for henne å glemme det døde legeme og kun tenke på den levende ånd.
Men de visne blomster talte om hennes kjærlighet, og jeg forsøkte å ta en av dem opp, en hvit rose, for å bære den. Men jeg kunne ikke løfte den, jeg kunne overhodet ikke røre den, min hånd gikk igjennom den, som den bare var gjenskinnet av en rose.
Ved enden av graven var det anbrakt et hvitt marmorkors, og på det leste jeg to navn. Det var mine to brødres, som jeg holdt så meget av. Da forstod jeg hva hun hadde gjort for meg; hun hadde lagt meg til hvile ved siden av mine brødre.
Da gråt jeg, og mine tårer smeltet smerten bort i mitt hjerte.
Hvor jeg følte meg alene!
Til sist vandret jeg bort blandt de andre mørke skikkelser, som gikk her på kirkegården; noen av dem vendte seg om og så etter meg. Kanskje hadde de vanskelig ved å skjelne liksom jeg. Tre mørke skikkelser gikk forbi meg; det så ut til å være to kvinneskikkelser og en mannsskikkelse. De gikk tett forbi meg. Så vendte de om og fulgte etter meg.
Mannsskikkelsen rørte ved min arm og sa: "Hvor går du bort? Du er sikkert nettopp kommet over fra den andre siden. Ellers ville du ikke ha et slikt hastverk. Her er det ingen som har travelt, for vi vét alle at vi har evigheten for oss."
Han lo i en rå og kald tone, som fikk meg til å gyse. Kvinneskikkelsene tok meg under hver sin arm:
"Kom med oss. Vi skal vise deg hvordan du kan glede deg over livet, selv om du er død! Selv om vi ikke har fått våre legemer med til å gledes over, så kan vi låne noen kropper hos noen dødelige et øyeblikk."
Kom med oss! Vi skal vise deg, at all fornøyelse allikevel ikke er forbi, sa de. I min ensomhet var jeg glad for å ha noen vesener å tale med, til tross for at de alle så høyst tvilsomme og frastøtende ut. Kvinneskikkelsene var verst. Jeg fulgte med for å se hva som eventuelt ville skje. - Da så jeg langt, langt borte noe som lignet et maleri. Det så ut som et lys med en sort sky som bakgrunn. Og inne i det lys så jeg min elskedes åndeskikkelse. Hennes øyne var lukket, som jeg hadde sett dem ved mitt første sjelesyn, og liksom den gang var hennes hender utstrakte mot meg, og hennes stemme lød i mine ører som en røst fra himmelen:
"Oh, ta deg i vare! Ta deg i vare! Følg ikke med dem; de er ikke gode, og deres vei fører kun til fordervelse!"
Synet forsvant. Og som en som er våknet av en drøm, rystet jeg de tre skikkelser av meg og gikk videre i mørket.
Hvor lenge og hvor jeg vandret vet jeg ikke. Jeg fortsatte å haste av sted for å komme vekk fra erindringene, som var så ubehagelige, og det var som om jeg hadde hele rommet å vandre i.
Omsider satte jeg meg for å hvile litt; det syntes nemlig som om det jeg gikk på, var solid nok til å hvile på. Og mens jeg satt dér, så jeg et lys skinne i mørket, og da jeg nærmet meg, så jeg en lyståke som strålte ut fra et værelse, men lyset var så sterkt, at det gjorde ondt i mine øyne, som når man på det jordiske plan stirrer inn i middagssolen. Jeg kunne ikke holde det ut og ville vende om, da lød som en stemme:
"Stans, trette vandrer! Her er bare vennlige hjerter og hjelpende hender for deg. Og hvis du vil se din elskede, så kom inn, for hun er her. Du skal få lov å tale med henne."
Jeg merket en hånd, for jeg kunne ikke se den, og hånden trakk min kappe over mitt hode for å skjerme meg for det skarpe lys. Derpå ble jeg ført inn i værelset og anbrakt i en bred stol.
Jeg var så trett, så trett, og så glad for å hvile. Og i dette værelse var det en slik fred, at det føltes som om jeg hadde funnet vei til himmelen.
Slik gikk en stund.
Da jeg så opp, fikk jeg øye på to yndige, vennlige kvinner. Det var for meg som å se to engler fra selve Guds rike. Og jeg sa til meg selv: Jeg er sikkert kommet nær ved himmelen.
