…..på toppen av klippen hvilte vi en stund og kokte te, men kokepunktet var lavt i denne høyden, så teen
varmet oss ikke meget. Vi følte oss imidlertid ikke fullt så trette lenger, så vi tok børen på ryggen igjen og
vaklet videre inn mot det indre av disse fryktelige strøkene. Vi kom snart til en isbre, og her ble det enda
vanskeligere å ta seg fram. Vi hadde ikke brodder under støvlene, ingen isøkser og heller ikke annet utstyr for
tindebestigning. Det eneste utstyret vårt var tauer og våre vanlige filtstøvler, som vi hadde forsynt med hår
under sålene for å få bedre fotfeste.
La meg nevne at i tibetansk mytologi er helvete kaldt. Varmen er en velsignelse for oss, og kulden er det
motsatte. Derfor har vi et kaldt helvete - Og her oppe i fjellene fikk jeg erfare hva kulde ville si.
I tre dager slet vi oss oppover isbreen. Vi skalv i den bitende vinden og ønsket at vi aldri hadde satt våre
ben i disse traktene. Fra toppen bar det nedover igjen mellom tårnhøye klipper. Nedover og nedover! Vi gled og
snublet og fortsatte nedover mot et ukjent dyp. Atskillige kilometer lenger fremme rundet vi et fjell, og foran oss
så vi tett, hvit tåke. På avstand kunne vi ikke avgjøre om det var sne eller skyer, for den var helt tett. Da vi
kom nærmere, så vi at det virkelig var tåke, som løste seg opp i strimer og drev av sted.
Lama Mingyar Dondup var den eneste som hadde vært her tidligere, og han smilte tilfreds:
- Dere ser helt motløse ut, sa han. - Men nå skal vi snart få det morsomt.
Vi så slett ikke noe morsomt foran oss. Tåke. Kulde. Is under bena og frostskyer over hodene. Takkete klipper
som ulvetenner. Og likevel sa Mingyar Dondup at vi snart ville "få det morsomt".
Vi vandret inn i den kalde og klamme tåken og svøpte kuttene rundt oss for å innbille oss at det ga varme. Vi
stønnet og skalv av kulde. Med ett stanset vi og sto som forstenet av forbauselse og frykt. Tåken var blitt varm
og jorden under oss het. De bakerste var ikke nådd så langt og kunne ikke se på grunn av den tette tåken, og de
gikk rett på oss. Vi kom oss litt av forferdelsen da vi hørte Mingyar Dondup le, og nå fortsatte vi som i blinde.
Vi holdt i den som gikk foran oss, og den forreste følte seg fram med en lang stokk. Da var vi på nippet til å
snuble i småstein. Småstein? Grus? Det var altså slutt på isbreen. Før vi visste ord av det, ble tåken
lettere, og endelig var vi ute av den. En etter en ble vi stående helt fortumlet. Da jeg så meg om, trodde jeg at
jeg var frosset ihjel og var kommet til de himmelske marker. Jeg gned meg i øynene, knep meg i armen og følte på
klippen for å kjenne om jeg var levende eller død. Jeg så meg om igjen. Jo, alle de åtte kameratene var sammen
med meg. Var vi alle plutselig kommet til en annen verden? Men da måtte jo også den tiende, han som slo seg i
hjel, ha vært sammen med oss. (det fortelles foran i boken om en voldsm fallulykke som en av ekspedisjonens
medlemmer kom ut i). Hadde vi alle fortjent å komme til den himmelen jeg så foran meg?
Tredve hjerteslag tidligere hadde vi skjelvet av kulde på den andre siden av tåkemuren. Nå holdt vi på å
forgå av varme. Luften dirret, og det dampet av jorden. Like foran oss boblet en bekk opp av selve jorden i skyer
av damp. Rundt oss var grønt gress, grønnere enn jeg noengang hadde sett før. Planter med brede blader sto foran
oss i over knehøyde. Vi var forvirret og redde. Dette var magi, noe som gikk over vår forstand. Da sa Mingyar
Dondup:
- Hvis jeg så ut som dere da jeg så dette første gang, må jeg ha vært et syn verd. Dere ser ut som om dere
tror at isgudene har drevet gjøn med dere.
