se ellers denne om henne

bok av det svenske mediet ASTRID GILMARK; "JAG VET"

+lyd på astrid-boka(Lydboklink)

om den synske Anna Elisabeth Westerlund

de fleste som har levd i Norge de siste 40år - kan ikke ha unngått å hørt om henne som stadig var omtalt i ukeblad.....

les hennes bok som kom ut for mer enn 50år siden; "synsk" eller klikk bildet til venstre

lydfil om den synske INGA TAMNES

Rune kommentar: AEW her er et eksempel på et menneske der de psykiske evner -som dyrene jo i stor grad har som et såkalt instinkt - IKKE er helt degenerert - slik som vi ser hos storparten av menneskene på dets nuværende utviklings-stadie.

Martinus skiller i dette mellom 'lav-psykiske' evner - og 'høy-psykiske evner'. Det som avgjør hvilken av disse 'båser' man kan settes i - er hvorvidt disse evner brukes selvisk - eller uselvisk. For AEWs vedkomne må hun nok i stor grad - i likhet med Marcello Haugen - settes i den uselviske båsen. Dette sees også tydelig i det at hun - jf.boken - arbeidet i mange hjelpe-foreninger -både i oppveksten nordpå, og senere da hun flyttet til Oslo.

At hun gjerne "ville i media" er en annen sak.

litt av lydboken om henne

søk på billigste pris av boken i papir + denne

spes.norsk klarsynt fra før og etter krigen Thomas T All

(senere her også forkortet til AEW)

Det er mitt inntrykk av det er et forholdsmessig større antall mennesker i Nord-Norge som har synske eller såkalte overnaturlig evner. Slik sett ikke så merkelig - i mine øyne - at den kanskje mest media-omtalte synske i Norge på 70-90tallet kom nordfra.

Født på øya Husøy i Hamarøy i 1907, - samme øygruppa som Knut Hamsund bodde deler av livet. Hamsund som i luftlinje bodde ca 13km fra AEW, flyttet fra dette øysamfunnet til Grimstad, mens AEW enda var barn, så tvilsomt om hun hadde noen kontakt til denne kjente norske forfatteren som jo også fikk Nobels litteraturpris. Hamarøy ligger omtrent midt mellom Bodø og Narvik. På ’hennes øy’ var det 7 gårder og ca 50 mennesker i hennes barndom. Det tok 1,5 time med båt og påfølgende vandring å komme til lege for eksempel. Hun hadde selv 4 brødre og 3 søstre, men ingen av dem med såkalte overnaturlige evner. En av døde av spanskeysken da Anna var 20, så det var hårde vilkår å vokse opp i for de aller fleste på den tiden. Barna fikk en ’gammeldags kristen oppdragelse’ – men familien var ikke noen typisk kirkegjengere, selv om det var vanlig at folk på den tiden var ’søndag i kirken’ – skjønt dette var nok mye mer utpreget på sør- og vestlandet. Omreisende pinsevenn-eller indremisjons- predikanter dukket også jevnlig opp skiver hun – hvilket betydde både sang og underholdning utover det daglige slitet.

Disse predikanter fikk også den beste maten i husene, så hun tenkte selv på et tidspunkt at slikt måtte være et greit virke i fremtiden….Men noen vanlig misjonær ble hun jo aldri, men allikevel en budbringer om de metafysiske evners fødsel blant enkelte –og nok gradvis blant stadig flere –på jorden. For selv om disse evner også kan spores i dyrenes instinkter, så vil de - i fremtiden, jf de 'innvidde'/som f.eks. Martinus - komme fram på nytt i fremtidens utviklede mennesker - men da mer som en fremragende INTUISJON.

Faren var bonde med 4 kyr på båsen og fisker, og derav mye vekke, så barna måtte tidlig lære seg å hjelpe til – og å klare seg mest mulig på egen hånd. Hun begynte alt som 7 åring å ’arbeide’ med å legge opp klippfisk på svabergene, og ellers sy og strikkejobber. Men tidlig ble hun slik mettet av slitet og bestemte seg for ikke selv ha barn og familie. Hun var heller et ’bok-menneske’ som tidlig satte pris på bøker og kunnskap, og maste seg til å begynne på skolen året før hun egentlig skulle. I motsetning til mange, så grudde hun seg til dagen da skolen sluttet, og var veldig glad i sin gode lærer skriver hun.

