utdrag fra artikkel om SNÅSAMANNEN i vg, høsten 2020:

joralf

Joralf Gjerstad: – Da jeg våknet, var kulen borte


I 70 år har Snåsamannen vært kjent for å kunne helbrede andre mennesker.
Joralf Gjerstad (94) gråt da tiden var inne for å hjelpe seg selv.

    Guro HoftunLine Møller (foto)

11okt-2020 fra VG

I barndommen var det lydene som vekket ham, stemmene fra alle som ventet på faren hans. De ventet på helbredelse. På farens varme hender.

Svein Magnus Gjerstad (43) peker opp mot huset der mirakler skal ha skjedd. Han smiler ved tanken.

– Der, i sokkeletasjen under verandaen, var soverommet mitt. Innenfor vinduet på andre siden av døren var kontoret til pappa. Det var der han tok imot folk. I helgene var gårdsplassen full av biler, det var folk overalt. Folk satt på plenen her og spiste lunsj.

Foto: Line Møller
Fakta: Joralf Gjerstad (94)

Født: 11. april 1926 på Snåsa i Trøndelag. (mer)

Sivilstatus: Enkemann. Har to sønner, John Sverre (54) og Svein Magnus (43), samt datteren Jorunn Synnøve (48).

Karriere: Best kjent som Snåsamannen. Har helt siden han var barn blitt sett å som synsk, med helbredende evner. Har i 70 tatt imot folk som har søkt hans hjelp, ved siden av jobben på Snåsa meieri og som klokker i Snåsa kirke. Ble landskjent da Ingar Sletten Kolloen ga ut biografien «Snåsamannen». Har også vært lokalpolitiker for Arbeiderpartiet.

Aktuell: Til uken utgis boken «Evig håp», ført i pennen av ekteparet Christer Rognerud og Anne Karen Holstad. Boken er en blanding av historier om livet til til Snåsamannen, en samling vitnesbyrd fra folk som sier de har fått hjelp av ham, samt dikt og salmer som Joralf Gjerstad selv har skrevet.

Gjennom 70- og 80-tallet anslås det å ha vært over 50.000 mennesker innom dørene hos ham vi kjenner som Snåsamannen, Joralf Gjerstad. Han tok imot alle som kom. Det følte han seg forpliktet til, ettersom han hadde fått den egenskapen at han kunne gjøre folk friske.

– Da jeg våknet, tittet jeg ut av døren på rommet mitt og skjønte at jeg ikke hadde sjans til å komme forbi usett, forteller Svein Magnus.

– Jeg hoppet ut av vinduet og sprang i underbuksen opp til oversiden av huset, der mamma slapp meg inn. «Er du her igjen?» sa hun og satte frem frokosten.


Søskenflokk på åtte

Det er stille i Gjerstadlia på Snåsa nå. 94 år gamle Joralf Gjerstad bor på sykehjemmet i bygda, men han har vært med oss en tur innom Gjerstadhuset, den rødmalte stua der han ble født i 1926.

Han har fortalt oss om oppveksten i enkle kår, han har pekt på seg selv på bildene av de åtte barna, der han var den sjette i rekken.
gjerstads familie

Seks år gamle Joralf står ytterst til høyre, foran:



Foto: PRIVAT

det gamle huset


Han er blitt fotografert på det irrgrønne kammerset innerst i hjørnet i første etasje, der han ble født.


Da Joralf og kona Signe bygde seg hus på nabotomten, var det søsteren hans, Anna, som bodde her i barndomshjemmet. Nå er Joralf den eneste gjenlevende av søsknene.




De varme hendene

Til uken (okt.2020) utgis «Evig håp»,  (alternativ) en bok om Joralf Gjerstad ført i pennen av to sambygdinger, ekteparet Christer Rognerud og Anne Karen Holstad.

Da Christer var liten, var han bestevennen til Svein Magnus, Joralf og Signes yngste sønn. Nå har de to barndomskameratene hjulpet Joralf fra rullestolen og over til passasjersetet på bilen. Han har en blå sixpence på snei og høreapparat i begge ørene. Han er dårlig til bens og er avhengig av rullestolen for å komme seg rundt.

