På Café Schopenhauer i Wien
møttes følgende personer en gang i 1917:
- Maria Otisch, spiritistisk medium.
- Lothar Weiz, jagerflyger og
student.
- Ludwig von Zebottendorf,
orientalist, nylig hjemkommet fra det fjerne østen.
- Karl Haushofer, offiser, kultist,
orientalist.
- Presten Gerrat, angivelig medlem
av Tempelriddernes orden.
Dette møtet ga antagelig opptakten
til det hemmelige Thule-selskapet, som ble stiftet av Ludwig
Zebottendorf og Karl Haushufer i 1919.
Thule-selskapet ble en viktig
leverandør av grunnidéer, myter og ånds-vitenskapelige
teorier for det senere tyske nasjonalpartiet.
En rekke av partiets ledere hadde
vært innom Thule-selskapet, bl.a. Rudolf Hess. Senteret
for Thule-selskapets virksomhet var Munchen.
Litt lenger ut i partiets historie
ble Adolf Hitler engasjert som taler. Hitler hadde også
som ung mann vært en mystiker, og forble det muligens til
sin død. Hitler vokste sammen med partiet, men som alltid
når yttergrupper blir for store, begynte Thule-selskapet
å slå sprekker. En av fraksjonene som begynte sin egen
virksomhet, var VRIL selskapet, som hadde eksistert nesten
like lenge som Thule.
Alt i 1919 hadde medlemmer av VRIL
og Thule møttes i Berchtesgaden, med både Maria Othisch og
et nytt medium, “Sigrun” til stede. Hovedsak på
sakslisten: A konstruere en tidsmaskin. (Muligens for å få
kontakt med sumérerne, begge parter var meget opptatt av
dem). Denne tidsmaskinen ble det så eksperimentert med i to
år. I 1924 ble delene av den brakt til Augsburg.
Det er noe senere at
vitenskapsmannen Victor Schauberger kom inn i bildet, og
nå dreier deg seg om et luftfartøy. Schauberger var meget
opptatt av det vi i dag kaller alternativ energi.
Samtidig levde idéene fra de
hemmelige selskapene både i SS og i andre grupper der
medlemmene kom fra. Antagelig var tidsmaskinen glemt eller
oppgitt nå, men flymaskinen med utrolige egenskaper var et
mål som passet dem som drømte om et sterkt Tyskland. Tiden
var den rette - Hitler var på vei mot makten og drømmen om
tusenårsriket var lansert.
For mediene Maria og “Sigrun”
hadde det skjedd en forandring: - de var nå overbevist om
at budskapene de mottok ikke kom fra de gamle sumériske
gudene, slik de først hadde trodd, men fra en utenomjordisk
sivilisasjon nær stjernen Aldebaran i stj.bildet tyren.
Disse mediene og de selskapene de betjente, Thule og VRIL,
bar på drømmen om en ny, gyllen tid, om vi kaller den New
Age eller Tusenårsriket, så er drømmen den samme, selv om
tusenårsriket skulle få et uhyggelig fortegn takket
være en helt annen drivkraft. I mellomtiden hadde SS
fått sitt eget, hemmelige selskap - die Schwartze Sonne,
den sorte sol.
Og så setter både SS, med en egen
avdeling SSI 4, en annen avdeling kalt U 13, samt
VRIL-selskapet i gang, hver av dem med å forske på
sirkelrunde, flygende skiver.
Man kan spørre seg om grunnen til
denne formen. Skiveformen egnet seg dårlig til tidens
teknologi og kontrollsystemer. Var det budskapene som
disse to mediene anga de fikk, gjerne via automatskrift, som
sa at det måtte være slik?
Men - alt tyder på at noen av
prototypene tross alt kom i luften etter videoproduksjonen
å dømme. Luftfartsministeriet viste dem liten interesse.
De fikk alle betegnelsen RFC og et nummer.
VRIL-selskapet hadde nå de minste
ressursene fordi de var forsvunnet ut av maktens sfære i
Tyskland. Muligens var avstanden mellom drømmerne og
idealistene på den ene siden og Hitler, SS, SA og Gestapo
på den andre siden rett og slett for stor.
Likevel klarte VRILs leder, den
unge vakre Gertie Vogt, å skaffe penger til forsøk ved å
henvende seg direkte til pengesterke industrikonserner og
deres sjefer.
Og industriherrene var
vennligsinnede mot Gertie. Tiden var også nå den rette, i
1933 laget det tyske statsfilmselskapet UFA filmen “Den
første kvinne på månen”, med ingen ringere enn Herman
Oberth og Werner von Braun som konsulenter. Oberth var
professor, von Braun drev med tvilsomme og ytterst
eksplosive rakettforsøk ved forstaden
Berlin-Reinickendorf.
Og i 1934 ble VRILs RFC-2
prøvefløyet, sirkelruud, tallerkenformet og bare 16 fot
i diameter. Men fløy gjorde den, i følge kildene. På det
ene bildet som viser RFC-2 er det umulig å si hva
drivverket kan være. Den later til å skulle starte rett
opp og ned, for den har tre ben i stedet for
hjulunderstell.
Her later det til at VRIL
forsvinner ut av bildet, med både den underskjønne Maria
Otisch, den praktiske Gertie Vogt og den gåtefulle “Sigrun”.
Det eneste vi hører senere er en ubekreftet påstand om
at RFC-2 ble brukt som rekognoseringsfly fra hjelpekrysseren
Atlantis i Antarktis fra 1940. Et angivelig bilde at skipet
viste et slags helikopterdekk bak på akterskipet.