Da jeg igjen så opp, var det som om mine øyne var blitt styrket; for på den motsatte side av de to lyse, gode kvinner så jeg min elskede smile sørgmodig, men inderlig ømt til meg.
I begynnelsen kunne jeg knapt tro det, så stor var min glede. Hun smilte, og dog viste jeg at hun ikke virkelig så meg. En av damene, som var til stede, kunne se meg, og hun beskrev meg for min elskede med lav, rolig stemme. Min elskede syntes fornøyd, for det bekreftet hva mannen hadde fortalt henne. Hun hadde fortalt disse damer om sin merkelige opplevelse, og hvorledes det hele forekom henne som en underlig drøm. Jeg ville ha ropt til henne, at jeg virkelig var som, at jeg stadig levde, stadig elsket henne og var trøstet ved hennes kjærlighet til meg. Men jeg kunne ikke bevege meg; en eller annen makt, jeg kun dunkelt følte, holdt meg tilbake.
Dernest talte de to vennlige damer. Jeg viste nå at de ikke var engler, da de enda bar deres jordiske legemer. De gjentok meget av, hva den vennlige mann hadde sagt om det håp, som var for en synder som meg.
Den stemme, som hadde lydt da jeg trådte inn i værelset, spurte meg nå om jeg ville synes om, at en av damene skrev en meddelelse fra meg. Det bekreftet jeg gledestrålende.
Derpå fremsa jeg min meddelelse, og ånden fikk damen til å nedskrive den. Jeg sa til min elskede, at jeg fremdeles levde og fremdeles elsket henne. Jeg bad henne aldri glemme meg og aldri opphøre med å tenke på meg, for jeg behøvde hennes kjærlighet og hjelp for å holde meg oppe. Jeg var stadig den samme for henne.
Og hun! Ja, jeg kan ikke beskrive de ord hun uttalte. De var behagelige, milde og kjærlige. De var så hellige for meg, at jeg alltid vil bevare dem i mitt hjerte.
Den tid som fulgte etter denne sammenkomst var som en dyp søvn for meg. Da jeg forlot værelset var jeg så utmattet, at jeg sank sammen på den lille sti jeg hadde vandret på. Det var en drømmeløs søvn, og jeg var helt bevisstløs. Men det var kun godt for meg, for alt omkring meg var mørk natt.
Hvor lenge jeg sov aner jeg ikke. Jeg hadde ikke annet å måle tiden med enn summen av de lidelser og den elendighet jeg allerede hadde gjennomlevd. Da jeg våknet var jeg frisk og uthvilt av min slummer-søvn, og det var som om alle mine sanser var blitt skjerpet ved hvilen. Jeg kunne bevege meg hurtigere, mine lemmer føltes friere, og jeg hadde nå et ønske bevisst, nemlig ønsket om å spise - noe jeg ikke hadde følt før.
Min sult ble så sterk, at jeg gikk av sted for å søke etter mat, men i lang tid kunne jeg ingenting finne. Omsider fant jeg noe som lignet harde brødskorper. Jeg var glad for å spise dem og følte meg mett.
Jeg må nå forklare, at ånder spiser liksom en åndelig kopi av den føde, som metter et jordisk legeme, men denne kopi kan kun ses med et åndelig øye og er skjult for det fysiske. Ånder føler som mennesker på jorden både sult og tørst og likeså heftig. Hvis jeg hadde vært alkoholist eller en dyrker av bordets gleder, ville jeg hurtigere ha følt sulten og tørsten, men hos meg var det slik, at naturen i så henseende alltid hadde lett ved å tilfredsstille mine krav. Jeg vendte meg dog med avsky fra de tørre skorper, men det var mer ved bevisstheten om, at jeg enda ikke var i stand til å skaffe meg føden ved mitt arbeide - en svak minnelse om mitt jordiske liv -men måtte dele en tiggers skjebne og nøyes med hans føde.
Mine tanker gikk nå igjen til min elskede. Og da mine tanker bar min ånd med seg, så jeg meg selv trede inn i det værelse, hvor jeg sist hadde sett henne og de to damer.
Denne gang forekom det meg, at jeg kom inn straks, og jeg møtte to mannlige ånder, som jeg dog kun svakt kunne skimte. Det syntes å henge et slør mellom oss, og gjennom dette kunne jeg se dem og damene samt min elskede. Ved denne anledning ble det sagt meg, at jeg måtte meddele meg gjennom den dame, som før hadde nedskrevet mine ord. Det var imidlertid mitt inderlige ønske å få min elskede til selv å nedskrive mine ord direkte fra meg selv, slik som jeg hadde sett hun tidligere gjøre gjennom hennes skytsånd.