Skolen var på Finnøy, ca 1,5 km i åpen robåt dit– i all slags vær, uten at barna kunne svømme, og ingen redningsvester var i bruk den gangen! Så skytsenglene har nok hatt ’jobb’ å passe på de små og større ungene som gjennom alle skoleårene måtte gjøre denne daglige farlige reisen over hav, der meterhøye bølger truet under høst og vinter-stormene. Slik var det jo på veldig mange steder i de mange øysamfunn langs den norske kysten.

Etter ’barneskolen’, gikk faren - som også var kommunal politiker og jevnlig skribent i lokalavia Lofotposten, konkurs - slik at det ikke var råd til at hun kunne få fortsette på noen videre utdannelse, hvilken hun allikevel tok som voksen mange år senere. Faren hadde lånt penger til en ny og større fangstbåt, men båten ble skadet i drivisen og måtte i dokk og alt dette ble så dyrt at familien ble ’raka fant’.

Allerede som barn startet hun en sanitetsforening, ”Lykken” - på øya, som ellers stort sett besto av voksne kvinner. Dette viser tydelig hennes humane legning, hvilket viser at hennes etter hvert utviklede paranormale sanser , IKKE bare kan kalles ’lav-psyksiske’ – som karakteriseres ved at de er instinktive/ ’dyriske’ (altså en fjern ’arv’ fra dyreriket) og brukes selvisk eller bare som et selvoppholdelsesdriftens redskap.

Hun ble konfirmert i 1922 – like etter at Martinus i Danmark, opplevde sin ’kosmiske innvielse’ – for å sette det inn i en større, global -åndelig tidsramme.

I denne tiden var det også at hun så at nabokona som nettopp var død, stå ved hennes seng flere kvelder på rad. Anna var den eneste av barna som så henne, og dette var skremmende på det tidspunktet, men sett som ganske ’naturlig’ senere i livet. Hennes mor forsto at hun var annerledes, men gjorde ikke noe nummer av det.

Den synske natur-legen, og derav da lokalkjente same-ættede KNUT LUNDE – som bodde lenger nord, i Brøstadbotn- var på sett og vis et forbilde for henne, og de tok henne med til ham en gang hun var syk av en knebetennelse i januar-1923, da hun var 15år gammel. Han gjorde stort inntrykk på unge Anna. Det er nå ganske nylig skrevet en bok om denne naturlegen fra Dyrøy – (her link på det). Det var visst en veldig ’renn av folk’ til ham fra 1900 og utover – og en masse lokalt ’næringsliv’ hadde nytte av trafikken til ham da, omtrent som med alle besøkende hos Joralf Gjerstad de siste årene.

Da familien ble penglens etter båthavariet til faren og gården ble tatt i pant i 1924, flyttet de til Narvik.(Under her er et bilde av båten.) Dette var en ellers tøff økonomisk tid for mange i den vestlige verden, disse påfølgende år etter første verdenskrig - men Annas familie var vant med trange kår. Hun arbeidet da selv som syerske i denne tiden. Drev også med ’spåing i kaffegrut’ – som hun også gjorde på Husøy. Hennes 9år eldre søster Antonie, som var reist til Kristiania/Oslo noen år før, var samtidig død.

Boken om henne forteller også at hun var med i visse spontane eller uhøytidelige spiritisiske sirkler hvor ’glasset går’ – dette da i Narvik. Men ut av det jeg fikk inntrykk av i boken, så var hun helt ubelest og egentlig uvitende om teosofien og åndsvitenskapen, som gjorde sitt inntog i verden på den tiden, og likeledes trodde hun ikke på reinkarnasjon. Og det viser at selv om man har større eller mindre klarsynte evner, så behøver man ikke av den grunn å ha INNSIKT/forståelse for de store utviklingslinjer i tilværelsen, slik også uttalelser fra Gjerstad viser.(Altså forståelse eller innsikt i det tidløse JEG’et som er/var før kroppen, og som er udødelig = livskimet eller sjelen bak alle former for liv, og i de åndelige naturlover og utviklings-mekanismer som leder hele den åndelige evolusjonen.)

<bilder av AE som ung>

Gradvis ble hennes ’syner’ mer påtrengende og vanlige. Hun skriver at hun på den tiden så en liten jente som ble rygget over av en taxi. Senere kunne hun lese om dette og at hun døde av skadene. Slikt ble en belastning å se, forstålig nok.

