Talmud

bra engelskspråklig side med fine illustrasjoner om TJ

hele denne Talmud Jmmanuel i word for utskrift i to spalter - her nedlastbar i winzip

Talmud

JMMANUEL

del-III

link til

DEL 1

DEL 2

her en telepatisk overført bok fra Judas of Keriot på engelsk mottatt i flere perioder fra langt tilbake og samme kilde hadde visst evnen til å tegne, som sees under; av samme judas.

KAPITTEL 29

Petrus benektelse

Men da Petrus ble spurt av piken, fornektet han det og sa: "Hvorfor beskylder du meg for ufornuft, for jeg forstår ikke hva du mener."

Men på grunn av pikens spørsmål ble han redd, og ville flykte fra plassen, for han fryktet for sitt liv.

Men da han gikk ut gjennom døren, se - da så en annen kvinne ham og hun sa til folket: "Også han var med guds-bespotteren fra Nasareth."

Men Petrus nektet for annen gang og hevet hånden til en ed og sa: "Sannelig, jeg kjenner ikke denne forvirrede mann."

Men da Petrus forlot huset, trådte de som sto der frem, og sa til ham: "Er ikke også du en av dem som tjener denne Immanuel? Du forråder deg, for din måte å tale på sier oss det."

Da tok han til ordet og spottet igjen Immanuel, og svor: "Jeg kjenner ikke til dette forvirrede mennesket, og ikke heller hans guds bespottende lære."

Men straks deretter gol hanen tre ganger, og da tenkte han på Immanuels ord. Han ga seg i vei derfra og han gråt bittert.

Juda Iharioths selvmord

Men Juda Iharioth, Immanuels forræder, var med i det rådet som ville drepe Immanuel.

Da han nå så hva som ble gjort i mot ham og hans ansikt var helt blodig, ble han rammet av vemmelse og han led sterkt.

I konflikt med seg selv tok han sin pengepung og kastet den foran yppersteprestene og de eldste i rådet og sa:

"Jeg har vært ond mot dette menneske, for mitt sinn traktet kun etter gull, sølv og eiendeler.

Jeg angrer dypt at jeg har utgytt uskyldig blod, for hans lære synes meg ikke falsk."

Men yppersteprestene og de eldste sa: "Hva angår det oss. Se, det du vil gjøre for å få orden på deg selv er din sak."

Men Juda Iharioth gråt og flydde derfra, og straks etterpå hengte han seg bakom bymuren på krukkemaker åkeren i en gren.

Men yppersteprestene tok sølvpengene og sa: "Det er ikke passende at vi legger dem i offerkisten, for det er blodpenger. Hva skal vi gjøre med dem?"

Men da kom en av de eldstes sønner og sa: "Jeg har fulgt etter Juda Iharioth, og han har hengt seg i et tre på krukkemaker åkeren."

Da sa ypperstepresten Kaifas: "Nåvel, da skal vi gi blodpengene til krukkemakeren, slik at han for disse selger oss åkeren til gravsted for fremmede."

Og da den nye dagen kom var handelen gjort, og som den første som ble begravd på åkeren, var Juda Iharioth, Immanuels forræder.

Men yppersteprestene og rådets eldste spredte blant folket det ryktet, at Judas Ischarioth, Immanuels disippel, skulle ha hengt seg og blitt gravlagt på krukkemaker åkeren.

Da folket trodde på dette sa de: "Han forrådet sin venn for sølvpengenes skyld, og det var til pass for ham , at han hengte seg.

En blodskyld har han tatt på seg, og derfor skal krukkemaker åkeren i fremtiden bli kalt blods åkeren."

Foran Pilatus

Men Immanuel ble ført foran landshøvdingen Pilatus, og han spurte ham og sa: "Er du Immanuel, den man kaller visdomskongen?"

Han sa: "Du sier det. Det er hva jeg blir kalt i folkets munn."

Og Pilatus spurte og sa: "Det skal også ha blitt sagt at du skulle ha blitt avlet av engelen Gabriel, som er en Guds engel?"

Men han sa: "Du sier det."

Og Pilatus spurte igjen og sa: "La meg få høre din visdom, for din lære er ny for meg."

Og Immanuel sa: "Se, jeg er avlet av en himmelsønn, for det skjedde gjennom Guds vilje, Han, som er herskeren over de tre menneskerasene.

Gjennom hans godhet har jeg fått lære stor visdom og riktig kunnskap, som jeg fikk under førti dager og førti netter av Hans lærere.

Men dessuten har jeg reist mye, til fjerne land, og levde i mange år i India, hvor jeg ble undervist i mange kunnskaper og hemmeligheter gjennom de store guruene, som der blir kalt for mestere.

Og dit kommer jeg til å vende tilbake, da jeg har sluttført min oppgave, og da med selskap av min bror Thomas, som er en lojal disippel."

Og da de hørte hans ord, de eldste og yppersteprestene, irriterte de seg kraftig og skrek til Pilatus: "Hører du hvordan han spotter Gud?"

Da sa Pilatus til ham: "Hører du ikke hvor sterkt de anklager deg, vil du ikke forsvare deg?"

Men Immanuel svarte og sa til ham: "Se, det er bestemt at det skal være sånn for meg, at jeg skal bære min byrde. Og det er også slik, at mange er motstandere av meg og vitner falskt i mot meg, så jeg ikke kan få rettferdighet.

Sannelig, jeg sier deg: "Mange hunder gjør død hare, liksom han lar mange hakker slå."

Men det er også vanlig blant menneskene, at den mest rettferdige ikke får sin rett ettersom mange vitner i mot ham, liksom få skulle vitne i mot ham om han tilhører de høyt ansette.

Rettferdighet hersker kun i naturens lover, ettersom de er det samme som Skapelsens lover.

Men blant menneskene savnes rettferdigheten, og den bestemmes av disse etter anseende og betydning.

Derfor spør jeg deg: Hvordan skulle jeg kunne forvente meg noen rettferdighet i min situasjon?"

Men Pilatus sa: "Du er meget vis som taler slik, og jeg kan ikke se noen skyld hos deg.

Den lære som du akkurat har snakket om, synes meg å kunne stilles spørsmål ved, men jeg kan ikke se at det foreligger noen skyld, for hver og en må bli salig i henhold til sin tro.

Men ettersom du ikke har noen ord til forsvar mot anklagene som yppersteprestene og de eldste reiser i mot deg, så oppfatter jeg din situasjon som ikke god, ettersom deres vilje er en befaling jeg bøyer meg for."

Men Immanuel svarte ham ikke med et ord, noe som forundret landshøvdingen meget.

Immanuels dom

Men ved påskens høytid hadde landshøvding Pilatus for vane å gi en fange fri til folket, en de selv fikk velge, selv om det var en morder, som var dømt til døden.

Ved denne tiden hadde han en viss fange som hette Barabbas.

Og da folket var forsamlet, sa Pilatus til dem: "Hvem vil dere jeg skal slippe fri, forbryteren Barabbas eller Immanuel, som det sies skal være en visdomskonge og en engels sønn?"

Han viste dog godt, at yppersteprestene og de eldste overtalte folket og gav dem kobber, gull og sølv, for at de skulle velge Barabbas og la Immanuel bli drept.

For han viste også godt, at de hadde utlevert ham av misunnelse og hat, ettersom hans lære fant gehør blant folket.

Og til og med hadde Pilatus’ hustru bønnfalt ham: "Ha ingen ting med denne rettferdige å gjøre, for i dag har jeg lidd meget i drømme for hans skyld, og jeg finner hans lære god!" derfor var han velvillig til sinns mot Immanuel.

Men blant folket ble det skreket høyt, og han spurte en andre gang: "Hvem vil dere at jeg skal slippe fri?"

Men langsomt ebbet skrikene bort, og da tok landshøvdingen til orde og spurte folket en tredje gang og sa: "Hvem av disse to vil dere jeg skal slippe fri?"

Men folket ropte og sa: "Slipp Barabbas fri."

Men Pilatus spurte dem og sa: "Det skal skje, men hva skal jeg gjøre med denne mannen her, om hvem det sagt at han skulle være en visdomskonge?"

Men folket ropte og sa: "Korsfest ham, la ham bli korsfestet."

Men landshøvdingen var uvillig og spurte i vrede: "Hva har han gjort for noe galt, som dere vil la han bli korsfestet for? Han har bare undervist i en ny lære, og skal han behøve å dø for det?"

Men folket skrek enda mer og sa: "Korsfest ham, korsfest ham."

Men da Pilatus så, at han ikke kunne utrette noe i mot det overtallige folket uten at stor uro og tumult oppsto, tok han en stor krukke med vann og vasket sine hender foran folket og sa:

"Se opp med hva dere gjør med ham, han er de eldste og yppersteprestenes fange, hvorfor de kan dømme ham. Jeg har ingen ting å gjøre med denne rettferdige, for jeg er uskyldig i mot ham, og jeg vasker mine hender i uskyld foran dere."

