14.
DR. MEADE LAYNES OPPDAGELSER.
Dr. Layne og fellene hans holder på at livet på Venus sannsynligvis finner sted i en høyere materieoktav enn det på jorden, det vil si ved en høyere grad av vibrasjon. Ved å nedsette vibrasjonen til samme grad som den i jordiske gassarter, vesker og faste legemer, kan venusianerne, etter som de vil vise seg her i fast eller halvfast form. Det ville kreve mer enn ett enkelt bind å drøfte denne hypotesen til bunns. Dessuten vet vi ennå ikke nok til at en slik drøfting kunne bli fruktbringende, og når det kommer til stykket, tror jeg i grunnen ikke det gjør noen større forskjell enten nå folk fra andre verdener viser seg i fast eller i halvfast form. Det viktigste for oss er å få vite om de eksisterer i det hele tatt. (Alle materiens frekvenser er RELATIVE - altså er de "fysiske" på sitt eget perspektivplan. r-ø-anm)
Dr. Layne sier at de gjør, og at de, foruten å komme til oss fra naboplanentene også passerer oss på vei til og fra de andre systemene i vårt melkevei-univers.
De har løst rom/tids-problemet så meget at reiser mellom stjernene er blitt mulige for dem. Kanskje er tid bare det vi tror det er. Våre tippoldeforeldre ville ha sett på en reise rundt jorden som et foretak som ville kreve hele livet. Vi derimot, betrakter det som en interessant tripp med fly. Raketturer til nærmeste stjerne står for oss som verdensomseilingene gjorde for tippoldeforeldrene våre. Om noen hundre år vil kanskje romreiser også fortone seg for oss som interessante ferieturer.
Dr. Layne gir oss detaljer om de venusianske fartøyene. Stort sett passer de med mange av de iakttakelsene som er blitt gjort og som øyenvitner har bekreftet under ed. Jeg synes derfor de godt kan gå for å være forhåndsopplysninger om noe som om få år ikke vil synes mer fantastisk enn f. eks. radio og fjernsyn.
Dr. Layne mener at Månen er en ubebodd og død planet, men at den hyppig blir brukt til mellomlandinger for rom-skipene. De første reisende fra Jorden til Månen vil ventelig til sin store overraskelse finne en god del installasjoner og utstyr som er brakt dit fra andre planeter til bruk for rom-turister på utflukt. Jeg gjorde meg den umak å lese gjennom en del astronomers skrifter om Månen og fant der fullgode beviser på at der til visse tider virkelig er stor aktivitet på dens overflate. Det gjelder særlig i og omkring krateret Plato som later til å være et slags hovedkvarter der oppe.
George Adamski var den første astronomen som tok bilder av denne måneaktiviteten. Men han er slett ikke den første som har iakttatt lys, bevegelige legemer og signaler, som i og for seg er gode nok bevis på at ukjente vesener hyppig gjør bruk av satellitten vår. Jeg har funnet mange beretninger om den slags, men tviler ikke på at det må eksistere mange flere, gjemt bort i støvete astronomiske arkiver. Om noen kjenner til en eller flere av dem, vil jeg gjerne høre fra dem. De notatene som følger, skriver seg fra den tiden da de første større teleskopene ble tatt i bruk på Jorden og er kopiert fra ulike observatoriejournaler.
11. februar 1824. Et blinkende lys ble sett på den mørke delen av Månen. Det blinket med mellomrom fra klokken 5 til 5.30 om morgenen.
4. juli 1832. En rekke blinkende prikker og streker ble sett i Mare Crisium mens dette befant seg i den mørke delen.
25. desember 1835. Noe som liknet en klar stjerne ble sett i krateret Aristarchus.
13. februar 1836. To rette lysbånd viste seg med skinnende punkter symmetrisk ordnet mellom dem.
18. og 19. mars 1847. Lysende punkter viste seg på den mørke delen.