Etter hvert ble hun trett av syjobbene, og søkte seg på handelsskole i Oslo, og kunne begynne der via hjelpen av sin onkel Johan,(t.v.) i januar 1930. Hurtigruta brakte henne sørover, men ofte lengtet hun tilbake til nord skriver hun. Etter skolen fikk hun arbeide i Oslo, men ville lære mer, så hun tok mer utdannelse som middelskolen som kveldskurs. Dette var en slitsom tid, men arbeide på dagen og skoleslit på kveldene, mens hun bodde i kummerlige forhold i byen. Til 17.mai –36 hadde hun stundenteksamen som privatist i boks, og fikk da bedre betalt jobb, men hybelforholdene var hele tiden elendige.

På denne tiden i Oslo hadde hun metafysiske opplevelser, som bl a gikk på at hun skulle hjelpe kreftsyke, så av det dannet hun en forening med det formålet: ”de sykes venn” – som ble Norges første kreftforening. Hun samlet penger til dette via sine spådoms-evner, under det noe mystiske navnet ’oraklet Marja’. Men ofte var det mangel på penger, og da hun engang ikke hadde nok til hybel-leien, forslo vertinnen at hun som synsk nordlending, kunne annonsere i Aftenposten. Slik tjente hun nok til husleie og videre utdannelse.

Hun ’fikk en åndelig hjelper’ i denne tiden i form av en liten pike hun så etter at hun hadde lagt seg, og da hun tok på henne, kjente hun at hun var virkelig nok og ’fast’. Alle switcher jo til astral-bevissthet i søvnen, og i denne overkoplingen kan man enda ha nok forbindelse til den fysiske hjerne, til at man ’opplever det som fysisk’. Jenta fortalte henne om en tung tid i vente – både personlig som kollektivt. Dette var jo i tiden før 2.verdenskrig, og i ettertid vet vi hvilken tung tid det ble for alle i Norge, og ellers for det meste av jorden egentlig.

Det var et spesielt lys som kom forut for denne ’skytsengels’ – eller hjelpers tilsynekomst forteller hun, og slike ga henne varsler gjennom hele livet, og hun følte at hennes liv var ledet eller skjebnebestemt.

Eget krypinn som ikke var hybel under andre, lykkes hun å flytte inn i juni 1940 i tiden da krigen akkurat var kommet til Norge. Pga stresset som krigen skapte, gikk hennes synske evner nærmest i dvale under krigen. Hun fikk også mageproblemer –enten av psykiske eller fysiske årsaker, og klarte derav ikke helt å fungere i sitt arbeide i Statens kornforretning, som under krigen tidvis hadde lokaler i Slotts-kjelleren! I 1943 var hun også en periode på sykehus.

Hun fikk aldri egne barn, selv om hun periodevis hadde ’kjærester’ (t.v.) – men engasjerte seg heller i ungdomsarbeide, og stiftet på 50tallet en fritidsklubb for ungdom i området rundt Grønnegata i Oslo, hvor i hun bodde da og resten av livet. Hun brukte sin egen lille leilighet som ’klubblokale’ for denne gjennom 6år faktisk, for at de skulle slippe å ’reke gatelangs’. Natt som dag ble brukt til alle som trengte hennes hjelp.

Hele livet var hun opptatt av sjakk-spill, som hun også mente var god for konsentrasjonen.

Vi kan forstå at hun var kommet langt i den prosess som ALLE mer eller mindre er inne i, og som Martinus kaller ’polforvandlingen’ – hvilket vil si at den ’motsatte pols egenskaper’ gradvis integreres i individet. For en kvinnes del, vil det si at de maskuline, utadrettede virksomheter blir fokusert i interessefeltene. Hun ga ofte uttrykk for skepsis til det å være par, hvilket alle brevene om folks ekteskapsproblemer hun mottok understreket.

Som et kreativt menneske utviklet hun også skape-evnen i å lage skulpturer av mennesker i leire, ved siden av sin litterære kreativitet, i det hun jo utga flere bøker gjennom årene. I boka ’synsk’ (1972) forteller hun om en rekke overnaturlige opplevelser hun har hatt.

Hun lot seg jevnlig bruke av forskjellige parapsykologisk foreninger i Norden i –67 og fremover; i –74 var hun helt til Japan, for å bli testet av en slik gruppe der. Det var en ’spåkunde’ som hun hjalp og som flytta dit –som sto bak denne invitasjonen, men Japan var langt fremme på det området alt dengang – da de faktisk hadde en avdeling på universitetet i Tokyo for dette! Hun testamenterte sin hjerne til forskning, men de fant ikke noe spesielt med denne, og det er jo logisk nok når man forstår at det ikke er ’hardwaren’ eller det fysiologiske som bestemmer om man ’er synsk’, men derimot ’programmet’ som kjøres, og DET er jo like lite fysisk som et dataprogram er ’fysisk’. Det er av ånd eller ’elektrisk’.