Men da hylte og skrek folket: "Han skal korsfestes, han skal korsfestes."

Men Pilatus overlot Immanuel til ypperstepresten og de eldste, og gav fri Barabbas til folket.

Men yppersteprestene og de eldste lot piske Immanuel og utleverte ham, slik at han kunne bli korsfestet.

KAPITTEL 30

Og landshøvdingens soldater hadde kommet til enighet med Yppersteprestene og de eldste, og de slepte Immanuel inn i huset der domstolen ble holdt, og de førte med seg hele folkehopen inn til ham.

Og de kledde av ham og svøpte en purpurkappe rundt ham,

Og de flettet en tornekrone og satte den på hans hode, og gav ham et rør i sin høyre hånd, og knelte for ham og sa:

"Hver hilset du, jødenes store visdomskonge!"

Og de spyttet på ham og tok røret ut av hans hånd og slo ham på hodet så blodet rant ned over hans ansikt.

Da han var elendig og blødende, spurte ypperstepresten Kaiphas ham og sa: "Hvordan føler du deg nå, store visdomskonge?"

Men Immanuel tidde stille, og sa ikke et ord.

Da slo de ham atter igjen på hodet, så at han stønnet av smerte, og han begynte å tale:

"Sannelig, jeg sier dere: Slik som dere nå slår og spytter på meg, skal dere selv bli slått å spyttet på.

Og den tiden skal komme innom fem ganger hundre år, da dere skal få unngjelde for dette.

En ny mann kommer å tre frem i dette land, og han skal piske og forfølge dere, og dere skal bli tvunget til å betale med deres blod.

En ny kult kommer denne mannen til å skape, og han kommer til å la seg bli kalt en profet, slik at han dermed kommer til å forfølge dere i all tid.

Tross at han kommer til å være en falsk profet, og føre frem en falsk lære, så har han dog stor makt, og han skal forfølge deres slekt i all tid.

Hans navn skal være Muhammed, og hans navn skal innebære skrekk, elendighet og død for deres slekt, slik som dere fortjener.

Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hans navn skal være skrevet med blod, og hans hat mot deres slekt, skal ikke kjenne noen grenser.

Men ettersom han er en falsk profet, og fører frem en ny falsk lære, skal også hans kult en gang opphøre, nemlig da deres slekt og hans slekt legger grunnsteinen til den blodige slutten."

Og da han talte slik, kokte de over av vrede og slo ham så meget, at han sank sammen og ynket seg.

Og da de hadde slått og hånet ham, dro de av ham kappen, og de kledde på ham hans egne klær igjen, og de førte ham bort for å korsfeste ham.

Men de lastet på hans skuldre et tungt kors av tre, for han skulle selv få bære det til sitt dødssted for å plages mest mulig.

Men korset var tungt, og Immanuel stønnet under lasten. Og hans blod blandet seg med svette og ble en uhyggelig masse.

Men Immanuel segnet om under den tunge lasten, for hans krefter forlot ham.

Men da en fremmed med navnet Simon fra Kyrene kom forbi på veien, ble han tvunget til å hjelpe ham med å bære sitt kors.

Straks etter kom de til den plassen som kalles Golgata.

Hans vei dit var vanskelig, ettersom han ble slått og hånet.

Og de gav ham vin å drikke, som var blandet med galle fra dyr.

Men da han smakte på det ville han ikke drikke, men da slo de ham så han drakk.

Men etterpå tvang de ham under hugg og slag ned på korset, og spikret fast hans hender og føtter på tømret, og gjorde da noe, som frem til da, ikke hadde vært skikken, for hittil hadde de korsfestede blitt fastbundet.

Men da de hadde spikret fast ham og reist korset, delte de hans klær og kastet lodd om dem.

Og de satt alle der å bevoktet ham, så ingen kunne komme å hente ham ned fra korset.

To mordere ble også korsfestet til sammen med ham, en på hans høyre side og en på hans venstre, slik at han var midt i mellom dem.

Men de som var rundt ham spottet ham og gjorde narr av ham.

Og de ropte å sa: "Du, som dog er en visdomskonge, hjelp deg selv.

Og du, som er sønn av en himmelsønn og besitter store krefter, stig da ned fra korset."

Og på samme måte hånet de skriftlærde, farisèerne, yppersteprestene og folkets eldste ham, og de sa:

"Andre har du hjulpet, og du kan ikke hjelpe deg selv. Om du er en visdomskonge, så stig nå ned fra korset og hjelp deg selv. Om du gjør det, skal vi tro på deg og din lære.

Han har stolt på sin visdom og på det at han skulle være engelen Gabriels sønn. Må nå hans visdom befri ham, eller engelen Gabriel, om han holder av ham."

Men likeledes hånet å spottet morderne ham som var korfestet ved siden av ham.

Men det skjedde, at himmelen dekket seg og solen formørket og kraftig storm rammet landet, noe som ikke hendte ofte ved denne tiden.

Således varte uværet i tre timer, før solen igjen kom frem gjennom skyene.

Ved dette tidspunktet ropte Immanuel og sa: "Jeg tørster, gi meg noe å drikke."

Og straks skyndte en av dem seg i vei og hentet en svamp, som han fylte med eddik, og han stakk den på en lanse og lot ham drikke.

Men da de andre så dette, så fordømte de mannen og sa: "Stopp, gi ham ikke noe mer å drikke. La oss heller se hvor lenge han klarer seg."

Og se, et veldig siste tordenskrell løste opp stormen, og det var så kraftig at hele landet rystet og marken ristet.

Til slutt, ved den veldige tordensmellen, ropte Immanuel på nytt, dog var det ingen som forsto ham, for hans tale var forvirret.

Men deretter falt hans hode fremover, og han gled inn i en halv slumring, så de trodde han var død.

Og det inntraff, at en soldat tok sin lanse og stakk ham i siden, for å se om Immanuel var død.

Men ut av såret fløt blod blandet med vann, slik som det pleier å gjøre på et dødt eller halvdødt menneske.

Og derfor trodde soldatene, at Immanuel var død, og de gjorde dette kjent for de andre.

Og alle undret seg over dette, for det var ikke vanlig at de korsfestede døde så raskt.

Men da soldatene sa det, trodde de dem og gikk derfra.

Men blant dem var det også mange kvinner og andre, som observerte på avstand, ettersom de var tilhengere av Immanuel og hadde tjent ham, og de hadde fulgt etter ham fra Galilea.

Men blant dem var også Maria, Immanuels mor, og Maria Magdalena og andre.

Men da folket nå gikk derfra, da kom de frem og knelte foran korset og gråt bittert, for også de trodde at Immanuel var død.

Men blant dem var også Joseph fra Arimathia, som var en tilhenger av Immanuel.

Men han forsto snart, at Immanuel kun var halvdød, men det sa han dog ikke til noen.

Gravleggingen

Og så raskt han kunne gikk han inn til byen og til Pilatus, og ba om å få Immanuels kropp, så han kunne begrave den.

Da beordret Pilatus, at man skulle gi ham den.

Og med ham gikk mange folk som tok Immanuel ned fra korset, og Joseph linnet kroppen i et rent tøystykke, som han først hadde malt, slik at det skulle gi et avbilde av Immanuel.

Men Joseph fra Arimathia bar Immanuels kropp den lange veien frem til Jerusalem, og la den i sin egen grav, som han hadde hugget ut av en klippe til seg selv, når han en gang døde.

Og han veltet en stor stein foran gravens åpning og gikk derfra, for å skaffe legemiddel til å behandle Immanuel med.

Men gravens inngang var bevoktet av soldater og Immanuels mor Maria, for at ingen skulle kunne gå inn til ham, eller stjele hans legeme.

Men Joseph fra Arimathia søkte opp Immanuels venner fra India, og gikk med dem tilbake til graven, der de kom inn til ham gjennom den hemmelige andre inngangen, og hvor de pleiet ham under tre dager å tre netter, slik at han snart hadde blitt frisk og hans kraft atter hadde vendt tilbake til ham.

Men graven var bevoktet på den andre siden av soldatene, mens yppersteprestene og farisèerne hadde gått til Pilatus og sagt:

"Herre, vi har fundert over, at dette sinnsforvirrede menneske sa, mens han enda levde: Jeg skal komme tilbake etter tre dager og tre netter og således oppstå, for jeg kommer bare å være halvdød.

Men da det ble fastlagt gjennom en soldat, at han virkelig var død, så kunne man bevokte hans grav, så ingen kommer å stjeler hans legeme og sier: Se, han er nå oppstanden.

Påby derfor, at man beskytter graven til og med den tredje dagen, slik at det siste bedrageriet ikke blir verre enn det første."