– Kan du savne den tiden da det var kø på gårdsplassen her?

– Jeg skjønner ikke hvordan jeg klarte det. Det sto 50–60 personer i kø. Tenk deg det. Men folk ble friske, det ga meg energi, svarer Joralf.
sønnen



Gjerstadhuset er blitt en turistattraksjon i bygda; her fortelles historien om Norges mest kjente klarsynte mann.

Det hvite nabohuset, der det pleide å stå lange køer av folk som håpet på helbredelse, står tomt. Fra utsiden kan det se ut som hjemmet til en helt vanlig familie, slik folk flest bodde på 70- og 80-tallet. Ikke prangende, men enkelt og praktisk. Det spesielle var at Joralf var kjent over hele landet.

Lenge før han selv snakket høyt om det, lenge før det ble skrevet bøker og laget filmer, gikk det rykter om mannen på Snåsa med de varme hendene og de helbredende evnene.

Folk som er lamme reiser seg og går! Sa folk. Den blinde ser! Ryggen verker ikke mer!



Fra sorg til glede

Telefonen ringte konstant. Døgnet rundt. Familien fikk hemmelig telefonnummer. Men den grå hustelefonen med rund nummerskive fortsatte å ringe.

De tre barna, John Sverre, Jorunn Synnøve og Svein Magnus, måtte dele faren sin med alle andre.

Foto: Ole Martin Wold

– Det ble vi vant til. For oss var han først og fremst en vanlig far som lette etter nøklene og ikke fant lommeboken sin. Han kunne jo ikke se alt, sier Svein Magnus.

Han er ikke i tvil om at faren ser mer enn de fleste. Det har vært så mange eksempler.

– Jeg husker en gang pappa kom ut av kontoret sitt og gikk ut til folkene som sto og ventet. Så pekte han på en person som sto langt bak i køen. «Du må komme inn først, for du skal rekke toget nordover!»

– Ble du preget av alle skjebnene du så i køen?

– Ja, men det var mest positivt – å se sorgen da de kom, og gleden da de gikk. Det er klart jeg tror på evnene hans. Men jeg skjønner dem som ikke tror på det, for du må oppleve det selv, svarer Svein Magnus.

– Folk spør meg stadig hvordan det var å vokse opp med Snåsamannen som far, men jeg visste ikke om annet. Sånn var det bare.
Hånden på hjertet

En kar med oransje hjelm og matchende elsykkel kommer i full fart opp bakken fra den nye skolen, der han jobber i svømmehallen. Det er John Sverre (54), Joralfs eldste sønn. Det er han som har nøkkelen til Gjerstadhuset, farens barndomshjem, som nå driftes av Gjerstadstiftelsen.




John Sverre hilser med hånden på hjertet, før han oppdager faren som sitter i bilen.

– Der er fatter’n også, jo!

– Bø! sier John Sverre for å få kontakt.

Joralf rekker frem hånden.

– Få’n te å kom!

Joralf nikker mot Svein Magnus. Han vil at begge sønnene skal komme bort til seg i bilen.

– Én i hver hånd, sier han og griper hendene deres.

– Sånn! Da kan fotografen ta bilde!
«Du får ei datter»

På mange vis var Joralf en far som alle andre fedre, ifølge sønnene. En far som kjørte guttene til fotballkamp og som ble irritert om han hadde dårlig tid. Men så var det disse underlige, uforståelige tingene som stadig skjedde.

Christer og Svein Magnus minnes den gangen Joralf var med dem til fotballkamp på Steinkjer. På turen kjørte de forbi flere politibiler, politifolk og politihunder langs Heimsjøen. Litt lenger opp var det dykkere og en brannbil.

«Det er en tysker», sa Joralf.

«Han har dumpet en rød bil i vannet. De finner han beruset på Ådalsveien.»