*

utdrag fra boka om henne ellers:

”Turid Beth i Allers hadde skrevet om Anna Elisabeth, og hun fulgte henne på mange oppdrag.

Hun var også med den gangen Anna Elisabeth satte sitt navn i stein på Vestlandet, da hun i 1980 fant de to ungdommene fra Voss, Rune Chr. Eriksen og Arne I. Mala. I et halvt år hadde de vært savnet. Anna Elisabeth hadde vært kontaktet, og hun hadde angitt at de hadde kjørt bilen sin av veien og i Sørfjorden i Hardanger. Men en billettør på ferja mellom Kinsarvik og Kvanndal mente han hadde sett de to ta ferja over til vestsida av fjorden. Derfor hadde letingen vært konsentrert om fjorden ved Kvanndal hele sommeren, og til og med miniubåter hadde vært satt inn.

Det ble ikke lagt vekt på Anna Elisabeths syn, men til sist skulle det likevel bli hun som fant dem.

Dette var en av de hendingene som Anna Elisabeth hadde i sitt repertoar av heltefortellinger, og som hun brukte ofre. Jeg har hørt fortellingen mange ganger, i mange versjoner, både av Anna Elisabeth selv og av andre. Hun fortalte den gjerne når hun ville overbevise tilhørerne om at vitner ikke alltid er å stole på, men at hun var det. Men slik forteller Turid Beth den:

Vi skulle bare ta en kort høstferie, Anna Elisabeth og jeg, og hadde bestilt rom på et høyfjellshotell. En telefon kvelden før fikk oss til å forandre planene. I stedet kjørte vi til Voss, til et møte med lensmannsbetjent Eiliv Lønningen fra Ullensvang og to pårørende. De ønsket Anna Elisabeths hjelp med å finne de to unge menn som det var blitt lett etter. Anna Elisabeth beskrev ennå engang ulykkesstedet og tegnet en kartskisse. Dermed bar det videre til Ullensvang ved Sørfjorden i Hardanger, der vi møtte lensmannen.

Sammen med ham kjørte vi mot Odda. Jeg glemmer aldri den nærmest fortettede stemningen i bilen. Mormoren til den ene savnede og moren til den andre fulgte etter i en annen bil med en annen lensmannsbetjent ved rattet. Selv satt jeg med Anna Elisabeths kartskisse på fanget og fulgte med. Da vi passerte den grå garasjen, ba jeg Lønningen sette ned farta, for nå var vi snart på det stedet Anna Elisabeth hadde angitt.

Anna Elisabeth hadde beskrevet: ’ulykkestedet som ”et nes med et hvitt tårn som ikke er et kirketårn”. Det viste seg å være en fyrlykt! Funnene på stedet var det jeg som gjorde først. Jeg kikket ned på fyrlykta, over støpekanten på vegen, og tok opp noe «metalskrap». «Uff, alt folk finner på å kaste fra seg,» sier jeg, og vil slenge det vekk. Det viste seg at det var pyntelistene fra en bil jeg sto med i hånden. Ved nærmere undersøkelser var det flere tegn som tydet på en utforkjøring.

Dermed klatret de to lensmannsbetjente ned den bratte ura, og de kom tilbake med en handfull reklame-fyrstikkesker fra Voss Brukthandel. Den ene av de savnede var eier av denne forretningen. Etter mye strev fikk vi tilkalt dykkere. Før de gikk ned, sa Anna Elisabeth til dem: «Jeg får en slags kjøkkenfølelse av det der nede. Se om det står et hvitt kjøleskap eller en hvit komfyr nær bilen.»

Senere samme kveld spiser Anna Elisabeth og jeg middag på hotellet. Hun var urolig. Slapp kniv og gaffel, tok seg til hodet og sa: «Nei! Nå må de være forsiktige. Stroppen holder på å ryke.» Jeg ba henne roe seg ned, og spise litt. En time senere ble jeg kalt til telefonen. Det var lensmannsbetjenten som fortalte at de hadde hatt problemer da de forsøkte å heve bilen. «Det har Anna Elisabeth allerede fortalt,» var mitt svar.

Etter at dykkerne hadde funnet bilen på 25 meters dyp, bekreftet de at på hver side av bilen lå det en hvit komfyr og et hvitt kjøleskap som noen måtte ha dumpet fra veien en mørk kveld. De to savnede satt fortsatt i bilen i sine sikkerhetsbelter.

