Her fra avnittet;
’Tilbake
i tid’
"Mia er en sjarmerende dame som i dag er overlege. Denne
hendelsen hadde skjedd for en god del år siden, og Mia forteller med
egne ord:
- En deilig sommersøndag for et par år siden tok jeg båten ut til
Hovedøya. øya er et yndet utfluktssted for Oslos befolkning. Men det
er også mange turister som drar dit ut for å studere de gamle
klosterruinene som finnes der. Hovedøya Kloster ble bygget av
Cisterciensermunkene i 1147, men ble plyndret og ødelagt på 1500
tallet.
Denne dagen var det mange hundre mennesker på øya for å sole seg, bade
eller studere ruinene. Noen var kommet for å male, mens andre nøyde
seg med å fotografere.
Plutselig skjedde det. Jeg var tilbake i tiden. De eneste menneskene
bortsett fra meg som var å se på øya var munkekledde. De jobbet i en
stor hage med alle slags urter og blomster. I bakgrunnen lå klosteret
slik det hadde vært før ødeleggelsene. Synet varte muligens i ett
minutt eller der omkring. Jeg hadde ikke inntrykk at munkene kunne se
meg, for de passerte meg på en avstand av bare et par tre meter.
Så var jeg tilbake i min egen tidsalder igjen, blant ruinene og et
mylder av sommerbrune mennesker. Dette var for meg en underlig
opplevelse som har gitt meg verdifulle impulser om at det finnes mer
mellom himmel og jord enn det man ellers tror. Heldigvis har jeg fått
greie på at det finnes flere som har hatt lignende opplevelser, for
ellers hadde jeg trodd at jeg hadde blitt “sprø”.
ASTRAL-REISER
Mariannes utenomkroppslige
reiser
Marianne er utdannet innen grafisk design, og har vel kanskje arvet noe
fra sin far når det gjelder både tegneferdigheter og merkelige
opplevelser. Jeg lar Marianne fortelle med egne ord:
- Helt siden 12-års alder har jeg vært interessert i såkalte
paranormale fenomener. Så lenge jeg kan huske, her jeg hatt et åpent
nysgjerrig sinn, og jeg er ganske sikker på at dette er svært viktige
forutsetninger for å kunne klare å utvikle de mer skjulte sidene av
seg selv. Eksakt når jeg ble opptatt av ut-av-kroppen-fenomenet husker
jeg ikke, men etter hvert skred det i hvert fall frem i meg et stort
ønske om å få oppleve dette.
Da jeg var rundt 17 år gammel begynte jeg å trene på å forlate
kroppen. Teknikken jeg benyttet, var enkel: Jeg la meg på ryggen i
sengen, dempet lyset og lukket øynene. Deretter konsentrerte jeg meg
om å slappe fullstendig av. Ganske snart oppsto det en vibrerende
fornemmelse i kroppen, og jeg kunne få følelsen av at den på en måte
hadde svulmet opp. En slags pipelyd, forholdsvis svak, men med meget
høye toner, ble også merkbar.
Jeg trente ikke så veldig ofte på disse tingene, men likevel var det en
viss fremgang å spore. Etter nokså få treningsøkter kunne jeg
fremkalle den vibrerende fornemmelsen uten å ta avslappingsøvelser på
forhånd. Det skulle likevel ikke bli mine mer eller mindre sporadiske
øvelsesstunder som løftet meg ut av mitt fysiske legeme, men en helt
annen teknikk som jeg skulle dumpe borti våren 1988.
Min pappa hadde kjøpt boken Ut ur kroppen av svenske Agnethe
Uppman, og denne slukte jeg på svært kort tid. Forfatteren beskriver
en transeliknende tilstand - en fornemmelse av kroppen som plutselig
kunne komme over henne når hun ligger og slappet av i sengen etter en
god natts søvn. (Hun er altså våken, men kroppen er svært avslappet og
ennå preget av søvnen).
Under forlammelsestilstanden føles det som om kroppen dovner bort, men
likevel er ved full bevissthet. Men man kan ikke røre så mye som en
finger. Jeg ble helt paff da jeg leste om disse tingene. For denne
forlammelsestilstanden har jeg nemlig hatt i årevis! Det har bare ikke
falt meg inn at det kunne være noe som helst paranormalt over dette,
for jeg har snakket med så mange mennesker som opplever dette
fenomenet av og til. Min neste forlammelsesopplevelse kom ganske
snart.