Det nektet man meg ikke, men til min skuffelse oppdaget jeg, at jeg ikke kunne gjøre det; det var som om hun ikke kunne oppfatte hva jeg sa, og jeg måtte oppgi og la damen skrive for meg, som hun tidligere hadde gjort. Etter å ha vært der en kort tid og ha avgitt min meddelelse, iakttok jeg min elskedes milde ansikt på samme måte som jeg hadde gjort i de lykkelige dager.
Min grubling ble imidlertid avbrutt av en av de mannlige ånder - en alvorlig og vakker ung mann, syntes han å være, så vidt jeg kunne skjelne ham. Han talte til meg med en rolig og vennlig stemme og sa, at hvis jeg virkelig ønsket å kunne skrive mine egne ord gjennom min elskedes hånd, ville det være godt for meg å slutte meg til de Botferdiges Broderskap, som liksom jeg selv ønsket å følge en bedre vei. Og hos dem ville jeg lære mange ting, Som jeg enda var uvitende om. Og jeg ville her få hjelp til å bli i stand til å få forbindelse med hennes sinn, så vel som jeg ville oppnå det privilegium, jeg ønsket så brennende, å kunne være hos henne i hennes stille stunder. Det var en angerens vei, sa han, og den var hård, meget hård. Skrittene var mange, møysommeligheten og lidelsen var stor, men den førte til et skjønt og lykkelig land ved veis ende, hvor jeg ville hvile i en lykke, som jeg på nåværende tidspunkt ikke kunne gjøre meg noen forestilling om.
Han forsikret meg - nettopp som den vennlige jordiske mann hadde gjort - at mitt vanskapte legeme, som jeg enda med engstelse søkte å skjule for min elskedes øyne, ville forandre seg, etter hvert som min ånd vokste og forandret seg, inntil jeg igjen ville bli vakker å se på - nettopp slik at hun ikke lengre ville sørge over å se meg. Hvis jeg ble i jordens sfære, hvor jeg nå var, ville jeg etter all sannsynlighet bli trukket tilbake til mine tidligere oppholdssteder for såkalte fornøyelser, og i denne atmosfære av åndelig fornedrelse, ville jeg snart miste retten til overhodet å være i min elskedes nærhet. De som våket over henne ville for hennes egen skyld holde meg vekk fra henne. Hvis jeg ville slutte meg til dette broderskap, som var et håpets og bestrebelsenes broderskap til åndelig fremgang, ville jeg bli styrket, hjulpet og opplært slik, at jeg var rustet til å motstå alle fristelser, når jeg etter et passende tids forløp vendte tilbake til jordens sfære.
Jeg lyttet med forundring til denne velvillige ånds ord, og mitt ønske om å få mer å vite om dette broderskap vokste, jo mer jeg lyttet til ham. Da jeg bad ham om å ta meg med, forsikret han meg, at jeg skulle få dette ønske oppfylt. Han forklarte meg videre, at jeg kun skulle forbli dér av egen fri vilje. Ønsket jeg senere å forlate dem, kunne jeg straks gjøre det.
"Alt i åndenes verden er frivillig," sa han, "alle kan fritt gå dit hvor deres ønsker og begjær leder dem. Hvis du ønsker å oppelske de høyere lengsler, vil midlene til å nå lengslenes mål bli gitt deg, og du vil få den styrke og kraft du har behov for. Du er i øvrig én som aldri har lært bønnens makt å kjenne, men den vil du lære, for allting skjer ved bønnens makt, enten du ber bevisst, eller det skjer ved en indre trang eller et ønske om å oppnå det du lenges etter. Ligger det i ditt sinn et begjær etter å gjøre ondt, vil nettopp dette begjær tiltrekke onde krefter; og de vil hjelpe deg til å tilfredsstille ditt begjær. Ligger det i ditt sinn et begjær etter å gjøre godt, vil du med dette begjær tiltrekke gode krefter. Og de vil hjelpe deg til å tilfredsstille det begjær."