Men Pilatus sa til dem: "Så ta mine soldater som voktere; gå bort for å beskytte den så godt dere kan."

Og de gikk i vei og beskyttet graven og forseglet steinen foran åpningen.

Men ei kjente de til gravens hemmelighet, at den hadde to utganger og innganger, så Immanuels hjelpere gikk usett til ham, og la legende salver og urter på ham, slik at han den tredje dagen atter var sterk nok til å kunne gå.

KAPITTEL 31

Immanuels flukt fra graven

Og da påskefeiringen var over og ukens første dag begynte, da hadde tre dager og tre netter gått, hvilke i følge Immanuels utsagn, han igjen skulle bli levende etter å ha vært halvdød.

Og se, et mektig drønn fylte luften, og fra himmelen kom et strålende lys og landet, ikke langt i fra graven.

Og ut av lyset trådte en vaktengel, og hans fremtreden var som lynet, og hans drakt hvit som snø.

Og han gikk til graven, og for ham vek soldatene unna, skrekkslagne.

Men han hevet hånden, og fra den kom et skarpt lysblink som traff soldatene, den ene etter den andre.

Og de falt til marken, og de rørte seg ikke på lenge.

Og straks deretter trådte vaktengelen frem til graven, og veltet unna steinen foran åpningen, og sa til Maria, Immanuels mor, og til Maria Magdalena, som begge var der:

"Vær ikke redde, jeg vet at dere søker Immanuel, den korsfestede.

Men han er ikke her. Han lever, slik som han har sagt. Kom hit å se plassen, der han har ligget,

Og skynd dere å gå bort til hans disipler, for å si dem, at han har stått opp fra halvdøden.

Og si dem: Han kommer til å gå før dere til Galilea, der skal dere møte ham; se, dette har jeg sagt dere."

Men Maria spurte og sa: "Men han var jo død, og har ligget her som død, hvordan kan han da oppstå?"

Men da svarte vaktengelen og sa: "Hvorfor søker dere en levende blant de døde?

Gå nå bort å spre budskapet blant hans disipler, men unngå å fremføre det til noen andre."

Og vaktengelen gikk bort til det strålende lyset og forsvant inn i det. Og straks etter kom et nytt mektig drønn, og det hevet seg i luften og opp i himmelen.

Men Immanuels mor, og Maria Magdalena gikk bort og forlot graven.

Men soldatene våknet ut av sin stive tilstand og de forundret seg over dette, så de gikk derfra og inn i byen og spredde nyheten om hva som hadde hendt.

Og de kom sammen med yppersteprestene og rådets eldste og holdt et hemmelig rådslag om hva de skulle si til folket.

Og yppersteprestene og de eldste gav soldatene tilstrekkelig med penger og sa: "Si til folket, at hans disipler kom på natten, da vi sov, og stal hans legeme."

Og soldatene tok pengene, og gjorde som de hadde blitt enige om.

Men Maria og Maria Magdalena gikk i vei, og gjorde som vaktengelen hadde befalt dem.

Men se, på veien dit møtte de vaktengelen en andre gang og han sa: "Vær vel vitende om deres oppdrag. Vær forsiktige og pass dere for hva dere sier til folk."

Men Maria Magdalena gikk frem til vaktengelen som var i en strålende hvit bekledning, og hun ville ta på hans hånd.

Men han vek tilbake fra henne og sa: "Berøre meg ikke, for jeg er av et annet slag enn deg, og min bekledning er en beskyttelse mot denne verden.

Men om du skulle berøre meg, ville det bli din død, og du skulle omkomme i flammer.

Gå vekk fra meg, og begi deg dit du har blitt tilsagt."

Og de gikk i vei og traff Petrus og en annen disippel og fortalte hva som hadde hendt.

Men Petrus og den andre gikk bort til graven, og den andre disippelen var der først.

Og han tittet inn å så bandasjene av tøy lagt varsomt og fint på gulvet, og han gikk ikke inn i graven.

Men siden kom Petrus og gikk inn i graven, og han fant alt slik som den andre: Bandasjene varsomt og fint rullet sammen og lagt på gulvet, og svette duken, som hadde ligget rundt Immanuels hode, og salver og legende urter, som alle hadde blitt lagt på en bestemt plass,

Til sammen med brente leirfigurer av merkelig utseende, slike som han ennå aldri hadde sett, og som altså var ham fremmede.

Immanuels møte med sine disipler

Men på kvelden denne dag var disiplene forsamlet i et lokale i byen, der de hadde holdt det siste måltidet med Immanuel før påske.

Og mens de var i lokalet og snakket med hverandre om dagens hendelser, se, da gikk døren opp og inn trådte en fremmed, som de tidligere ikke hadde sett.

Og de fryktet at det kunne være en av jødene, som ville forråde dem.

Men da talte den fremmede og sa: "Fred være med dere", og han tok tøyet vekk fra sitt ansikt og de kjente igjen ham, og det var Immanuel.

Og da han hadde sagt dette, viste ham dem hendene, sin side og føttene, og da de så sårene, ble de glade for at han var blant dem.

Men Thomas trodde han sto foran et gjenferd så han sa: "Om jeg kunne røre ved dine sår så skulle jeg vite at du ikke er et gjenferd."

Da sa Immanuel til ham: "Rekk frem din hånd og legg den mot mine sår, så du av liten tro må tro."

Og Thomas gjorde som han sa, og han berørte hans sår og sa: "Sannelig, det er du."

Men etterpå gikk Immanuel derfra og sa: "Bevar hemmeligheten om min tilbakekomst, slik at det ikke blir kjent at jeg lever."

Og se, neste dag brøt disiplene opp for å begi seg til Galilea og spre den glade nyheten blant Immanuels tilhengere.

Men mens andre disipler gikk på veien, se, da sluttet en vandrer seg til dem, og han gikk med dem et lite stykke på veien.

Og de var nedtrykt og snakket med hverandre om hvordan Immanuel hadde blitt drept på korset.

Men da talte den fremmede vandreren og sa: "Hvorfor er dere så nedtrykte?" og de fortalte ham hva som gjorde dem så nedstemt.

Men da talte den fremmede vandreren og sa: "Av så liten tro dere er. Har ikke Immanuel sagt dere, at han kommer til å oppstå fra halvdøden etter tre dager og tre netter.

Slik som han har sagt, det er også skjedd."

Og etter han hadde talt, tok han tøyet vekk fra ansiktet, og de kjente igjen ham og det var Immanuel.

Men han sa ikke et ord mer, og skjulte atter sitt ansikt og vek bort fra dem. Og han ble ikke sett igjen på lang tid.

Men det hendte seg, at disiplene fisket i sjøen Tiberias, lenge etter at Immanuel hadde forsvunnet.

Og de fanget ikke noe under hele natten, hvorfor de var misfornøyde på morgenen, da dagen grydde.

Men da de kom til stranden sto det en fremmed der som sa: "Har dere ingenting å spise, for jeg er sulten?"

Men de svarte og sa: "Nei, for vi har ikke fanget en eneste fisk i våre nett."

Men da talte den fremmede og sa: "Kast ut nettet til høyre om båten, så skal dere få rikelig fangst."

Og de forundret seg over hva han hadde sagt og kastet ut nettet. Og se, de kunne ikke dra inn det for mengden av fisk.

Og de kom til stranden og lagde til et måltid, for de var sultne akkurat som den fremmede.

Men han gjorde sitt ansikt bart og se, det var Immanuel.

Men da de spiste og var på godt humør talte han til dem og sa: "Gå bort til Galilea - til det og det fjellet, så skal jeg komme dit til dere, for vår tid sammen er over, og hver og en må gå sin vei."

KAPITTEL 32

Immanuels avskjed

Og de gikk bort og kom opp på berget, dit som Immanuel hadde gitt dem beskjed om.

Men da det var forsamlet talte han med dem og sa: "Se, en siste gang skal jeg tale til dere, for etterpå går jeg herfra og kommer aldri tilbake.

Min vei fører meg til landet India der også mange av denne menneskerase bor, ettersom de har reist fra dette landet for å bo der.

Min misjon fører meg til dem, og til den menneskerasen som er født der.

Lenge skal min vei være på den kanten, for i mange land må jeg gi min nye lære, også ved det store svarte havet nord for her.

Men før jeg skilles fra dere, skal dere dog bli delaktige i min siste formaning:

Om mennesket lever i henhold til Skapelsens lover, så lever det i sannhet rett, dog er det endelige målet dette:

Alt menneskelig (materielle begjær o.a) i mennesket må dø, men alt som er av Skapelse (åndskraft o.a.) må stå opp og omfavne Skapelsen.

Betrakt universet som den plass, der Skapelsen bor i uendeligheten.

Alt som mennesket besitter er sprunget ut av Skapelsen og er altså Skapelsens eiendom.

Sitt hele åndelige liv skal mennesket forvandle og fullbyrde, slik at det blir ett med Skapelsen.