Det var ved halv sju-tiden om morgenen. Klokken hadde ringt, og jeg
skulle slappe av i et par minutter til. Plutselig kom den velkjente
følelsen av å få et blyteppe pakket rundt kroppen over meg, og jeg
tenkte at nå skal jeg ut å fly. Jeg konsentrerte meg om å forlate
kroppen i mindre enn et sekund, og så ble jeg plutselig fjærlett, og
kjente helt tydelig at jeg svevde oppover. Jeg ble imidlertid så
forbauset over at det virkelig skjedde, at det var over like fort som
det hadde begynt. Jeg dalte mykt ned mot kroppen igjen. Jeg tipper at
jeg hadde svevet 10-15 centimeter over kroppen.
Den neste opplevelsen skjedde et par uker etter den første. Jeg hadde
fri fra skolen, og kunne sove så lenge jeg ville. Jeg våknet ved halv
ti-tiden, og kjente meg ganske utsovet. Jeg bestemte meg for i
eksperimentere litt. Ganske snart var tilstanden der, og jeg gjorde
som sist: konsentrerte meg om å sveve oppover.
Til min store skuffelse hendte det
absolutt ingen ting. Jeg ble både irritert og engstelig der jeg lå;
fikk jeg det ikke til lenger? Jeg bestemte meg for å prøve noe annet.
Jeg skulle rett og slett bare stå opp, slik som man står opp med den
fysiske kroppen. Det var ikke noe problem i det hele tatt. Det gikk så
lett at jeg faktisk trodde at tilstanden var avbrutt uten at jeg hadde
registrert det, og at jeg ganske enkelt hadde reist meg opp i den
fysiske kroppen!
Jeg sto på gulvet halvveis vendt fra
sengen. Det var noe som likevel ikke stemte. Jeg skottet forsiktig
bort på sengen gjennom øyekroken, og registrerte at dynen ikke var
slengt tilside. Det måtte den jo være dersom jeg hadde karet meg ut av
sengen i den fysiske kroppen. Med ett følte jeg at jeg ikke var klar
for å se min egen kropp ligge i sengen samtidig som jeg selv sto på
gulvet ved siden av. Det hele kjentes plutselig en smule makabert.
Jeg gikk mot døren, og tenkte at dersom
jeg klarer å bevege meg tvers gjennom døren så er jeg virkelig ute av
kroppen, dersom jeg ikke klarer det, så...
Jeg berørte døren med hendene, den
kjentes massiv ut, men likevel annerledes massiv enn ellers. Den
hadde muligens samme temperatur som hendene mine.
- Dette kan ikke gå, tenkte jeg, men
forsøkte likevel. Og som det “spøkelset” jeg var, gled jeg lett og
elegant tvers gjennom døren! Jeg befant meg nå på gangen, og fant ut
at jeg ville opp i annen etasje. På vei mot trappen fikk jeg faktisk
øye på meg selv i speilet, noe som naturligvis vakte min
nysgjerrighet. Jeg gikk bort til speilet og betraktet det jeg så. Jeg
var en tanke gjennomsiktig.
- Bø, nå er jeg et spøkelse! sa jeg og
skar en grimase til speilbildet. Kroppen jeg nå var iført, var
identisk med min fysiske kropp, bortsett fra at den muligens var noe
kortere. Jeg hadde klær på -en bukse og en genser som jeg ikke
hadde brukt på lenge. Mens jeg sto der og tittet i speilet hendte det
noe merkelig. Jeg ble litt forbauset, men godtok faktisk det jeg så.
Først etterpå, tilbake i kroppen igjen, opplevde jeg hendelsen som
svært pussig. I speilet kunne jeg se at det stod en annen person bak
meg, i den andre enden av rommet. Det virket ikke som vedkommende la
merke til meg. Etter et par sekunder så jeg hvem det var. Det var meg
selv! Iført en bukse som jeg har i den fysiske virkelighet, og en
genser som lignet svært på en jeg har, men i en annen farge.
Helt plutselig befant jeg meg inne på
soverommet igjen, jeg fløy avsted, og duppet ukontrollert opp og ned
som et blad i vinden. På veggene henger det mye rart, og disse tingene
så jeg nå fra alle mulige vinkler, opp og ned og på skrå.