11. og 12. desember 1847. Et klart blinkende lys sett på den mørke delen.
4. mai 1866. Krateret Linné skiftet fra svart til hvitt. Små tydelige prikker kom så til syne i midten.
9. april 1867. Lite skinnende punkt sett i den mørke delen.
7. mai 1867. Enda et klart lys sett i Aristarchus.
10. juni 1867. Tre tydelige svarte punkter sett nær Sulpicius Gallus. De ble der til 13. juni, da de plutselig forsvant.
6. august til 1. oktober 1867. Merkelige bevegelser sett i krateret Linné.
16. august 1869 til april 1870. Merkelige bevegelige lys og skiftende mønstre iakttatt i krateret Plato
1873. Et stort antall lysende gjenstander krysset Månen.
24. april 1874. Blendende klar gjenstand forlater Månen og farer ut i rommet.
13. juli 1875. Lysende strålebunter som fra et søkelys kommer fra Månens øvre del.
20. februar 1877. En lysstripe trekker seg tvers over krateret Eudoxus.
21. mars 1877. En lysstripe trekker seg tvers over krateret Produs.
23. novem ber 1887. Veldig, opplyst likesidet triangel sett 1 krateret Plato. Bitte små lyspunkter viser seg over hele Månen. De kommer fra ulike kratere, og beveger seg mot Plato, krysser de høye veggene i krateret og forener seg i det flombelyste triangelet. "Hvis en eller annen hemmelig orden holdt møte i Plato den kvelden gjorde den seg ingen umak med å holde det skjult.)
1. april 1893. En lysstripe som fra et stort søkelys stråler ut fra. Månens kant. Det samme gjentar seg den 25. september.
3. mars 1903. Blinkende lys sett i Aristarchus.13. januar 1915. Syv hvite flekker viser seg i Littrow, ordnet som det greske bokstavet gamma.
11. desember 1915. Sterkt lysende flekk observert på nordre bredd av Mare Crisium. Et par dager etter blir det trukket en svart linje tvers over krateret Aristillus.
10. oktober 1916. Rød glød observert i Plato.
29. august 1917. Lysende bevegelig flekk. (Posisjon ikke gitt."
21. februar 1919. Dypsvart linje strekker seg langt ut fra Lexall.
19. mai 1919. Marconi fikk inn radiosignaler i 150 000 meter båndet, ti ganger den største bølgelengden brukt på Jorden. Signalene var regelmessige og lot til å være i en slags kode som aldri ble tydet.
23. november 1920. Strålende lyskjegle blir sendt ut fra Funerius.
I 1871 leverte astronomen Birt inn til The Royal Astron"" mical Society en oppgave over omtrent seksten hundre observasjoner han hadde gjort av lysendriåger, bevegelige legemer, geometriske mønstre og blinkende lys i krateret Plato. Det later ikke til at noen har prøvd å analysere dem. Om det hadde vært gjort, ville vi kanskje nå har forstått litt av et språk eldre enn sensar, og dessuten av de signalene og kodene som de rom-reisende bruker. Det ville ha vært til stor nytte for visse personer på deres første måneferd med den tungvinte raketten de har satt sin lit til.
Endelig har vi så Adamskis forbløffende bilder av fartøyer på tur til og fra Månen, bilder han fikk etter mange hundre forgjeves forsøk. Den 9. mars 1953 kunngjorde professor Sharpley ved Harvard-observatoriet at han hadde oppdaget en tynn, men åndbar atmosfære på Månen. Men alt i 1949 hadde Adamski i sin bok Pioneers of Space forutsatt at Månen hadde en slik atmosfære. (den åndelige vitenskap forteller at månen er et klodelik - og det samme må forstås om man leser om dens fortid slik Semjase logisk forklarer det og som er ref. i boken JORDENS FJERNHISTORIE I NYTT LYS.)