Når mennesket gjør noe, skal det gjøre det med visshet om Skapelsens tilstedeværelse.

Men et menneske må aldri påtvinge et annet menneske sannheten, for da blir den bare av den halve verdien.

Først må mennesket konsentrere seg om sin egen utvikling i ånden, slik at det inni seg kan vinne harmoni i henhold til Skapelsen.

Ikke noe større mørke råder i mennesket, enn ikke-viten og ikke-visdom.

Et menneskets seier består i sin storhet i, at det river ut og eliminerer enhver makt, som er motstridende til det som er i henhold til Skapelsen, slik at det som er i følge Skapelsen seirer.

Inni seg må mennesket utvikle skjelneevne, egenskapen som kan skille på godt og ondt og det rette synet på alle ting, slik at det blir vist og rettferdig og følger lovene.

Å kunne skjelne mellom noe er nødvendig: Det virkelige fra det uvirkelige, det verdifulle fra det verdiløse og det som er av Skapelsen fra det som ikke er det.

Mennesket må bli en universell enhet, slik at det blir ett med Skapelsen.

Gjør deres liv likt med lovene, naturens lover, så lever dere også etter Skapelsens lover.

Menneskets lidelse kan være aldri så stor, men enda er Skapelsens kraft i det umålbart mye større, altså beseirer mennesket det onde.

Lever mennesket bare bevisst om (det ytre-)mennesket, så er det utilgjengelig fjernt fra sin ånd, og også fra Skapelsen og dets lover.

Jo mer mennesket er hengiven Skapelsens lover, desto dypere fred kommer det til å bære inni seg.

Menneskets lykke består i at det søker og finner sannheten, slik at det ut i fra det kan samle kunnskaper og nå frem til visdom, og således tenke og handle i Skapelsens ånd.

Kun gjennom det menneskelige livets forhold kan det utvikle og bruke sine skapelseskrefter i ånden.

Mennesket bør daglig øve opp sine krefter og egenskaper, for bare på denne måten når det erfaring i å bruke dem.

Så lenge mennesket ikke blir ett med Skapelsen, så blir det heller ikke i stand til å møte død og halvdød med glede.

Det frykter det uvisse, som bare kan gjennomskues av det fullkomne, for det er allvitende.

I stedet for å la seg lede av instinkter og impulser, så bør det leve etter innsikt og visdom, og dermed rett i henhold til lovene.

Mennesket burde ikke gå seg bort i en skog av begrensninger, men å utvide sin ånd og søke å finne visdom og kunnskap.

Slik at det kommer nærmere sitt livs mål og kan utskille Skapelsens prinsipp i alle ting.

Tusener av lys skal hjelpe mennesket på dets vei, om det bare legger merke til dem og følger dem.

Mennesket kommer til å nå all sin kunnskap og visdom om det alvorlig strever etter fullkommenhet.

Lovene tjener alle dem, som er beredt til i ubegrenset mål å søke sannheten og visdommen.

Om de har kontroll over seg selv i alle situasjoner og stadig utvikler sin ånds krefter stadig høyere, og dermed fyllbyrder seg.

Mennesket burde ikke falle til å betrakte den kroppslige skrøpelighet, men i stedet konsentrere seg om åndens virkelighet og Skapelsens eksistens.

En stadig rastløshet råder i mennesket når det begynner å ane at Skapelsen er dets skjebne og oppgave.

Mennesket må være stort og vist og godt, dog rekker ikke dette, for stadig kan det bli enda større, visere og bedre;

Altså gis det ingen grenser for kjærligheten, freden og gleden, for det som er for øyeblikket må alltid videreutvikles.

Sannelig, jeg sier dere: En kjærlighet som er ubegrenset og bestående og ufeilbar, den er vilkårsløs og ren kjærlighet, i viss ild alt som er urent og ondt blir forbrent.

For en slik kjærlighet er Skapelsens kjærlighet og også dets lov, til hvilket mennesket er forutbestemt siden urbegynnelsen.

Da dette er menneskets sluttmål, bør det sørge for at det varer og blir, for det er dets oppgave.

Men ennå forstår ikke mennesket denne læres visdom, hvorfor den kommer til å bli forfalsket i fra jordens alle hjørner.

Mennesket forfalsker den i sin uforstand til mange ulike slag og former, til den blir avlegs og ubegripelig.

Men i løpet av to tusen år skal den læres på nytt og da uforfalsket, når mennesket har blitt klokt og vitende og en ny tidsalder spår store omveltninger.

Og i stjernene står det å lese, at i denne tidsalder skal mennesker være store omformere.

Da også noen spesielle mennesker (utvalgte) skal være de nye forkynnere av min lære, men som da preker uforfalsket og med stort mot.

Men dere, gå derfor bort og gjør alle mennesker til deres elever.

Men vokt dere for falske lærer, som dere i uforstand kan gi opphavet til, og som noen av dere har tendenser til.

Øv dere til å holde dere til alt, jeg har lært dere, slik at dere ikke forfalsker mine lærer."

Og det hendte, da han talte slik til dem, at et drønn kom fra himmelen og et stort lys falt ned.

Like i nærheten satte lyset seg på marken og metall glitret i solens lys.

Men Immanuel talte ikke mer og gikk derfra til det metalliske lyset, og han trådte inn i det.

Men så skjedde det, at en tåke oppsto rundt det, og enda en gang lød et drønn og lyset steg atter inn i himmelen.

Men disiplene vendte i hemmelighet tilbake til Jerusalem og forkynte hva som hadde hendt blant sine likesinnede.

KAPITTEL 33

Men det store lyset førte Immanuel til Syria, hvor han levde som ukjent i Damaskus i en to års tid.

Etter denne tiden sendte han ut et bud til Galilea, da han ville forsøke å få tak på sin bror Thomas og sin disippel Judas Ischarioth.

Men det gikk to måneder før de møtte Immanuel og de brakte dårlige nyheter.

Thomas talte og sa: "Dine disipler har grundig forfalsket dine lærer, så de påstår at du skal være Guds sønn, og til og med sammenlignes med Skapelsen.

Men yppersteprestene og de eldste forfølger dine tilhengere og steiner dem, hvor enn de kan få tak i dem.

Men Thomas, en av dine disipler, har flyktet og ryktet sies om ham, at han skulle ha fulgt med en karavane til India.

Men en farlig fiende til deg har fremtrådt i en mann ved navn Saulus.

Med trussel om mord går han løs på dine disipler og dem, som er lojale mot dine lærer.

Han skriver brev til synagogene i hele landet med den hensikt, at om noen tilegner seg din nye lære så skal denne bli bundet og ført til Jerusalem.

Det skal da ikke være noen forskjell om det er en kvinne, mann eller et barn, for alle skal være skyldige til døden."

Men Immanuel sa: "Vær ikke urolig, snart er den tiden da Saulus skal få gjøre bot mot sitt onde sinn.

For riktignok er han på vei til Damaskus, dit hvor han nå har sporet deg og Judas, for å føre dere bundet tilbake til Jerusalem.

Men jeg kommer til å tre frem foran ham, før han har nådd Damaskus. Og etter som han tror at jeg er død, kommer han å innbille seg at han ser et gjenferd."

Og Immanuel ga seg i vei til en venn som var behjelpelig med hemmelige ting i form av pulver, salver og vesker som luktet pyton.

Vel forsett med disse ting gikk han derfra og ut av byen, langs etter veien til Galilea.

To dager ventet han blant klippene en dagsreise fra Damaskus og gjorde klar sin overraskelse.

På natten så han en skare komme, og blant dem var Saulus, forfølgeren av hans disipler.

Og da de var nære nok slo han ild og kastet den inn i blandingen han hadde gjort klar, slik at et mektig skarpt og blendende lys flammet opp, og blendet skaren.

Men så hendte det, at Immanuel siden talte høylytt og sa: "Saul, Saul, hvorfor forfølger du mine disipler?"

Men Saul ble skremt og falt til marken og ropte. "Hvem er du, som taler slik til meg?"

Og Immanuel svarte og sa: "Jeg er Immanuel, den som du i ditt hat forfølger, slik som du gjør med mine disipler.

Stå opp og gå inn i byen og la dem lære deg hvordan du bør leve."

Men Saulus ble fylt med redsel og sa: "men du er jo den som man korsfestet; ettersom du er død er det altså et gjenferd som snakker til meg."

Men Immanuel svarte ham ikke, men dro seg vekk og gikk mot Damaskus.

Men mennene som var Saulus følgeslagere, sto stille og var lammet av skrekk, for også de trodde at de hadde hørt et gjenferd.

Men Saulus sto opp fra marken og slo opp sine øyne. Dog så hans øyne intet, for de var sterkt blendet av det sterke lyset som Immanuel hadde frembragt.

