(the transition to the next world - english below here¬)
som mange vismenn forteller, blir vanligvis/alltid den
"avdøde" hjulpet over til neste plan via spesialister fra andre
siden,-såkalte skytsånder/-engler. Disse kan iklede seg den ytre form
som den avdøde gjenkjenner og har tillit til, og her et eksempel på det i
forbindelse med en fall-ulykke i fjellet.
dødsulykke i fjellet.
Når noen blir revet ¨fra livet¨ i en ulykke, er dette spesielt vanskelig for deres pårørende. Men hva med den avdøde selv? Hvordan
finner de seg til rette etter denne brå avgangen fra sine kjære?
Følgende personlige beretning kommer fra en mann kalt Philip. Gjennom
mediet Beatrice Brunner beskriver han hvordan han ble mottatt i verden
"på andre siden" eller 'bortenfor' etter en fall/dødsulykke i fjellet og
hvordan det ble gitt hjelp til de han hadde etterlatt seg.
Denne sceansen eller dette 'foredraget' ble holdt om kvelden 4.
september 1963, samme dag som et Swissair-fly styrtet i Dürrenäsch,
Sveits. Av de 80 omkomne var 43 menn og kvinner fra den lille
bondelandsbyen Humlikon, og 39 barn ble foreldreløse av deres død.
Det
var på bakgrunn av denne katastrofen at Philip ga denne trøstende
beretningen om sine egne opplevelser.
Philip: Gud velsigne deg. Kjære brødre og søstre, mitt navn er Philip.
Jeg skal bare kort berøre mitt tidligere liv. Jeg bodde sammen med min
kone og barn og foreldre. Jeg måtte ta vare på foreldrene mine, for å
dekke deres daglige behov. Jeg gjorde dette 'frivillig', jeg elsket
foreldrene mine. Vi bodde alle sammen på en fin, harmonisk måte.
Jeg pleide å guide turister og følge dem opp i fjellene. Ved en
anledning hadde jeg besteget et høyt fjell helt alene, og jeg falt, falt
i døden, som du vil si.
'Jeg vil nå snakke om livet mitt i den finstofflige verden eller 'Guds ånderike'.
Det første jeg hørte
var: «Han er død; vi må passe på ham.» Det var de første ordene jeg tok
inn: "Han er død."
Og jeg tenkte over det: «Er jeg virkelig død? Hvis
ja, hvordan kan jeg da høre dette?"
Det var ennå ikke klart for meg hvordan
livet etter døden ville bli. Jeg følte meg også ganske fortumlet.
I det
øyeblikket gikk en hånd over pannen min, over øynene mine, og noen sa
til meg: «Philip, kjenner du meg ikke igjen? Det er meg, Franz."
Det føltes som om jeg våknet fra en dyp søvn. Ja, jeg så denne Franz,
men jeg var rett og slett for sliten. Jeg kunne verken tenke eller
snakke. Men Franz sa til meg: «Jeg skal være hyggelig og nær deg, og jeg
vil følge deg og veilede deg. Hør, du har nå dratt fra det jordiske
riket, du er nå i Guds rike. Livet går videre, Philip. Se på meg, du
kjenner meg." Og mens han snakket, fortsatte han å stryke meg over
pannen med hånden, frem og tilbake.
Så ble det plutselig klart for meg: Franz sto virkelig ved siden av meg.
Og jeg sa til ham: «Hva? Er du her også?"
Å ja, jeg husket at han også
hadde dødd. Han ristet litt i meg og sa: «Selvfølgelig er jeg her, og de andre
er her også. Bestefar er her; du vil se ham snart. Og du vil møte mange
andre som du kjenner, bare vent. Len deg på armen min, jeg skal lede
deg.»
Jeg så ned på meg selv og tenkte: «Så, jeg har altså ikke brukket bena, armene
og ryggraden? Men jeg skled jo og falt , det var jeg sikker på, «men
hvordan kan jeg fortsatt da stå oppreist?» Slik var tankene mine, og Franz
la merke til det og sa: «Å, du har verken brukket bena, armer eller
ryggen. Du er frisk; din ånd er sunn, Philip, våkn opp."
Å ja, jeg ønsket virkelig å våkne, og jeg så rundt meg. Det var som om
jeg ble revet med. Jeg så på føttene mine, og det var som om bakken
under føttene mine løp bort. Riktignok gjorde jeg gående bevegelser, men
jeg var rett og slett ikke rask, men jeg hadde følelsen av at bakken
suste forbi. Og det var på denne måten Franz og jeg gikk inn i den nye
verden.
Han sa til meg: "Se litt til høyre for deg!" Og der så jeg tre vakkert
kledde figurer. Jeg kjente dem ikke, og jeg spurte Franz: «Hvem er de?
Jeg kjenner dem ikke."
"Ja, selvfølgelig, det er mange her som du ikke
kjenner her. De vil nok snakke med deg senere."
Så jeg spurte ham: "bør jeg
være redd dem?"
«Vel, du vet, de er dommere ('de vurderer'). De vil dømme deg,
akkurat som alle andre. De er dommerne, men du trenger ikke være redd.
Kom, gå og hils på dem.»
Vel, på foranledning av Franz, våget jeg å gå og
hilse på dem. Jeg rakte dem også hånden min, som de tok, men uttrykket
deres endret seg ikke. De sto der som søyler, og likevel var de så
vakre. De kom imidlertid ikke i samtale med meg.
Så, plutselig, var jeg faktisk veldig ¨våken¨. Jeg så meg rundt, og
plutselig hørte jeg forskjellige stemmer, og en av dem ropte: «Ta ham
rett til sykehuset, ta ham til sykehuset. Jeg kjenner til dette, det er
best å bli tatt med rett til sykehuset. Han har falt, han
hører hjemme på sykehuset.»
Og noen andre hadde allerede kommet bort
til meg og sagt: "Det er best om du kommer deg til sykehuset med en gang."
"Til sykehuset?" spurte jeg Franz. "Hvorfor skulle jeg til
sykehuset? Jeg har ikke brukket beina eller armene mine; Jeg hører
virkelig ikke hjemme på sykehuset.»
"Å, det gjør du," sa Franz, "det
vil sikkert være best for deg om vi tar deg til sykehuset."
Andre kom så bort til meg og tilbød hjelp. De tilbød seg også å følge
meg, og de var klare til å hjelpe, hvis jeg trengte det, jeg skulle jeg
rett og slett bare påkalle dem, de bodde ikke langt fra sykehuset. Jeg
skulle bare påkalle dem og de ville gjøre alt jeg ba dem om. Ja, de var
alle så imøtekommende. Men de oppfordret meg altså til sykehuset.
