Kapittel 15
En ny ekspedisjon foreslås
(New Expedition Proposed)
Da jeg vendte tilbake til den åndelige verden, gikk min far med meg, og vi tilbrakte en lang tid sammen. I løpet av vår samtale fortalte han meg at det var i ferd med å bli avsendt en ekspedisjon fra denne sfære, og at de utsendte skulle forsøke å redde noen fra den aller laveste sfære. Den sfære, som det her var tale om, var under eller lavere enn alle jeg hittil hadde sett, og den var i sannhet det helvete som kirken trodde på. Hvor lang tid ekspedisjonen ville vare viste man ikke, men det skulle utføres et bestemt arbeide. Ekspedisjonen skulle virke som en slags inntrengende spesial- styrke, og den skulle bli i sfæren til den hadde utført sitt arbeide.
Min østerlandske leder rådet meg til å melde meg til denne ekspedisjon, og hva som angikk min far, som i sitt jordiske liv hadde sendt sine sønner bort for å kjempe for deres fedreland, så ønsket han på samme måten nå at jeg skulle dra av sted med denne styrke av soldater i sannhetens, håpets og lysets tjeneste.
Hvis man med hell skulle kjempe mot disse ondskapens makter, måtte man være immun over for jordplanets og de lavere sfærers fristelser, og hvis man skulle kunne hjelpe de ulykkelige stakkarer på en måte de kunne ta og føle på, kunne man ikke høre til i de høyere sfærer; for de brødre som var mer fremskredne enn oss (Håpets Brødre i denne første krets av annen sfære,) ville nemlig være usynlige for stakkarene, som hverken ville kunne se eller høre dem.
Når man trådte inn i disse lavere sfærer ville det også være formålstjenlig å ikle seg en viss del av deres stofflige elementer, hvorved man bedre kunne oppfattes, og det hadde mer fremskredne ånder ikke betingelser for å kunne gjøre. De ville ikke kunne sees, hverken av ekspedisjonens medlemmer eller av dem som skulle hjelpes. Derimot kunne de gjennom vibrasjoner eller inspirasjoner la oss merke deres nærvær og på den måten hjelpe oss.
De, som jeg skulle være sammen med på denne ekspedisjonen, hadde mange ting til felles med meg i forestillinger og tilbøyeligheter, og vi følte alle at vi kunne lære mye av å se hvor langt ned våre lidenskaper ville ha senket oss, hvis vi hadde gitt etter for dem. Og samtidig ville vi kunne hjelpe mange stakkars angrende sjeler opp fra de mørke sfærer.
De som ble hjulpet ville bli ført til det samme sted, hvor jeg hadde oppholdt meg ved min første overgang fra jordelivet, og hvor det var tallrike institusjoner forbeholdt slike stakkars ånder. Det ville bli våket over dem, og de ville bli hjulpet av ånder, som selv var blitt oppreist fra helvetes rike. Og ånder som hadde gjennomgått de samme lidelser, som stakkarene nå ble kuet under, og derved hadde de beste betingelser for å kunne yte en effektiv hjelp.
Foruten Håpets Brødre fra Morgendemringens Land var det blitt sendt andre ekspedisjoner fra andre broderskaper ned til de mørke sfærer. Slike ekspedisjoner var i virkeligheten en del av det store hjelpearbeidet for ”ugjerningsmenn”, som uavbrutt fortsetter arbeidet i den Evige Allfaders navn, han som ikke vil dømme et eneste av sine barn til evig fortapelse.
Vi ville bli ledsaget av et antall venner et stykke av veien, og vår ekspedisjon ville bli ledet av en som selv var blitt hjulpet opp fra disse mørke sfærer, og som derfor kjente deres spesielle farer.
Når vi passerte gjennom jordplanet og de lavere sfærer, ville vi se et lys vi ikke tidligere hadde kjent til, og min østerlandske leder sa, at han ville sende en av sine elever med som ledsager, og han ville føre oss helt ned til de lavere sfærer, hvor han ville forklare meg og likeledes avdekke noen av de hemmeligheter på astralplanet, som vi ville passere forbi.
Hassein het den som studerte disse naturens hemmeligheter, og som klassifiseres under navnet magi. Mennesker anser magi for å være ondt, mens det i virkeligheten er misbruk av magi til selviske formål som er ondt. Et nærmere kjennskap og en dypere forståelse ville kunne forebygge mange av de onder som eksisterer, og man ville kunne motvirke mange av de onde makter, som har innflytelse på mennesker. Men oftest er beskjeftigelsen med magi meget skadelig, i betraktning av menneskets nåværende hjelpeløse uvitenhet.
