når vi er inkarnert i fysisk stoff har vi normalt ikke evne til å fokusere inn på de neste frekvenser som "livet" overføres til og NOEN vil da i beste fall se dem som 'skygger' eller gjennomsiktige - som bildet t.v skal illustrere. Men folk flest ser overhodet ikke noe på disse nivåer, så lenge de er i den fysiske kroppen.

Her fra avnittet;

’Rolvs iskalde nærhet’

Jeg gjengir historien med Dagnys egne ord:

- Jeg ser at Rolv er alvorlig syk og jeg har en mistanke om hva det kan være, men man snakker helst ikke om det. Han er blitt så mørk under øynene og de har liksom sunket inn. Det er også kommet gulskjær i hvitøyet. Mat tåler han dårlig. Jeg tilbyr min hjelp, men han avslår.

8. november var han i begravelse til en nabo. Da han kom gående oppover veien på vei hjem igjen, sa jeg ham så klart gjennom vindus­ruten. Det lyste så intenst og klart omkring ham. Da forsto jeg at noe var i vente.

Rolv reiser herfra i ambulanse den 14. november. Jeg klarer ikke å ha han hjemme lenger og sier ifra til sykehuset. 16. november vil han hjem for å dusje. Da han går ut døra for å gå tilbake til sykehuset, aner det meg at det er siste gang. Det er grusomt.

 Det var blitt lille julaften 1991. Rolv sa engang samme høst:

- Den som kunne nå i lyset att.

Han nådde lyset igjen klokken 20.20 lille julaften. Jeg vet at han passerte «tunnelen» uten vanskeligheter. Rolv var ikke noe ondt menneske, men en uheldig barndom og ungdom bidro til at han hadde vansker med å godta endringer både på godt og vondt.

Jeg var oppe tidlig den morgenen. Det var som om han sa til meg:

- Du kan begynne å rydde på rommet mitt nå. Jeg har ikke mer bruk for det.

Da visste jeg at vandringen mot lyset var i gang, det lyset og den mildheten som overstrålte alt.

Kari og Bjørn kom med budet, og de fikk budsendt presten, og sammen med ham fikk vi ordnet det viktigste. Det var som om han var med sjøl og hjalp til. Jula forløp på en eiendommelig måte. 3.juledag kom han hit og ble satt på bårehuset. Jeg og flere merket at han deltok. Mens jeg satt på benken kunne jeg kjenne «noe» som lente seg inn til meg på venstre side. Det var en litt ekkel følelse, for jeg  merket en intens kulde. Tiden utover nyåret gikk, men jeg deltok lik­som ikke. Jeg følte jeg satt på sidelinjen og betraktet det hele.

Februar:

Saker og ting begynner å skje. Det er noen som går og tusler på stuegulvet om natta, klosettet er i bruk og lyset blir slått av og på. Jeg ser ingen skrekk ved det, heller det motsatte, for jeg vet hva det er og slår meg til ro.

Verre er det med den intense kulden som smyger langs sidene line. Det kommer iskalde gufser som feier gjennom huset, men  intet vindu eller dør står oppe.

En kveld det hadde vært snørydding utenfor her, så jeg Rolv tydelig der han sto og betraktet snømassene. Ansiktet fikk jeg ikke tak Det er bestandig vendt bort, det nytter ikke å få tak i det. Verst er det ved middagsbordet. Her dukker han plutselig opp på sin iste plass, men alltid med ansiktet vendt bort. Jeg må ta maten min og gå inn på stua med den for å få ro til å spise.

Holmenkollrennet 1992:

’Idag er det helt umulig. Hopprennet er avlyst på grunn av været. Han er rundt meg over alt, og jeg går nesten på veggen. Det er noe an vil si meg, og jeg gjør alt mulig for å prøve å forstå hva han vil sg. Til slutt tar jeg i min fortvilelse tøflene hans og setter dem ed stolen hans. Så tar jeg boken «Livet etter livet» og leser i den. Da blir det stille.

 Det fortsatte utover våren med merkelige ting. En dag begynte jeg

å pakke klær som jeg skulle sende til Frelsesarmeen. Etter at alt var pakket og klesskapet var tomt, ble jeg ført tilbake som av en usyn­lig hånd. Det viste seg at det var mer klær i skapet. Jeg begynte etter hvert å rydde og forandre på forskjellige ting, og det gikk bra.