Franz forlot meg kort for å veksle noen ord med en av de tre, vakkert
kledde skikkelsene, men jeg kunne ikke forstå hva som ble sagt. Han
ønsket å finne ut om jeg virkelig hørte til på sykehuset eller ikke.
Disse tre ga da sin oppfordring, og jeg innså det: Jeg burde dra til
sykehuset.
Vel, jeg lot alt skje med meg, jeg var tross alt en fremmed, en ny
verden hadde plutselig åpnet seg for meg. Og så ble jeg ført til
sykehuset, selv om jeg hadde følelsen av at det egentlig ikke var
nødvendig å ta meg dit. Nok en gang kom vi veldig raskt frem til målet.
Jeg hadde forventet at sykehuset skulle se ut som det ville gjort på
jorden, det var min idé om et sykehus, men det så ikke slik ut i det
hele tatt. I stedet var det en praktfull, bred bygning med mange søyler
og en vakker, lang sti. Jeg tenkte: "Dette er et herlig sted å rusle
rundt", på hver side av stien var det strålende blomsterbed. "Ingen
sykehus har noe lignende," tenkte jeg. Og disse praktfulle vinduene, de
lyste med alle farger!
"Hvorfor," tenkte jeg, "hvis dette er hva de
kaller et sykehus, så er ikke antakelsene mine nøyaktige i det hele
tatt." Vel, jeg var klar til å se og oppleve alt som var å finne der.
Disse tre skikkelsene, som jeg i det stille hadde fryktet, kom nå bak
meg og åpnet bygningens store port for meg. Deres første ord var:
«Enter. Gå inn i dette huset og restituer deg.»
Jeg hadde knapt tatt noen skritt i denne herlige hagen da flere 'vesener '
skyndte seg mot meg. De spurte om de skulle bære noe for meg, om jeg
hadde bagasje eller overflødig klær. «Nei,» tenkte jeg, «hva slags
bagasje kan jeg ha? Når man kommer inn i det hinsidige, tar man ikke med seg
bagasje.» Jeg visste ikke hva de mente med bagasje og klær, jeg hadde
bare det som 'hang på' min åndelige kropp, ingenting annet. Hva kunne de
ha med seg? Franz sa: "Du vil finne ut om dette snart nok, men ikke bekymre deg
for det nå."
Og mens han sa disse ordene, kom noen andre bort til meg. Jeg hadde ikke
engang en sjanse til å gå inn i bygningen, jeg ble mobbet, for å si det
sånn. Noen kom da med noe å drikke til meg og sa: «Bror, du vil sikkert
være sulten eller tørst; kom, vi gir deg en forfriskning,» og de tilbød
meg noe. Franz nikket til meg og sa: "ta noe, det vil gjøre deg godt."
Og jeg tenkte for meg selv: «Må man fortsatt spise og drikke her, i
Guds rike? Jeg hadde sett for meg ting ganske annerledes." Jeg tok denne
drinken. Det var litt rart men jeg syntes det var hyggelig. Jeg hadde
følelsen av at det ville styrke og oppmuntre meg.
Plutselig tenkte jeg for meg selv: «Jeg har kommet inn i Guds rike så
brått! Hvordan skal jeg da bli dømt?" Jeg hadde fortsatt en hemmelig frykt
for disse tre fornemme skikkelsene bak meg, og jeg tenkte: «De vet alt
om livet mitt! Jeg kan ikke lure dem, de vet om alt.» Og jeg begynte å
bekymre meg. Men Franz muntret meg opp: «Ikke bekymre deg! Alt blir bra,
alt blir bra. Tross alt var du et godt menneske, du var virkelig en god
person, så ikke bekymre deg.»
"Vel, er det det du sier, Franz. Men
hvordan kommer de etterlatte videre? Hva sier de? Hvordan får de endene
til å møtes? Og mine eldre foreldre?» Og jeg følte meg plutselig urolig.
"Kom nå, kom nå!" han sa. "Fortsett." Og jeg ble vist rundt i huset, og
jeg så vakre saler; på den tiden visste jeg ikke hvordan de skulle
brukes. Men jeg ble så ført inn i et rom som var oversvømmet av lys. Det
var to senger der inne, som to 'åndevesener' sov på, og ved siden av dem var
det noen som voktet over dem. Franz sa: «Ser du den tredje, tomme
sengen? Du kan legge deg ned her, kom nå.»
Og jeg så bak meg for å sjekke om disse tre figurene også hadde fulgt
etter, og de sto faktisk bak meg. Jeg syntes det var foruroligende at de
ikke snakket med meg. Jeg ville ha foretrukket at de sa noe, for
eksempel: «Philip, du har gjort så mye galt! Gud vil straffe deg.» Jeg
ville
ha foretrukket å høre det i stedet for hele tiden bare å bli fulgt av
dem,
denne usikkerheten.
Men Franz trøstet meg og sa: «Jeg blir her ved siden av deg. Akkurat som de
andre blir påpasset, vil jeg holde vakt over deg. Du kjenner meg tross
alt, jeg er den Franz du pleide å kjente.»
"Å ja," sa jeg, "du var
også en grei fyr." Og jeg la meg ned.
Den ene etter den andre kom nå de tre fornemme vesenene og tok hendene
mine. De foldet hendene mine i sine og ba sammen med meg. Jeg lyttet til
de fantastiske ordene de sa. En slik varme utgikk fra disse bønnene,
fra disse forbønnsordene som ble talt på mine vegne til Gud, at jeg
lengtet etter at de skulle veilede meg igjen, følge med enda en gang i
bønn. Da den siste av dem hadde foldet hendene mine og bedt med meg,
følte jeg meg så salig: all frykt hadde forsvunnet i meg, ingen
bekymringer presset seg ned på meg lenger. Ja, jeg hadde forlatt mine kjære,
og jeg visste at de gråt over meg. Ja, jeg visste det; men de tre som
hadde bedt med meg, lovet å passe på mine kjære. Da de gikk,
fortalte de meg at de ville besøke dem. De ville sørge for at de hadde
sitt daglige brød. Jeg skulle hvile.
Så var jeg klar, jeg bare overga meg. Det var klart
for meg: «Dette var Guds ånder, Guds engler. De foldet hendene mine og
ba sammen med meg, det kunne ikke lenger gå dårlig for meg.» Jeg hadde
kommet til å stole på dem, for ansiktene deres var ikke lenger strenge;
Jeg så uttrykkene deres, så fulle av godhet og kjærlighet, og jeg følte
at jeg kunne være fri for bekymringer.