Svupp, så var jeg på plass i mitt
jordiske hylster igjen. Ettersom tilstanden fremdeles var der, kom jeg
meg raskt ut igjen, tvers gjennom døten nok en gang, og ut i entreen.
Nå var det forøvrig ingen ekstrautgaver av meg der. Jeg bestemte meg
for å fly opp trappen, og tok løpefart for å få bedre løft,
eller hva det nå jeg fikk for meg! (Jeg var faktisk engstelig for å gå
rett på nesa!). Halvveis oppe i trappen ble alt plutselig helt svart,
og jeg “våknet opp” vel tilbake i kroppen igjen. Da anså jeg
eksperimentet som vel utført, og sto opp.
I månedene som fulgte hadde jeg mange slike opplevelser, noen ganger så
ofte som et par ganger i uken. Disse opplevelsene, i hvert fall de
fleste av dem, dreide seg stort sett om at jeg beveget meg rundt i
huset. Det hendte som regel ikke noe spesielt, så jeg lar være å
beskrive opplevelser som etter min mening er uinteressante i denne
sammenheng. Men noen opplevelser skiller seg ut:
Jeg “våknet” om natten, muligens grytidlig om morgenen, og oppdaget at
jeg var i tilstanden. Jeg reiste meg opp i sengen med mitt
astrallegeme og støttet meg til sengekanten, idet jeg skrittet over
min sovende samboer. Plutselig kjente jeg hånden hans over min, han
hadde satt seg opp i sengen.
- Hvor skal du? spurte han.
- Jeg, det vet jeg ikke, svarte jeg
som sant var, for jeg hadde egentlig ikke noe bestemt fore. Noe
forfjamset la jeg meg tilbake i mitt fysiske legeme igjen, og så antar
jeg at jeg sov videre.
Da jeg våknet noen timer senere, husket jeg hendelsen. Det første som
slo meg da, var at min samboer både hadde tatt på meg og snakket til
meg da jeg var ute av kroppen. Dette hadde jeg ikke tenkt over mens
det pågikk. Det som skjedde var liksom helt naturlig. Jeg kan ikke
skjønne annet enn at samboeren min også må ha vært ute av kroppen.
Selv kunne han forøvrig ikke huske noe som helst da jeg konfronterte
ham med hendelsen.
Jeg hadde fundert svært på dette med andre dimensjoner, og var veldig
opptatt av å prøve å nå noen av disse dersom de virkelig eksisterte.
Etter at dette med å rusle rundt i huset i astrallegemet hadde mistet
noe av interessen, bestemte jeg for å forta ytterligere eksperimenter.
Og resultatet lot ikke vente på seg.
Jeg hadde havnet i tilstanden, og bestemte meg for at nå skulle
jeg, og umiddelbart forflyttet jeg meg til et helt fremmed sted. Jeg
befant meg i et slags forsamlingslokale. Det var mange fremmede
mennesker der, og jeg la spesielt merke til en 60 år gammel dame i
knallrosa genser og bukse. Hun leide på to små piker på omtrent sju
år. Jeg antar at jeg la merke til dem fordi damens klær hadde så
kraftlige farger. Jeg gikk bort til en litt eldre mann og spurte ham
om dette var astralplanet.
Han svarte bekreftende på dette, og fortalte at han selv hadde stupt
over kjøkkenbenken. Han virket egentlig ganske forvirret. Jeg spurte
hva dette stedet het, og fikk et svar som jeg ikke husker helt eksakt.
Noe med gudehus - i hvert fall noe på “g”. Plutselig var jeg tilbake i
kroppen igjen. Svært fornøyd med eksperimentet, men også svært
forvirret. Jeg kunne nesten ikke tro det jeg hadde opplevd, eller
rettere sagt: at jeg virkelig hadde forflyttet meg til en annen
dimensjon. Jeg forsto ingen ting. Dette som hadde skjedd var uhyre
virkelig, helt annerledes enn den mest livaktige drømmetilstand.
Jeg vet ikke hva som skjer, eller hvor jeg havner, men det er absolutt
ikke snakk om drømmer i vanlig forstand. Kanskje det er snakk om en
hittil ukjent bevissthetstilstand? Eller finnes det virkelig andre
dimensjoner? Jeg har ingen svar, jeg kan bare fortelle om det slik jeg
opplever det. Uansett hva det er eller ikke er, så er det ganske
fantastisk, og det burde virkelig forskes på det.