– Jeg husker at Svein Magnus sa: «Pappa, det kan du ikke si. Det vet du ingenting om.»

Mandag sto det i avisen: En rød Ford var funnet i vannet. En tysker var pågrepet på Ådalsveien.

Svein Magnus husker også at han satt ute på verandaen med Joralf da han spurte faren om han trodde at han kom til å få unger.

– «Du får ei datter», sa pappa, og så reiste han seg og gikk, forteller Svein Magnus – som snart skal sette seg på toget til Hamar, der han bor med samboer, deres felles datter – og hennes to barn.

Vi har kjørt til Snåsa Hotell. I resepsjonen er det ikke tvil om hvem som er verdens mest berømte snåsning. Her er det et Joralf-museum, med utstilling om Snåsamannens liv og virke, salg av bøkene som er skrevet av og om Joralf, og på veggene henger bilder og avisoppslag. I tillegg er det utstilt en byste av ham.

Vi har fått plass i peisestuen. Joralf har ønsket seg rød fisk og får servert ørret fra Snåsavatnet.


– Utsatt for en heksejakt

De siste årene har Joralf vært en av Christer Rogneruds viktigste støttespillere. For noen år siden sto Christer i sitt livs tyngste motbakke. Han var lærer på en videregående skole og opplevde mobbing og trakassering fra flere av sine kolleger.

– Jeg ble dypt deprimert og var sykmeldt et år.

Sammen med kona Anne Karen bestemte han seg for å gå til sak mot fylkeskommunen.




– Jeg følte jeg var utsatt for en heksejakt. Støtten fra Joralf var utrolig viktig for oss, sier Christer.

– Han ga oss en tro på at det gode vinner til slutt, sier Anne Karen, som også har kommet til peisestuen.

– Da fylkeskommunen ble frikjent under tvil i Tingretten, sa Joralf at vi ikke måtte gi oss. Vi gikk videre og vant saken i Lagmannsretten.

– Var det den kloke, gamle mannen eller den synske som snakket til dere da?

– Den synske. Det hører jeg på stemmen hans, da blir han profetisk. Vi har en sterk tro på at hvis Joralf sier noe på den måten, så skjer det. Jeg tviler ikke på hans evner.

Han vender blikket mot Joralf.

– Du fortalte meg hvordan det kom til å gå i saken min. Husker du det?

– Ja, og æ ha itj fått ei einaste kron!


Den kristne troen

Joralf Gjerstad har aldri tatt penger for hjelpen han har gitt.

«Jeg har fått en nådegave, og den har jeg brukt ærlig og trofast gjennom hele livet, uten å ta betaling. Gjør du en gjerning med kraft fra kristendommen, skal du ikke ta betaling. Jeg mener man skal tjene det gode uten egen vinning», forklarer han i «Evig håp».

Boken er en blanding av historier om livet til han som skulle bli kjent for det norske folk som Snåsamannen, en samling vitnesbyrd fra folk som sier de har fått hjelp av ham, samt dikt og salmer som Joralf selv har skrevet.

– Han snakker mer om den kristne troen sin i denne boken. Mye mer enn før, sier Christer.

Gjennom to år har Christer besøkt Joralf på sykehjemmet.

De har drukket utallige kopper kaffe – med to sukkerbiter til – og samtalene mellom dem er tatt opp på bånd. Sammen med Anne Karen har Christer skrevet boken basert på disse opptakene.

I januar merket Christer og Anne Karen at Joralf ble utålmodig. Han var klar for å jobbe hardere, han ville snakke mye og ofte. Gjennom årets to første måneder jobbet de tre intenst med manuset. Så kom coronaen.

Ingen slapp inn på sykehjemmet. Anne Karen og Christer tror at Joralf visste hva som ville komme. At coronaviruset kom til å sette en stopper for det meste i samfunnet. At det ville hindre dem i å jobbe slik som før. Fra midten av mars ble sykehjemmet stengt for besøk utenfra.


