15.
AVFALLSPRODUKTER.
Helt siden det syttende århundre har det falt mye rart ned fra himmelen til skrekk og undring for mange. Det har vært skildret som geléaktig og blodig, som sopp, koks, klinker, antrasit, slagg, aske, gul olje, høyverdig stål, smelteovnprodukter og beholdere. Stundom er disse sakene kommet seilende i fint utførte metallbeholdere, men har vanligvis luktet fælt.
Fra og med år 1800, da den rosenrøde "ekspertalderen" opp-rant, er dertil egnete vitenskapsmenn blitt tilkalt for å kikke, undersøke og sondere og om mulig å identifisere vindfallene. Hvis to eller flere eksperter ble tilkalt, uttalte de seg uten ånøle og som regel i strid med hverandre. Hendte det at noen av dem var i tvil, hadde de alltid det gode gamle begrepet "sopp" å gripe til og var da på den sikre siden.
En gang syntes en tallerken å være i vanskeligheter over Maury Island. Etter et høyt knall falt det noe ned fra den nær stranden. Bruddstykker av det ble senere skiftesvis identifisert som vulkansk stoff, slagg, basalt, smelteovnsrester, ukjent metall etc. Før 1900 ble den slags dropp også vanligvis ledsaget av høye knall, buldrende brak eller "tordenskrall av uvanlig art". Disse knallene kan ha vært en følge av at stoffet under fall fra stor høyde brøt gjennom det man nå kaller "lydmuren".
Ved Maury Island var den tingesten som kastet avfallet for første gang i det 20. århundre så lavt nede at dén kunne sees. Har nå dette hendt senere? Ja, en tropp-sjef og to speidere var ute i nærheten av West Palm Beach, Florida da de så lysglimt fra et skogkledd område. Da de gikk dit for å undersøke, fant de seg snart stående under en hesteskoformet tallerken ca. 10 meter i tverrmål. Maskinen freste og svevde 8-4 meter over bakken. Den var massiv, og omgitt av en korona eller rand av glødende fosforiserende lys. I neste øyeblikk lot tingesten falle, eller skjøt ut, en ildkule som nesten traff tropp-sjefen. Han enten besvimte eller ble overveldet av stanken. Han sa at kulen skinte svakt og svevde direkte mot ham. Han ble noe forbrent. De to speiderne bekreftet det han sa, og hendingen ble livlig kommentert i den amerikanske pressen.
Noe liknende hendte for lenge siden, den 26. oktober 1846, da en flygende gjenstand f6r over Lowell, Massachusetts, hostet, stønnet og kastet ut en stor klump stinkende gelé som var over 1 meter i tverrmål og veiet 200 kilo. Den ble gransket og handsamet uten større begeistring, for den var "ytterst illeluktende". Der kom meldinger om klumpen i lokalpressen, og de uunngåelige ekspertene erklærte endelig at den var - "luktende gelé".
I Annals of Philosophy står det at det i mai 1652 nær Roma, falt ned en klistret gelémasse samtidig som det viste seg et stort lysende legeme. Og i mars 1796 falt det nær Lusatia, også en geléklump fra en flygende "ildkule". En diger klump av klebrigt stoff falt fra himmelen etter at en svær flygende gjenstand hadde eksplodert nær Heidelberg i 1811. Og i American Scientifie Journal står det at der i 1718 falt en klump "geléaktig masse" på øya Lethy, India fra en "ildkule" på himmelen.Dessverre røper ikke noen av disse meldingene noe om hvor det ble av geléen. Smeltet eller fordampet den?
Ble den analysert eller ble den bare liggende der og stinke? Hadde vi fått vite noe om det, ville vi ha kunnet trekke sammenlikninger med noe som hendte den 29. oktober 1952 over Gaillac i Sørvest-Frankrike. Noe stoff som falt ned fra en eskadre på seksten tallerkener som eskorterte en svær "flygende sigar", ble der samlet opp av folk på bakken. Uheldigvis "løste det seg opp" før de fikk brakt det til et laboratorium. Grunnen til at det forsvant vil bli drøftet senere i dette kapitlet. Men slagg, aske, blodliknende regn, geléklumper, metallstykker (ikke meteorer) og isblokker, stundom av blå-is, har virkelig falt, og faller ofte, fra klar himmel.