Det har hendt jeg har kontaktet folk
som jeg treffer på disse “utfluktene”, og ved et par anledninger har
jeg spurt dem om de har forlatt sin fysiske kropp for godt, eller om
de bare er på oppdagelsesreise slik som meg. Noen har bekreftet at de
er “døde”, mens andre nærmest har virket forvirret, som om de ikke vet
det selv. Noen har nærmest virket helt uforstående som om jeg har
stilt et merkelig spørsmål. Kanskje disse har vært totalt uvitende om
sin tilstand? Stedene jeg kommer til er helt alminnelige, med hus og
bygninger, asfalt og natur, og ikke minst mennesker.
En av disse opplevelsene i en annen dimensjon, eller hva det nå er, har
gjort svært sterkt inntrykk på meg. Det er så jeg nesten ikke vet hva
jeg skal tro:
Jeg forlot kroppen, og gikk ut av soverommet. Da jeg kom tilbake
(fremdeles ute av kroppen), la jeg merke til at det hadde forekommet
noen forandringer med hensyn til møbler og andre ting. I en lenestol
satt en ukjent mann, og jeg spurte hvem han var. Jeg husker ikke helt
hva han kalte seg, men det var noe i nærheten av Abub Nebur. Mannen så
skandinavisk ut, så navnet hans passet liksom ikke.
Etter hvert kom det flere fremmede til,
blant annet et par jenter på rundt 20 år. En av dem var på leting
etter en T-skjorte. De brukte visst en 6. sans for å finne forsvunne
ting. Hun som lette etter Tskjorten spøkte om at hun skulle spise
den, for hun pleide å spise alle T-skjorter som hun ikke likte. Jeg
spurte jentene om vi ikke skulle gå utenfor og fly litt for moro skyld
(det er fullt mulig å fly når man er ute av kroppen). Den ene piken så
nesten litt hatefullt på meg. Hun ville tydeligvis ikke ut og fly! Det
slo meg at hun hadde godt utviklede psykiske krefter, og at hun
kanskje ville bruke dem mot meg hvis hun ville. Dette var selvsagt
bare noe jeg antok, men det var som om et instinkt sa meg dette. Jeg
sa ett eller annet for å roe henne ned, og så gikk jeg ut sammen med
den andre piken. Hun het Janne eller Jane. Vi øvde oss på å fly på en
gressplen, noe som var ganske gøyalt. Etter dette kom en periode som
jeg ikke husker noe særlig av. Antagelig uinteressante ting.
Av og til hadde jeg en viss bekymring for mitt jordiske legeme. Jeg var
redd for at jeg hadde vært for lenge borte. Det som var så rart, var
at den fysiske kroppen befant seg liggende og sammenkrøpet i en stol
midt i rommet. Dette opplevde jeg som veldig snodig. Jeg vil igjen
påpeke den vanvittige følelsen av virkelighet, at jeg hele tiden var
fullstendig klar over at jeg var ute av kroppen. Dette var altså ingen
drøm!
Jeg husker ikke hvordan det gikk
til, men med ett befant jeg meg i en slags ventehall hvor det befant seg mange mennesker iført undertøy.
Ingen la spesielt merke til meg. Hallen så litt gammeldags ut. Det
var ganske høyt under taket med søyler og utskjæringer i en mørk
tresort. Jeg fikk øye på et stort speil, og husket Agneta Upmans
opplevelse der hun hadde sett seg selv som et annet menneske, muligens
fra det tidligere liv; i et speil.
Jeg stilte meg foran speilet og sa inni meg at nå vil jeg se noen av
mine tidligere inkarnasjoner! Jeg rakk knapt å tenke tanken ut før
speilet viste meg 7-8 ulike mennesker, én av gangen. Det var både menn
og kvinner, et par av dem bet jeg meg spesielt merke i: en eldre,
sortkledd kvinne som rett og slett virket mentalt forstyrret, eller i
hvert fall helt ekstremt fanatisk innen ett eller annet. Jeg reagerte
med å le hjertelig over dette synet. Husker spesielt øynene hennes.
De var store, stålblå, iskalde og med små pupiller. Jeg forsøkte å få
øye på “Marianne” i denne skikkelsen, men det virket helt fjernt.
Jeg har bestandig hatt evner innen musikk, og periodevis har jeg
komponert en del på piano. Jeg har vært litt nysgjerrig på om jeg har
drevet med dette før, og “spurte” speilet om å få se en
komponistinkarnasjon dersom jeg har levd et slikt liv.