På hedersplass på Anna Elisabeths vegg i Grønnegata hang et stort tinnfat som hun hadde fått fra familiene til de to ungdommene. På fatet står inngravert:

Anna Elisabeth Westerlund

Den hjelpa du gav oss

aldri me gløymer.

No berre minne

hjarta vårt gøymer.

Signe minne om Rune Chr. og Arne.

Helsing familiane Eriksen og Mala

Marie Tho.

Alle oppslagene om Anna Elisabeth, positive som negative, bidro til å gi henne kjendisstatus. Selv om vi ser på aviser og ukeblad som «øyeblikksmedier» som blir lest også kastet, så er det ikke den hele og fulle sannhet. Det som står i avisen, kan gjemmes og tas fram. Det er Anna Elisabeths etterlatte brev et tydelig bevis på. De menneskene som var opptatt av henne, samlet på utklipp om henne. Derfor møter jeg i brevene ikke bare henne som samleobjekt, men til min overraskelse også meg selv. I et brev som Anna Elisabeth får fra en mann, blir hun pent takket for at hun har hjulpet ham med å bli kvitt en ubehagelig svimmelhet. Til sist i brevet skriver han:

Takk Anna Elisabeth for at De sa Kjære venn i brevet.

Derfor tok eg frem Bladet NÅ der De sitt sammen med universitetslektoren i Bergen. Eg har ofte beundra deg på dette billede, og i mitt indre gav eg deg en øm og varm klem kjære deg.

Dette under er en del-kopi av art. om henne fra BT:

Norges mest kjente synske (nrk-omtale) "Anna Elisabeth Westerlund er Norges mest kjente synske person, og har hjulpet mange pårørende til å finne sine savnede. Forfatter Bente Alver - bildet rett under her fra AEB's begravelse - har fulgt den spesielle kvinnen og vil bevise at det finnes en sjette sans.

fra Bente Alvers minnetale over her.

Westerlunds siste hilsen?

Kameraet gikk av uten at fotografen rørte ved det - på bildet t.v. blåste lysene hver sin vei. Hva skjedde i Anna Elisabeth Westerlunds begravelse?

av Siv Sæveraas (Denne saken er hentet fra BTMagasinet 11. oktober 2009. )

Daværende VG-fotograf Tom Egil Jensen hadde tatt oppstilling på galleriet i Vestre gravlund kapell for å dekke begivenheten. På grunn av lite lys, hadde han plassert kameraet sitt på et stativ.

Mange år tidligere hadde Jensen, da han jobbet i Demokraten, vært på spøkelsesjakt med Westerlund. Han hadde stilt seg undrende til at hun kunne forutse sin egen død, og Westerlund sa da til ham:

«Etter min død skal du få et tegn fra meg».

Under Bente Alvers minnetale konstaterte Jensen med forbauselse at kamera gikk av, uten at han berørte det. Da han kom tilbake til avisen oppdaget han at et av bildene på filmen skilte seg ut fra resten: Lysene på kandelabrene på hver side av Alver blåste oppover og utover - i hver sin retning.

- Avisen undersøkte om det kunne ha vært noe spesielt med trekken i rommet på dette tidspunktet. Det var det ikke. Det som hendte er rett og slett uforklarlig, sier Tom Egil Jensen.

"et nes med en hvit fyrlykt like nord for Tyssedal"

KAMERATENE RUNE OG ARNE HADDE VÆRT BORTE I ET HALVT ÅR. Enorme områder var saumfart - både over og under vann. Så kom Anna Elisabeth Westerlund og «så» en hvit fyrlykt. Olaf Johan og Ingrid Eriksen fikk et svar.

«Jeg ser et hvitt spir på et nes, noen tømmerstokker og noen bygninger som er vendt mot sjøen. Like bortenfor neset ligger de, på en hylle på 25 meter dyp. Jeg får en kjøkkenfølelse, jeg tror det ligger et kjøleskap eller en komfyr ved siden av bilen ».

Omtrent slik falt ordene da Anna Elisabeth Westerlund satt på lensmannskontoret i Ullensvang en septemberdag i 1980 og la frem sitt syn. Ingrid Instøy Eriksen - mor til Rune - satt storøyd og kjente pulsen stige.

Hva foregikk under den mørke panneluggen over bordet? Skulle denne bestemte, konsentrerte kvinnen klare det ingen etterforskere, letemannskaper, manngarder, miniubåter, synske og atter synske hadde klart på et halvt år - bare ved hjelp av tankens kraft?