Men hans følgeslagere tok ham i hånden og ledet ham in i Damaskus.

Og i tre dager var han ikke seende og han spiste og drakk intet.

Men en av Immanuels disipler kom til ham og prekte den nye læren for ham, slik at han sakte kunne tilegne seg den.

Men hans sinn var noe forvirret etter hendelsen blant klippene, så han misforsto mye og førte en forvirret tale.

Lett forvirret i sitt sinn gav han seg i vei derfra, og preket forvirrede ting til folket.

Men Immanuel ble ytterligere tretti dager i Damaskus og spredte nå nyheten at han ville forlate landet og reise til India.

Men hans mor Maria kom til ham fra Nasareth og gav seg avsted sammen med Immanuel, Thomas og Judas Ischarioth, og de begynte på veien til India.

Men Immanuel begynte atter igjen å preke og undervise folk som han fant på veien eller da han kom inn i en landsby.

Ny var kraften i ham og hans læres styrke var sterkere en før.

KAPITTEL 34

Skapelseslæren

Men Immanuel prekte mektig og sa: "Se, over mennesket og over Gud og over allting står Skapelsen.

For menneskets forstand synes den fullkommen, men slik er det ikke.

Siden Skapelsen er ånd og altså levende, må også den fullbyrde seg i evighet.

Men da den er ett med seg selv, kan den bare fullbyrde seg gjennom å skape ny ånd.

Den nyskapte ånden er en del av Skapelsen selv, men enda er den uvitende inn i det minste.

Når det er blitt skapt en ny ånd, som er uvitende inn i det minste, så lever den i en menneskekropp og begynner å lære.

Men en uvitende ånd, oppfattes av menneskene som dum, og det sier at dette mennesket er sinnsforvirret.

På ingen måte er det slik, for det er bare uvitende og tom på kunnskap og visdom.

Altså får denne nye ånden leve et liv i mennesket for å samle kunnskap.

Men da denne ånden senere går over til den andre siden, er den ikke lengere så uvitende som ved sin begynnelse.

Og atter igjen kommer den tilbake inn i verden og lever som et menneske, men dog ikke like uvitende som ved sin begynnelse.

Atter lærer den og samler ny kunnskap og ny visdom, slik at det mer og mer kommer bort fra det uvisse.

Men så kommer den tiden etter mange liv, da menneskene sier om denne ånd, at den er normal og ikke forvirret.

Dog er ikke dette slutten for ånden og dens fullbyrdelse, for nå som den har kunnskap søkes den største visdom,

Slik at den får fullbyrde seg så langt, at den utvikler seg i skapelse og til slutt å bli ett med Skapelsen, slik som det var bestemt for den fra begynnelsen av.

På denne måten har Skapelsen formet en ny ånd og latt den selvstendig fullbyrde seg i menneskekropper, og den fullkomne ånden vender tilbake til Skapelsen og blir til ett med den.

Slik fullbyrder Skapelsen seg i seg selv, for i den er kunnskapen og visdommen til å gjøre det.

Sannelig, jeg sier dere: Aldri skal en tid komme, da Skapelsen opphører med å skape ny ånd og utvide seg selv.

Det er riktignok slik at selv Skapelsen trenger hvile, den tid den sover og ikke skaper, slik som det er for alt levende.

Slik som det menneskelige livet har dag og natt, og har blitt delt i arbeid og hvile, så har også Skapelsen sin tid, da den enten arbeider eller hviler.

Men dets perioder er annerledes enn menneskets, for dets lover er åndens lover.

Menneskets lover er det materielle livets lover.

Mens det materielle livet er begrenset, varer dog åndens liv i all evighet og kjenner ikke til noen ende.

Men Skapelsen er underkastet lovene til Urskapelsen, som er alltings begynnelse og er frembrakt av seg selv.

Men dets hemmelighet er det umålbare, og det er basert på tallet sju (7), som skal regnes i mangfold.

Men dette hører til det hemmelige og til lovene, som menneskets forstand kun kan gjennomskue i det fullkomne.

Det kan dog sies, at for den vise er livets lover ikke skjulte, så han gjenkjenner dem og følger dem.

Likeså innser den vise, at Urskapelsens hemmelighet ligger i, og skal regnes i tallet sju, ettersom han har nådd frem til og besitter visdommen,

Og at også Skapelsen har en tid da den arbeider eller hviler, og som atter igjen regnes i tallet sju.

Syv stortidsaldre hvilte Skapelsen i slummer, da ingenting eksisterte, ikke en gang universet.

Bare Skapelsen var i seg selv i slummer og skapte ingen vesener eller noen ting.

Men den våknet fra sin slummer gjennom de syv stortidenes syv perioder, og den begynte å skape vesener og alle ting.

Men når den nå har hvilt i syv perioder og syv stortider skaper den vesener og allting for ytterligere syv perioder og syv stortider.

Til den atter igjen behøver hvile og på nytt legger seg i dyp slummer under syv nye stortider.

Men når den atter skal hvile å legge seg i slummer, da skal ingenting mer være, uten den i seg selv.

Alle vesen skal ikke mer være, eller noe annet.

Bare Skapelsen skal være i seg selv under de syv periodene og de syv stortidene, for den skal også ha sin ro og slummer til den atter våkner og igjen skal skape nye vesen og alt annet.

Når Skapelsen er i ett med seg selv, vil alle ting være i ett med seg selv.

Slik som mennesket, planter og alt i dyreriket er i ett med seg selv, slik er det Skapelsens lov at det skal være slik.

Om mennesket tror at alt er to, så er det dog ikke slik, for alt er ett.

Hva mennesket tror er to er ett, derfor gjør det av to ett eneste.

Da ånden i mennesket er en del av Skapelsen, er den altså ett med Skapelsen; derfor er den ikke to.

Og likeså er kroppen en del av ånden, men i en annen form og materie; den er således ett med ånden og er altså ikke to.

Læren er den at en Enhet ER, og ikke tohet i noen som helst form.

Om det oppfattes av mennesket at en tohet finnes, er det et offer for villfarelse, etter som det da tenker ulogisk og i følge menneskelig oppfatning.

Men tenker det i henhold til åndens kunnskap, så finner det den logikk, som også er loven.

Bare menneskets tanker kan være villfarende, men Skapelsen lover kan det ikke.

Derfor er det også sagt, at alt utgår fra en enhet og en tohet er kun illusorisk, ettersom menneskets begrensende tanker ikke kan forstå det.

Således er alt en enhet og alt utgår fra den, ingen som helst tohet kan leve, ettersom det skulle krenke Skapelsens lover.

Derfor bør mennesket gjøre de to til ett og tenke og handle i henhold til Skapelsens lover.

For kun i sin uforstand gjør mennesket noe til en tohet og krenker Skapelsens lover.

Men utretter det alt i enhet og gjør alt til ett, og det(mennesket) siden sier til et fjell: "forsvinn!" så kommer det til å forsvinne.

Om allting er ett med Skapelsen og dets lover og i vesenene og i materien, så er det uten feil.

Om et viist menneske sier at dette er to, så mener det at det er ett i seg og ett til sammen.

Det er bare i sin tilsynekomst at de ser ut til å være to, for i seg selv og også til sammen er de alltid ett.

Om altså det onde er ett i seg, så er det også i samme mening godt i seg, slik er også det gode ett i seg, mens det like mye er ondt i seg.

Om de er splittet er de altså en og en enhet, om de ikke er splittet er de fortsatt en og en enhet, for det er i sannhet Skapelsens lov.

Det fremgår altså, at tilsynelatende er det to deler, hvilke dog er ett i seg og også er det udelt.

Men om mennesker sier, at det også finnes en trehet(treenighet), så er deres ånd villfaren av alskens kulter eller forfalskede lærer eller gjennom forvirret tenkning.

En enhet er altså skapt i to deler, hvile er ett i seg, så de kun tilsynelatende er en tohet.

Om også mennesket er en enhet i to deler, så er ånden en enhet i to deler, men begge er også ett i seg selv og ett til sammen.

Uten ånden kan ikke kroppen leve, men det omvendte gjelder også, for ånd og kropp er en enhet selv om det tilsynelatende er en tohet.

Men ånden lever etter samme lov, for også den er i to deler i seg og er ett i hver del i seg og også ett i seg selv.

Men de begge delene i ånden er visdom og kraft.

Uten åndens visdom kan dets kraft ikke utnyttes, likeledes kan ikke visdommen oppnås uten den åndelige kraften.

Altså behøves alltid to ting som i seg er ett, slik at en enhet er en enhet og ikke en tohet.

Slik beskriver altså loven, at mennesket er en enhet i seg selv, som dog består av to like deler, som i seg også er en enhet og udelt er de også en enhet.

Men de to like delene i mennesket, som hver for seg er en enhet, er kroppen og ånden.