Det jeg fikk se var en mannsperson med langt, mørkt hår. Antakeligvis
en barokk parykk. Han hadde stor mage, og virket svært så selvsikker.
Det rare var at han faktisk snakket til meg! Jeg synes å huske at han
snakket gebrokkent engelsk og italiensk, og at han spurte meg om jeg
snakket italiensk? Jeg spurte hva han het, og svaret var noe sånt som
A-ett-eller-annet med et etternavn som minnet om Titzianello eller noe
lignende. Husker dessverre ikke klarere. Jeg har trålet gjennom
diverse komponistleksika uten å finne et navn som kunne gi noen
aha-opplevelse.
Etter dette befant jeg meg ute igjen, og fløy avsted. Det begynte å snø
idet jeg passerte en stor, katedral-liknende bygning. Utenfor sto det
en mørkhudet, skallet, høy og slank mann med en slags kjortel eller
lang kappe (hvit med gullkanter). Han holdt en lang stav i hånden.
Med ett ble jeg engstelig, og fant ut at nå måtte jeg tilbake til
kroppen min igjen. Så lukket jeg øynene og bestemte meg for at når
jeg åpnet dem skulle jeg forhåpentligvis være tilbake i kroppen. Da
jeg åpnet øynene lå jeg i sengen min, vel hjemme i mitt fysiske
legeme.
En gang tror jeg katten til min samboers foreldre antakelig gikk ut av
kroppen. Det var en lørdag ettermiddag, jeg hadde jobbet, og følte
trang til å slappe av litt. Pus ville også slappe av oppå mine føtter.
Vi lå der og slumret begge to, og med ett kom tilstanden over meg.
Denne gangen kom jeg meg ikke ut av kroppen med en gang. Det var som
om det flommet og rislet kraftige, myke bølger av energi gjennom meg
fra hodet og nedover. Det var en svært behagelig følelse. Jeg merket
fremdeles tyngden av katten oppå bena mine, og tenkte:
- Disse energistrømningene eller hva
dette nå er, må da pus kunne registrere?
Jeg syntes nesten jeg kunne fornemme hvordan energibølgene traff henne
og omsluttet henne. Jeg er svært glad i katter, og forsøkte å sende
en god følelse ned til det sovende dyret.
Litt etter kunne jeg forlate kroppen og gå omkring i rommet. Jeg kom på
at jeg ville forsøke å få kontakt med pus, og gikk tilbake til sengen
igjen. Pus reiste seg opp og strøk seg kjælent mot hånden min. Jeg
tror ikke jeg var opptatt av å se etter våre fysiske legemer, for jeg
kan ikke huske noe spesielt omkring akkurat det. Dessuten var det
ganske mørkt i rommet.
Jeg har funnet det interessant at man visstnok skal være forbundet til
kroppen med en slags tråd. Merkelig nok skulle det gå nokså lang tid
med mange opplevelser før jeg fikk summet meg til å se etter denne
livstråden. Jeg har vel rett og slett vært for opptatt med andre sider
av saken til å huske på slike detaljer.
Første gang jeg så etter den, fikk jeg meg en aldri så liten
overraskelse. Det som tydeligvis skulle forestille livstråden så ut
som en litt gammel, gulhvit ledning med mange knuter på. Jeg husker
jeg
følte meg lurt. Det var en fremmed
person i rommet som sa at jeg var syk. Da jeg kom tilbake til kroppen
igjen, hadde jeg en sterk følelse av at noen rett og slett bare hadde
spilt meg et puss. Neste gang jeg så etter tråden, hadde jeg sagt før
jeg la meg, i håp om at en eller annen skulle høre meg:
- Ærlig talt, nå vil jeg ikke spøkes
med! Jeg vil se tråden slik den virkelig ser ut! Resultatet uteble
ikke, som om det nå var en eller annen som hadde hørt mitt lille
hjertesukk. Kanskje det rett og slett var min egen innstilling til
saken som gjorde utslaget. Ikke vet jeg.
Jeg forlot kroppen, og ruslet rundt
sengen for å se meg i speilet. Så vidt jeg husker, så jeg meg selv
slik jeg virkelig ser ut. Så snudde jeg meg for å se etter tråden.