Dag og natt - helt siden 30. mars - hadde Ingrid Instøy Eriksen bare hatt én tanke i hodet: Å få et svar på hva som hadde skjedd med yngstesønnen hun hadde så kjær. Skulle hun nå omsider bli fridd fra uvisshetens kvelende lenker?

LENSMANNSBETJENT Eiliv Lønningen i Ullensvang visste om et nes med en hvit fyrlykt like nord for Tyssedal. De dro dit.

Ovenfor neset sto et par naust. Noen lyktestolper lå der også, nøyaktig der Westerlund med skjelvende hånd hadde tegnet inn tømmerstokkene. Det hvite fyret står der fortsatt.

- De ligger der, sa Anna Elisabeth og pekte ned i den svarte Sørfjorden.

Dykkere gikk ned. 26 år gamle Rune Chr. Eriksen og kameraten Arne I. Mala på 21 satt fortsatt fastspent i bilen på hyllen hun hadde beskrevet. Ved siden av bilen lå et kjøleskap.

- Jeg er henne evig takknemlig. Hun ga oss en grav å gå til. Det betyr alt, sier Ingrid Instøy Eriksen.

MINNER DUKKER opp igjen langs den gamle riksvei 13, som for lengst er erstattet med en ny. Den 87 år gamle trebarnsmoren fra Voss og eldstesønnen Olaf Johan Eriksen vet fortsatt ikke hva som egentlig skjedde den skjebnesvangre dagen da Rune og kameraten kjørte i fjorden. Noen mente det hadde gått et snøras.

- Jeg prøver å ikke tenke, sier Ingrid Eriksen, og ser ned den bratte skrenten som stuper rett i fjorden. Flere steder er det spinkle autovernet revet bort. I dag går trafikken i tunnel, like under åstedet.

Hun minnes dagen da sønnen ble funnet. Ikke før hadde bilen med følget fra Ullensvang lensmannskontor stanset på åstedet, skimtet hun en kjent gjenstand i veikanten. Det var en reklamefyrstikkeske fra Runes bruktforretning på Voss. Da visste hun.

- Det var en enorm lettelse for oss alle. Selv om vi hadde gitt opp håpet om at de skulle bli funnet i live, var det avgjørende for oss å få vite hva som hadde skjedd, sier Olaf Johan Eriksen.

Han og moren tror knapt det er mulig for utenforstående å forestille seg hvilket mareritt mennesker som lever i uvisshet og savner sine kjære lever i.

- Jeg hadde ikke et øyeblikks fred, sier Ingrid Eriksen. Hun er overbevist om at uten Anna Elisabeth Westerlund, hadde Rune og Arne aldri blitt funnet.

« Det var ikke bare døde boplasser og graver jeg fikk innsyn i. Det var som å sette en film i revers. De døde steg opp av gravene og ble levende. Og markene rundt om ble befolket og kledd med telt, jordgammer, stenhus eller hytteliknende trehus. Vår nåtid var borte, fordi den ennå ikke hadde innfunnet seg. »

Her ser Anna Elisabeth Westerlund tilbake. Til Tjøllings historie og det gamle Kaupang. Utdraget ovenfor er hentet fra boken hennes, «Telepatiens gåte».

Hva var det med Anna Elisabeth Westerlund? Og hva er det med Snåsamannen, og andre som hevder å «se»?

Ingen har svaret - ei heller Bente Gullveig Alver, professor i folkloristikk ved Universitetet i Bergen. Hun har skrevet biografien om Westerlund, som lanseres i disse dager.

- Vi møter stadig fenomener vi ikke kan forstå, og dem må vi møte med åpenhet. Jeg forstår ikke at dagens forskere på død og liv skal mene at vi har funnet svaret på alt. Hva skal vi forske på om 100 år hvis vi har alle svarene i dag? spør Alver.

Hun beskriver Westerlund som en av våre største «kloke» i det 20. århundre. Med det Westerlund selv mente var en fysisk sjette sans, kunne hun se verden fra oven - i fortid, nåtid og fremtid. Hun kunne se tvers gjennom fjellet og langt under havbunnen.

Men hun var også et sårbart hverdagsmenneske som levde alene i en bitte liten leilighet i Oslo, hvor hun drakk sin kaffe og spiste sin brunost. Hun giftet seg aldri - fikk aldri barn. Hun mente at det å praktisere som synsk ikke ga tid og rom for familieliv.