Hassein, som det her er tale om, og som ledsagde oss, hadde vært perser (bilde) og en tilhenger av Zoroaster i sitt jordiske liv, som også Ahrinziman hadde vært, og de tilhørte fortsatt denne skole, som Zoroaster hadde stiftet.
"I den åndelige verden," sa Ahrinziman, "er det et ubegrenset antall skoler for tanken; de er alle i besittelse av store, fundamentale og evige natursannheter, men dog avviker de i enkeltheter med hensyn til hvorledes disse sannheter skal anvendes til sjelens fremskritt. De avviker videre fra hverandre med hensyn til hvordan deres respektive teorier vil virke, og de slutninger som kan dras fra den sikre kunnskap de er i besittelse av, når de anvendes på en sak de ikke har sikker kunnskap om. Og det er hos dem omtrent som med jordens barn, hvor de forskjellige teorier blir gjort til gjenstand for spekulasjoner, diskusjoner og hypoteser.
Det er en feilaktig oppfattelse," fortsatte han, "hvis noen i vår planets åndelige verden mener, at det finnes noen som helst kunnskap som forklarer alle de store mysterier i skapelsen, samt det onde og gode som finnes i det menneskelige vesen.
Sannhetens bølger strømmer fortsettende fra universets store tankesenter og overføres til jorden gjennom intelligensenes kjeder, men hver ånd kan kun overføre slike deler av sannheten, som dens utvikling setter den i stand til å forstå, og hver dødelig kan kun motta så mye kunnskap, som han intellektuelt er i stand til å fatte.
Hverken ånder eller dødelige vet allting, og ånder kan kun gi opplysning om det de selv har lært og kjenner til, det som deres egne skoler og fremskredne lærere har forklart. Ut over det de kjenner til kan de ikke gå, og de kan ikke uttale seg om det de intet vet. Det er ikke mer absolutt visshet i den åndelige verden enn den som er på jorden, og de som påstår at de har den eneste riktige forklaring på disse mysterier, har ikke dette fra dem selv - men fra mer fremskredne ånder.
De kunnskaper jeg er i besittelse av," sa Ahrinziman, "er ikke noe jeg selv har ervervet, men de er en del av den visdom, som andre høytstående vesener har gitt meg, altså så meget som jeg var utviklet til å kunne forstå. Og disse høye vesener må i sannhet betraktes som veivisere for en høyt fremskreden tankeretning, men det er ikke på noen måte mulig å gi et endelig svar eller forklaring på de problemer, som ligger over ens fatteevne, og som ligger langt bakenfor solsystemets grenser. Til disse ting og deres forklaring kreves det grenseløse kunnskaper, liksom kosmos er ubegrenset.
La mennesker og ånder da diskutere og forklare. De kan kun lære fra seg så langt deres kunnskap rekker, og bakenfor den ligger det grenseløse.
Hvorledes kan noen påstå, at de kan forklare og belære andre om ting, de aldri har sett, eller lodde en tanke som ingen bunn har? Ånd er uendelig og altgjennomtrengende. Gud er i alt og over og ut over alt, og dog kjenner ingen hans natur, kun at han er kjærlighet. Menneskets sinn må stanse på terskelen av dets etterforskninger, forferdet ved sin egen litenhet, og det beste mennesket kan gjøre er å studere i ydmykhet og forsiktighet, slik at hvert trinn fremad kan være sikkert, før det på ny forsøker å gå videre. De mest opphøyde og dristige sinn kan ikke oppfatte alt på én gang, og de kan kun som mennesker på jorden håpe at alt engang vil bli forklaret, så det kan forstås, så vidt den åndelige synsvidde rekker."
Kapittel 16
Clairvoyance—reisen begynte
(Clairvoyance—The Journey Began)
Den venn som Ahrinziman sendte for å ledsage og undervise meg, viste seg å være en unggutt i 25 til 30-års alderen, når jeg bedømte ham etter jordisk målestokk. Men han fortalte meg, at han hadde levd på jorden til han var over 60 år. Hans nåværende utseende var i overensstemmelse med hans åndelige utvikling; og det er den alene som bestemmer en ånds alder.
Etter hvert som et vesen mer og mer utvikler sine intellektuelle evner, blir også utseendet mer modent, inntil det til sist er uttrykk for en vismanns verdighet, holdning og makt, uten dog å være merket av de rynker og alderstegn, som følger en jordisk tilværelse.
Når en ånd hadde nådd den høyest mulige utvikling på jorden eller i en annen planets sfære, minte den mye om en patriarkalsk skikkelse, men når den samme ånd derpå gikk over i en høyere sfære for derfra å nå en enda høyere utvikling, fikk den atter en ynglings utseende, idet den måtte betraktes som en ung ånd i denne nye og høyere sfære, og derpå skiftet den atter gradvis utseende, etter hvert som den gikk frem i utvikling i denne nye sfære.