SS spesialavdeling SSI 4 bygde sin
egen motor og sitt eget fly, angivelig med en del deler av
VRILs konstruksjon. Dette flyet, RFC 5, skal ha fløyet i
august 1941. Diameteren skal ha vært 21 m.
Om den neste prototypen som
angivelig fløy, fortelles en interessant historie.
Angivelig ble den først bygget som modell av Andreas Epp,
som tjenestegjorde i en flyavdeling under krigen. Bildet
av modellen viser en tallerkenformet skive med åtte kanaler
tvers gjennom, antagelig skal den delen av drivverket som
gir vertikalt løft monteres der. På oversiden av skiven
går en umiskjennelig helikopterrotor, bare så vidt klar av
selve skroget.
Epp forteller at han ga modellen
til Ernst Udet i Luftfartsministeriet, forøvrig etter en
tur til Norge med torpedoer til en flyavdeling der. Senere
hørte han rykter om at modellen var sendt til Peenemunde,
der to vitenskapsmenn, Rolf Schrieber og en doktor
Habermahl arbeidet med den.
Etter en tid, tror han, ble
arbeidet fortsatt i Breslan sammen med en italiensk
vitenskapsmann, Guiseppe Berlutzo. Han ble fortalt at den
andre prototypen av denne konstruksjonen, RFC-7, ble
fløyet til Svalbard. Den skulle returnere til Rechlin, men
krasjet på Svalbard.
Kan hele historien om den flygende
tallerkenen på Svalbard stamme fra nødlandingen av et
sirkelrundt, tysk eksperimentfly under krigen? Store rykter
er skapt av mindre ting enn som så, men før vi kan avsi
dommen om det, er det ubesvarte spørsmål vi ikke kjenner
svaret på.
Er i det hele tatt Andreas Epps
historie til å stole på?
Hva i alle dager skulle et
eksperimentfly på Svalbard?
Startet det fra et skip?
Samtidig har en annen, mer avansert
prototype vært under bygging.
Nå var den siste fasen av krigen
kommet, og Tyskland så seg desperat om etter Wunderwaffen -
vidundervåpen. Allerede i juli 1941 har angivelig teamet
doktor Rickard Miele/ Guiseppe Berlutzo arbeidet med et
vertikalstartende, jetdrevet helikopter. De første
testene i 1942 slo alvorlig feil.
Deretter kom både Habermahi og
Schrieber til det samme teamet, - rimeligvis var nå Epps
konstruksjon oppgitt.
17. april 1945 rapporterer doktor
Miele til Adolf Hitler at han, i nærvær av tre tyske
offiserer, har overvært den vellykkede prøveflygingen av
RFC-17, som nå har fått navnet V7, over Østersjøen.
Flyet er angivelig drevet av ikke mindre enn tolv BMW
021-motorer. Voldsomme ytelser oppgis, bl.a. skal flyet ved
den andre prøveturen ha vært i over 80 000 fots høyde.
Det er all grunn til å tro at disse tallene - og kanskje
hele rapporten er lagt fram for å stive opp Føreren som
inderlig vel vet at krigen egentlig er tapt og har vært det
lenge.
Og der slutter historien om de
tyske RFC'ene, og bevisene om dem er så få og så svake at
vi egentlig kan velge om vi vil tro på dem eller ikke.
Likevel kan vi ikke avfeie muligheten av at amerikanerne
fant prototypen RFC-17 (V-7) og brakte den til USA.
Hangarskip hadde vist seg å være
tidens våpen, men starten og landingen på et hangarskip
hadde alltid vært det farlige punktet. Et fly som startet
og landet loddrett og hadde fart som et jetfly - det ville
være en enormt god grunn til å holde funnet hemmelig.
Sovjet hadde ikke hangarskip, i
alle fall ingenting som kunne sammenlignes med
amerikanernes. Ikke hadde de råd til bygge dem heller, men
med fly som kunne starte og lande rett opp og ned ville
bildet for russerne være et helt annet. Hangarskip kunne
bli mindre, billigere, men like effektive - en katastrofal
utvikling for USA som allerede hadde en flåte av store,
moderne og dyre hangarskip.
Dersom amerikanerne fant V-7 og
prøvefløy den, må de fort ha innsett at teknologien tross
alt var en blindgate. Det er et vanvittig sløseri å fly
med drivstoffslukende jetmotorer som løftekraft. Selv om
flyet bruker flykroppen som vingeflate under der horisontal
flukt og slår løftemotorene av, er de en ødeleggende
dødvekt.
Det eneste som er helt, helt
sikkert med tyske Flugsheiber, er at her ligger et stort og
interessant granskingsarbeid og venter, for den som vil ta
fatt.
Det blir neppe enkelt. Hos de få
gjenlevende fra den tiden og disse kretsene er ordtaket slik
“De som vet, snakker ikke, og de som snakker, vet ikke”.
Amerikanerne bygde i alle fall ett
rundt, diskoslignende fly selv, som et cover-prosjekt for å
vise frem til pressen for å nedtyste de mange
ufo-observasjoner etter krigen.
Det ble med et lite kjent og ikke
særlig omskrevet eksperiment, men på bildet ser det ut
som flyet har en stor motor for løft og to mindre for
framdrift. Det er nærliggende å tro at en rørformet del
rundt flyets ytterkant er forsynt med dyser som virker som
balanseror, høyderor og sideror, og som får luften fra den
største motorens forkompressor.
Antagelig er det ønsket om et
hurtig fly som kan starte og lande loddrett som er
drivkraften bak eksperimentet. Om idéen kommer bare fra
amerikanerne selv, eller om den ble videreutviklet fra
erobret, tysk teknologi, er ikke godt å vite.