 Men en iskald sidekamerat følger meg hele tiden, og gjør det den dag i dag, samtidig som jeg føler hans nærhet. Det var nok sterke bånd som bant oss sammen.

 Jeg besøkte kirkegården mange ganger, men fikk ingen kontakt der.

(for  DET LEVENDE som var i kroppen, det som er det ’indre mennesket’  - er jo ikke DER!! Rø-anm.)

Så snart jeg kom hjem igjen, var han på plass. Senere skiftet jeg ut noen møbler og forandret på soverommet hans. Da ble det noe roligere i huset. Skulle nesten tro at det var han som ville det slik.

 I fjor høst hendte det noe merkelig som jeg ikke vet om har med dette med Rolv å gjøre: Jeg går til sengs en kveld og sovner med en gang, men bråvåkner av et skarpt dunk på vindusruta i stua. Jeg tør ikke stå opp for å se hva det kan være. To dager deretter er Ingrid og Ingar her. Da oppdager vi en stygg flekk på ruta. Den viser kon­turer som kan være både dyr og fugl såvel som menneske. Vi gnir på flekken og prøver med alt jeg har av vaskemidler. Jo mer vi vas­ker og pusser på begge sider, jo fastere sitter flekken. Til slutt må vi bare la den sitte.

Senere på høsten opplever jeg en del ubehagligheter.

 Onsdag før Skjærtorsdag forsvinner «flekkmonstret» plutselig av seg selv, og i påska blir jeg kvitt mine ubehagligheter. Samtidig som det stygge på ruta forsvinner, føler jeg en slags befrielse, og jeg pak­ker ned resten av Rolvs klær uten å felle en tåre. Jeg godtar nå at han er borte, men at han fremdeles er nær på sin måte.

Finn-Eriks tilbakekomst

En god bekjent av meg, Finn-Erik, var flykaptein og arbeidet i flere i Afrika der han var flygersjef i et afrikansk flyselskap og kaptein s DC 9. Hans kone Ragnhild var med. Etter flere år flyttet de imidlertid tilbake til Norge, og Finn-Erik begynte som kaptein i et norsk flyselskap.

For noen år siden førte han et fly som dessverre kom til å representere en av de største flyulykker i Norden. Alle omkom, og dette gjorde selvfølgelig et dypt inntrykk på oss. Det var først og fremst Finn-Eriks død som opptok oss. Selvfølgelig var det brutalt å aksepte­re at over 50 mennesker var drept, men det var jo Finn-Erik vi kjente.

En god stund etter tragedien var Stella og jeg på besøk hos en fel­5 venn av Finn-Erik. Han hadde hatt en interessant samtale med Ragnhild. Denne fellesvennen vår, Gunnar, hadde fortalt Ragnhild jeg var i ferd med å skrive en bok om paranormale hendelser. Dette hadde fått Ragnhild til å fortelle om en hendelse som ikke lå langt tilbake i tiden, men som hun hadde hatt for seg selv av for­ståelige årsaker.

Ragnhild fortalte følgende:

- Jeg hadde vært hos tannlegen litt sent på dagen, og det var blitt litt sent til å gå tilbake på jobben. Da jeg kom hjem og låste meg inn i entreen, hørte jeg musikk fra stuen. Jeg trodde med en gang jeg hadde glemt å slå av radioen før jeg gikk på jobb om morgenen. Da jeg kom inn i stuen, fikk jeg se Finn-Erik sitte ved pianoet s spille noen av sine yndlingsmelodier. Der satt han i levende live iført en grå strikkejakke jeg hadde laget til ham for flere år siden. Da han fikk se meg, stoppet han å spille, reiste seg og gikk mot meg og sa:

-  Så tidlig du kommer fra jobben i dag, Ragnhild! Jeg svarte at

jeg hadde vært hos tannlegen, og det var for kort tid til å gå tilbake på jobben.

Da så Finn-Erik meg rett inn i øynene, smilte med det varme smi­let som bare han kunne vise, snudde seg og gikk tvers gjennom veg­gen og ble borte. Først da ble jeg klar over hva som hadde hendt. Skjelvende satt jeg meg ned i sofaen og lot følelsene få løpe fritt.

Senere, da jeg fikk summet meg såpass at jeg fikk tenkt gjennom hendelsen, trodde jeg at flyulykken og det hele, bare var en vond drøm, men det tok ikke lang tid før jeg var tilbake til hverdagen igjen.