Franz sa da til meg: «Prøv å sove nå; men før du sover, trenger du
fortsatt en liten drink." Så nok en gang fikk jeg noe å drikke; men det var noe
helt annet enn den første drinken, den var bitter. Men Franz sa:
«Det vil gjøre godt for deg å drikke dette; du vil sove godt. Og
skulle dette ikke være nok, hvis du ikke klarer å sovne etter denne
drinken, så får du noe annet. Du må sove, Philip, du må. Du kan nå
gjenoppfriske deg; Jeg vil våke over deg, og englene skal se deg.»
Jeg følte at jeg ville sove godt. Etter denne litt bitre drinken kom en
tretthet over meg, og jeg sovnet. Jeg vet ikke hvor lenge jeg sov. Franz
vekket meg en tid senere og sa: «Det er nok søvn nå. Du sov godt, du sov
lenge, og jeg holdt meg trofast ved din side hele tiden.»
Og da jeg så
meg rundt, fant jeg ut at jeg var alene med Franz i dette rommet. De to
som jeg hadde sett tidligere da jeg kom inn i rommet var borte, sengene
tomme. Franz forklarte meg: "Snart vil andre som trenger hvile komme og
ta deres plass."
Jeg ville at Franz skulle forklare meg hvorfor jeg måtte sove. "Du vet,"
sa han, "for det meste etterlater en slik plutselig overgang alltid noe:
slike vesener har ofte anger av pine, de er bekymret for de som er
igjen. Av ren sorg og bekymring kan de ikke oppfylle oppgavene de får,
for ofte og for sterkt blir de trukket tilbake av tårene til de
etterlatte. Og nå har tiden gått: de etterlatte har grått for de avdøde,
og etter en viss tid tok de seg opp igjen, fant balansen igjen. Og de i
verden bortenfor blir ikke lenger trukket tilbake av tårene og tristheten
til de etterlatte, og de er bedre i stand til å ivareta oppgavene sine.»
"Ja," sa jeg, "men jeg har vel lov til å få vite hvordan det går med
slektningene mine?"
"De har funnet veien," sa Franz til meg, "de har
alle funnet veien. Du vet, du ble lovet like mye, og de tre englene har
sørget for at dine eldre foreldre fortsatt får dekket sine behov og
at litt solskinn kommer tilbake i hjemmet deres igjen. Alt går bra.
Når vi har en sjanse, tar vi deg med for å se dem. Men for nå, vær fri
for problemer og prøv å oppfylle oppgavene dine.»
"Vel, hva slags oppgaver ligger foran meg?"
Og jeg ville også vite,
"Kalles dette huset et 'sykehus' bare fordi folk kommer hit for å sove?"
"Ja," sa Franz, "dette kalles et sykehus. Men du vet, det er slik: i
ditt tilfelle var drikken nok, men det er ikke slik for alle. Mange
drikker det og klarer fortsatt ikke å sove: de er fortsatt fulle av
frykt, de er fortsatt bekymret for dem de etterlot seg og kan ikke
forsone seg med det faktum at de nå er i Guds rike. Og i slike tilfeller
krever det de spesielle hjelperne som jobber på dette sykehuset: det er leger
her.»
"Leger," sa jeg, "hva trenger du leger til? Det er vel ikke
behov for leger her hos Gud?»
"Men det er det," svarte han, "selv her
trengs de, nettopp for dem som har opplevd en brå død; for sjelen må
kunne orientere seg, og det er ikke alltid en selvfølge. Det avhenger,"
fortsatte han, "på hva slags forhold en person hadde til Gud og hans
verden i løpet av sitt jordiske liv: om de hadde et tillitsfullt forhold
eller om alt dette er ukjent for dem, og om de er uvillige til å akseptere
det."
Jeg ville vite: "Hva skjer når noen ikke kan sove på grunn av sin sorg
og bekymring?"
Og Franz forklarte: «Disse legene er opplært til å takle det. Det
de er i stand til, kan ikke jeg gjøre for deg. Jeg kan ikke tilby deg
en slik tjeneste. En lege er utnevnt til en slik oppgave, en Guds engel,
og de har sine hjelpere. Og de vil da få en slik person i søvn ved å
bruke mild kraft, for å si det sånn.»
"Mild kraft, hva mener du med
det?" Jeg ville vite.
«Vi har andre midler til rådighet for de som ikke lar seg roe ned, men
som likevel er verdig å få denne behandlingen. Det finnes midler som de
kan legges i dvale med. Akkurat som mennesker har stoffer for å bedøve
de som er syke, har vi i det åndelige riket noe lignende: de blir lagt i
dvale med mild kraft, fordi de absolutt må hvile. Og i løpet av denne
tiden med søvn, er det er noen ved siden av dem som våker over dem, og Guds engler kommer
ofte og sjekker. Når det er nødvendig, vil disse englene stryke pannen
til denne sovende ånden med sine dyrebare oljer, de vil gni balsam i
hendene. Det er det Guds engler gjør,” forklarte Franz til meg.
«Du vet,
dette er himmelriket: her passer vi på hverandre, her må vi tjene den
andre, og sammen må vi skride oppover, nivå for nivå, mot Gud. Men man
kan bare komme nærmere Gud hvis man har denne harmoniske stemmen i sitt
innerste, denne balansen, denne freden og denne lengselen etter
'ingenting annet enn Gud', for Kristus, for å tjene dem, for å arbeide for
dem, man må ha det i sitt dypeste, det å stole på dem. Man må kunne leve i denne
følelsen, så går ens fremgang oppover stadig raskere.»
Og han fortsatte: «Jo mer knyttet man er til jorden, jo fjernere er
man fra Gud, og jo vanskeligere blir det å gå inn i hans tjeneste. Man
er da opptatt av menneskers bekymringer, og man hjelper seg ikke. Man må
imidlertid gå inn i Guds tjeneste, man må gå inn i den store familien, i
fellesskap med Jesus Kristus.» Vel, jeg lyttet forbauset; Jeg hadde
følelsen av at jeg fortsatt trengte å bli fortalt uendelig mye om denne
nye verdenen.
En av de tre englene sa så til meg: «Philip, reis deg og forlat dette
huset. Din venn fra jorden", med henvisning til Franz, "vil veilede
deg." Og så dro vi. Jeg takket alle de rundt meg, jeg følte at jeg sto i
gjeld til alle jeg møtte.
Jeg hadde nesten ikke forlatt rommet da andre ble ført inn i det. Jeg
fikk se hvordan noen la seg ned på sengen, gråt av enorm sorg,
virkelig gråt fordi han ikke kunne akseptere at han nå var i en ny
verden, langt fra familien sin, etter å ha forlatt alt. Men også han ble
trøstet av en god venn og måtte legge seg til å sove. Jeg fikk lov til å
være vitne til dette.