Den så ut som litt tykt spindelvev, sølvaktig med noe blåskjær. Det
sto en lenestol mellom sengen og klesskapet, og tråden lå liksom spent
over stolryggen, la jeg merke til. Jeg syntes det var en fin
opplevelse å få se den berømmelige tråden, og jeg fikk en sterk
følelse av at vi mennesker er noen kompliserte og dyrebare vesener.
Jeg beveget meg tvers gjennom døren, og
ut på gangen. Jeg fikk øye på meg selv i speilet rett overfor der jeg
sto. Det som fikk meg til å stusse, var at jeg så tilsynelatende
annerledes ut. Dette måtte undersøkes nærmere, så jeg gikk helt bort
til speilet. Det jeg så var en ung jente i 12-14 års alderen,
med langt, nesten hvitt hår samlet i to fletter. Jeg antok at dette
muligens kunne være en tidligere inkarnasjon som ble vist meg.
Jeg husket godt forrige gang et speil hadde vist meg minner fra
tidligere tilværelser.
Plutselig var jeg tilbake i kroppen igjen, men jeg aktet å komme meg
ut av den med en gang. Vel ute på gangen igjen, kastet jeg et blikk
mot speilet. Denne gangen fikk jeg se noe merkelig. Jeg så ut som en
hvitaktig tåkedott med antydninger til øyne.
- Noe så underlig! tenkte jeg og gikk
bort til speilet. Mens jeg stod der og betraktet denne svakt lysende
“tåkedotten” som var
meg, kom jeg plutselig til å tenke på enkelte historier som er blitt
fortalt om tåkeaktige gjenferd med utydelige ansiktstrekk.
Med ett forsvant tåken, og alle detaljer ble helt tydelige. Det jeg nå
så, gjorde et sterkt inntrykk på meg. Det var ikke et menneske, men
likevel visste jeg at det var meg. Jeg hadde hvitaktig hud, litt
store, mørke øyne, og en ganske liten nese. Jeg husker ikke hvordan
munn og ører så ut, men jeg tror ørene manglet helt. Jeg hadde ikke et
hårstrå på hodet, og virket ganske spedbygd. Jeg vil tippe at jeg var
mellom 150 og i6o centimeter høy, og hadde på meg et slags
snekkerbukseaktig, rødt plagg.
Den første tanken som slo meg var:
- Var det altså slik jeg så ut som
sjel? Jeg gikk opp i annen etasje. Her la jeg merke til at det var
mørkere i stuen enn vanlig. Plutselig begynte en vekkerklokke å ringe
på rommet til min lillesøster. Jeg ville se om jeg kunne slå den av.
Klokken sto på sengen sammen med Donald-blader og kosedyr. Det lyktes
meg å slå den av. Notestativet til søsteren min stod midt på gulvet,
og jeg flyttet på dette med tanke på å se om det stemte med den
fysiske virkelighet når jeg kom tilbake i kroppen igjen.
Jeg satte meg ned på stuegulvet med
bena overkors, og tenkte over situasjonen. Jeg la merke til at jeg
hadde veldig tynne ben og armer, og at buksene virket veldig røde mot
den hvitaktige huden min. Jeg antok at jeg fremdeles var i
“sjelekroppen”, og jeg følte en dyp takknemlighet over å evnen til å
forlate kroppen. Det har liksom gitt meg en slags visshet over at vi
mennesker aldri dør, bare forlater et utbrukt hylster. Jeg lukket
øynene og ønsket at noe eller noen kunne føre meg på en liten
omvisning i en annen verden eller dimensjon. Jeg følte at jeg denne
gangen ikke ville dra omkring på egen hånd.
Plutselig var det som om jeg fløy avsted, bakover med hodet først. Det
bølget og suste langs kroppen, og det var som om noen ledet meg.
Muligens en i hver hånd. Det var helt mørkt, så jeg så ikke stort.
Etter en kort reise fikk jeg et øyeblikks glimt av et landskap i
skumring. Himmelen var knall rødrosa i horisonten.
Plutselig var jeg tilbake i kroppen
igjen, men jeg hadde liksom ikke fått ordentlig feste ennå, og den
bølgende, berusende følelsen var der fremdeles. Etter hvert opphørte
susingen og bølgingen, og jeg kunne stå opp i den fysiske virkelighet
igjen. Jeg skyndte meg opp på min søsters rom for å sjekke
notestativet og vekkerklokken. Notestativet stod der, men ikke der jeg
hadde plassert det. Vekkerklokken var der ikke i det hele tatt.