- Å være synsk eller klok kan oppfattes som uhyre spennende og interessant sett utenfra, men de kloke selv forteller at det er en tung bør å bære. De «ser» så skremmende ting. Slike mennesker møter også mye skepsis. For Anna Elisabeth var det å bruke synskheten et kall. Det var uhyre viktig for henne å bli respektert for den hjelpen hun forsøkte å gi, sier Alver.

HUN VAR TETT på Anna Elisabeth Westerlund fra de møttes første gang i 1971 til Westerlunds død i 1995. Først og fremst som forsker, men etter hvert også som venn.

Da den synske kvinnen døde, overlot hun all skriftlig dokumentasjon til Alver: 16 kartonger fulle av brev, papirer og bilder, samt hundrevis av avis-artikler. I tillegg hadde Alver sine egne notater og time ut og time inn med lydopptak.

- Materialet som er samlet om denne kvinnen, er helt unikt. Kanskje kan det bidra til å gi svar om synske og synskhet i fremtiden - svar på det vi i dag ikke forstår og ikke kan forklare, sier Alver.

Det skulle gå 14 år fra Westerlunds død til boken var ferdig.

- Det var et enormt materiale jeg skulle gå igjennom. I tillegg hadde jeg full jobb. Men det er ikke hele sannheten. Jeg hadde vært så tett på Anna Elisabeth Westerlund at jeg trengte avstand til henne. Jeg gruet meg litt til å ta fatt, sier Alver.

«Jeg ser en taubane og en institusjon. Ikke langt unna er et stort vann omgitt av skog. Jeg ser May Britt sitte ettertenksom på en berghylle. Hun er hvit (naken). I vannkanten skal dere finne noe som tilhører henne. »

Stemningen på rom 708 på Hotel Norge var elektrisk en oktobernatt i 1982. Med skum i munnvikene satt Westerlund, fjern og glassaktig i blikket, som i en slags transe og fortalte hva hun «så» mens hun skriblet sine peilepunkter ned på et ark.

Daværende leder av ettersøknins- avdelingen ved Bergen politikammer, Sigurd Selheim, visste ikke helt hva han skulle tro om det han hørte. Kunne politiet ha tatt sånn feil?

Manisk depressive May Britt Jensen hadde vært savnet i over to måneder. Det var ikke første gang hun forsvant - i sine maniske perioder hadde hun flere ganger dradd til Østlandet. Derfor hadde man konsentrert letingen der. Hun var også etterlyst via Interpol.

Men dette hørtes da vitterlig ut som Svartediket og Isdalen? Selheims kollega Terje Herfindal var enig. En ny leteaksjon ble satt i verk.

I vannkanten, på det stedet Westerlund hadde pekt ut, lå May Britts klær, skjult under 60 centimeter vann.

- DET GÅR IKKE en dag uten at jeg tenker på den saken, sier Sigurd Selheim. I en årrekke hadde han, Terje Herfindal og Bente Alver et samarbeid med Westerlund, der hun bisto bergenspolitiet i arbeidet med å søke etter savnede personer.

Møteplassen var alltid den samme: Rom 708 på Norge. Hun ville ha høyde og utsikt. Før hun kom, måtte ventilene tapes igjen. Og glasset med konjakk, godt blandet ut med vann, skulle serveres utpå natten når hun var helt tappet for energi. Da var det tid for å sjekke peilepunktene hennes mot kartene politimennene hadde med seg.

- Synene hennes kunne være svært vanskelige å tolke. Hun snakket ofte i følelser og fornemmelser. Hun brukte aldri stedsnavn, men anga ulike peilepunkter - som gateløp, fjellformasjoner, hus og grøntområder. Hun var helt avhengig av mennesker med god lokalkunnskap. Derfor ville hun alltid ha politiet med, forteller Terje Herfindal.

IKKE ALLE på Bergen politikammer var like begeistret for denne uortodokse ettersøkningsmetoden. Likevel fortsatte det lille teamet møtevirksomheten gjennom hele 80-tallet

- Jeg gad se den som unnlater å prøve alt når man står der, uten spor, og er vitne til den fortvilelsen pårørende opplever, sier Selheim.

Møtene foregikk dog på fritiden, og de var stort sett alltid bygget over samme lest:

Westerlund ble hentet av Selheim på flyplassen. Fremme på hotellet sørget Bente Alver for at alle hennes behov var ivaretatt. Politifolkene kom til rommet når lyset var fallende, og da startet en samtale om hverdagslige ting.

- Så, plutselig, ble hun fjern. Det var som om hun forsvant inn i en glassklokke, forteller Herfindal.