Det var nå klart for meg at denne roen og denne strålende atmosfæren
bare kunne finnes i dette huset. For jeg husket fortsatt reisen jeg
hadde gjort for å komme hit: det hadde også vært slit og mas på veien til dette
sykehuset, jeg hadde hørt stemmer rundt meg som ropte på meg, og jeg
hadde sett som en bikube av aktivitet.
Også jeg skulle nå få arbeid, og Franz sa: «Kom først hjem til meg; Jeg
har et hus for meg selv."
Så spurte jeg ham: «Hva gjør du egentlig her?
Jeg har virkelig ingen anelse om livet i dette hinsides.»
Og Franz svarte:
«Det er like variert som livet til mennesker på jorden. Du kan ta opp
aktiviteter her som er like varierte som de som utføres av mennesker på
jorden.»
Men jeg ville fortsatt vite hva han faktisk gjorde. Og han
forklarte: «Vel, jeg har nettopp passet på deg, og jeg ble kalt bort fra
mitt andre arbeid for å gjøre det. Du vet, i løpet av mitt jordiske liv
pleide jeg å arbeide mye, det husker du sikkert, det var slik vi tjente litt
ekstra penger. Og her i ånderiket har jeg også den muligheten; men jeg
hugger nå stein i stedet for tre, og jeg kan forme disse steinene ved å
hamre og hogge, så å si, og jeg lager former av dem. Jeg har lærere som
instruerer meg. Du vet allerede, dette er noe jeg er god på.» Det var
Franz sitt svar.
"Så, hva slags arbeid skal jeg gjøre?"
Og Franz sa: «Vel, du har et
valg. Du kan velge hvordan du vil beskjeftige deg selv, kanskje på en
måte som ligner meg selv? Eller ønsker du kanskje å stille deg helt til
tjeneste for andre?»
Og Franz forklarte meg: «Du skjønner, mens jeg var opptatt med å jobbe» ,
og han viste meg et stort stykke stein som han hadde formet, men jeg
var egentlig ikke i stand til å forestille meg hva det skulle bli, «de
tre englene du var så redde for, kom til meg, og de sa: «Gjør deg klar,
en venn av deg kommer.» Jeg visste ennå ikke hvem det kunne være, men
jeg måtte gjøre meg klar. Jeg sluttet å jobbe og ventet så å si
å bli hentet. Jeg hadde ikke fått vite nøyaktig når jeg skulle trenges.
Og så tok de meg bort og førte meg nær fjellene. Sammen med disse tre
Guds engler ble jeg ført til deg. Vi kom hjem til deg, og derfra fulgte
vi deg hele veien opp den bratte stien. Vi var alltid klare til å holde
deg, løfte deg opp, det vil si å lede deg [inn i Guds ånderike]."
På
dette tidspunktet ønsket jeg å vite: "Vel, kunne du ikke forhindret
ulykken?"
"Nei," sa han, "det var forutbestemt. Vi fikk ikke lov til å
forhindre det; vi visste at du ville ta denne ruten og at du skulle
komme, så vi var ganske enkelt klare, klare til å ta deg opp og veilede
deg hit.»
Jeg hadde virkelig vært heldig: de hadde fulgt meg, og jeg fikk en
fantastisk mottakelse. Så jeg bestemte meg faktisk for at jeg mye heller
ville jobbe på den måten som Franz hadde jobbet med meg. Jeg ønsket
også å sette meg selv i tjeneste for et vesen i den åndelige verden
eller, skulle jeg få tillatelse fra den høyere åndeverden, kanskje til
tjeneste for et menneske. Og så kom jeg i samtale med disse tre englene,
fordi de var mine veiledende ånder, så de snakket.
De foreslo at jeg skulle gå til de menneskene som lå syke i sengen, som
tilbrakte sine siste timer på jorden. Jeg kunne sitte hos dem
og be med den sykes ånd, eller bare be for dem om 'Guds nåde og
barmhjertighet' på deres vegne. Englene sa at jeg skulle gjøre det på den
måte som de hadde bedt med meg da jeg lå på den sengen
i verden 'bortenfor'. Ja, det hadde vært en glede, en velsignelse for meg.
Jeg hadde bestemt meg: Jeg ønsket å be med dem som var døende, i den
grad jeg kunne. Jeg ønsket å be alene, med min egen styrke. Jeg ønsket å
komme i kontakt med den døendes ånd og be med dem, så godt jeg kunne.
Jeg ville også stå beredt, hvis jeg fikk lov, når noen, et sted, skulle
dø en plutselig død; Jeg ville også veilede dem.
Ja, hvis jeg skulle bli
fortalt at deres tid var nær, ville jeg også be for en slik person i de
siste dagene av deres jordiske liv. Jeg hadde ønsket om å få lov til å
følge disse menneskene i deres daglige liv og henlede deres
oppmerksomhet mot det høyere liv, veilede dem så å si til å be med dem.
Jeg ønsket å be for dem og få kontakt med ånden som fortsatt var i
menneskekroppen og gjøre det klart for dem: «Snart skal vi stå sammen,
hånd i hånd, i Guds rike».
Jeg fikk tillatelse til det, og jeg utfører nå oppgaven min på denne
måten. Arbeidet mitt er veldig variert: noen ganger finner jeg min plass
sammen med et ensomt menneske. Jeg ber for dem, jeg ber Gud om nåde.
Jeg ber i Forløserens, Jesu Kristi navn, og i hans navn ber jeg om at
Gud må være barmhjertig med dem, at han kan ta imot dem, tilgi dem.
Andre ganger prøver jeg å snakke med personens ånd, å gjøre dem
oppmerksomme på at dette er de siste timene i livet deres, og å be med
dem.
Dermed har jeg mange muligheter til å oppfylle oppgaven min. Det er en
oppgave jeg fortsatt gjør den dag i dag, og det gjør meg glad. Jeg står i
Guds orden og utfører min oppgave i tjeneste for andre. Og akkurat som
jeg ble veiledet, akkurat som jeg ble behandlet med nåde og
barmhjertighet, ønsker jeg også å veilede andre og ønsker å be for dem.