Om det også læres av de skriftlærde, at mennesket skulle leve i en trehet, så er denne lære feilaktig og forfalsket, for den læres ikke i henhold til Skapelsens lover."

KAPITTEL 35

Kulter rundt Immanuel

Og det hendte seg, at Immanuel med sin mor og sin bror Thomas dro bort og inn i byene ved havet i nord(Svartehavet?), der i fortiden krigerske kvinner holdt til, men deres etterkommere var nå fredfulle.

Men for dem prekte han den nye læren som hans kunnskap tilsa, og måtte derfor flykte fra deres byer, da de forsøkte å drepe ham,

For deres egen lære var fra en streng kult, og de som spredde andre lærer ble straffet med døden.

Men Immanuel ble utstøtt av dette folk og flyktet, og de forfulgte ham som en oppvigler mot deres kult.

Men det hendte seg, at han under sin flukt møtte en stor karavane, og da sluttet han seg til den med sitt selskap og dro innover i landet og inn blant fjellene.

Men da de kom inn i det indre av landet og reiste gjennom det i flere uker, da kom de frem til et annet hav, og inn i byen Efesos.

Men Immanuel var meget redd og prekte ikke sin nye lære, for å unngå å bli igjen kjent av en eller annen.

For i Efesos var det mye folk, som var handelsmenn og kjøpmenn som kom fra Jerusalem, for å drive handel her.

Og blant dem var det mange som kjente Immanuel og som ikke var vennligsinnet mot ham, så han unngikk dem og skjulte sitt ansikt.

Men handlerne og kjøpmennene hadde gjort Immanuels historie kjent i Efesos, og hvordan det hadde hendt, og at han trolig hadde dødt, noe som skulle ha hendt for to og et halvt år siden.

Men da han hadde levd i byen noen dager, se, da kjente dog en av kjøpmennene igjen ham, som fortalte dette til en av sine likesinnede; de tilhørte et hemmelig forbund, som de kalte for Esseernes forbund.

Da ble Immanuel ført av dem til en hemmelig sammenkomst, for de måtte beskytte seg mot folket, ettersom deres forbund ikke var tillatt.

Men blant dem var en mann med navn Juthan og han var den eldste i det hemmelige forbundet i Jerusalem, og han talte og sa:

"Se, det som har hendt i ditt liv er godt kjent blant oss, men vi vet dog ikke hvorfor du fortsatt er blant de levende. Så si oss da din hemmelighet."

Men Immanuel var redd for at han skulle bli bundet og ført tilbake til Jerusalem om han fortalte det til Esseer forbundet.

Og han fortalte for dem hvordan han hadde flyktet fra Jerusalem og kommet hit.

Men Juthan den eldste sa: "Se, vi tilhører et hemmelig forbund som kaller seg "Esseer forbundet".

Vår lengsel og forstand er ikke helt etter hva de skriftlærde forkynner, men etter naturens hemmeligheter og alt som er uforklarlig for menneskene.

Men du er stor i ditt omdømme og har kommet meget langt og overtreffer oss vidt i kunnskap.

Tre derfor inn i vårt forbund og vær en av oss, og lær oss din kunnskap."

Men Immanuel svarte og sa: "Om jeg skulle lære dere min kunnskap så vil ikke den være i henhold til deres lærer, for mens dere retter dere etter menneskelig visdom så har jeg del av den åndelige visdommen.

Derfor tror jeg at våre to lærer skulle bli uforenlige.

Men jeg misliker også i hemmelighet å formidle mine kunnskaper og min lære, slik som dere dog gjør, ettersom dere er det hemmelige Esseer forbundet, som ikke er tillatt.

Men la meg få betenke meg for og i mot i tre dager, så jeg siden kan si dere ja eller nei, for jeg må først ha tenkt igjennom alt før jeg gir mitt siste ord om dette."

Men Juthan talte og sa: "Det må bli slik som du sier. Fred være med deg. Gå av sted, og gi oss beskjed om tre dager, og si da det ord du ønsker."

Men Immanuel gikk derfra og flyktet ut av byen med sitt følge, og gikk østover langt inn i landet.

Men Immanuel talte til sitt følge og sa: "Se, Esseer forbundet lever i en forvirret kult, men enda samler de mye av min lære.

Deres gamle lære er dog ikke visdommens lære; således er den feilaktig og ikke av verdi.

Men de har erkjent den og innbefatter nå i sine lærer også min lære, for ut av den gjøre en ny kult, og fornærme meg gjennom å påstå at jeg er en av dem.

De kommer til å si, at jeg er knyttet til deres forbund, og at jeg skulle ha fått hjelp av dem helt fra mitt livs første stund.

Men de kommer også til å si, at min lære skulle komme fra deres kult, og at de skulle ha reddet meg fra korset.

Men deres tale kommer også til å være, at mine tilhengere skulle høre til deres kult.

Og deres tale skulle være, at jeg er Guds sønn.

Men jeg sier dere, at jeg aldri har tilhørt dette Esseer forbundet, og at jeg ikke har noe til felles med dem, og har derfor heller aldri mottatt hjelp fra dem.

Men ikke bare Esseer forbundet kommer til å ta i bruk mitt navn, for mange kulter skal oppstå i mitt navn og igjennom det skal de kjenne seg store.

Slik skal det også komme besynderlige kulter som glorifiserer seg i meg, så de skal fremstå som mer troverdige inn for folket, som dermed kan underkues enda mer.

Men mange kulter dannes i mitt navn, dog bare av den grunnen, at menneskene skal bli slave bundet i sin ånd, så kulten dermed får makt over folket, landet og pengene.

Men jeg sier, at ingen kult er berettiget, som ikke erkjenner kun Skapelsen som det høyeste.

Men det kommer ikke til å være noen kult som preker sannheten, kunnskapen og visdommen.

Men slik skal det være under to ganger tusen år, før den tiden kommer, da min lære skal prekes uforfalsket på nytt.

Men til da har de falske kultene blitt så mange, at de ikke lengere kan regnes.

Og de kommer til å være bygd opp på menneskeblod, hat, lyst og makt.

Men slik som de ble bygd opp skal de atter ødelegges, for sannheten skal seire.

For det finnes ingen usannhet, som ikke blir avslørt som løgn.

Og likedan finnes det ikke noe skjult, som ikke oppdages.

Dette skal mennesket kunne separere, det som er foran dets åsyn, og det som er skjult for det, vil åpenbare seg om det søker sannheten og forklaringen i visdommen.

Men sannheten ligger dypt og innen for Skapelsens lover; der må menneskene søke og finne den.

Men den som søker, han bør ikke opphøre med å søke før han har funnet.

Og når han finner skal han bli dypt rystet og forundret; dog skal han siden herske over altet.

Ut av dette må menneske innse, at riket er i det og utenfor det."