– Coronaen har forandret oss

En dag ble Joralf oppringt av en dame som for ti år siden hadde vært hos Joralf og Signe i Gjerstadlia. Ifølge henne skal Joralf ha sagt at det ville komme noe som var verre enn krig og som ville ta livet av folk over hele verden.

– Var det slik at du forutså coronaviruset, Joralf?

Han sitter og tapper med fem fingre i bordplaten. Han tenker seg litt om før han svarer:

– Jeg vet ikke, men de sier så.

Tapp, tapp, tapp med fingrene. Så smiler han:

– Jeg må ha vært bevisstløs den dagen. Og dere må da ikke være så overtroiske!

– Du har sagt at coronaen kommer til å forandre oss?

– Ja, den har allerede forandret oss. Vi kommer til å begynne å tenke annerledes.



Joralf Gjerstad tror kristendommen blir viktigere for det norske folk de neste 30–40 årene.

– Nå er jeg snart 95 år, og jeg har bestemt meg for å fortelle det jeg mener er riktig, og det som folk må leve etter. Og da er det kristendommen jeg først og fremst tenker på. Det norske folk kommer til å være en helt annen type om noen år, da er det ingen som tør å gjemme seg, da vil de tro på kristendommen. Den kommer til å bli sterkere og sterkere.

Joralf mener det var feil å skille kirke og stat. Folk vil skjønne at vi trenger kirken, mener han.

– Nå er vi som hjulet på en gammel bil. Og det har stoppet! Det er blitt for mye rust. Det er blitt altfor mye tull med oss. Vi stoppet, og der står vi. Det er tankene som fører oss videre. Vi må forstå at vi ikke til enhver tid kan forlange at det skal blir mer og mer og bedre og bedre. Da er det snart ingenting.

I 16 år jobbet Joralf som klokker i Snåsa kirke.

– Etter hvert kom det flere folk for å se klokkeren enn presten, sier sønnen Svein Magnus.

– Ja, og det ble gæli det og, vet du, sier Joralf.

– Når du ber til Gud, hva ber du om?

– Jeg ber aldri om mer til meg selv. Jeg ber for folket, at vi må få fredelige forhold. Og at familiene må få det godt. Det er vanvidd ikke å tro på kristendommen. Men det er for mye rør, de må ikke gjøre det så vanskelig å tro.

– Tror du på Helvete?

– Jeg tror på kjærligheten. Og jeg tror på tilgivelse. Jeg tror ikke på Helvete.



Positiv biskop



En som ikke er skeptisk, er biskop emeritus i Nidaros, Tor Singsaas. Han betegner Joralf som det Bibelen omtaler som «en seer».

«Joralf er selv trygg på at han har gaver Gud har gitt ham, og at han i tillegg til helbredende evner har evnen til å se. Han vil ikke ha oppmerksomhet rundt dette, men vi forstår at han har øyne som ser», sier Singsaas i «Evig håp».

«Jeg har lett etter en bibelsk rollemodell for Joralf og har funnet en: Josef, den nest yngste av de tolv sønnene til patriarken Jakob. Han var en seer og drømmetyder,» forteller biskopen i boken.

Her er han sammen med Joralf Gjerstad i Nidarosdomen:

De siste årene har Joralf Gjerstad bodd på sykehjemmet i Snåsa. Tilværelsen hans har likevel vært mer travel enn for de fleste sykehjemsbeboere.

I 2017 og 2018 var han på kirketurneen «En samtale om livet, døden og håpet». Nylig fikk turneen et rettslig etterspill, da Gjerstadstiftelsen stevnet to av turnépartnerne for et sekssifret beløp. Dette er en sak for stiftelsen, mener Joralf, som ikke ønsker å kommentere den.

2019 var også et travelt år. Høydepunktet var da Joralf dro til Roma og fikk møte pave Frans.





Foto: VATICAN MEDIA

– Hvordan var det å møte paven?

– Heh! Jeg synes du heller bør spørre paven hvordan det var å møte meg. Nei, det var greit, ja. Det var trivelig å møte ham. Vi satt nå å flira åt kvarainner.