Dr. Meade Layne gir følgende skildring av fartøystyper som bare Venus har:
I. Et halvmåne- eller gummihælformet fartøy, omtrent 15 meter bredt og 6 meter høyt. Det har en slags jet-drift med åpninger universelt montert på hver buespiss. Styringen foregår ved at utblåsningsrørene skifter stilling. Det finnes ingen utvendige styreflater. Dette er en meget gammel flytype som likevel svarer godt til tidens krav.
De sniå flyene bruker flere slags fremdrift. En form for jetdrift brukes meget ennå, trass i at den skriver seg fra langt tilbake i tiden. En ganske liten "vifte"-stråle spiller på en strøm av brennstoff inne i et lukket kammer, og forstøver den automatisk. Det vanligste drivstoffet er luft som blir sugd inn ved fartøyets bevegelse fremover, og så automatisk komprimeres til injeksjonstrykk. Der ingen luft finnes kan det brukes andre stoffer medregnet metaller."
Dr. Layne har aldri lest Scott Elliot og heller ikke de beskrivelsene av vimana'er som står i de gamle skrif tene. Han visste ikke at det i Samarangana Sutradhata finnes en beskrivelse av en liknende maskin som brukte kvikksølv til drivstoff. Da jeg sendte ham en oversettelse av beskrivelsen ble han høyst forbauset. Hans opplysninger gir likevel vekt til teorien om at vimana'en var en tidlig type flygende tallerken og at denne typens fremdrift har vært kjent i årtusener.
"2. Et smultringformet fartøy med et utvendig tverrmål på 40 meter og en tykkelse på 12 meter. Hullet i midten var omtrent 7-8 meter bredt. Disse fartøyene ble stundom kalt for "flygende laboratorier" da de var utstyrt med en mengde forskningsinstrumenter. De er observasjonsfartøyer og blir bare brukt når det dreier seg om kompliserte tekniske observasjoner. Vanlig besetning: 50 mann. Elektromagnetisk fremdrift."
Legg merke til likheten med den "jord-drabanten" som nå konstrueres i Amerika. Den er også smultringformet og avgjort et flygende laboratorium. Den første melding om et fartøy av denne typen, kom fra Cherbourg der en gjenstand som svarte til beskrivelsen viste seg på himmelen tre netter på rad fra 12. januar 1836.
"3. Et sigarformet fartøy, omtrent 35 meter langt og med en største diameter på 8 meter. Det er hovedsakelig et eskorte- og kampskip som bare blir brukt når andre fartøyer skal beskyttes. Normal besetning: 20 mann. Bruker jet-drift innenfor atmosfæren og "primær-drift" i rommet."
Dette synes å svare til den sølvhvite sigarformete gjenstanden som ble sett i følge méd seksten flygende tallerkener over Gaillac i Frank#ike i novembér 1952. Jeg antok at tallerkenene eskorterte den, men etter Dr. Laynes mening var det den som eskorterte tallerkenene. Den veldige lysende "luftundervannsbåten" som kom på siden av et amerikansk rutefly i juli 1948 ble skildret av de to pilotene Chiles og Whitted som minst 35 meter lang og med merkelige blå lys langs siden. Disse antok jeg var utblåsningsrørene for jet-eksosen. Det er jo rimelig å tro at et slikt fartøy ville bruke jet-drift i den lavere delen av atmosfæren der "primær-drift" eller "rom-drift" ville være upraktisk. Jeg skal komme tilbake til disse andre driftsmåtene noe senere.
"4. Et kuleformet fartøy omtrent 35 meter i tverrinål. Lasteskip, som brukes til å frakte last og passasjerer. Normal besetning: 25-30 mann. Elektromagnetisk drift."
Det vrimler av meldinger om slike fartøyer. Uheldigvis er deres likhet med meteorologiske observasjonsballonger så stor, at det ofte må forekomme forvekslmger. Det er sikrest å holde seg til de observasjonene som gjelder kuleformete gjenstander på full fart mot vinden, med en hastighet som er mindre enn meteorenes. Den gjenstanden (fig. 9" som August Roberts fotograferte over New York kan ha vært en av disse.