Vi sto stille og så oss om og var altfor redde til å røre på oss, og han fortsatte:
- La oss hoppe over denne bekken. Jeg sier hoppe, for vannet er kokende. Vi skal gå noen kilometer
lenger, og da kommer vi til et virkelig vakkert sted, hvor vi kan hvile.
Han hadde rett som alltid. Vi gikk 5 km lenger, og så slengte vi oss ned på moseteppet så lange vi var. Vi tok
av oss kuttene, for vi hadde følelsen av at vi holdt på å bli stekt. Her sto det trær som jeg aldri før hadde
sett maken til, og som jeg neppe får se igjen. Alle var overstrødd med blomster i sterke farger. Vin-. ranker
klatret oppover trestammene og hang ned fra grenene. Litt til høyre for den vakre sletten, der vi hvilte, kunne vi
se en liten innsjø, og krusninger og ringer på overflaten viste at det var liv i vannet. Vi var fremdeles
forvirret og følte oss overbevist om vi var blitt overmannet av anstrengelser og flyttet over til et annet
eksistensplan. Eller var vi blitt overmannet av kulden? Vi ante det ikke.
Vegetasjonen var yppig. Nå, etterat jeg har sett litt av verden, ville jeg si at den var tropisk. Der var fugler
av en type som fremdeles er ukjent for meg. Det var et vulkansk område. Hete kilder boblet opp fra jorden, og det
luktet svovl. Mingyar Dundop fortalte at så vidt han visste, fantes det to slike steder i høylandet. Han fortalte
at jordvarmen og de hete kildene smeltet isen, - de høye klippeveggene rundt dalføret sendte den varme luften
oppover. Den tette hvite tåken vi hadde sett, dannet seg når de varme og kalde luftstrømmene støtte sammen. Han
fortalte oss også at han hadde sett kjempemessige dyreskjeletter, som måtte ha tilhørt dyr på tyve til tredve
fots høyde (6-9 meter). Senere så jeg selv slike skjeletter.
Her så jeg for første gang en yeti. Jeg sto og bøyde meg for å plukke urter, da noe plutselig fikk meg
til å se opp. Ti skritt foran meg så jeg denne skapningen, som jeg hadde hørt så meget om. Foreldre i Tibet
truer ofte slemme barn med å si: "Hvis du ikke er snill, kommer en yeti og tar deg." Nå trodde jeg at en
yeti var kommet for å ta meg, og den tanken likte jeg ikke. Vi så på hverandre. Begge var stivnet av redsel i et
øyeblikk som virket som en evighet. Den pekte mot meg med en hånd og mjauet på en underlig måte, som minnet om
en katt. Hodet så ut til å mangle panne, for det skrånet rett bakover fra de kraftige øyebrynene. Haken var
tilbaketrukket, og tennene store og fremtredende. Skallen var temmelig lik hjerneskallen på et menneske, med
unntagelse av at pannen manglet. Hender og føtter var lange og skjeve. Leggene var krumme og armene meget lengre
enn normalt. Jeg la merke til at den gikk på yttersidene av føttene akkurat som mennesker. (Aper og andre dyr av
samme slekt går på innersiden av føttene.)
Mens jeg sto og stirret og kanskje rykket til av redsel, eller av andre grunner, satte yetien i et skrik, snudde
seg og løp av sted. Det virket som om den hoppet på én fot, og følgen var at skrittene virket kjempemessige. Jeg
var heller ikke sen om å løpe - i motsatt retning. Når jeg senere har tenkt på det, er jeg kommet til at jeg må
ha slått den tibetanske sprinter-rekorden ganske grundig.
Senere så vi flere yetier på avstand. De skyndte seg med å komme i skjul så snart de fikk øye på oss, og vi
provoserte dem ikke. Mingyar Dondup fortalte oss at yetiene var et tilbakeskritt i utviklingen av mennesket og bare
levde i de mest avsidesliggende strøk. Vi hørte forresten hyppig snakk om yetier som hadde forlatt høylandet og
var blitt sett i nærheten av bebodde trakter. Vi hørte også at mannlige yetier hadde bortført enslige kvinner.
Det er kanskje en av måtene de formerer seg på. Senere bekreftet noen nonner at en nonne fra klosteret deres var
blitt bortført av en yeti om natten. Men dette har jeg ikke forutsetninger for å skrive nærmere om. Jeg kan bare
si at jeg har sett både voksne yetier og unger. Jeg har også sett skjeletter av dem.