Hassein fortalte meg, at han nå var beskjeftiget med å studere de forskjellige krefter og former i naturen, på de trinn som lå under sjele-livet, og han var i stand til å forklare meg mange merkelige ting, som vi ville få se på vår reise.
"Mange ånder," sa han, "passerer gjennom astralplanets sfære uten å være vitende om dets spøkelsesaktige beboere, fordi deres sanser ikke er så utviklet at de er beviste om deres omgivelser i deres helhet. Det samme er tilfellet med det jordiske liv, hvor mange har evnen til å se åndene omkring seg, mens andre ikke kan det. Og så er det mennesker på jorden, som ikke alene er i stand til å se de menneskelige veseners ånder, men også de astrale og elementale vesener, som ikke er "ånder"; dette ord brukes nemlig kun om dem som har sjelens spire i seg.
Men mange av disse vesener har aldri vært i besittelse av en sjel, som vi skal få mulighet til å se; og det er atter andre som bare er tomme skall, hvorfra sjelen er dratt bort. Hvis man skal kunne skjelne mellom den besjelede ånd og det sjelløse astrale skall, må man være besittelse av både sjelesyn og clairvoyance, som det kalles. Og mange, som besitter denne dobbelte evne i fullkommen grad, vil kunne se elementaler og astrale skall, uten å være i stand til å skjelne dem fra besjelte ånder. Det er derfor oppstått mye forvirring og skjedd mange feiltagelser blandt disse clairvoyante med hensyn til denne klasse av vesener.
Mennesker i det jordiske liv har syv grader av sjelesyn.(bildet t.v er symbolikk på dette) Og på det neste livstrinn, hvor den åndelige sjel eller sjelen er frigjort fra det fysiske livs grove elementer, vil det enda finnes syv utfoldelser av denne eiendommelige gave, og så fremdeles under oppstigningen, etter hvert som sjelen avkaster de etterfølgende stoffhylstre av forfinet eller foredlet materiale. Vi mener nemlig at det ikke kan eksistere en fullstendig adskillelse mellom sjel og stoff - det vil si så lenge den er seg sin eksistens bevisst i noen av våre solsystemer.
Utenfor disse grenser har vi ingen kunnskaper. Alt er en ren spekulasjonssak. Det er kun et spørsmål om grad og egenskaper av det stoff, som er mer eller mindre forfinet og eterisk, ettersom hvor høyt sjelen er nådd i sin utvikling.
Jeg vil nå tale om det første trinn på jordisk bevisst sjele-liv, som vedrører klarsyn. Senere vil jeg komme inn på teorier og livsanskuelser om hva som gikk forut for menneskets nuværende beviste eksistens, og hva som vil skje, når vi overskrider grensene for vår nåværende kunnskap.
Vi finner på det jordiske livstrinn; mennesker - det er oftest kvinner eller meget unge menn - som er begavet med en del eller kanskje med alle syv grader av klarsyn. De første tre grader er rett alminnelige, fjerde og femte noe sjeldnere, mens den sjette og syvende grad kun finnes hos mennesker, som er født under ganske særlige astrologiske konstellasjoner.
De siste er så sjeldne, at kun meget få besitter dem. Man kan treffe noen med en ufullkommen sjette grad, men aldri noen med syvende, og de kan aldri oppnå fullkomment sjelesyn. Det vil være som om man ser gjennom mørke briller; mangelen på lys vil bevirke at de får en mangelfull oppfattelse av de himmelske ting. Og skjønt de på en viss måte kan se inn i den sjette sfære, vil deres ufullkomne evner i høy grad forringe verdien av det de ser.
De som har det fulle sjette og syvende grad klarsyn, kan i ånden tas helt inn i den syvende sfære, som er den høyeste - jordsfærenes himmel - og kan liksom apostelen Paulus se uutsigelige ting.
For å kunne gjøre dette må sjelen være fri for alle bånd, som binder den til det jordiske legeme, unntatt nettopp det livgivende bånd, uten hvilket sjel og legeme ville skilles og den fysiske død inntreffe. Ånden kan slik sies å være ute av legemet på visse tider, men det er vanskelig, og det er forbundet med den største fare å slik ta sjelen inn i den syvende sfære. Det kan kun unntagelsesvis foretas av store åndelige personligheter, og det kan kun skje under ekstraordinære omstendigheter.
Clairvoyante mennesker av lavere grad kan foreta det samme i tilsvarende sfærer, men det skal tilføyes, at jo mindre himmelske deres evner er, desto tryggere og lettere kan de brukes.