"5. En mindre utgave av det halvrnåneformete fartøyet med et tverrinål på bare 5 meter. Det er en-setere, men de kan ta to mann hvis det er påkrevd."
Scott Elliot sier de første vimana'ene var to-setere. Kanskje dette er en museumsmodell!
"6. Et kuleformet fartøy med en diameter på 11/) til 2 meter. Det er roboter eller fjemstyrte projektiler fra et annet fartøy. Brukt til speiding når større fartøyer ville tiltrekke seg for stor oppmerksomhet. Elektromagnetisk drift. "
"7. En enda mindre utgave av ovennevnte med et tverrmål på bare 30 centimeter. De blir stundom tatt fra hverandre etter bruk, og blir ofte ofret."
Kanskje var det en av type 7 som lekte sisten med løytnant Gorman over Fargo, North Dakota den 1. oktober 1948. I sin bok The Riddle of the Fly ing Saucers kaller Gerald Heard disse tingestene for " tenkende lys" og mener de ei- ubemannet. Andre forfattere som tror at alt som flyger må ha en fører,har holdt på at det er små 15 cm høye vesener ombord på dem. Gerald Heard prøvde en gang å overb~ise oss om at de ble drevet av intelligente insekter fra Mars! Og en vitenskapsmann, som burde vite bedre" satte frem en teori om små intelligente planter!
Disse tingestene viste seg i store flokker i de siste dagene av Verdenskrig II. De allierte flygerne trodde de muligens var et nytt tysk våpen og døpte dem "Foo-Fighters". De sluttet seg til formasjoner av bombefly, dukket, sirklet og fér omkring dem uten å bry seg det minste om kanonskyttene våre. Etter krigen viste det seg at tyskerne hadde vært like oppskaket og forvirret over dem som vi, og trodde at de var et hemmelig alliert våpen. I det amerikanske flyvåpens arkiver er det en melding fra et bombeflymannskap pm, at en av disse tingestene bante seg vei inn i flyet deres og fløy langsomt opp og ned i det, før den forsvant ut halen. Jeg håper den sendte et godt bilde av besetningens ansiktsuttrykk til moderskipet sitt før den forsvant.
I henhold til Dr. Meade Layne er disse små tingestene lette ålage og ofres villig. De inneholder et enkelt fjemsynsapparat som sender opptak tilbake til moderskipet. Når de har utrettet sitt erend, kan de tilintetgjøres uten å gjøre skade. Her ligger kanskje forklaringen på mange av de gjenstandene som er falt ned fra himmelen og på en del av de "ildkulene" som har eksÉlodert i luften. Da har der gjerne falt ned bruddstykker som ikke synes å ha noe å gjøre med meteorer. Flere ganger har man sett små skiver, eller kuler, lande og så forsvinne i et regn av gnister, uten å etterlate seg annet enn svidd gress som prov på at de virkelig hadde eksistert.
I alle tilfelle later det til at der har vært lagt stor vekt på at (le ikke skulle volde noen skade.
"8. De grønne ildkulene. Dette er apparater som er sendt ut for å motvirke den radioaktiviteten i atmosfæren som tilfeldig løslatt atomenergi er årsak til."
Etter Meade Laynes mening ville de flommene og værforstyrrelsene som vi har hatt de siste årene blitt mye verre hvis de ikke var blitt dempet av disse eiendommelige tingestene som vanligvis viser seg like etter eksperimenter med atombomber. I grunnen vet vi absolutt ingenting om den virkningen disse kan komme til å få på vår verden på lang sikt. Vitenskapsmennene driver på i den fortrøstning at fordi de ikke vet noe så er det ikke noe å vite. Barnet leker med ilden fordi det ikke aner noe om de følgene leken kan få. Slik er det med oss også. Fordi vi har sprengt en del atomer uten at det er skjedd noen større ulykke som direkte kan tillegges ettervirkningen, tror vi at det ikke er noen. Men vi har ikke noe bevis på at det fæle været vi har hatt i det siste og de veldige flommene som har ødelagt store områder i England og Holland - ikke har noe med atomsprengningene å gjøre.