KAPITTEL 36

Menneske og Skapelse

Men det hendte seg, at Immanuel prekte om mennesket og om Skapelsen, da han gikk østover med en karavane.
Og han talte og sa: "Mennesket må sikte opp mot stjernene, for der råder det majestetisk ro og opphøyhet.
I uforanderlig orden pågår der den uendelige (tidløse) omvandlingen gjennom dager, måneder og år, og glir videre mot århundrer, årtusen og millioner år.
Men mennesket burde også se ned mot jorden, for også der er Skapelsens virksomhet, og en tidløs blivende og værende og overgang til stadig nye skapelser.
Der naturen er overlatt til seg selv, der råder storhet, verdighet, skjønnhet og harmoni.
Men hvor som helst det er spor etter den menneskelige orden har vært i aktivitet, der skapes smålighet, uverdighet, uskjønnhet ut av disharmoni.
Men mennesket som med svulmet bryst kaller seg Skapelsens krone, det oppfatter ikke Skapelsen og plasserer mennesket likt med Den.
Men dette mennesket som temmet ilden og hersker over jorden vil ikke komme særlig langt.
Nok skal det lære seg å temme vann og luft, men da glemmer det: Å respektere Skapelsen over det og dets lover.
Og da glemmer det også: Å søke sannheten og visdommen.
Og det glemmer: Å leve i fred som menneske blant mennesker.
Dets stridsrop skal være kampen, for det vil nå makten gjennom vold.
Men når det tror seg ha makten i sine hender, benytter det den til slaveri og blodsutgytelser.
Det skal tale om ære og frihet og om kunnskap, tross at det i virkeligheten bare er hykleri, tvang og falsk lære.
Således skal mennesket miste sitt ansikt i fremtiden, og vise en ond og falsk maske.
Mange skal utarte bestialsk, og i galskap ende sine jordiske dager.
Menneskets mål og lyst kommer bare å være rettet mot vinning og makt.
Og i følge sine begrep skal det inndele denne verdens ting slik, så det kan utnytte dem, uten hensyn til at det dermed på mange måter bryter mot naturens lover.
Ei lengere tror det på de evige sannheter, de som er forankret i naturens lover.
Og menneskelige kunnskaper skal stå høyere for det i dets selvbedrag enn naturlovene og Skapelsens verdier.
I sin forvirring skal mennesket tro på den elendige livsoppfattelsen, som det har skapt gjennom kultenes falske lærer, og gjennom det som menneskelige lover foreskriver, og gjennom forandringer i forbindelsene mellom lands regjeringer.
Ettersom mennesket skal opphøre med å betrakte sitt vesen fra Skapelsens synspunkt, blir det tvunget til å leve etter ytre middel.
Så skal det med falske middel bedåre sine medmennesker og hele verden.
Og hvor som helst det enda finnes en rest av tillit, der skal det forvandle også den til mistillit og usannhet.
Slik at det mer og mer fjerner seg fra det sanne livet.
Således skal selv den eldste visdommens grunnsats gå tapt for det; nemlig at for livet er mennesket alle tings mål, for det er dog en del av Skapelsen.
Men det skal komme den tid for mennesket, da det må vende om og lede seg selv hen mot livets evige verdier.
Men i begynnelsen skal kun få mennesker vite at mennesket ikke bare lever på jorden, uten at dets ånd strekker seg inn i en annen verden, som ikke kan oppfattes med de vanlige sansene.
Men den andre verden er åndens sanne hjem; derfor burde mennesket uten opphold streve etter å utvide og fordype sin visdom.
Slik at ånden kan fullbyrdes og stige høyt og bli ett med Skapelsen.
Sannelig, jeg sier dere: Den, som forstår visdommen i denne tale og oppnår innsikt, for denne vekkes en forpliktelse til å innrette sitt liv i henhold til den evige omvandlingen mot Skapelsen.
Om mennesket er ærlig og også søker, kommer det ikke til å ha noen forutinntatt mening, og heller ikke dømme noen på forhånd.
Men det vise mennesket er kunnskapsrikt og det kjenner lovene for den evige flodens evige forandring, og det strever derfor etter å leve seg inn i hendelsenes store forløp.
For det erkjenner Skapelsens lover, som foreskriver at tilværelsens nåværende kretsløp må avsluttes.
Overalt, der liv oppstår, ligger de usynlige hemmelighetenes lover til grunn for dets stadige omvandling.
Men et menneske, som ikke respekterer og ikke erkjenner de tidløse og uforanderlige lovene og sannhetene må ta på seg store følger.
Løgn og hat forblinder et sånt menneske og hele folkeslag, slik at de styrter i sitt eget fordervs avgrunn.
Over dem skal det komme et blindt ødeleggelse raseri, og blant dem skal de største tilintetgjørerne regnes som de største heltene.
Uenighet skal dra frem gjennom alt menneskelig liv, og hvor det er en splittelse, er det ikke lenger noe helt og fullkomment.
Men så lenge ufullkommenhet råder i livet, må også menneskene stå ut med følgene, og disse er da sykdom, elendighet, urettferdighet, nød, stridigheter, tretter, slaveri, falske kulter og utsuging til blods og til døds.
Så må mennesket vokte seg for alt dette og våkne opp: Bare det som er evig og uforgjengelig er av bestående og av sannhet og visdom, for så sier Skapelsens lover."

Sluttord og forklaringer

Under en lengre tid var oversetteren (til tysk) av Immanuel skriftene innhyllet i taushet, av en grunn utgiveren av oversettelsen ikke viste hvorfor. Gåten ble løst den 14/9-74 i Bagdad/Irak. Dette sluttord fulgtes av en (foto) kopi av brevet, hvor leseren kan hente ut nærmere detaljer.

Gjennom det uventede tapet av original skriftrullene har dessverre det eneste bevismaterialet gått tapt. Og dermed er ikke Arkanum/Talmud Immanuel lengere komplett. Således har det kun blitt samlet sammen 36 kapitler; en god fjerdedel av hva original skriftene har inneholdt.

Da utgiveren (Eduard Meier) er noenlunde innforstått med resten av Immanuels historie, så vil han ikke holde tilbake for leserne en skildring i grove trekk:

Med sin mor, Maria, sin bror Thomas og sin elev Judas Ischarioth reiste Immanuel til nord- India. Under tiden prekte han i mange land og måtte ofte flykte, ettersom hans tale var av revolusjonært slag. Derfor tok hans reise til India flere år, og den inneholdt store prøvelser. I det, som i dag er vest- Pakistan, langt nord på de siste utløpene av vestre Himalaja fjellene, ble hans mor meget syk og døde, og Immanuel var da 38 år gammel. Etter tapet av sin mor dro Immanuel videre og gikk over til det som i dag er det Indiske Kashmir, der han atter spredte sin lære. Han krysset dermed en meget stor del av India i landets nordlige del, inkludert hva som i dag er Afghanistan og vest- Pakistan, hvor ti Israelske stammer hadde slått seg ned, som hadde utvandret fra Israel.(Dette bekreftes i Dänikens bok "Reisen til Kiribati).

Da Immanuel var ca. 45 år gammel giftet han seg med en ung og vakker kvinne, som fødte ham tallrike etterkommere. Liksom en hver normal familiefar ble han bofast og slo seg ned i nåværende Srinagar i Kashmir/India. Derfra foretok han utallige reiser og prekte atter sin nye lære. I en alder av ca. 11o til 115 år døde han en helt naturlig død og man begravde ham i Srinagar. Men Judas Ischarioth døde i en alder av ca. 90 år og ble begravd en plass ikke langt fra Srinagar.

Men Immanuels første fødte sønn, som het Joseph, skrev videre på Immanuels historie og forlot India etter hans død. Under en treårig reise vendte han tilbake til sin fars land og levde til sin død i Jerusalem. Men original skriftrullene tok han med seg fra India og gjemte dem i den samme gravhulen, hvor Immanuel en gang hadde ligget. Han anså denne plassen for å være den sikreste.

Disse rullene ble i 1963 funnet der, hvor 36 kapittel her er gjengitt oversatt.

Hinwil den 20/9-74 utgiveren Eduard Meier

Kommentarer ellers av utgiveren: Eduard Meier, Sveits

Året 1963 fant en katolsk prest denne skriften i form av skriftruller. Den var skrevet på arameisk og ble funnet innlagt i en hartsrull under en steinplate i Immanuels (kalt Jesus Kristus) virkelige grav, som er en klippehule. Funnet ble gjort av en gresk-katolsk prest. Hans navn kan dessverre ikke nevnes, ettersom han mener at han skulle kunne bli forfulgt av kirken og kanskje til og med bli snikmordet.

(Han ble myrdet i Bagdad 1977 av Israelske agenter, og hans navn var Rashid. Overs. Anm.)

Opphavsmannen til skriftrullene var en samtidig disippel til Immanuel, kjent under navnet Judas Iskarioth og utpekt til å være Immanuels forræder.

Sikkert kommer det enda i dag rådende ortodokse presteskapet forsøke å dementere denne skrift og påstå at den er usann og vil ødelegge den, på samme måten som de har gjort med så mange andre skrifter, for å "redde sin truede tro": I likhet med hva som tidligere har hendt, kommer utgiveren av også denne skrift å utsettes for påtrykninger eller forfølgelse, alt for at den "sanne religionen" skal vernes. Men selv om man går til sak i alle mulige domstoler kommer det ikke til å kunne forandre ved den sannhet som denne skrift bærer frem.

Mørkemennene kommer å til gå frem med største omtenksomhet og grundighet for å få skriften ansett som usann og løgnaktig, slik at den til slutt kan ødelegges. Dette har tidligere hendt da lignende skrifter har blitt utgitt, men deres original har siden blitt tatt vare på og innlemmet i samlingene i Vatikanbiblioteket i Rom.

Men også religiøse fanatikere og andre villfarne kommer til skrike høyt om denne skrift og med alle middel gå til storm mot dets utgiver, sånn som det har vært i alle tider. Mord og det som kan likestilles - har man ikke skydd. Leseren kan jo bare erindre seg inkvisasjonstiden, da millioner mennesker bestialsk ble nedslaktet av det hellige embetet.

Foreliggende oversettelse beviser entydig at de religiøse vranglærene er virkelighets fremmede og at de utgjør uforsvarbare og undermålige arbeider, gjort av mennesker som enten har vært ufornuftige, åndelig villfarne, fanatiske eller skruppelløst maktsyke. Mennesker som i mer enn totusen år - uten tvil eller samvittighets betenkeligheter – har ledet menneskeheten vill og morderisk og millionfaldig utgytte menneskeblod.

Men ikke nok med det! Disse morderiske, samvittighetsløse veseners etterfølgere skapte gjennom århundrer, i mer enn totusen år en veldig religiøs makt, som kontrollerte i det nærmeste hele verden. Under de årtusen som har gått har religionene, gjennom blodige og bestialske mord, kunnet arbeidet seg opp og danne jordens sterkeste maktvelde, innenfor selv brutale og diktatoriske regjeringer må vike.