Var det altså slik at døden ikke eksisterte? Dette var noe både Finn-Erik og jeg hadde diskutert mange ganger. Vi var enige om at vi begge trodde på et liv etter døden og på en Guds himmel.

 Finn-Erik kom hjem flere ganger. Sikkert for å overbevise meg om at det etter den fysiske død var et fortsatt liv som på mange måter var likt det jordiske livs Jeg så Finn-Erik som et helt vanlig menneske og ikke som en diffus, gjennomsiktig skikkelse. Etter hver avtok hans besøk, og nå er det en god stund siden sist.

Tenk om de pårørende av alle de omkommende etter flyulykken kunne få oppleve det samme som meg. Da ville savnet og sorgen ikke bli så stor. Jeg har ikke hatt mot til å kontakte noen av dem for å fortelle om dette eller spørre om noen har opplevd det samme.

Jeg vet nå at døden ikke er slutten, men en overgang til noe helt annet. Kanskje begynner et nytt liv etter en stund?

Gjenferdene i restauranten

Tidlig en fredag ettermiddag dro jeg sammen med en del kamera­ter til kroa for å spise middag. Kroa var kjent for å ha et av byens beste kjøkken, og som vanlig bestemte vi oss for vår yndlingsrett, Peppersteak Diana.

Da servitøren hadde tatt opp vår bestilling og gikk tilbake til kjøkkenet, så jeg en liten barneskikkelse som gikk ved siden av henne. Litt senere utpå kvelden, spurte jeg henne om hun hadde

kjennskap til et avdødt barn, men det hadde hun ikke. Hvem det lille barnet på 2-3 år var, vet jeg ingen ting om.

En time senere fikk jeg øye på en eldre, noe overvektig dame som kom inn av ytterdøren. Hun gikk mot en dør inne i restauran­ten og forsvant der. Denne døren kjente jeg. Jeg hadde et par gang­er tatt feil av denne og døren ut til trappegangen når jeg skulle på toalettet. Bak denne døren fantes garderoben til de ansatte, og der befant det seg ingen. Hvor var damen blitt av? Plutselig gikk døren opp, og ut kom den litt eldre og litt tykkfalne serveringsdamen. Hun var iført en sort serveringskjole med hvitt forkle. Dette måtte være en serveringsdame fra fortiden, for ingen bar slik serverings­drakt nå lenger. Jeg fulgte henne med blikket, og da hun nærmet seg døren til kjøkkenet, løste hun seg opp i løse luften. To, tre ganger senere var hun og se ute i restauranten, men det virket som om det bare var jeg som så henne. Ingen av de andre gjestene så ut til å se henne. Noen sekunder senere var hun borte.

Hva var dette? Selv regnet jeg med at damen måtte ha vært en tidligere ansatt. Det virket som om hun var svært godt kjent i res­tauranten.

 Litt senere, da jeg skulle betale regningen, sto damen bak servitri­sen og nikket med hodet hver gang denne nevnte ett tall. Hele tiden kunne jeg merke en intens kulde og en slags elektromagne­tisk prikking i huden, og jeg var helt overbevist om at jeg var i ferd med å oppleve noe helt spesielt (igjen).

Senere på kvelden, da vi tok på oss ytterklærne, kom damen gjennom rommet enda en gang. Nå tok hun et overblikk over res­tauranten, og gikk inn i de ansattes garderobe igjen. Denne gangen fulgte jeg etter, men da jeg åpnet døren, fant jeg rommet tomt! Jeg har vært på denne restauranten utallige ganger både før og senere uten at noen ting har skjedd. Det var kun denne ene gangen jeg opplevde dette.

Pikene på kirkegården

Denne historien skriver seg tilbake til 1980-årene, mens familien ennå bodde på Haslum. Av og til gikk jeg en tur tidlig på lørdag eller søndag morgen. Gjerne ved 7-84iden. Turen gikk ofte til Dælivannet og rundt Godthåp. Så var det å følge Gamle Ringe-riksvei og over i Kirkeveien. Når jeg passerte Haslum Kirkegård, var det ikke så sjeldent at jeg tok meg en tur innom og spaserte opp og ned langs de utallige gravene. Jeg leste navn og årstall på gra­vene etter hvert som jeg ruslet rundt. Det var interessant, for san­nelig ble mange folk gamle før i tiden også, men innimellom var det også mange barnegraver. Jeg gikk og tenkte på skjebnene som gjemte seg bak disse. I dag ville kanskje legevitenskapen ha kunnet redde de fleste av disse barna.