Det er imidlertid et eiendommelig faktum, at mange clairvoyante besitter en eller flere fullkomne grader av klarsyn og på samme tid en ufullkommen høyere grad, som når den brukes, vil virke som et defekt øye, og det som betraktes med begge øyne vil derfor være preget av det ene øyes ufullkommenhet.
Det er derfor langt bedre å være fri for en grad, enn å være i besittelse av dens ufullkommenhet, idet den defekte tilstand kun skaper forvirring – med mindre dere gjør med disse evner, som dere gjør med det defekte øye - tildekker det - for at visjonen, skjønt begrenset, kan bli riktig.
Når de gamle fant den høyeste fullkomne visjon i en eller flere grader hos deres elever, stanset de deres utvikling ved denne grad, før det ufullkomne syn kunne ødelegge verdien av dem de var i besittelse av. På denne måte var de i stand til å utvikle mange, som var besittelse av middelmådige clairvoyante evner, så de ble fullt pålitelige. I gamle dager var seere delt i klasser, slik som de stadig er i visse profetskoler i Østen, skjønt prosessen ikke er utviklet til den fullkommenhet som engang fantes, da østlige nasjoner var en makt på jorden.
Den gang ble hver klasse gitt en spesiell trening, som var anpasset dens spesielle evner, og som ikke var den nåværende eiendommelige blanding av store gaver og fullstendig uvitenhet om hvorledes man skal anvende dem. Det er noe som i mange tilfeller resulterer i unøyaktigheter og mye skade, både blandt medier og dem som går til dem for å få åndelig kunnskap. De som bruker og utvikler deres mediumistiske evner uten forutgående kjennskap til mediumitet og til den gradsforskjel, som bør tas i betraktning i hvert enkelt tilfelle, er som en gymnastikk -lærer, som mener at han kan presse alle sine elever til det ytterste uten å skade noen av dem. En fugleunge, som kastes for hurtig ut av redet, basker med vingene og faller til jorden, hvorimot den, som får lov å vente til dens vinger er sterke nok til å bære den, vil fly mot himmelen.
Etter hvert som kjennskapet til åndelige evner brer seg over jorden, vil de mennesker, som er begavet med slike evner, også få kjennskap til de høyere intelligenser, som fra oven leder dem, og som forstår den spiritualistiske bevegelse; og derved vil de også bedre være i stand til å avgjøre, hvorvidt de ånder de har å gjøre med står på et høyt eller et lavt utviklingstrinn.
Derved vil meget av den forvirring, som hindrer bevegelsens fremskritt, forsvinne.
På livets åndelige planer er det mange lærere, som i århundrer har studert disse ting. De har studert alle livsformer og de mediumistiske evner hos dem som er inkarnerte på jorden. Og de søker på alle måter å åpne en forbindelse, hvorigjennom de kan meddele mennesker den kunnskap, de sitter inne med, og som kan være til nytte for søkende sjeler.
Så mye av den viten de sitter inne med, kan enda ikke meddeles jordens beboere, men etter hvert som disse utvikles i sinn og tanke og får mer forståelse for åndelige ting, vil som også bli gitt dem mer kunnskap om de ting som hører den åndelige verden til."
Slik underviste min nye venn meg om ting jeg ikke viste. Og derfor takket jeg ham og lovet å hjelpe ham. Da ekspedisjonen imidlertid snart skulle starte, dro jeg til jorden for å si farvel til min elskede. Jeg skal ikke oppholde meg ved vår avskjedsscene, og jeg skal heller ikke røpe hvor meget vi ville føle savnet av våre små, flygtige sammenkomster. For selv om de var begrenset av den skranke som var mellom oss, hadde de allikevel vært til stor glede og oppmuntring for oss begge.
Da jeg kom tilbake fant jeg at forberedelsene til vår reise var tilendebrakt, og jeg ble minnet om, at jeg skulle si farvel til min far og mange andre, hvorpå jeg skulle slutte meg til mine ledsagere i den store hall, hvor nå alle var forsamlet for å motta vår store mester, som ville gi oss sin velsignelse og si farvel.
Da det var skjedd, dro vår store skare av sted under hele det forsamlede broderskaps hjertelige og varme tilrop og gode ønsker.
"naturen" er like reell og VIRKELIG PÅ HØYERE PLAN, men består av en lettere materie, men er fast nok når man ER der.
utskriftbar wordversjon av HELE BOKEN OVERSATT TIL NORSK uten bilder link (N)
TILSVARENDE DANSK utskriftbar wordversjon link | (boken kan kjøpes i dansk oversettelse her for ca 200 dkr