Men det er fortsatt én ting jeg vil fortelle deg: noen ganger er det
vanskelig, noen ganger har et menneske ikke levd et godt liv, og de er
ikke behagelige i Guds øyne. Jeg blir da gjort oppmerksom på renselsen,
lidelsen som venter dem. Men gjennom mine bønner, gjennom mitt
selvoppofrelse, har jeg lov til å gi dem veiledning og trøst. Jeg har
lov til å trøste dem i deres lidelsessted, å trekke deres oppmerksomhet
gang på gang på Guds kjærlighet og ære og på barmhjertigheten som vil
motta dem, at de bare må vente til denne nåden kommer til dem. Slik
oppfyller jeg oppgaven min.(slik som fortelles i denne filmen)
Og som det er vanlig å si blant oss: Mennesker som lever på jorden
klamrer seg til livene sine, til omgivelsene, til det de kanskje har
skapt selv. De vil ikke forlate denne jordiske verden! De vil gjerne være jord-mennesker for alltid. Først når de er eldre
og kroppen deres blir tyngende, først da vil de tenke annerledes. Da er
de villige til å dra; men det tar lang tid å nå det stadiet. De som er i
livets beste alder, som det går bra for, de vil ikke dø, det vil de slett
ikke. Og i de unge, innledende stadiene av livet deres i verden utenfor,
nekter de å være lykkelige; det er derfor de trenger denne (-overgangs-) omsorgen.
Mennesker ønsker ikke å dø. Og hvordan er det i det hinsides? Når de har
integrert seg og føler seg lykkelige i denne enorme, vakre, harmoniske
familien, vil de ikke lenger dra tilbake til jorden. Men de blir fortalt: «Det er snart på
tide (-å dra tilbake til en ny inkarnasjon-). Du har fortsatt mer å oppnå. Din nåværende utvikling er ikke
tilstrekkelig, du må nå inn i et nytt liv på jorden.» Og de svarer:
«Nei, ikke ennå, ikke ennå! La meg bli her, la meg bli her, ikke få meg
til å gå. Jeg vil ikke tilbake til jorden. Vær så snill, la meg bli
her."
Mange av dem må legges i dvale igjen ved bruk av mild makt [for å
forberede dem] for et nytt jordisk liv. (som også vises i filmen linket over - på de senere episoder av den)Dette er fordi de har tilpasset
seg den åndelige verden, fordi de trives i denne verden, og fordi den andre
verden er usikker og de slett ikke vet hvordan ting vil bli der. Tross alt kjenner de
i 'verden utenfor', om farene, om fristelsene som finnes på jorden, og de
vet hvor lett det er å falle og hvor raskt ting kan gå tapt. Og livet
deres i det åndelige riket kan ha vært veldig fint. Så de frykter å
miste det de har oppnådd kanskje fordi de mislykkes som menneske, fordi de
ikke lever sitt jordiske liv riktig, fordi ingenting av det de opplevde
i Guds rike, i den kosmiske familie, som har gjennomsyret dem. For ingenting vil
bli husket når de er mennesker igjen, fordi de må begynne på nytt, fordi
de igjen må bevise deres lengsels natur: om de virkelig er styrket
i sjelens dyp; om de virkelig og inderlig lengter etter Gud, etter hans
hellige verden, etter Kongen av åndeverdenen, Jesus Kristus.
Sånn er det, kjære brødre og søstre. Verken her eller der, ønsker
de å forlate verden de nå lever i. Så det brukes ofte en kraft som tvinger
dem til å forlate sin verden for etterhvert å gå inn i et høyere liv, for å nå et
høyere nivå og for slik å stige raskere.
Det kan godt forårsake sorg når noe skjer på den måten som det gjorde i
dag [Philip refererer her til flyulykken nevnt ovenfor]. I Guds rike er
det ikke slik, de det gjelder, vil komme raskere til Gud, de vil bli tatt
inn og veiledet. De vil bli ført inn på sykehus og lagt i dvale; og så,
når de etterlatte har fått tilbake roen, og når tårene ikke lenger
triller fra kinnene deres, vil det være på tide for disse sovende
vesenene å våkne. Og de vil da bedømme alt fra et annet synspunkt og ha
en annen holdning til sitt nye liv.
Så jeg fikk lov til å si disse ordene til dere, og jeg vil nå påkalle
Guds velsignelse for dere alle, så dere kan bli beskyttet fra enhver
situasjon, fra all nød og skade. Måtte Guds sterke hånd lede deg slik
at du kan føle hans velsignelse, må det som er skadelig for deg bli
drevet bort, og må det som er godt for deg bringes til deg. Må Guds
hellige vilje skje i himmelen og på jorden, overalt. Gud velsigne deg.
Personlig beretning gitt av den "overgåtte" ånd Philip, mottatt på tysk
gjennom mediet Beatrice Brunner i salen på Münchhaldenstrasse i Zürich,
4. september 1963
(fall accident and...) the transition to the next world ¬
as many sages say, the "deceased" is usually / always helped to the next
level via specialists from the other side, so-called guardian spirits /
angels. These can wear the outer form that the deceased recognizes and
trusts, and here is an example of this in connection with a fall
accident in the mountains.
fatal Accident in the Mountains.
When someone is torn from life by an accident, this is especially
difficult for their relatives. But what about the deceased person
themselves? How do they come to terms with this abrupt departure from
their loved ones and responsibilities? The following personal account
comes from a deceased man called Philip. Through the medium Beatrice
Brunner, he describes how he was received in the world beyond after a
fatal accident in the mountains and how help was provided to those he
had left behind.
This lecture was given on the evening of 4 September 1963, on the same
day that a Swissair flight crashed in Dürrenäsch, Switzerland. Of the 80
fatalities, 43 men and women were from the small farming village of
Humlikon, and 39 children were orphaned by their deaths. It was against
the backdrop of this disaster that Philip gave this comforting account
of his own experiences.
Philip: God bless you. Dear brothers and sisters, my name is Philip. I
will just touch briefly on my previous life. I lived with my wife and
children and parents. I had to take care of my parents, to see to their
daily needs. I did this willingly, I loved my parents. We all lived
together in a beautiful, harmonious way.
I used to guide tourists, accompanying them up the mountains. On one
occasion I had climbed a high mountain all by myself, and I fell,
fell to my death, as you would say.
I would now like to speak about my life in God’s spirit kingdom. The
first thing I heard was: “He is dead; we must look after him.” Those
were the first words I took in: “He is dead.” And I thought it over: “Am
I really dead? If so, how am I able to hear this?” It was not yet clear
to me what life after death would be like. I also felt rather dazed. At
that moment a hand passed over my forehead, over my eyes, and someone
said to me, “Philip, don’t you recognize me? It’s me, Franz.”
It felt as though I were waking from a deep sleep. Yes, I saw this Franz
, but I was simply too tired. I could neither think nor talk. But
Franz then said to me, “I’m going to stay nice and close to you, and I
will accompany and guide you. Listen, you have now departed from the
earthly realm, you are now in the kingdom of God. Life goes on, Philip.