Denne runden på kirkegården var i alle fall en sjelelig avslapping for meg selv om jeg ofte ble dypt grepet og sorgtung over å lese inskripsjonene på barnegravene.

 Det var en eneste gang i mine utallige vandringer på Haslum Kirkegård at det skjedde noe rart. Det var tidlig en lørdag morgen. Jeg husker spesielt at det var på en lørdag, for jeg reagerte på den merkelige stillheten som rådet under denne hendelsen. Rundt klokken åtte om morgenen på lørdager er det vanligvis en god del biltrafikk, og når man da vandrer på Haslum Kirkegård, som gren­ser til to ganske trafikkerte veier, er det umulig å ikke høre lyden av biler.

Denne morgen, en lys og mild vårmorgen, var det merkelig nok ikke ett menneske å se på kirkegården. Derfor skvatt jeg litt da jeg plutselig fikk se to unge jenter som sto og snakket sammen ved gangveien. De var nok mellom 17 og 20 år gamle, og sto og kikket på to graver. Det så ut for meg som om de pratet, men jeg kunne ikke med en gang høre hva de snakket om.

Jeg gikk litt nærmere, og kremtet diskret for at de ikke skulle bli skremt. De reagerte ikke på dette. Så pekte de plutselig på hveran­dre, samtidig som de med andre hånds pekefinger pekte på hver sin grav, og jeg hørte en av dem ropte ut:

-    Går det an da! Da begynte de å le etter ansiktsuttrykkene å dømme, og jeg måtte vikelig smile og nesten le selv. Jeg prøvde, mens jeg forsiktig passerte, å få sett ansiktene deres, men de var hele tiden delvis vendt fra meg. Mens dette foregikk var det helt stille. Ikke en bil var å høre, ikke et vindpust, ikke en fugl, ikke fly­støy fra Fornebu. Kort sagt, ingen lyd. Hva de snakket om seg imel­lom fikk jeg dessverre ikke ta del i. Etter å ha passert dem, og var ti meter unna, ble de plutselig gjennomsiktige, og etter hvert løste de seg helt opp og forsvant. Jeg snudde og gikk raskt tilbake til ste­det hvor de hadde stått.

 Nå kunne jeg igjen høre biltrafikken, og flytrafikken dundret fra Fornebu. Dessuten kvitret vårfuglene. Jeg kikket på gravstøttene, og ble nok mer forundret over å finne at gravene jentene hadde pekt på, begge bar jentenavn. Det merkelige var imidlertid at begge var døde samme måned og samme år. Om det var samme dag, er jeg ikke sikker på. For ikke lenge siden, var jeg en tur på kirkegår­den for å prøve å finne igjen gravene, men jeg fant dem ikke. Det er vel kanskje ikke så rart etter så mange år, men at de er der, er jeg helt sikker på.

 Stemmer fra Nordsjøen

En ettermiddag satt jeg foran radioen for å prøve å få inn noe, bare ett eller annet. Av en eller annen grunn satt jeg altså der og søkte på radioen, noe jeg aldri har gjort siden guttedagene. Den gang lyt­tet jeg på kortbølgen etter kompiser som var radioamatører. Denne gangen hadde sittet og søkt og lyttet noen minutter etter en spesiell stasjon som pleide å sende et jazzprogram omtrent ved denne tiden. Jeg fikk plutselig inn en samtale mellom to menn.

 Denne samtalen fanget min oppmerksomhet fordi den handlet om Aleksander Kiellandulykken i Nordsjøen for flere år siden.

Disse to mennene diskuterte årsaken, og det var da jeg spisset ørene. De mente tydeligvis at det var sabotasje og at det hadde blitt festet en sprengladning til ett av bena til plattformen, slik at den kantret

Den ene stemmen sier til den andre:

- Dette må oppklares. De rette instanser må få undersøke og få klarhet i hva som skjedde! Den andre stemmen:

- Ja men det vil koste for mye penger, og det har ikke vi!

Den første stemmen igjen:

- Vi kan prøve å kontakte president Bush, for USA vil helt sikker bevilge de nødvendige pengene for å få denne saken belyst og opp-klart, for det var jo sabotasje!

Dette var en meget interessant og underlig samtale. Var dette stemmer fra to av de omkomne som ville prøve å oppklare saken? Senere, etter denne hendelsen, har en granskuingsrapport konklu­dert med at ulykken skyltes et tretthetsbrudd i et av stagene på plattformen. Jeg stopper derfor aldri og undre meg over hva disse stemmene handlet om.