Da jeg igjen var blitt trett og utmattet, rådet han meg til å si et foreløpig farvel til min elskede. Han forklarte meg, at både hun og jeg ville vinne en hel del krefter, hvis vi ble adskilt en passende tid. Og i dette tidsrom skulle jeg oppholde meg på det sted, han talte om. Det ville være best for henne, hvis hun unnlot å skrive i tre måneder, da hennes mediale evner hadde vært meget belastet, og de ville forringes i høy grad, hvis de ikke fikk denne hviletid. Dessuten ville jeg selv ha bastant bruk for hele denne tid, hvor forbindelsen med min elskede var avbrutt, hvis jeg bare skulle lære de simpleste forholdsregler, som var betingelsen for å kunne forbinde meg med henne.
Det var vanskelig for oss begge å avgi dette løfte. Men hun gikk foran meg med sitt eksempel, og jeg kunne bare følge etter. Hvis hun ville forsøke å være sterk, ville jeg også være det.
Jeg avla et høytidelig løfte om, at hvis den Gud, jeg så lenge hadde glemt, ville huske meg, så ville jeg anvende hele mitt liv og alle mine krefter på å gjøre den urett god igjen, som jeg hadde forvoldt
Og slik gikk det til, at jeg for en tid forlot den urolige jordiske sfære og gikk til den åndelige verden, som jeg hittil kun hadde sett så lite av, men hvor jeg nå skulle lide så meget. Da jeg forlot værelset for å følge min nye veileder, vendte jeg meg mot min elskede og vinket med hånden til farvel, og jeg bad om at de gode krefter og den Gud, jeg ikke turde be til for meg selv, måtte velsigne og bevare henne for alltid. Det siste jeg så av henne var hennes gode øyne, som fulgte meg med dette kjærlighetens og håpets blikk, som skulle holde meg oppe gjennom mang en fortredelig og pinlig time.
Kapittel 4
Broderskapet av håp
I den åndelige verden er det mange merkelige steder, mange vidunderlige syner og mange organisasjoner, hvis oppgave det er å hjelpe angrende sjeler; men jeg har aldri sett noe merkeligere enn dette hjem for hjelp, som ledes av Håpets Broderskap, og hvortil jeg nå ble ført.
Det var for meg som om jeg var både blind, døv og stum. Når jeg var sammen med andre, kunne jeg knapt hverken høre eller se dem - og heller ikke få dem til å høre meg. Skjønt jeg dog kunne skimte litt, virket det for meg som om jeg befant meg i et fullstendig mørkt værelse med bare et svakt lysskjær, som gav meg en anelse om hvor jeg var.
På det jordiske plan hadde jeg ikke følt dette så meget; selv om alt omkring meg var mørkt, kunne jeg dog både se og høre nok til å være bevisst om mine omgivelser. Men ved å stige opp til dette sted, som kun ligger i en kort avstand fra jorden, følte jeg at jeg hadde forlatt alt, og alt hadde forlatt meg - med unntagelse av min ånd.
Denne tid i mørke var skrekkelig for meg, ja, jeg tror ikke jeg helt kan tåle å minnes det enda. Jeg hadde elsket solskinnet og lyset; jeg kom fra et land hvor alt var solskinn og lys og klarhet, hvor fargene var rike og himmelen klar, og hvor blomstene og hele landskapet var så vakkert. Jeg elsket lys, varme og harmoni, og her hadde jeg siden min død kun funnet mørke, kulde og tussmørke alle steder - et forferdelig sammensnørende tussmørke, som innhyllet meg liksom i en nattens kappe, som jeg på ingen måte selv kunne befri meg fra. Og dette forferdelige tussmørke knuget min ånd som intet annet i verden hadde gjort.
Jeg hadde vært meget stolt og overmodig på jorden. Jeg kom fra en slekt som ikke kjente til det å bøye seg for andre. I mine årer fløt blodet av en hovmodig adel. På min mors side var jeg beslektet med jordens mektigste, som herskesykt hadde styrt kongeriker etter deres forgodtbefinnende.
Og nå var den laveste, ydmykeste og mest elendige tigger i min fødebys gater lykkeligere og større enn jeg; for han hadde solskinnet, den frie utsikt og den friske luft, alt det som jeg nå måtte savne, og jeg følte meg som den laveste og mest fornedrede fange i en celle.