Look at me, you know me.” And as he spoke, he continued stroking my
forehead with his hand, back and forth.
Then it suddenly became clear to me: Franz really was standing beside
me. And I said to him, “What? You’re here as well?” Oh yes, I recalled
that he had also died. He shook me and said, “Of course I’m here, and
the others are also here. Granddad is here; you’ll see him soon. And
you’ll meet many others whom you know , just wait. Lean on my arm,
I will lead you.”
I looked down at myself and thought: “So, haven’t I broken my legs, my
arms, and my spine? But I slipped and fell” , I was sure of that
, “but how can I still stand upright?” Such were my thoughts, and
Franz noticed and said, “Oh, you’ve broken neither your legs nor your
hands nor your back. You are healthy; your spirit is healthy ,
Philip, wake up.”
Oh yes, I truly wanted to wake up, and I looked around me. It was as if I
were being carried away. I looked at my feet, and it was as if the
ground under my feet were running away. True, I was making walking
movements, but I simply wasn’t that quick, yet I had the feeling that
the ground was rushing past. And it was in this manner that Franz and I
entered the new world.
He told me, “Look a little to your right!” And there I saw three
beautifully-dressed figures. I did not know them, and I asked Franz,
“Who are they? I don’t know them.” , “Yes, of course, there are
many here whom you don’t know. They will speak with you later.” And so I
asked him, “Should I be afraid of them?” , “Well, you know, they
are judges. They will judge you, just as they do everyone else. They are
the judges, but you needn’t be afraid. Come, go and greet them.” Well,
at Franz’s instigation, I dared to go and greet them. I also offered
them my hand, which they took, but their expressions did not change.
They stood there like pillars, and yet they were so beautiful. They did
not, however, enter into conversation with me.
Then, all of a sudden, I was actually very awake. I looked all around
me, and suddenly I heard various voices, and one of them shouted, “Take
him straight to the hospital, take him to the hospital. I know this
, it’s not good if someone like him isn’t taken immediately to the
hospital. He fell, he belongs in the hospital.” And someone else had
already come up to me and said, “It’s best if you go to the hospital
right away.” , “To the hospital?” I asked Franz. “Why should I go
to the hospital? I haven’t broken my hands or my arms; I really don’t
belong in hospital.” , “Oh, but you do,” said Franz, “it will
certainly be better for you if we take you to the hospital.”
Others then came up to me and offered their assistance. They also
offered to accompany me, and they were ready to be of service , if
I needed anything, I should simply call on them, they did not live far
from the hospital. I only had to visit them and they would do anything I
asked of them. Yes, they were all so obliging. But they urged me to go
to the hospital. Franz left my side briefly to exchange a few words with
one of the three beautifully-dressed figures, but I could not
understand what was said. He wanted to establish whether or not I truly
belonged in the hospital. These three then gave their approval, I saw
it: I should go to the hospital. Well, I allowed everything to happen to
me , I was a stranger after all, a new world had suddenly opened
up for me. And so I was led to the hospital, even though I had the
feeling that it really was not necessary to take me there. Once again,
we very quickly arrived at our destination.
I had expected the hospital to look as it would on earth , that
was my idea of a hospital , but it did not look like that at all.
Instead, it was a magnificent, wide building with many pillars and a
beautiful, long pathway. I thought: “This is a lovely place to stroll
around” , on either side of the pathway there were glorious
flowerbeds. “No hospital has anything like this,” I thought. And these
magnificent windows , they shone with every color! “Why,” I
thought, “if this is what they call a hospital, then my assumptions are
not accurate at all.” Well, I was ready to see and experience all that
was to be found there.
These three figures, whom I had silently feared, now came up behind me
and opened the building’s large gate for me. Their first words were,
“Enter. Enter this house, and recuperate.”
I had scarcely taken a few steps in this glorious garden when several
beings hurried toward me. They asked whether they should carry something
for me, whether I had any luggage or excess clothing. “No,” I thought,
“what kind of luggage could I have? When one enters the beyond, one
doesn’t bring any luggage.” I did not know what they meant by luggage
and clothes , I only had what was hanging on my spiritual body,
nothing else. What could they possibly carry? Franz said, “You will find
out soon enough, but don’t worry about it now.”
And as he said these words, someone else came up to me. I did not even
have a chance to enter the building , I was mobbed, so to speak.
Someone then brought me something to drink, saying, “Brother, you will
surely be hungry or thirsty; come, we will give you some refreshment,”
and they offered me something. Franz nodded to me and said, “Have some,
it will do you good.” And I thought to myself: “Does one still have to
eat and drink here, in the kingdom of God? I had imagined things rather
differently.” I took this drink. It was a little tangy, but I found it
pleasant. I had the feeling that it would strengthen and perk me up.
Suddenly I thought to myself: “I have entered the kingdom of God so
abruptly! How am I going to be judged?” I still had a secret fear of
these three distinguished figures behind me, and I thought: “They know
everything about my life! I can’t deceive them, they know about it all.”
And I began to worry. But Franz cheered me up, “Don’t worry! Everything
will be fine, everything will be fine. After all, you were a good human
being, you really were a good person, so don’t worry.” , “Well,
that’s what you say, Franz. But how are those left behind getting on?
What are they saying? How are they making ends meet? And my elderly
parents?” And I suddenly felt troubled.
“Come now, come now!” he said. “Keep moving.” And I was shown around the
house, and I saw beautiful halls; at that time I did not know how they
would be used. But I was then led into a room that was flooded with
light. There were two beds inside, upon which two spirit beings slept,
and beside them someone was watching over them. Franz said, “Do you see
the third, empty bed? You can lie down here , come now.”
And I looked behind me to check whether these three figures had also
followed, and, indeed, they were standing behind me. I found it
unsettling that they did not speak to me. I would have preferred it had
they said to me, “Philip, you have done so much wrong! God will punish
you.” I would have preferred to hear that instead of constantly being
followed by them, this uncertainty.
But Franz comforted me and said, “I will stay beside you. Just as the
others are being watched over, I will keep watch over you. You know me
after all, I am the Franz you used to know.” , “Oh yes,” I said,
“you were also a good fellow.” And I lay down.
One after the other, the three distinguished beings now came and took my
hands. They folded my hands in theirs and prayed with me. I listened to
the wonderful words they spoke. Such a warmth emanated from these
prayers, from these words of intercession spoken on my behalf to God,
that I longed for them to guide me once again, to accompany once more in
prayer. By the time the last of them had folded my hands and prayed
with me, I felt so blissful: all fear had left me, no worries pressed
down on me anymore. Yes, I had left my loved ones behind, and I knew
they wept for me. Yes, I knew it; but the three who had prayed with me
promised to look after my loved ones. As they took their leave, they
told me that they would visit them. They would make sure they had their
daily bread. I was to rest.