– Hva visste paven om deg før du kom?

– Det så nå ut som om han kjente meg.



Ba for egen helse

I fjor skulle Joralf reise til Bergen og tale i Domkirken der, men før han skulle dra, oppdaget han en stor kul på låret.

I den nye boken er situasjonen beskrevet slik:

«Da jeg kom opp på rommet mitt, begynte jeg å gråte og tenkte for meg selv: ‘Nå har jeg hjulpet så mange, skal jeg prøve å hjelpe meg selv?’ Jeg ba en stille bønn. Jeg ble så varm og slapp at jeg sovnet i rullestolen. Da jeg våknet (...) Kulen var borte.»

– Hvorfor var det først i fjor du forsøkte helbrede deg selv?

– Haha! Nei, det var nå åndsmakten det, da! Så tullat er det ikke, at det kommer fra meg!

– Det var bønnen som hjalp deg?

– Bønnen har stor betydning. Hvis du ser utover Norges land akkurat nå, så er det hundrevis av mennesker som ber. Fordi barnet ditt er sykt, fordi du har fått kreft, eller fordi du holder på å dø. Da ber folk. Det er når det røyner på, at folk vender seg til kristendommen og ber.

– De som har kommet til deg for å få hjelp, har ikke bare vært troende?

– Min tro er blitt styrket både i møte med den som tror og i møte med den troløse. Hvis folk sier at de ikke er kristne, må ikke det kristne systemet dømme dem. De er da vel folk, de også. De kan begynne å tro senere.

I boken snakker forfatter Christer og Joralf mye om å føle seg liten.

– Det har kommet folk, dødsdømte og syke. Så legger jeg hånden på håret til vedkommende og ber en bønn. Da kommer kraften. I møte med det som er større enn meg, med det guddommelige, føler jeg meg liten, sier Joralf.

Skumringen har lagt seg over Snåsavatnet. Peisestuen på Snåsa Hotell mørkner.

– Svein Magnus, du må ikke miste toget, sier Joralf.

– Jeg har kontroll på klokka, forsikrer sønnen.


Den store kjærligheten

Joralf Gjerstad har et langt liv å se tilbake på, og han er ikke i tvil om hva som har forandret seg mest:

– Fattigdommen. Foreldrene mine jobbet hardt for at vi skulle greie oss. I dag får folk alt opp i hendene, likevel er de ikke takknemlig. Det er den største mangelen ved det norske folk. De greier ikke å være takknemlig, de greier ikke å se hvor godt de har det, selv om de får alt av staten.

– Vi er bortskjemte, mener du?

– Ikke så rent lite, sier Joralf kjapt, før han legger til:

– Vi må lære oss å tåle belastningen av ikke å få alt. Higen etter mer ødelegger folket. Hvis alle personbilene i Norge hadde samme farge, ville folket forandret seg tvert.

Det Joralf selv er mest takknemlig for i livet, er at han møtte Signe.

– Jeg fikk den mest behagelige kvinne som fantes.






Foto: PRIVAT

Han møtte henne første gang ved prestegården på Snåsa. Året var 1952. Joralf var tilfeldigvis på gården da en bil kom kjørende opp på tunet. Han tittet inn døren på bilen, og der satt Signe. I boken forteller han:

«Vi så på hverandre, men sa ikke noe. Da jeg gikk tilbake til prestefrua, spurte hun meg hvem som satt der. Da svarte jeg: Hun som skal bli kona mi.»

– Var det synskheten din, eller var det hjertet ditt som banket?

– Det var kjærligheten.

Joralf og Signe bodde sammen i 60 år før de flyttet til sykehjemmet.

Rett før jul i 2017 døde Signe. På rommet til Joralf henger et stort maleri av de to, kinn mot kinn.

Da hun døde, hadde hun vært dement i flere år.

– Den siste gangen vi snakket sammen, før hun ble dement, pratet vi om livet vi hadde hatt og om hvordan det skulle bli.