Hvor blir gjenferdene av når vi flytter?

På vårparten 1998 skilte Stella og jeg lag, huset ble solgt, og jeg flyt­tet til en romslig blokkleilighet i Asker.

Det tok ikke lang tid før jeg fikk det for meg at noen av gjestene fra huset på Bærums Verk hadde flyttet med. Lyder av dører som ble åpnet og lukket, og følelsen av at en eller annen la seg ved siden av meg i sengen om kvelden gjorde meg meget nysgjerrig. Ved hjelp av et medium og også ved personlig innsats fikk jeg vite at

gjenferdene ikke var blitt med. De hadde også forlatt huset, men hos meg hadde de blitt erstattet med noen andre og særdeles akti­ve gjenferd. Det var Gina Danepikat. Sammen med henne kom også Aidi Immdal. Disse har jeg ofte forbindelse med, og de har fortalt meg mangt og meget. Da jeg spurte Gina om hun skulle følge meg helt til jeg døde, svarte hun benektende på det. Hun for­talte at hun skulle reinkarneres etter tre år. Aidi skulle forlate meg noen år senere for å bli reinkarnert.

Hun fortalte at jeg også hadde en spesiell guide, en slags veileder som hadde vært med meg fra jeg ble født. Denne guiden skulle være hos meg til jeg døde.

 Konturer av et menneske

Jeg fikk en dag forbindelse med Lisbeth som var fra et sted like utenfor Bergen. At det var tilfeldigheter som førte til at jeg fikk muligheten til å intervjue Lisbeth, har jeg vanskelig for å aksep­tere. Det interessante var at vi begge hadde de samme evnene; vi kunne se, høre og kommunisere med personer i åndeverdenen, eller også kalt «dødsriket». Vi hadde begge hatt ut-av-kroppen-opplevelser.

Lisbeth, som er født på midten av 50-tallet, hadde allerede som 15-åring en del paranormale opplevelser som jeg synes er meget interessante. Hun vokste opp i et toetasjes hus med kvistværelse. Vegg i vegg lå et hotell som brant ned til grunnen på 60-tallet. Det omkom to personer under brannen.

En tid etter brannen startet det med bankelyder vesentlig om natten. Lisbeth, som hadde tatt seg jobb som pleiemedhjelper på et sykehus, slet med å sove på grunn av lydene. Bankingen gjentok seg natt etter natt, men etter hvert også om dagen. Når hennes mor hadde te-selskap på formiddagen, kunne banklydene være

svært sjenerende. Men moren fortalte venninnene at bankelydene ville forsvinne så snart Lisbeth kom hjem fra jobben. Og det gjorde det.

Lisbeth ble etter hvert sliten av å bli vekket til stadighet. En natt reiste hun seg opp i sengen, og sa høyt til spøkelset at nå måtte det slutte å banke, for hun skulle tidlig på jobb og måtte få sove. Da ble det stille.

Lisbeth hadde en stor ørelappstol på rommet sitt på kvisten. En kveld så hun tydelig at teppet som lå i den ble flyttet på, og deretter falt ned på gulvet. Plutselig svevet teppet tilbake i stolen, og Lisbeth merket at håret reiste seg på hodet hennes. Nå fikk hun lyst til å se spøkelset, og ba det innstendig om å vise seg for henne. Etter en kort stund skjedde det: I stolen kunne Lisbeth plutselig skimte konturene av et menneske i form av en grå tåke der kontu­rene ble tydeligere og tydeligere inntil Lisbeth ble dødsredd og ropte at hun likevel ikke ville se det. Da forsvant denne tåken øye­blikkelig, og en varm fred senket seg over rommet.

Det spøker i sykebilen

En god venn og nabo av meg som til daglig er flykaptein, hadde noen helt spesielle opplevelser på 70tallet. Roar, som han heter, er født og oppvokst i en kommune i Nordland, der hans far hadde ansvaret både for drosje og ambulansekjøringen i bygda. De helgene Roar var hjemme på besøk, pleide han å hjelpe til med vakttjenesten både på drosjen og ambulansen.

En slik helg ble han budsendt for å hente en mann med hjerte­infarkt. Da sykebilen svingte opp på tunet, kom pasienten rus­lende for egen maskin sammen med sin kone. Selv om han så såpass kjekk ut, ble han imidlertid beordret til å legge seg på båren, og den flere mil lange kjøreturen kunne begynne.