So, I was ready, I just surrendered. It was clear to me: “Those were
spirits of God, angels of God. They folded my hands and prayed with me
, things could no longer go badly for me.” I had come to trust
them, for their faces were not stern anymore; I saw their expressions,
so full of goodness and love, and I felt that I could be free of
worries.
Franz then said to me, “Try to sleep now; but before you sleep, you
still need a tonic.” Once again I was given something to drink; but it
was something entirely different from the first drink , it was
somewhat bitter. But Franz said, “It will do you good to drink this; you
will sleep beautifully. And should this not be enough, if you are
unable to fall asleep after this drink, then you will be given something
else. You must sleep, Philip, you must. You can now recover; I will
watch over you, and the angels will check on you.”
I felt that I would sleep well. After this somewhat bitter drink, a
tiredness came over me, and I fell asleep. I do not know how long I
slept. Franz woke me up some time later and said, “That’s enough now.
You slept well, you slept long, and I stayed faithfully by your side
throughout.” And when I looked around me, I found that I was alone with
Franz in this room. The two whom I had seen earlier when I entered the
room were gone, their beds empty. Franz explained to me, “Soon others in
need of rest will come and take their places.”
I wanted Franz to explain to me why I had to sleep. “You know,” he said,
“for the most part, such a sudden departure always leaves something
behind: such beings suddenly have pangs of remorse, they are worried
about those left behind. Out of sheer sorrow and worry they cannot
fulfill the tasks they are given , too often and too strongly they
are pulled back by the tears of those left behind. And now, time has
passed: those left behind have wept for the departed, and after a
certain time they picked themselves up again, they found their way
again. And those in the world beyond are no longer pulled back by the
tears and sadness of those left behind, and they are more able to attend
to their tasks.”
“Yes,” I said, “but surely I am allowed to know how my relatives are
getting on?” , “They have found their way,” Franz told me, “they
have all found their way. You know, you were promised as much, and the
three angels have made sure that your elderly parents continue to have
their needs met and that a little sunshine returns to their home again.
Everything is going well. When we have a chance, we will take you to see
them. But for now, be free of troubles and try to fulfill your tasks.”
“Well, what kind of tasks lie before me?” And I also wanted to know, “Is
this house called a ‘hospital’ just because people come here to sleep?”
, “Yes,” said Franz, “this is called a hospital. But, you know,
it’s like this: in your case the tonic was enough, but that is not so
for everyone. Many drink it and are still unable to sleep: they are
still full of fear, they are still worried about those they left behind
and cannot come to terms with the fact that they are now in God’s
kingdom. And in such cases it requires those helpers who work in this
hospital: there are doctors here.” , “Doctors,” I said, “what do
you need doctors for? There is surely no need for doctors here with
God?” , “But there is,” he replied, “even here they are needed
, precisely for those who have experienced a sudden death; for the
soul must be able to orient itself, and that is not always a matter of
course. It depends,” he continued, “on the kind of relationship a person
had with God and his world during their earthly life: whether they had a
trusting relationship or whether all this is unfamiliar to them and
they are unwilling to accept it.”
I wanted to know, “What happens when someone can’t sleep because of
their sorrow and worry?” And Franz explained, “These doctors are trained
for that. What they are able to do, I cannot do for you. I am unable to
offer you such service. A doctor is appointed for such a task, an angel
of God, and they have their helpers. And they will then put such an
individual to sleep by applying gentle force, so to speak.” ,
“Gentle force , what do you mean by that?” I wanted to know.
“We have other means at our disposal for those who cannot be calmed but
who are nevertheless worthy of being given this treatment. There are
remedies with which they can be put to sleep. Just as human beings have
substances to anesthetize those who are ill, we in the spiritual realm
have something similar: they are put to sleep with gentle force, because
they absolutely must rest. And during this time of sleep, there is
someone beside them watching over them, and angels of God frequently
come and check. When it is necessary, these angels will stroke the
forehead of this sleeping spirit with their precious oils, they will rub
balm into their hands. That is what the angels of God do,” Franz
explained to me. “You know, this is the kingdom of heaven: here we look
after each other, here we must serve the other, and together we must
stride upward, level by level, toward God. But one can only come closer
to God if one has this harmonious voice in one’s innermost, this
balance, this peace, and this longing for nothing other than God, for
Christ, to serve them, to work for them , one must have the
deepest trust in them. One must be able to live in this feeling, then
one’s upward progress goes ever faster.”
And he continued, “The more attached one is to earth, the further away
one is from God, and the harder it becomes to enter into his service.
One is then occupied with the concerns of human beings, and one does not
help oneself. One must, however, enter into God’s service, one must
enter into the great family, into community with Jesus Christ.” Well, I
listened astonished; I had the feeling that I still needed to be told
infinitely much about this new world.
One of the three angels then said to me, “Philip, stand up, and leave
this house. Your friend from earth” , referring to Franz ,
“will guide you.” And so we left. I thanked all those around me , I
felt as though I were indebted to everyone I met.
I had hardly left the room when others were led into it. I was allowed
to see how someone lay down on my bed, weeping with immense grief, truly
weeping because he could not accept that he was now in a new world, far
from his family, having left everything behind. But he, too, was being
comforted by a good friend and had to lie down to sleep. I was allowed
to witness this.
It was now clear to me that this tranquility and this glorious
atmosphere could only be found in this house. For I still remembered the
journey I had made to get here: there had also been a hustle and bustle
on the way to this hospital, I had heard voices all around me, calling
to me, and I had seen a hive of activity.
I, too, was now to be given work, and Franz said, “First come to my
home; I have a house to myself.” I then asked him, “What do you actually
do here? I really have no idea about life in the beyond.” And Franz
answered, “It is just as varied as the life of human beings on earth.
You can take up activities here that are just as varied as those
undertaken by human beings on earth.” But I still wanted to know what he
actually did. And he explained, “Well, I have just been looking after
you, and I was called away from my other work to do that. You know,
during my earthly life I used to do a lot of carving , you surely
remember, it was how we earned a little extra money. And here in the
spirit realm I also have that opportunity; but I now carve stone instead
of wood, and I’m able to shape these stones by hammering and hewing, so
to speak, and I make forms out of them. I have teachers who instruct
me. You already know, this is something I’m good at.” That was Franz’s
reply.