I 1951 var det et sterkt fall av is" og flere biler fikk huller i taket av klumper så store som ølflasker. Eksperter la skylden på uvanlige tilstander i stratosfæren (de sa ikke hva slags tilstander", mens luftfartsfolk med like stor sikkerhet påsto at det var klumper som var falt av vingene på fly høyt oppe. Til og med blå-is falt!
Tusenvis av utilbørlige gjenstander har falt ned på Jorden, utilbørlige, ikke på grunn av en tvetydig og utuktig natur, men utilbørlige fordi de er blitt utilbørlig bortforklart som meteorer eller kulelyn, enda det ble bekreftet at de ikke var av meteorisk materiale og ingen ennå har klart å komme med en fornuftig forklaring på kulelyn. I 1906 falt det smeltet jern ned i Bramtree. "En bløt kullstoffholdig masse" falt ned ved Kapp det gode håp og da den berørte jorden eksploderte den så voldsomt at braket ble hørt 100 km borte.
Der har kommet "meteoriter" som viste seg å likne ulike legeringer og smelteovnsprodukter. Det har falt uforklarlig askeregn som har formørket hele distrikter i dagevis, enda det ikke fantes vulkaner i virksomhet noe steds akkurat da. Selv merkelige, polerte "marmorsylindre" har falt og boret seg ned i forstadshager til tider da værvarslingen ikke hadde noen meldinger om marmorsylinderbyger som nærmet seg. Ingen værmelding har noensinne lydt på at det i morgen vil bli "stort sett pent vær, litt regn med marmorsylindere mot kvelden, senere muligens askeslagg- eller metallisk nedbør".
Etter London Evening News, så omtrent 100 mennesker den 29. oktober i Gaillac i Sørvest-Frankrike en eskadre på 16 runde tallerkener med den kjente forhøyningen i midten. Tallerkenene eskorterte et luftfartøy av torpedo- eller sigartypen lik den som ble iakttatt fra kaptein Chiles rutefly. (Se side 15.) Det strålte et blåaktig lys fra kantene deres, slik det også gjorde fra vimana'ene. Den flygende sigaren var midt i flokken og gikk i gang med å hive overbord "klare hvitaktige trevler som minnet om glassull".
Dette er første gang en tallerken av torpedotypen er blitt sett i selskap med runde tallerkener. Det vil si at enda to brudd-stykker kan passes inn i puslespillet. Hvis en torpedo flyger, eskortert av skiver, så må fabrikantene av begge typer - som man hittil bare har sett hver for seg - stå på en god fot med hverandre. Ja, man kan gå et skritt videre og si at de to typene må være laget av samme fabrikant. De kommer med andre ord fra samme sted.
Det som hendte i Gaillac er også viktig på grunn av at "stykker av glassullen dalte ned i tretoppene og på telegraftrådene slik at mange av øyevitnene fikk samlet sammen hele dotter av den".
Uheldigvis gikk stoffet i oppløsning og fordunstet før det kunne bli brakt til et laboratorium og analysert der.Jeg har hørt det samme om en liknende mystisk substans som skiller seg ut av kroppen til et medium i trance under en seanse. Det er ikke noe spøkelsesaktig ved dette merkelige stoffet som går under navnet ektoplasma. Det er blitt frembrakt, berørt, fotografert, kikket på i mikroskop og underka~tet hele rekker av analytiske granskinger. Det later til å være fysisk så lenge det varer. Uheldigvis løser også det seg opp og fordunster før en uke er gått, uten å etterlate seg noe spor, ja, som oftest etter bare noen få minutter. Ektoplasma ansees for å være av eterisk natur. Det blir likevel fysisk på grunn av visse biomagnetiske prosesser som ennå ikke er kjent.
Da ektoplasmaet jo kommer fra et levende legeme, reiser det seg et interessant spørsmål om ikke det stoffet som dalte ned fra den flygende torpedoen var ektoplasma som da måtte skrive seg fra et levende vesen, nemlig i dette tilfelle torpedoen selv. Den måtte da være levende og ikke bare en maskin. Om så var, hvorfor ble den da eskortert av tallerkener med mindre de nettopp hadde fanget uhyret på et avsides sted i stratosfæren og var på vei til et melkevei-sirkus med det?