Dessverre ble pasienten akutt verre og døde før de nådde frem til sykehuset. Etter å ha avlevert den døde, startet Roar på veien hjem.

 Mens han prøvde å slappe av på hjemturen, ble han plutselig skremt over at rullegardinen i vinduet mellom sykerommet og førersetet spratt i været med et smell. Dette hadde aldri skjedd tid­ligere. Roar trakk den ned igjen, men etter noen minutter føk den opp igjen. Plutselig hørte Roar en mann som stønnet bak i bilen. Han kikket vantro i speilet, men kunne raskt konstatere at sykebå­ren var tom og setet ved siden av også var tomt. Så for gardinen i været igjen, og stønningen fortsatte med noen avbrekk helt til han kom hjem og fikk satt sykebilen i garasjen. Fra garasjen gikk det en dør inn i huset hvor det var kontor og vaktrom samt et verksted for vedlikehold av bilene. Denne døren var en branndør av stål som ble holdt lukket av en pumpe med et trykk på rundt 12 kilo. Roar gikk videre gjennom en gang og bort til en trapp som fører opp til den private delen av huset.

Han slukket alle lys etter seg, men fant ut at han måtte tilbake for å ta ut nøklene i bilen. Da var alle lysene på, og begge dører som han hadde låst var oppe igjen. Disse dørene hadde nøkkel stå­ende i på innsiden, så det hadde vært helt umulig for andre å låse dem opp fra utsiden. Roar syntes dette var uhyggelig, men låste og slukket på nytt. Da han kom opp i den private delen, ble han møtt av husets hund. Den var helt vill og gjødde på ett eller annet som sto ved døren. Roar åpnet døren og hunden for nedover trappene med Roar etter seg. Da de kom ned var Roar såpass oppskaket at han ville låse opp døren til gangen mot garasjen og slippe hunden inn først.

Nå viste det seg at døren var opplåst igjen, og hunden ble slup­pet. Da Roar etter et par minutter bestemte seg for å følge etter, sto lyset på i gangen igjen, men hunden var ikke der. Den tunge branndøren var også låst opp igjen, men dette kunne ikke hunden ha greid. Slå på lys kunne nok en hund kanskje ha greid, men å vri en nøkkel rundt i låsen og åpne en tung branndør, det var umulig.

Disse fenomenene holdt seg i lange tider fremover og det samme gjorde stønningen i sykebilen.

 Senere ble sykebilen solgt og en ny ble innkjøpt. Da var det plutse­lig slutt på spøkeriene i huset. Om gjenferdet i den gamle sykebi­len også forsvant, vet man ingen ting om etter at den ble solgt.

 Bare tre kilometer fra Roars hjem gikk riksveien nedoverbakke, og nederst var det en meget skarp sving, nærmest som en u-sving. Rett ut her gikk det en stri elv. På dette stedet opplevde Roar mys­tiske ting som gir han kalde grøss ennå.

 Det var en ungjente som bodde i bygda. Hun var psykisk utvik­lingshemmet og tok småjobber med innhøstning av poteter og lignende. En høstdag forsvant hun plutselig. Hun skulle til en gård for å plukke poteter, men da hun ikke kom til avtalt tid begynte man å lete etter henne. Hun var imidlertid som sunket i jorden. Det ble lett etter henne både i skogen og i elven, men hun var ikke å finne.

Langt om lenge tok familien hennes kontakt med en synsk person i utlandet. Etter en tid mottok de et kart som viste veien med den skarpe svingen og elven. På tegningen var det avmerket to kryss i elven. Da det ble lett der, fant man hennes regnfrakk ved det ene krysset, mens liket ble funnet ved det andre krysset.

 Den andre hendelsen skjedde senere. Noen mennesker hadde opp­daget en bil som hadde kjørt ut i elva på samme stedet som den unge piken ble funnet. Roar og broren var ute og gikk seg en tur da de ble innhentet av distriktslegen som kom kjørende i sin bil. Han stoppet og ba dem om å bli med for å hjelpe. Samtidig var Roars far blitt budsendt, og han var allerede på plass med sykebilen da disse ankom. Ute i elven lå en bil på taket. Bare de fire hjulene stakk opp. Roar fikk et tau og hoppet ut i den strie elven og festet dette til bilen. Deretter ble den andre enden festet til en av bilene på veien. Denne fikk dratt ulykkesbilen over på siden slik at Roar kunne få opp døren. Inne i bilen lå det en mannsperson. Roar fikk denne ut ved å dra ham i føttene. Deretter la han mannen over skuldrene og fikk ham ved hjelp av de andre inn på land. Etter halvannen time med hjertekompresjon og munn mot munnmeto­den kunne distriktslegen bare fastslå at mannen var død. Lenge etterpå følte Roar en viss uhygge hver gang han passerte den skar­pe svingen ved den brusende elven.