Hadde jeg ikke hatt for meg den håpets stjerne gjennom min lysets engel, og det hun hadde gitt meg gjennom sin kjærlighet, så var jeg sunket ned i den bunnløse fortvilelse; men når jeg bare tenkte på, at hun ventet på meg, som hun hadde lovd å gjøre hele sitt liv, og når jeg i tankene gjenkalte for mitt blikk hennes blide, ømme smil og de kjærlige ord hun hadde sagt, ja, da fikk mitt hjerte og min sjel og mitt mot nytt liv igjen.
Og jeg strebte etter å holde ut, etter å være tålmodig og sterk. Jeg hadde bruk for alle som kunne hjelpe meg, for fra nå av begynte en lidelsens og kampens tid, som det skal være min oppgave å få mennesker på jorden til å forstå.
Stedet, hvor jeg nå befant meg, kunne jeg kun skimte. Det lignet et mørkt fengsel, meget stort og med tåket omriss. Senere kunne jeg se at det var en stor, grå bygning, bygget av mørkegrå steiner, som for mine øye så ut til å være like så solide som de steiner man bygger med på jorden. Det var mange ganger (passasjer) i den bygning, noen var lange, det var store rom eller saler, men for det meste bestod den av små celler med lite lys og sparsomt inventar.
Her hadde hver ånd kun hva den hadde høstet i sitt jordeliv; og noen hadde ikke annet enn det lille leie hvorpå han lå og led - for dér led alle.
Det var et sorgens hus, men det var også et håpets hus, for alle strebet opp mot lyset, og for enhver var det begynt en håpets tid. Alle hadde satt deres fot på det laveste trinn på denne håpets stige, som med tiden skulle føre dem til den lyse, klare himmel.
I min celle var det kun en seng, et bord og en stol - intet mer. Jeg tilbrakte tiden med å hvile og gjøre betraktninger. Det foregikk i min celle. Jeg var også i selskap med dem jeg følte meg åndsforbundet med, og sammen med disse, skulle jeg selv snart bli sterk nok til å høre foredrag i den store sal.
Foredragene var meget inntrengende, men så fint holdt, at de belærte enhver om de feil de hadde begått, og hvor de hadde gjort urett. Man søkte med stor omhu og ikke uten besvær å få oss til å fatte, hvilke konsekvenser våre handlinger hadde brakt over oss ved i egoistisk tilfredsstillelse å ha gjort en sjel skade og brakt den i fortvilelse - sett fra en upartisk iakttakers synspunkt. Baksiden av våre handlinger ble klart belyst for oss, slik at vi derigjennom ble konfrontert med våre ofre, eller hvis vi ikke personlig var ansvarlige for deres ulykke, så dog ofre for et sosialt system, som var oppfunnet for å opprettholde og tilfredsstille vår egoistiske levemåte. Jeg kan ikke fullstendig gjengi disse foredrag, men blandt dere jordiske mennesker, som leser dette og vet hva korrupsjon er - særlig i de store byer - kan man lett forestille seg hva foredragene dreide seg om.
Etter slike foredrag om oss selv og våre handlinger, og hvor vi ble avkledd alle de sosiale forkledninger vi hadde opptrådt i på jorden, vendte vi med skam og sorg i hjertene tilbake til våre celler for her å tenke over fortiden og nå etter beste evne å strebe etter å sone den i vår fremtid.
I disse foredrag ble det gitt oss stor hjelp, for samtidig med villfarelsen og dens følger, ble vi alltid anvist en vei til forbedring, så vi kunne overvinne det onde begjær i oss selv, og likeledes hvordan vi kunne sone våre dårlige handlinger ved med aktpågivenhet og i rett tid, å redde en annen sjel fra det samme, som hadde brakt oss til fall.
Disse undervisningstimer skulle gjøre oss egnet til fremskritt på et høyere stadium, hvoretter vi var i stand til å gå tilbake til jordsfæren, nå iført erfaringens rustning så vi kunne motstå fristelsene og andre av jordelivets farer; og slik kunne vi være med til å hjelpe andre dødelige, som kjempet mot jordens fristelser.
Når vi ikke var og hørte foredrag, sto det oss fritt å gå hvor hen vi ville. Dette gjaldt dog kun for dem i blant oss, som var sterke nok til å bevege seg omkring. Noen av dem som hadde etterlatt dyrebare kjære på jorden, pleide å dra for å besøke dem. Det var en trøst for dem, selv om deres kjære ikke kunne se dem. Vi ble dog advart mot å dvele for lenge i jordelivets sfære, da mange ville få vanskeligheter med å motstå de fristelser som var forbundet med det.