“So, what kind of work am I to do?” And Franz said, “Well, you have a
choice. You can choose how you want to occupy yourself , perhaps
in a way similar to myself? Or do you perhaps wish to place yourself
entirely in service to others?”
And Franz explained to me, “You see, while I was busy working” ,
and he showed me a large piece of stone that he had been shaping, but I
was not really able to imagine what it would become , “those three
angels you were so afraid of came to me, and they said, ‘Get ready
, a friend of yours is coming.’ I didn’t yet know who it might be,
but I had to get myself ready. I stopped working and I waited, so to
speak, ready to be collected. I had not been told exactly when I would
be needed. And then they took me away and led me near the mountains.
Together with these three angels of God, I was led to you. We arrived at
your home, and from there we accompanied you all the way up that steep
path. We were ever at the ready to hold you, to lift you up , that
is, to lead you [into God’s spirit realm].” At this point I wanted to
know, “Well, couldn’t you have prevented the accident?” , “No,” he
said, “it was predestined. We weren’t allowed to prevent it; we knew
that you would take this route and that you were coming, and so we were
simply ready , ready to take you up and guide you here.”
I had been fortunate indeed: they had accompanied me, and I was given a
wonderful reception. So I actually decided that I would much rather work
in the way that Franz had worked with me. I, too, wanted to place
myself in service to a being in the spiritual world or, should I receive
permission from the higher spirit world, perhaps in service to a human
being. And so I came into conversation with these three angels, because
they were my guiding spirits, so to speak.
They suggested that I go to those human beings who were lying sick in
bed, who were spending their final hours on earth. I could sit beside
them and pray with the spirit of the sick person, or simply pray for
them and ask for God’s grace and mercy on their behalf. The angels said I
should do so in a way similar to how they had prayed with me when I was
lying on that bed in the world beyond. Yes, that had been such a
delight, such a blessing for me.
I had made up my mind: I wanted to pray with those who were dying, to
the extent that I could. I wanted to pray alone, with my own strength. I
wanted to make contact with the spirit of the dying person and pray
with them, as best I could. I also wanted to stand at the ready ,
if I was permitted , when someone, somewhere, was to die a sudden
death; I, too, would guide them. Indeed, if I were to be told that their
time was near, I also wanted to pray for such a person in the last days
of their earthly life. I had the desire to be allowed to accompany
these human beings in their daily life and to draw their attention to
the higher life, to guide them, so to speak, to pray with them. I wanted
to pray for them and to make contact with the spirit that was still in
the human body and to make it clear to them: “Soon we will be standing
together, hand in hand, in the kingdom of God.”
I was given permission to do so, and I now fulfill my task in this
manner. My work is very varied: sometimes I find my place alongside a
lonely human being. I pray for them, I ask God for mercy. I pray in the
name of the Redeemer, Jesus Christ, and in his name I pray that God may
have mercy on them, that he may receive them, forgive them. At other
times I try to converse with the spirit of the person, to make them
aware that these are the last hours of their life, and to pray with
them.
Thus, I have many opportunities to fulfill my task. It is a task I still
do to this day, and it makes me happy. I stand in God’s order and
fulfill my task in service to others. And just as I was guided, just as I
was treated with grace and mercy, I also wish to guide others and
desire to pray for them.
But there is still one thing I would like to tell you: sometimes it is
hard , sometimes a human being has not led a good life, and they
are not pleasing in the sight of God. I am then made aware of the
purification, the suffering that awaits them. But through my prayers,
through my self-sacrifice, I am permitted to give them guidance and
consolation. I am allowed to comfort them in their place of suffering,
to draw their attention time and again to the love and glory of God and
to the mercy that will receive them , that they just have to wait
until this grace comes to them. This is how I fulfill my task.
And as is commonly said among us: human beings living on earth cling to
their lives, to their surroundings, to what they perhaps created
themselves. They do not want to leave this earthly world, they do not
want to leave! They would like to be human forever. Only when they are
older and their bodies become burdensome , only then will they
think differently. Then they are willing to leave; but it takes a long
time to reach that stage. Those who are in the prime of their lives, for
whom things are going well, they do not want to die, they do not. And
in the initial stages of their life in the world beyond, they refuse to
be happy; that is why they need this care. Human beings do not want to
die. And how is it in the beyond? When they have integrated themselves
and feel happy in this vast, beautiful, harmonious family , then
they no longer want to leave. But they are told, “It is soon time. You
still have more to achieve. Your current standing is not adequate
, you must now enter a new life on earth.” And they reply, “No,
not yet, not yet! Let me stay here, let me stay here, don’t make me go. I
don’t want to return to earth. Please let me stay here.”
Many of them have to be put back to sleep with the use of gentle force
[to prepare them] for a new earthly life. This is because they have
adapted to the spiritual world, because they like this world, and
because the other world is uncertain and they do not know how things
will be. After all, those in the world beyond know about the dangers,
about the temptations that exist on earth, and they know how easy it is
to fall and how quickly things can be lost. And their life in the
spiritual realm may have been very nice. So they fear losing what they
have gained, perhaps because they fail as a human being, because they do
not live their earthly life correctly , because nothing of what
they experienced in God’s kingdom, in his family, has permeated them.
For nothing will be remembered when they are human again, because they
have to start afresh, because they once again have to prove the nature
of their longing: whether they are truly strengthened in the depths of
their soul; whether they truly and fervently yearn for God, for his holy
world, for the King of the spirit world, for Jesus Christ.
That is how it is, dear brothers and sisters. Neither here nor over
there do they want to leave the world in which they live. So, a force is
often used that compels them to leave their world in order to enter a
higher life, to reach a higher level, and to ascend more quickly.
It may well cause human beings sorrow when something happens in the way
that it did today [Philip is referring here to the airplane crash
mentioned above]. In the kingdom of God it is not so , those
concerned will come more quickly to God, they will be taken in and
guided. They will be led into hospitals and put to sleep; and then, when
those left behind have regained their peace, and when tears no longer
roll down their cheeks, it will be time for these sleeping beings to
awaken. And they will then judge everything from a different point of
view and have a different attitude toward their new life.
So, I was allowed to speak these words to you, and I would now like to
invoke God’s blessing for you all, that you may be protected from every
plight, from all distress, from harm. May God’s strong hand guide you so
that you may sense his blessing, may that which is harmful to you be
driven off, and may that which is good for you be brought to you. May
God’s holy will be done in heaven and on earth, everywhere. God
bless you.
Personal account given by ascending spirit Philip, received in German
through the medium Beatrice Brunner in the hall on Münchhaldenstrasse in
Zurich, 4 September 1963