Da slo Bente Alver på båndopptakeren, og politimennene spisset ører. Helt, helt stille. Noen ganger fikk pårørende komme inn, men best likte Westerlund å jobbe alene med sitt faste team.

- Når vi var ferdige, var all energien sugd ut av oss, forteller Selheim.

«Jeg testamenterer min hjerne til Universitetet i Bergen for forskningsformål. Min synskhet er en fysisk, sjette sans som sitter i pannelappene.»

Der tok hun feil, gitt. I alle fall så langt vi vet i dag. Professor i rettsmedisin ved Gades Institutt, Inge Morild, tar frem en glassplate og holder den opp mot lyset. Den inneholder et syltynt, høvlet tverrsnitt av Westerlunds hjerne.

- Vi fant ikke annet enn normale aldersforandringer.

Westerlund hadde utpekt Morild som ansvarlig for å undersøke hjernen hennes, et oppdrag han noe beklemt sa seg villig til å påta seg. Han hadde truffet henne ved flere anledninger, og var fascinert av den gamle damen.

- Hun var en meget spesiell dame som hadde sine klare meninger om hvordan ting skulle gjøres. Men hun var meget treffsikker, det er helt opplagt at hun hadde evner vi ikke kan forstå, sier Morild.

En gang ville han teste henne, og viste henne en glassbit med en mikroskopisk vevsprøve. Westerlund lukket øynene og fortalte at hun så en ung jente på en beitemark, og mye blod.

- Vevsprøven stammet fra en ung jente som ble drept på en beitemark, forteller Morild.

DA DEN SYNSKE kvinnen døde, måtte Morild ha hjelp fra sine kolleger i Oslo til å få fiksert hjernen i formalin før det var for sent. Noen uker senere kom hjernen til Gades Institutt. Et ekspertteam ble opprettet, hjernen ble skåret i tynne skiver og undersøkt på alle tenkelige måter.

- Det hadde vært langt mer interessant å undersøke den mens hun var i live, sier Morild.

Mens rundt en femdel av hjernen er støpt inn i glass, ligger resten fortsatt i formalin.

Snittene er arkivert og bevart til eventuelle fremtidige forskningsformål. Men professoren vet ikke helt hva instituttet skal gjøre med restene. Vanligvis blir kroppsdeler destruert i en minnelund etter obduksjon.

- Vi kommer vel ikke til å bevare den til evig tid, men vi synes jo det er litt uhøflig å kaste en gave, sier Morild.

«Hans fremtid er mørk, og han vil alltid være blant dårlige venner, dessverre. De skal imidlertid få kraft til å klare påkjenningen - og å avskrive ham ».

Svaret sto på trykk i Allers tidlig på 1970-tallet. En fortvilet mor hadde skrevet til spørrespalten «Kjære Anna Elisabeth Westerlund» for å få råd om hva hun skulle gjøre med sin 12 år gamle sønn som ramponerte biler, stjal penger og søkte dårlige kamerater. Westerlund anbefalte blant annet moren å sende sønnen bort.

Svaret var et av mange som skapte sterke reaksjoner. Den kjente journalisten og forfatteren Arne Skouen tok i Dagbladet til orde for at «dette råtne egget fjernes fra offentlig skrift».

Spørrespalten i Allers var uhyre populær. Hver eneste uke fikk Westerlund plastsekker fulle av brev fra lesere som ville ha svar på de utroligste ting. Frimodig delte hun ut fremtidsprofetier og velmente råd om alt fra sykdomskurer til råd om etikette, oppførsel og bekledning.

Rådgivervirksomheten hennes ble etter hvert så kontroversiell at spalten ble nedlagt etter gjentatte advarsler fra helsemyndighetene.

MEDIA ELSKET Anna Elisabeth, og hun lot seg bruke - og misbruke. Journalister som ringte, fikk et svar, nær sagt uansett hva de spurte om. Når spådommene hennes fra tid til annen ble ettergått i sømmene, var det ikke alltid de stemte.

Hun ble rikskjendis, hyllet i det ene øyeblikket, latterliggjort i det neste.

- Hun tok det svært tungt at hun av noen ble stemplet som kvakksalver. Hennes dypeste ønske var å få aksept i forskermiljøene for ideen om at synskhet var et fysisk fenomen, sier Bente Alver.

- Men hvorfor lot hun seg bruke slik av mediene?

- Hun mente at hvis hun ble sett mye og kunne vise til at hennes synskhet ga resultater, ville vitenskapen begynne å interessere seg for henne. Men det oppnådde hun aldri, sier Alver.

les hennes bok fra -68- femti år siden + den kom ut: SYNSK