De sterkeste blant oss, som var i besittelse av de nødvendige egenskaper og ønsket å anvende dem i det godes tjeneste, ble brukt til å magnetisere dem, som var svakest, og som på grunn av utsvevelser i deres jordiske liv var i en fryktelig tilstand av utmattelse og lidelse. Det var foreløpig ikke annet å gjøre med slike stakkarer, enn å la dem ligge hjelpeløse i deres celler og magnetisere dem, så de kunne hjelpes litt etter litt på den måten.
Og her må jeg fortelle om det vidunderlige system, som ble praktisert i ”Håpets Hus” for å hjelpe disse ulykkelige ånder ut av deres lidelser, skjønt det kun kunne skje langsomt og gradvis. Noen ånder, som sto på et meget høyt åndelig utviklingstrinn, og som hadde et naturlig ønske om å fungere som leger og helbrede slike stakkarer, fikk hjelp av enda høyere intelligenser fra enda høyere sfærer enn de selv var kommet fra. Ved hjelp av den veldige kjærlighetskraft, som disse intelligenser lot strømme gjennom dem som hadde påtatt seg vervet, lyktes det å få de ulykkelige til midlertidig å glemme deres lidelser, og selv om det kun var midlertidig, så ble lidelsene dog mindre for hver gang.
Også for de ulykkelige var det håp; gjennom lidelsene ble deres lengsel etter lys og liv forøkt. Og kjærlighetens gnist slo ut i lys lue; nå ville også de hjelpe andre. De hadde kun dette ene ønske og håp. Men først skulle de selv hjelpes. Og hjelpen kom. Den ble dratt til dem på grunn av deres eget sterke ønske om å hjelpe. Gjennom lidelsen i sjelen vokste de, og samtidig minsket lidelsen. Litt etter litt vokste deres åndelige legeme til full utvikling. Og så kom øyeblikket da de så, at de var i stand til å takke for hjelpen ved å yte kjærlighetens gjerning mot andre stakkarer, som enda befant seg i lidelse, og som de nå selv fikk styrke til å magnetisere, som de hadde sett og erfart andre gjøre med dem selv.
Det er ikke mulig å gi en klar beskrivelse av stedet, jeg har omtalt, og av dem som befant seg dér. Det har en sterk likhet med et jordisk hospital, men det er allikevel så mange eiendommeligheter, som overhodet ikke ligner de jordiske lokaliteter. Etter hvert som vitenskapen på jorden skrider frem, vil likheten nok bli større.
Alt var mørkt på dette sted, fordi de ulykkelige ånder ikke hadde lykkelige og glade ånders aura til å tilføre atmosfæren. Og det er åndens egen sjelstilstand, som skaper klarhet eller mørke.
Følelsen av mørke skyldes også den nesten totale blindhet hos disse ånder, hvis psykiske sanser aldri var blitt utviklet da de levde på jorden; og det gjorde dem ufølsomme for alt hva som omgav dem, når det gjaldt andres sjeleliv eller åndelighet. Det virket omtrent på samme måte, som når blinde og døve ikke kan se og høre eller fatte og forstå, hva som vanlig seende og normalt sansende mennesker opplever.
Det var som om jordplanets atmosfære var et sted, som passet bedre til disse ånders daværende utviklingstilstand, og selv om det på slike steder hersket nesten totalt mørke, følte de seg dog ikke uten selskap, da de da følte seg åndsforbundne med andre, som sto på det samme trinn som dem selv. Ånder, som var litt mer fremskredne i utvikling, men som også oppholdt seg i denne sfære, kunne de kun svakt skjelne, men noen var helt usynlige for dem.
"Håpets arbeidende Brødre", som de ble kalt, var alle forsynt med et lite stjerneaktig lys, hvis stråler opplyste de celler de besøkte. Og hvor som helst brødrene var eller reiste, brakte de håpet med seg. Jeg for mitt vedkommende var fra begynnelsen en av de meget lidende ånder, og jeg henlå i min celle i nesten apatisk elendighet og ventet kun på, at det lille lysglimt skulle vise seg i den lange korridor og nærme seg døren til min celle. Og når det hadde vært der, spekulerte jeg på hvor lang tid, det etter jordisk tidsregning, ville vare før det viste seg igjen.