Jeg benekter slett ikke muligheten av himmelske sirkus. For alt vi vet kan denne planeten vår godt være en av manesjene i et veldig tivoli som har muntret gudene i milliarder av år. Å tro at de tar homo sapiens alvorlig er en innbilning av forholdsvis ny dato. De gamle grekerne var mer tilbøyelige til åanta at "gudene skapte menneskene under latterbrøl" - noe som synes å være mer i overensstemmelse med fakta. Å være en kilde til kosmisk atspredelse er da likevel mer konstruktivt og nyttig enn stadig å figurere som avledning for guddommelig grettenhet?
Uansett hva hensikten var med denne merkelige ferden over høsthimmelen i Frankrike, så er det slått fast at noe som liknet ektoplasma dalte ned, ble hengende i telegraftrådene og fordunstet før det kom så langt som til kjemikerens bord, noe som var ytterst beklagelig. Hadde det nådd frem dit, ville sikkert en eller annen ha dekretert, til alles tilfredshet, at det var Sopp/vegetabilsk/animaisk/slagg/harpiks etc. Slik det gikk, sitter vi igjen med inntrykket av en substans som synes å ha alle ektoplasmaets egenskaper.
Man må likevel gå ut fra at forstandsvesener som er i stand til å lage flygende tallerkener, ikke ville bry seg stort med dette fenomenets negative side. Snarere ville de ha prøvd å utnytte de positive og skapende muligheter ved det og brukt dem til slike vitenskapelige vidundere som folk i Gaillac, kanskje tilfeldigvis, fikk et glimt av da dette fiberstoffet dalte ned og fordunstet før en fikk det skikkelig undersøkt.
Før jeg forlater dette snurrige temaet, vil jeg nevne en merkelig hending som ble omtalt i Sunday Express for 1. oktober 1951. To politimenn i Philadelphia ved navn John Collins og Josep Keenan fikk se en stor, kuleformet skinnende gjenstand dale ned på en mark. De tilkalte konstabel James Caspar og sersjant Joseph Cook. Alle fire nærmet seg varsomt det tyste uhyret som lå og glitret i skjæret fra lommelyktene deres. Etter å ha sett på tingesten en stund, tok konstabel Collins mot til seg og tok på den.
"Jeg rørte ved den," sa han etterpå, "og den ble da så å si borte under fingrene mine. De ble klebrige, men ellers var det hverken lukt eller noe annet."
I løpet av de neste 20 minuttene ble tingesten mindre og mindre konkret. Akkurat som fiberstoffet i Gaillac, forsvant den langsomt for øynene deres. Den hverken smeltet eller fordampet, bare forsvant, holdt opp å eksistere. Etter en times forløp var den helt borte. Det fantes ikke noen fordypning i jorden etter den, ikke en gang fuktig gress. Den var der simpelthen ikke lenger. I likhet med ektoplasma, viste den seg og forsvant igjen som om den var laget av "midlertidig materie".
Men la oss komme tilbake til saker og ting vi vet litt mere om. Det høres et brak og et dunk og så er en isblokk på nærmere et tonn plutselig landet i Ungarn, mens bønder og husdyr springer for livet. For isklumper i alle størrelser og kulører er kommet drattende ned fra himmelen, lenge før det fantes stratosfærefly med vingekanter som de kunne tenkes å komme fra. I London Times for 4. august 1847 står det om en 10-12 kilos blokk av pur is som falt ned på en mark nær Cricklewood.
En klump på nesten en kubikkmeter falt ned i Ungarn den 8. mai 1802. I Salina, Kansas, drattet det i 1882 ned en 40 kilos blokk som en kjøpmann på stedet glad pakket ned i sagflis. Is i kubikkmetervis rammet India i 1828, men det merkeligste av alt er, og blir, den is-asteroiden med en omkrets på 6 meter som den 1. august 1849, kom seilende ned fra himmelen over Ord i Skottland etter "et uvanlig sterkt tordenbrak".
Kan hende var det fly høyt oppe i luften, så kjempestore, at isbelegget på vingene deres kunne veie opp til flere tonn? Eller kanskje det finnes litt av hvert som meteorologene ikke kan forklare?