 En drøy stund etter dette, kom Roar en natt kjørende rundt svingen. Han kjente igjen denne uhyggen som han forbant med de to lik­funnene. Idet han passerte svingen punkterte han på det venstre forhjulet. Bilen trakk ut til siden og begynte å humpe noe aldeles forferdelig. Roar stoppet og gikk ut, og tok en titt på dekket som var helt flatt. Det var svært mørkt, og det virket helt håpløst å skulle begynne å skifte hjul der og da.

Plutselig hørte Roar en stemme som sa:

-Trenger du hjelp? Roar stivnet av skrekk, hoppet inn i bilen igjen fast bestemt på å kjøre de tre kilometrene hjem på felgen. Han begynte å kjøre, men han merket ingen humping. Og da han kom hjem og gikk ut av bilen så han at det venstre fordekket var helt og fylt med luft.

I de årene som har gått har Roar tenkt mye på denne hendelsen, og hvem den ukjente, usynlige hjelperen hadde vært. Var det den unge jenta, eller mannen som han hadde fått på land. Selv tror han at det kanskje var mannen som hadde hjulpet ham i takknemlighet over at Roar hadde brakt liket hans på land. Eller kanskje det var en av Roar sine hjelpere?

Vårt gjenferd forteller om mine tidligere liv

Min datter, Cille, var 16 år i 1995. I den forbindelsen tok hun en dag frem noen saker og ting hun hadde fått til dåpen og til bursda­ger de første årene.

I et fint etui lå et nydelig gullarmbånd med navneplate hvor det stod Cecilie, som er hennes fulle navn. Dette hadde hun fått i dåps­presang fra farmor og farfar. Den gangen hadde det vært ganske romslig og hengt temmelig løst rundt hennes håndledd.

Denne dagen i mai tok hun på seg dette armbåndet. Nå var det svært stramt, og det var såvidt hun fikk det rundt håndleddet. Hun fikk imidlertid igjen både låsen og sikkerhetslåsen, men da satt armbåndet som støpt til håndleddet. Hun lot det bli sittende da hun la seg for kvelden, og stor var forskrekkelsen da hun våknet neste morgen. Da lå armbåndet ved siden av hodeputen. Begge låsene var fremdeles lukket. Cille ble meget forskrekket som rime­lig var. Hun var sikker på at hun hadde sovnet med armbåndet på, og det var overhodet ingen mulighet for at det kunne ha glidd av. Det satt jo som tidligere nevnt, helt stramt rundt håndleddet hennes.

 Samme natt, eller kanskje jeg skulle sagt samme døgn, var det mye uro i huset. Det var stadig skritt i trappen og nedenunder, og det var stoler som ble flyttet på.

Et par av mine elever som var på kurs hjemme hos meg, fortalte at denne kvelden hadde vært spesiell slitsom. De hadde følt ekstra sterke energier i huset, og en av dem hadde sett den gamle damen stående foran en bokhylle nede i tv-stuen. Jeg antok at det var den samme damen som en annen elev hadde sett stående ved min side et par år tidligere på en kurskveld.

Dessverre har det aldri vært meg forunt å se denne damen i mitt eget hus, til tross for at jeg ser personer andre steder. Heldigvis har jeg 2-3 av mine elever som daglig arbeider med healing og kanali­sering, til å gå huset etter i sømmene av og til. De ser ting som bare mine to eldste barn har sett tidligere. I tillegg føler de energiene i huset, som de alle mener er gode.

*

første utdrag | 3.utdrag

For å lese resten, så  kjøp boka eller lån den på biblioteket.

Link til mer om denne boken | mer teori om 'disse nivåer' | ellers mye mer her

mer om temaet på denne video; about confused state after death

GENNEM DØDEN ELLER GENNEM DE PARAFYSISKE VERDENER - om 'diskarnationens/overgangens tema'