Men det var dog ikke så lenge, at jeg lå så hjelpeløs. I motsetning til de mange ånder, som hadde utsatt seg for drikking og andre av jordelivets laster, var mitt sinn alltid klart, og mitt ønske om å forbedre meg var alt for sterkt til særlig lenge å la meg ligge i uvirksomhet. Og så snart jeg følte jeg kunne bevege meg, bad jeg om å få lov til å gjøre noe, uansett hvor beskjedent det var. Hovedsaken var, at det jeg fikk lov til å utrette noe som var til gagn og god nytte.
Jeg hadde dette brennende ønske i min sjel.
Og da jeg selv hadde sterk magnetisk kraft, ble jeg derfor satt til å hjelpe en ulykkelig ung mann, som var helt ute av stand til å bevege seg, og som nesten hele tiden jamret seg og sukket. Stakkaren var kun tretti år, da han forlot det jordiske hylster, men i sin korte levetid hadde han kastet seg ut i slike utsvevelser, at han på den måten drepte seg selv. Det var nesten mer enn jeg kunne holde ut å være vitne til. Det var reaksjonen fra de misbrukte legemlige krefter, som nå liksom klamret seg til hans ånd, og det var denne håpløse tilstand som voldte ham de store lidelser.
Min oppgave var å foreta noen beroligende strykninger over ham, som gav ham en smule lindring, inntil en mer fremskreden og opphøyd ånd kunne overta min plass og sette ham i en tilstand av smertefri ubevissthet.
I hele denne ventetid, inntil den høyere ånd kom til stede, led jeg selv heftig både i mitt sinn og mitt åndslegeme, for i disse lavere sfærer føler ånden legemlige smerter.
Etter hvert som jeg fikk min styrke tilbake, våknet mitt begjær igjen og gav meg en slik pine, at jeg ofte var fristet til å gjøre som mange stakkars ånder, nemlig å vende tilbake til jorden for å finne midler, hvormed jeg kunne tilfredsstille mitt begjær gjennom andres fysiske legemer på jorden. Mine legemlige lidelser tiltok sterkt; for den potens jeg hadde vært så stolt av i mitt jordiske liv, og som jeg hadde brukt i et så dårlig øyemed, fikk meg til å lide mer enn de gjorde, hos hvem den hadde vært svak. Liksom musklene hos en atlet, som hadde gjort overdreven bruk av dem, etter en tid begynner å trekke seg sammen og gjøre ondt, slik begynte nå disse krefter jeg hadde misbrukt, ved deres uunngåelige reaksjon i mitt åndelige legeme, å forårsake de mest intense lidelser.
Etter hvert ble jeg sterkere og sterkere og samtidig i stand til å nyte det, som hadde vært en fornøyelse i mitt jordiske liv. Trangen til denne nytelse tiltok, inntil jeg knapt kunne holde meg fra å vende tilbake til jordplanet for å finne nytelse gjennom de mennesker, hvis organisme enda var i kjøttet, og hvis uanstendige liv og lave ønsker og begjær stiller dem på samme åndelige nivå som de jordbundne ånder, som ikke kan frigjøre seg fra disse sanselige gleder.
Mange, ja riktig mange som var i Håpets Hus sammen med meg, gav etter for fristelsen og gikk tilbake for å hjemsøke jorden for en tid, hvoretter de vendte tilbake, utmattet og fornedret - ofte enda mer fornedret enn før.
Det sto alle fritt til å gå eller bli som de hadde lyst. Alle kunne vende tilbake, når de ønsket: dørene til Håpets Hus var aldri lukket for noen, hvor utakknemlige og uverdige de enn var, og jeg har ofte undret meg over den uendelige tålmodighet og ømhet, som alltid ble vist oss tross vår svakhet og våre synder.
Man kunne virkelig ynkes over disse stakkarer, som hadde gjort seg selv til slaver av deres lidenskaper, så det ikke var mulig for dem å motstå dem. Fra tid til annen dros de tilbake, inntil de til sist, mettet og uttømte, ikke kunne bevege seg mer, men lå i samme forferdelige tilstand, som den unge mann jeg pleide.
For mitt eget vedkommende kunne jeg også ha gitt etter for fristelsen, og jeg kunne derfor ikke se ned på disse villfarne sjeler, som ikke var blitt en slik velsignelse til del som den jeg hadde fått, ved bevisstheten om den rene kjærlighet og det håp min elskede hadde skjenket meg.