Uhyret over Godman-feltet skulle etter sigende være 2-300 meter i tverrmål. Kanskje vet noen om is i kubikkmetervis som drattet ned et eller annet sted på kloden omtrent den dagen det viste seg? Det er jo ikke sikkert at vedkommende da var oppmerksom på muligheten av en sammenheng mellom de to hendingene!
Hvis der finnes 2-300 meter lange romskip, hvorfor så ikke svære kolosser, ti ganger så store? Asura Maya vimana'en i Samar var 12000 alen i omkrets, hvorfor da ikke tenke seg en med en omkrets på 20 kilometer, for eksempel? Hvis vi småkryp her på jorden tror vi snart kan lage en kunstig satellit, hvorfor da begrense størrelsen av den når Jordens magnetiske felt en gang er blitt overvunnet?
Phobos er omtrent 17 kilometer i diameter. Den og Deimos er planeten Mars' to bitte små drabanter. Vi antar at Deimos bare er halvparten så stor som Phobos, enda det er vanskelig å si noe visst om legemer som selv i de sterkeste kikkerter fortoner seg som to lysende prikker. Der er sagt merkelige ting om disse to, intuitive ting som helst ikke bør sies. Prosten Swift (han som skrev Gullivers reise" sa over hundre år før de ble oppdaget, at Mars hadde to bitte små måner. Var det gjettverk, slumpetreff eller intuisjon? Hvor fikk Swift opplysningen fra?
I sin bok Star of Iii Omen antyder Denis Wheatly at en av disse bitte små "månene" kan være kunstig laget og av samme slag som den jord-drabanten den amerikanske regjeringen nå har planer om. Tidligere hadde Gerald Heard antydet det samme i sin bok The Riddie of the Flying Saucers. Den gangen i 1882 da de "offisielt" ble oppdaget, skrev Mahatma Kuthuami Lal Singh til A. P. Sinnett: "Den indre drabanten Phobos er slett ingen drabant. Den har en altfor kort periodetid."
Hvis vår verden nærmet seg sin skjebnetime og vann ble så sjeldent at det måtte tas omhyggelig vare på, hva ville så den høyst vitenskapelig innstilte menneskeheten gjøre? Den ville prøve å kontrollere været. Det ville være mye lettere å gjøre dette fra noen tusen kilometer ute i rommet, der hele planetens meteorologiske forhold samtidig kunne observeres, enn fra stasjoner på overflaten.
Hva er forresten vær for noe? Vi vet i grunnen svært lite om det, men om vi nå gjorde oss den umak å studere polar- og jordmagnetismen grundig og samtidig å utforske de mystiske magnetiske lagene i den øvre atmosfæren, ville vi ikke da kunne komme på sporet etter mye som vi nå ikke aner eksistensen av, fordi vi slår oss til ro med at endringer i solvarmen er skyld i de syklonene, anti-syklonene, lavtrykkene etc. som opptrer?
Et gammelt foraktet og naivt ordtak sier at Jorden har sitt humør akkurat som vi selv. Er den opphisset, blir det storm og uvær, og er den rolig, blir været godt. Når sammenhengen mellom jordmagnetismen og været er klarlagt, vil kanskje denne gamle myten ikke låte så latterlig som den gjør i dag.
Hvis vi nå om noen årtusen lærer å søke årsakene til vær-skiftet i de høyere luftlag og prøver om mulig å beherske dem der, ville det ikke da være rimelig om vi bygget en veldig drabant med værstasjon ute i rommet der den kunne kretse omkring Jorden og influere på dens "humør"? Det er akkurat hva en utdøende Marsbefolkning kan ha gjort. En kunstig satellit kan brukes til så mangt, ikke bare til militære formål, men også til værkontroll og kartlegging av himmelrommet uten at atmosfæren griper forstyrrende inn, til mellomlandingsstasjon under romreiser etc. Byggingen av en bitte liten kunstig planet kan også bli en god øvelse for menneskeheten hvis den noensinne skulle sette i gang med å bygge opp noe langt mer innviklet, nemlig det som gudene kanskje har tenkt seg den skal kunne mestre når den er ferdig med sin utdannelse her på Jorden.
En skinnende hvit by som svever i rommet, en rund tingest, en vakker tingest, toppytelsen fra den sjelløse, viljeløse skap-ningen som en gang strømmet frem av urmaterien og vokste i bevissthet og visdom inntil den ble i stand til å bygge en strålende miniatyrverden for seg selv.