Jeg håper det ikke er noen sammenheng.Men hvis der er, så håper jeg oppriktig at dr. Meade Layne har rett, og at denne vennskapelige mellomkomsten med grønne ildkuler vil fortsette. Det er verdt å legge merke til at de aller fleste meldinger om flygende tallerkener kommer fra områder der det foregår atomforsøk i nærheten, eller der det finnes atombombefabrikker.
Det er en meget gammel tradisjon i de egyptiske; greske, søramerikanske og til dels også i de vest-europeiske forhistoriske overleveringene, at en planet i vårt system en gang ble ødelagt på grunn av at atomets fundamentale krefter ble misbrukt. Den moderne astronomi har regnet ut at der etter reglene for himmelrommets mekanikk burde finnes en planet omtrent av samme størrelse som vår egen mellom Mars' og Jupiters baner.
Men istedenfor en planet er der et felt av kosmisk støv, steiner og rester som kalles Asteroidebeltet. (se forklaringen som pleiadiske kontakter gir og som er ref. i boken JORDENS FJERNHISTORIE I NYTT LYS.)
Hvis der virkelig fantes en slik planet og den plutselig ble ødelagt må det ha hatt katastrofale følger for resten av sol-systemet og særlig for Mars og Jupiter. Det er mulig at våre egne universelle legender om en syndflod og en fryktelig katastrofe da "stjernene falt fra plassene sine og regnet ned over Jorden", kan ha samme opprinnelse. Det navnet som denne knuste planeten har fått, er det samme som Satan bar før sitt "fall fra himmelen".
Dette ville uten tvil forklare den store interessen de flygende tallerkenene viser for Jorden etter at atomenergien ble oppdaget, for solsystemet er tilfeldigvis både deres og vårt hjem.
Meade Layne og gruppen hans gir til slutt en kort skildring av et veldig, torpedoformet hangar- eller moderskip som fører de mindre tallerkenene med seg gjennom rommet og slipper dem løs når det er kommet inn i atmosfæren. De sier det er omtrent 2000 meter langt og har en besetning på 2000 mann, tall som låter helt fantastisk. Ikke desto mindre må det huskes at de svære "spindlene" eller "torpedoene" som visse astronomer har observert og meldt om, ble anslått til å være hundrevis av kilometer borte. For i -det hele tatt å bli sett i en slik høyde, må de ha vært kolossale. Men når problemet om effektiv drivkraft for romskip en gang er løst, tror jeg knapt at størrelsen vil spille noen vesentlig rolle.
"Elektromagnetisk fremdrift" er basert på overskjæring av de naturlige magnetiske kraftlinjene som et planetarisk legeme frembringer. Den kan derfor bare brukes forholdsvis nær en planet eller et himmellegeme. Blir den brukt i lav høyde volder den forstyrrelser i radiosendinger, kompasser og andre magnetiske apparater i nabolaget."
Flere ganger har der vært meldt om "fading" i radioen når flygende tallerkener har vist seg i nærheten. Stundom påvirket de i forbifarten det elektriske utstyret i fly så det sviktet og motorene stanset opp. Det er mulig at dette kan ha hendt kaptein Mantell da han fløy for nær metalluhyret over Godman~plassen.