Jeg fortalte om denne hendelsen til en
venn av meg, og han foreslo at vesenet som jeg hadde sett som meg
selv, kunne være et minne fra en inkarnasjon på en annen planet. Det
er jo en ganske interessant teori.
Det har hendt at merkelige fenomener
har oppstått under enkelte episoder under forlammelsestilstanden. Ved
et par anledninger har jeg følt meg som et tusenkilos blylodd i det
jeg har vært ute av kroppen. Det hender også at jeg får smerter i
kjeven og tennene. Av og til får jeg store problemer med å puste. Noen
ganger kan det høres en slags pipetone eller ringelyd.
En gang jeg skulle forsøke å gå ut
gjennom hodet, ble denne pipelyden veldig kraftig. Jeg kjente at jeg
liksom ble sugd opp mot hodet, og denne lyden ble bare høyere og
høyere. Tilslutt var det som om jeg skulle ha stukket hodet inn i en
jetmotor. Det var så ubehagelig at jeg bare måtte avbryte alt sammen.
Det har hendt at jeg under tilstanden
har hørt masse stemmer. Det er omtrent som å høre en pratende
folkemengde på avstand. En gang hørtes det nesten ut som om jeg tok
inn et radioprogram. Noen ganger kan det kile ubehagelig i kroppen som
om noen virkelig holdt en fast og kilte. Enkelte ganger kjennes det
ut som jeg ligger og bokstavlig talt skvulper frem og tilbake inni
kroppen. En bølgende, nesten berusende fornemmelse.
Det har også hendt at vilt fremmede
mennesker har stått og sett på meg ved sengekanten, og at jeg har
støtt på ukjente mennesker i huset når jeg har vært ute av kroppen.
Jeg har til tider virkelig følt meg truet, men jeg har en følelse av at
ingen noen gang har villet noe mer enn å skremme meg litt for moro
skyld.
Det hender at jeg får besøk av små vesener. Disse er på størrelse ned
katter, men kan også være mindre. Det var spesielt før jeg begynte å
benytte meg av forlammelsestilstanden for å forlate kroppen at disse
visittene fant sted. Jeg kunne være i tilstanden, og så dukket det
plutselig opp noe eller noen som jeg ikke kunne se. Dette noe eller
noen løp over meg med en slags frydefull, snattende latter. Jeg fikk
en følelse av at disse vesenene syntes det var skrekkelig festlig med
meg som lå der helt hjelpesløs og ute av stand til å bevege så mye som
en finger. En gang var det noe smått noe om hoppet opp og ned på magen
min. Det høres jo både søtt og komisk ut, men det er nokså ubehagelig
og nifst mens det pågår.
En episode var svært skremmende. Jeg skulle forlate kroppen, og denne
gangen kom det en slags krypende fornemmelse over meg. Jeg så et slags
gulbrunt, svakt lys (bak lukkede øyne), og i neste øyeblikk kjente jeg
en ganske kraftig smerte i hodet. Plutselig smalt det, samtidig som
jeg så et lysglimt. Rett etter avbrøt jeg tilstanden. For første gang
ble jeg redd for at jeg drev med noe som kunne være skadelig. Jeg vet
ikke hva som skjedde, men det har i alle fall ikke gjentatt seg. Jeg
føler meg svært trygg på at det ikke er farlig å gå ut av kroppen
tross alt.
Det hender også at jeg ikke merker noe til forlammelsestilstanden. Jeg
befinner meg bare helt plutselig oppunder taket. Jeg har fundert mye
på hva denne tilstanden egentlig kan være. Jeg regner ned at det er
den som innen skolemedisinen blir beskrevet som søvnparalyse, en
tilstand der de delene av hjernen som styrer det notoriske i kroppen,
sovner før tankedelene. Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal tro. Jeg
opplever tilstanden som et stadium der sjelen og min eventuelle andre,
ikke-fysiske kropp, blir atskilt fra den fysiske kroppen.
Det skjer ofte at omgivelsene er noe forandret når jeg er ute av kroppen
i forhold til den fysiske virkeligheten. Noe jeg finner merkelig er
at jeg kan ta på ting, og de kjennes massive, mens jeg samtidig også
kan bevege meg gjennom dem. Befinner jeg meg virkelig i den fysiske
verdenen i en ikke-fysisk kropp, eller forflytter jeg meg til en slags
parallellverden med andre naturlover?
|