Enkelte mennesker har uttrykt tvil on sannheten av mine opplysninger om yetiene. Mange har skrevet bøker med
gjetninger om dem, men alle erkjenner at de aldri har sett denne skapningen. Det har jeg gjort. Det er ikke så
lenge siden det ble ledd av Marconi, da han påsto at han ved hjelp av radio kunne sende et budskap tvers over
Atlanterhavet. Vitenskapsmenn i Vesten hevdet i fullt alvor at det var utelukket at et menneske kunne reise fortere
enn 80 km i timen, for de ville dø på grunn av lufttrykket. Det har også vært reist tvil om en fisk som var en
"levende fossil". Nå har vitenskapsmennene sett dem, fanget dem og dissekert dem. Hvis folk i Vesten fikk
det som de ville, hadde de også fanget de stakkars gamle yetiene, dissekert dem og satt dem på sprit. Vi tror at
yetiene er drevet opp i høylandet, og at de er utdødd andre steder, med unntagelse av enkelte spredte individer.
Når en første gang ser dem, blir en redd. Neste gang føler en medlidenhet med disse restene fra en forbigangen
tid, som utviklingen har dømt til undergang.
Når kommunistene er jaget ut av Tibet, skal jeg gjerne lede en ekspedisjon av skeptikere og vise dem yetiene i
høylandet. Det vil være et syn verd å se ansiktene på disse store forretningsmennene når de blir stilt overfor
noe som ligger utenfor deres erfaringer. De må gjerne bruke bærere og surstoffbeholdere, jeg vil bruke den gamle
munkekutten min. Fotografiapparater vil fortelle sannheten - det hadde vi ikke i Tibet den gang….
Etter de gamle legendene våre ble kystene av Tibet vasket av sjøene for årtusener siden. Det får en som regel
bekreftet av forsteninger av fisk og andre sjødyr som blir funnet i jorden. Kineserne tror det samme. Yu-tavlen,
som tidligere sto på Kou-loutoppen av Heng-fjellet i Hu-pei-provinsen, beretter om Yu den store, som hvilte seg her
da han hadde skilt vannene etter Syndfloden. (År 2278 f. K.) Dengang var hele China oversvømmet med unntagelse av
de høyeste strøkene. Den opprinnelige steintavlen er, så vidt jeg vet, blitt fjernet, men det finnes en kopi i
Wu-chang-Fu, et sted i nærheten av Hankow. Det finnes også en kopi i Yu-lin-tempelet i nærheten av Shao-hsing-Fu
i Checiang. Etter vår tro var Tibet i sin tid et lavland som lå ved sjøen, men av årsaker som vi ikke kjenner,
brøt det ut fryktelige jordskjelv som fikk enkelte deler av jordskorpen til å synke i havet, mens andre hevet seg
opp som fjell.(se boken JORDENS FJERNHISTORIE I NYTT LYS på denne samme nettside)
Chang Tang-traktene var rike på fossiler, og det beviste at hele dette området hadde vært en strandbredd.
Kjempemessige skjell i livlige farger, underlige steiner og topper av korall var et alminnelig syn. Gull var her
også, vi kunne plukke gullklumper like lett som småstein. Vannet som strømmet opp av revnene i jorden, kunne
variere fra kokepunktet til frysepunktet. Det var et land med fantastiske kontraster. Her var en varm, fuktig luft
som jeg aldri hadde kjent maken til. Noen få skritt borte, på den andre siden av tåkemuren, var det så bitende
kaldt at vi hadde følelsen av at livet ebbet ut og vi frøs til is. Her vokste de sjeldneste av sjeldne planter, og
det var grunnen til at vi foretok ekspedisjonen. Her vokste også frukter, som jeg aldri før hadde sett. Vi smakte
på dem, likte dem og spiste oss mette - men det ble vi hardt straffet for. Magene våre var ikke vant til slik
kost, så vi rørte ikke fruktene etter det.
I løpet av kvelden og hele neste dag var vi ivrig opptatt med å samle urter, og vi lastet oss så tungt at vi
holdt på å segne under vekten. Så tok vi fatt på tilbakeveien gjennom tåken. Kulden på den andre siden var
uutholdelig. Jeg tror nesten at de fleste av oss hadde lyst til å vende om og slå oss ned i det frodige dalføret…..