"Primær drift" er virkelig romdrift, og selv om den kan brukes på en planet, blir den vanligvis bare nyttet når det gjelder hurtig transport over store avstander. Kontrollmekanismen i fartøyene er synkronisert med frekvensen i de universelle energistrømningene som eksisterer i hele verdensrommet, men med noe forskjøvne faser. Det kan enten bli brukt "etterliggende" eller "forutgående" faser, alt ettersom ferden skal gå med eller mot strømningen. Farten avhenger av fasevinkelens gradantall som igjen beror på den mengde "skyggekraft" kontrollen kan skape.
I tillegg til de tre nevnte slags fremdrift, har alle fartøyer også midler til å bli hengende urørlig i luften når det måtte ønskes. En mekanisme skaper da et kjegleformet elektrisk felt som avleder tyngdekraften omkring fartøyet omtrent på samme måte som en paraply holder regnet borte. På den måten blir det meste av vekten opphevd. Det er vanlig åbruke dette spredningsfeltet også under fart for at fartøyets masse skal bli minsket så det blir mer manøvredyktig og krever mindre kraft til fremdrift. Under visse forhold vil feltet forårsake en koronautstråling som gir fartøyet utseende av å være omgitt av et lysende hylster. En slik korona er også vanlig ved fartøyer som bruker elektromagnetisk fremdrift."
Jeg har alt nevnt flere tilfelle der tallerkener ble sett omgitt av glorier eller koronaer av ulike farger og fasonger. Jeg tror at de svære glødende pæreformete tingestene som man har sett hengende urørlige på himmelen, har noe å gjøre med dette.
For eksempel den Mrs. Gladys Keevil den 28. januar 1952 så ved Purewell, Christchurch, Hampshire. Slike tingester blir alltid skildret som "pærer", eller "kjegler" med den spisse enden opp. De flytter seg ikke, men forsvinner bare gradvis. Selve tallerkenen henger da usynlig på den mørke himmelen like over den glødende kjeglen som bare er en lyseffekt eller en luftionisering inne i kraftkjeglen. Når fartøyet drar sin vei, flytter ikke kjeglen seg med, men slukner langsomt etter øyevitners utsagn.
Hvis man kunne redusere vekten av et luftfartøy til null, ville man med det visselig ha løst de fleste problemene angående de plutselige kursendringene og de brå svingene deres. Et legeme med en masse lik null, ville ha like lett for å endre retning ved 3000 km i timen som strålen fra et søkelys når den flakker omkring på himmelen.
I løpet av den tiden jeg har korrespondert med dr. Layne, har han sendt meg flere hundre maskinskrevne sider, ikke bare om flygende tallerkener, men også om visse eksperimenter i høyere og mystisk fysikk. Alle kjente veiskilt er der lengst passert og hva som helst kan skje - og skjer. Jeg ville så gjerne ha kommet nærmere inn på disse tingene her, men hverken tiden eller plassen tillater det. Bare å skildre noen få av disse eksperimentene ville kreve mange bind, og jeg kan bare håpe at de en dag vil bli skrevet.
For øyeblikket må jeg overlate til leseren etter eget tykke, å godta eller forkaste det han har skrevet om romskip. For tiden må en jo bare anse det hele som bruddstykker av forhåndsopplysninger, glimt av fremtiden, eller om man vil, tips om de ting fremtidige bøker om flygende tallerkener vil ta opp. Som flerårig sindig tallerkenforsker har dr. Layne etter min mening krav på å bli hørt. Det han har å si, bør ikke uten videre settes ut av betraktning. Jeg har selv, etter å ha hørt ham, fått påtakelige prov på at mye av det han sier om dé små tallerkenene, det store moderskipet, drivkreftene, fremdriftsmidlene, og særlig de magnetiske sveveinnretningene, kommer sannheten ganske nær.
NOTE
i Sunday Dispatch 20. april 1952: Jeg kom meg ut av sengen for å se hva det var. Jeg fikk øye på en pæreformet gjenstand som hang på himmelen med den tykke enden ned. Den glødet rødt og så ut som den svevde.... vi iakttok den et kvarter inntil den gradvis sluknet ut.