– Skal være med en stund til

Joralf har et øyeblikk i livet som han kaller «soloppgangen i mitt liv». Da fikk han oppleve hvordan de synske evnene fungerte.

I 15 år hadde han og Signe prøvd å få barn. Det så ikke ut som om de skulle få oppleve det de drømte om. Men så fikk Joralf et syn om hvordan fremtiden deres skulle bli.

«Synet ga svar på det Signe og jeg hadde bedt om i årevis. I synet så jeg at vi skulle bygge hus på Snåsa, og at vi skulle få et harmonisk liv. Vi skulle få flere barn.»

Livet på sykehjemmet er godt, synes han. Men særlig sosialt er det ikke, de andre beboerne ligger for det meste i sengene sine. De er for svake til å være oppe.

– Jeg er nok blant dem som er friskest, sier Joralf.

Da coronaviruset hindret pårørende fra å komme på besøk, var det mange som ble ensomme.

– Hva synes du om alderdommen?

– Jeg synes det er en overdrivelse det de sier om at det er så farlig å være gammel. Det var like gæli å være 50, så det er greit, det. Jeg synes jeg har det så godt som jeg kan ha det. Jeg forlanger ingenting. Men jeg skal nå være med en stund til.

Tidligere har Joralf sagt at han skal bli 107 år.

– Dere må nok komme hit for å intervjue meg en gang til, dere. Det blir ikke begravelse neste gang VG kommer til Snåsa, nei.


Ringer fortsatt om hjelp

– Tenker du ofte på døden?

– Nei, jeg står opp om morgenen og tenker bare på om kaffen er god. Døden kommer til alle. Når man er frisk, så er man frisk. Da trenger man ikke å tenke.

– Du føler deg frisk?

– Ja, ganske bra.

– Er det fortsatt folk som ringer deg for å få hjelp?

– Ja, det er ingen som ringer til meg om annet enn å få hjelp. Det er fint å få gjøre noe, men jeg tror det blir skrytt opp for mye.

– Hva sier du når folk ringer?

– Jeg håper det går bra, sier jeg. Det er ikke annet å si.

– Hva bruker du dagene til?

– Litt forskjellig. Jeg snakker mye med Christer. Men det er helt umulig, for han er så travel. Så blir det til at jeg tenker på at jeg skulle ha snakket med han. Og sånn går nå dagen.

Svein Magnus har reist seg, tatt på seg jakken og går bort til faren for å si farvel.

– Hvor skal du være mens du venter på toget, da? sier Joralf.

– Jeg sitter bare oppe på togstasjonen, sier Svein Magnus.

– Men det blir lenge for deg å vente?

– Neida. Vi ringes i kveld når jeg er fremme.

– Ok, lykke til.



Ville være som alle andre

Joralf virker sliten etter maten og all praten, selv om han benekter at han er trøtt. Øynene siger igjen, og svarene blir kortere.

– Er klarsynet like sterkt nå som da du var ung?

– Ja, det er likt. Det gir meg en kraft.

– Hva synes du om alle som tjener seg rike på at de mener de kan helbrede folk?

– Jeg tenker ikke på det.

– Har du vært lei «Snåsamannen» noen ganger?

– Nei.

Foto: Line Møller

Det var noe spesielt med lille Joralf. Han var bare syv år da han fikk et syn om at det lå et gullarmbåndsur under snøen. Da våren kom og snøen smeltet, gikk han sammen med moren sin til stedet han hadde sett gullarmbåndsuret. Og der lå det.

Joralf varslet også at det kom besøk – før gjestene ankom. Snart begynte folk i bygda å snakke om gutten som kunne finne både mennesker og dyr.

Men lille Joralf fortalte ikke om hva han så til noen. Han ville være som alle andre barn.

– Som ung ønsket du at synskheten skulle dovne bort?

– Det er jo lett å forstå det, sier han kort.

– Var det godt da du endelig var åpen om evnene?

– Jeg var aldri åpen, jeg gikk aldri rundt og snakket om evnene mine. Men folk kom til meg likevel.
Publisert: 10.10.20 kl. 15:00