Religion: Skalkeskjul for den veldigste makt, som hykler kjærlighet, men som ikke nøler med bokstavelig å gå frem over lik.

Med den nytestamentlige vranglæren i ryggen har religionsmakten sin finger med i alle lands politiske spill. Men den generer seg ikke for å gripe inn i menneskets aller intimeste familieliv, helt ned i sengen, for å kunne dra ned i skitten og rasere menneskets ytterste private hemmeligheter.

Men nå er endelig den tid kommet da man kan få en slutt på dette. Forutsetningen er at menneske tar til sin fornuft, tenker seg om, og tar til seg Immanuels uforfalskede lære. Sikkert kommer da hver og en som har innledet seg på falske religionslærer å streve imot og forsøke å hindre utviklingen, men forgjeves, for sannheten vinner over løgnen, selv om denne løgn her eksistert i årtusener. Sannheten skal seire, selv om den blir vanskelig å tilkjempe seg. Om dette sier skriften at sannheten kommer å fremkalle en verdensomfattende katastrofe. Sannheten er i midlertidig nødvendig, og kan derfor ikke lenger forties.

At det blir en katastrofe er forståelig om man kan tenke seg at religionene har nådd en utrolig makt. Med denne makt forsøker de å undertrykke sannheter som er rettet imot dem, og sikkert rygger de heller ikke tilbake for nye mord, som til stadighet under tidligere årtusener. Derfor løper oversetteren av denne til tysk oversatte originalskrift risken for at på oppdrag av religionen og enkelte fanatikere og sektmedlemmer kunne trekkes inn for retten eller t.o.m. myrdes. (Bare i 1975 ble han utsatt for tre mordforsøk- pr.2002 har det vært 14 mordforsøk på Meier - men han har hatt åndelig beskyttelse, slik at han har aldri blitt lemlestet gjennom dette - utrolig nok.) Av lignende må mennesket endelig kunne innse hva religionene er, og med hvilke blodige midler de går til angrep på sannheten, for kun på denne måten kan de opprettholde sitt velde og sin makt over de kuete menneskene.

Aktive tilhengere til Immanuels virkelige lære løper også risker, det må innses på forhånd. Men også den som fant og oversatte originalskriftene var så utsatt for fare at han allerede for flere år siden forutseende nok forlot kirken. Han levde i flere år på ukjent sted med sin familie som han hadde skaffet seg. Vel vitende om religionenes uhyrlige makt ville han ikke levere ut sitt navn til offentligheten, og ikke heller originalskriftene. Med rette fryktet han for sitt og sine kjære familiemedlemmers liv. De har også nå alle blitt utsatte for de religiøse herskernes forfølgelser. Men mot det taushetsløfte at hans navn og oppholdssted aldrig skulle avsløres ga han denne til tysk oversatte skrift til en god venn. Først år 1974 fikk undertegnede tillatelse til å spre skriften og gjøre den tilgjengelig for interesserte kretser.

År 1963 tok denne presten flere ganger med sin venn inn i Immanuels egentlige gravplass, som nå er fylt av sand og jord. Ved utgravninger fant de da flere gjenstander som bekrefter inneholdet i skriften.

Dessverre må det sies om denne skriften at den ikke er komplett, ettersom flere skriftruller var helt uleselige eller oppløste. Visse deler av den mangler også helt. Men ikke desto mindre viser det som er bevart, et rystende vitnemål om hvordan personen Immanuel og hans lære, under løpet av totusen år, har skapt en falsk lære og en vev av løgn uten sidestykke. Og dette bare for at en skruppelløs religiøs makt skulle kunne bygges opp, som siden kunne forslave menneskene. Alt på bekostning av den dessverre godtroende mennesket med sitt dyre og uskyldig utgytte blod.

Det er sjelden som det lykkes et enkelt menneske å føre frem til offentligheten stoff og sannheter, som klargjør årsakssammenheng, eller i det minste kan gi et glimt av dem. Men skjer dette tross alt. Så trer øyeblikkelig krefter frem som ikke bare vet å få sannhetsgehalten å fremstå som tvilaktig, men også tar til et hvilket som helst middel for å lede uttalelsene in absurdum. Men ikke bare dette. Så snart noe offentliggjøres som kan forklare årsakssammenheng og sannheter hender det ikke sjelden takket være sjelesørgernes hjelp og medvirkning, at AKKURAT DE skrifter og bøker blir inndratt, beslaglagt eller ødelagt, som skulle føre mennesket til sannhet og en riktig tenkemåte.

Utgiveren

Eduard Meier

-----------------------------------------------------------------------------------------------

Brevet fra oversetteren av det arameiske orginalmateriale:

Poste restante Bagdad d. 14/9-1974

Headpost-office

Bagdad IRAK

Kjære venn Billy !

Jeg er meget lei meg, kjære venn, for at jeg ikke har skrevet på så lang tid, og for at jeg ikke kunnet sende deg ytterligere oversettelser av skriftrullene. Men det har sin grunn i det jeg fryktet for, og det har nå dessverre blitt til virkelighet. Som jeg allerede har fortalt deg, regnet jeg med at man en dag skulle forfølge meg på grunn av skriftrullene som ble funnet. Og det har nå virkelig inntruffet. Med knapp nød kunne jeg flykte med min familie ut av Jerusalem, og akkurat nå befinner jeg meg hos gode venner i Bagdad, der jeg dog ikke kan bli lenge, men snart må videre. Hvor er ikke bestemt enda, men ved rett tilfelle skal jeg underrette deg om det.

Jeg ble forfulgt av to ulike grupper, nærmere bestemt av kristne og jøder, hvilket i og for seg kunne forutses, ettersom skriftrullene ikke er nådige mot disse to religioner. Tross min vellykkede flukt har en ulykke hendt meg, som det ikke er noe å gjøre med. Først flyktet jeg fra Jerusalem til Libanon, og holdt der til i en flyktningleir med min familie. Men der fant senere jødene meg, og de overfalt leiren med hjelp av sine militære, med det resultatet at mange ble drept. Bare med knapp nød unngikk jeg og min familie massakren, og vi kunne flykte videre. Men uflaksen gjorde at alle skriftrullene gikk tapt, og jeg har dem altså ikke mer. Jeg tror at de alle ble brent opp da jødene ødela husene, men kanskje har de falt i jødenes hender?

Nå, ja – israelerne lot senere spre ut meldingen at de skulle ha gjennomført en straffeaksjon mot palestinske opprørere o.s.v. Men i virkeligheten var de ute etter meg og mine skriftruller, til sammen med noen mennesker fra den kristne kirken. Men gjennom den påståtte straffeaksjonen kunne de nå hemmeligholde og forfalske den virkelige årsaken til hensikten av sin handling. Og i og med at original skriftrullene har forsvunnet, savnes et hvert virkelig bevis på at det nye testamente i bibelen er en forferdelig løgn, hvor igjennom menneskeheten holdes som gissel. Kjære venn, dette er dessverre seneste nakne fakta og jeg håper bare, at det ikke skal gå på samme måte med deg og din familie som med meg. Men du har jo tross alt 36 kapitler av Immanuel skriften, og disse utgjør en uhyrlig fare for kristendommen, jødedommen og også for islam og de andre religionene.

Må du derfor være forsiktig og se også til, at i det minste ikke også denne del av Immanuels lære går tapt. De er virkelig alt for verdifulle. Jeg, på min side, drar meg tilbake fra hele denne saken, for jeg kan ikke lengere risikere min familie. Hold derfor mitt navn og annet hemmelig ved en eventuell publisering av oversettelsen, noe jeg ber deg særdeles om. Jeg vet, at jeg alltid kan stole på deg, og jeg takker deg for det. Du kommer til å få høre videre fra meg ved et senere tilfelle, og så sender jeg deg fra min familie og meg selv de kjæreste hilsninger.

Undertegnet med fornavnet "Rashid"

link til mer utfyllende stoff på engelsk om dette

bra engelskspråklig side med fine illustrasjoner

hele denne Talmud Jmmanuel i word - her i word 650kb

„Christ in Kashmir“- men her på dansk

her nedlastbar i winzip - 153kb må utpakkes - det blir da et word-dokument for utskrift i to spalter

link til engelsk kanalisert versjon med kommentarer av talmud J. - denne er ikke akseptert av Meier- men den er ganske så parallell til Meiers oversatte versjon når man sammenligner dem, og jeg synes den virker troverdig - her kan den nedlastes i zip (må utpakkes etter nedlasting som tar en drøy halvtime via modem - og kun få minutter på direktelinje) eller man kan lese den side for side på linken her

ufo og bibelen - mer på engelsk her

http://www.tombofjesus.com/

video on Jesu years in the east

video on this theme