Jeg gikk ofte tilbake til jorden, men kun dit hvor min elskede bodde, og hennes kjærlighet dro meg alltid til den side, hvor hun var, bort fra alle fristelser, inn i hennes hjems rene atmosfære, og skjønt jeg ikke kunne komme henne nær, på grunn av den usynlige iskalde mur som omgav henne, og som jeg tidligere har omtalt, pleide jeg å stå utenfor den og se på henne, når hun satt og arbeidet eller leste eller sov.
Når jeg var der, hadde hun alltid en dunkel anelse om at jeg var i hennes nærhet. Hun visket da mitt navn eller vendte seg om mot den side hvor jeg sto, og det skjedde alltid med et mildt og sørgmodig smil, som jeg tok med meg i erindringen. Og det var meg til trøst i mine ensomme stunder. Hun var blek og fin og hadde ofte et sørgmodig uttrykk i sine øyne. Dette gjorde meg så ondt, selv om det trøstet meg å se henne. Jeg kan si, at til tross for hennes anstrengelser for å være frimodig og tålmodig og forhåpningsfull, var anspennelsen nesten for mye for henne. Og for hver dag så hun mer svakelig ut. Hun hadde dessuten mange andre prøvelser i denne tiden. Det var uheldige omstendigheter, forbundet med tvil og frykt, i hennes familie på grunn av hennes samkvem med den åndelige verden. Og hennes slektninger syntes hun var begynt å bli så underlig. Somme tider spekulerte hun på, om ikke det hele var en illusjon, en drøm som hun en dag ville våkne av, og at hun kanskje ville finne ut av, at når alt kom til alt, ikke kunne være noen forbindelse mellom levende og døde, og ingen måter hvorpå hun kunne nå meg igjen. Hvis det skulle skje, ville vi begge fortvile. Jeg sto nå ved siden av henne og kunne lese hennes tanker - hjelpeløs og ute av stand til å overbevise henne om min nærværelse, og jeg bad om, at jeg på en eller annen måte måtte få lov til å overbevise henne om, at jeg var i hennes umiddelbare nærhet.
Så en natt, hvor jeg hadde sett henne falle i søvn etter en utmattende gråt, og hvor jeg selv var begynt at gråte, merket jeg at noen rørte ved min skulder, og da jeg så opp sto jeg ansikt til ansikt med hennes lyse skytsånd, han som første gang hadde hjulpet meg til å tale med henne.
Han spurte om jeg ville være rolig og selvbehersket, hvis han tillot meg å kysse henne, mens hun sov.
Jublende glad lovte jeg å være både rolig og selvbehersket. Derpå tok han min hånd i sin, og sammen gikk vi gjennom den isende mur som skilte meg fra henne. Bøyd over henne gjorde min ledsager noen merkelige bevegelser eller tegn med sin hånd. Deretter holdt han min hånd i noen minutter og bad meg derpå berøre henne ganske svakt. Hun våknet ikke ved det, men lå rolig sovnende med en antydning av tårer i sine øyenvipper. De yndige lepper var lett atskilte som om hun talte i drømmer. Hun var så overjordisk vakker, som hun lå dér med den ene hånd under kinnet. Forsiktig grep jeg hennes hånd; den lukket seg ømt om min. Det var som om hun var i en halvt bevisst tilstand, og det kom et slikt uttrykk av glede i hennes ansikt, at jeg var redd for at hun skulle våkne. Men nei! Hennes skytsånd smilte og sa: "Kyss henne nå".
Jeg bøyde meg over henne og gav henne det første kyss, jeg noen sinne hadde gitt henne. Og da jeg i min kjærlighet kysset henne igjen og igjen, trakk den lyse ånd meg varsomt tilbake. Men hun våknet.
Hun så seg omkring og spurte: "Drømte jeg... eller var det min elskede? Var det virkelig min venn?"
"Ja!" svarte jeg. Og det var som om hun hadde hørt det, for hun smilte blidt og gjentok atter og atter mitt navn for seg selv.
Det varte lenge før hennes skytsånd igjen gav meg lov til å røre henne. Men jeg var ofte i hennes nærhet, og gleden over dette møte bodde i våre hjerter i mang en salig stund. Jeg kunne se hvor virkelig mitt kyss hadde vært for henne, og for meg var det som et håpets anker. Jeg klynget meg til det, og det oppmuntret meg til å tro, at jeg med tiden virkelig ville bli i stand til å la henne føle min berøring.
