Dette stoff er utdrag fra Semjases forklaringer på fortidens ragnarokk (stoffet er dog mer detaljert beskrevet i Jordens fjernhistorie i nytt lys)
Om syndfloden, planetarisk kaos og månens opprinnelse.
NB- bruker du Widescreen-skjerm bør du for "bredside-tekst"- sider, klikke ikonet til venstre for avslutt-krysset (A) øverst til høyre og musklikke/holde + justere grenseskillet (som B) for bedre lesbarheten.
***
over- youtubevideo om noe av dette historiske drama
+ denne video om "comet / asteroid crashes in the past "
Utdrag fra kontaktreferater fra Edw.Meiers kontakt med Pleiadiske Semjase, i Sveits den 16.2.75 kl 23.41 (tegning th, og som kom fra planeten Erra i et noe høyere fysisk! frekvesensplan tilknyttet Taygeta-systemet i Pleiadene) - fritt oversatt av R.Ø den 13.2.98 Hovedinnholdet er tatt med her og uvesentlige kommentarer er utelatt. Dette stoff bekrefter Velikovskys teorier/forskning om et relativt nærtidig kaos i solsystemet. Det beskriver også vår månes fortid, og tilsvarende Venus' opprinnelse.
Pleiadiske Semjase sier: "Deres jordiske tidsregning er ikke særlig korrekt. Den kan bare så noenlunde angi tiden for visse hendelser. Etter vår innsikt, og i deres tidsregning, skjedde den såkalte syndfloden - som var en verdensomfattende begivenhet og katastrofe - for eksakt 10.079 år siden (fra-75). Altså i året 8104 f.kr. Den utløstes av en verdensomfattende katastrofe av kosmisk opprinnelse, da en gigantisk komet kastet Jorden ut av sin opprinnelige bane, og forandret dens omløpstid og omløpsbane. På den tiden utgjorde en jorddag mer enn 40 timer, og solen gikk ikke opp i øst som den gjør idag. Lignende forandringer av omløpstid og omløpsretning har hjemsøkt Jorden ytterligere to ganger etter syndfloden, men de har ikke medført så ødeleggende katastrofer som den gang. Den siste katastrofen av dette slag skjedde for 3500 år siden, men det skal jeg fortelle mer om senere.
Syndfloden 8104 f.kr. var altså utløst av en kjempekomet som allerede hadde forårsaket enorm skade, og som siden urtider har krysset gjennom verdensrommet. Vi kaller den for "ødeleggeren", og vi vet at den ruser fram gjennom rommet siden årmillioner tilbake. Etter deres tidsregning, har denne farlige komet en kretsløpstid på 575,5 år - og den kommer igjen tilbake år 2255 etter deres tidsregning, og vil igjen på en farlig måte nærme seg Jorden. Siste gangen denne komet dro forbi, var år 1680, (men da ikke i farlig nærhet av Jorden. R.Ø. anm.) Men for 10.079 år siden(fra-75) kom denne kjempekomet - som hadde oppstått gjennom en naturlig kosmisk katastrofe, svært nære jordens område, og hadde nesten ødelagt denne. Bare kunnskapen og visdommen hos våre Pleiadiske forfedre, som hadde bosatt seg på Jorden og har født sine barn, kunne forhindre et katastrofalt slutt.
Også i de følgende årtusener var kjempekometen en alvorlig trussel mot Jorden - og det kommer den å bli til den engang blir ødelagt.(les evt. stk.667 i Livets Bog del 3 av Martinus - RØ anm.) År 6614 f.Kr. skjedde siste katastrofale møte, og da skjedde noe som er svært sjelden i universet, nemlig en omflytting av planeter. Gjennom kjempekometens enorme voldsomhet ble det i fra Uranus systemet utslynget en planet på hvilken det fantes liv (før hvilket liv beskrives ikke- r.ø.). Denne fulgte så i kometens gravitasjonsfelt/bane i mer enn 130 år.
Langt senere - i 1478 f.Kr. var "ødeleggeren" kommet inn i vårt solsystem og bragte kaos i systemet med sine enorme krefter, og nå kom den i farlig nærhet av Jorden. Den svøpte inn denne i sin kjempehale, og ristet Jorden kraftig. Enorme stormer og vulkanutbrudd ble resultatet. Mennesker og dyr døde i massevis, fjell ble hevet og forskjøv seg, og havbunnen ble forandret. I Middelhavet revnet vulkanen Santorini's lavavegger helt ned i dypet, og store vannmasser trengte inn. Dette fremkalte en veldig katastrofe, for derigjennom eksploderte vulkanen og ødelagte øya. Eksplosjonen dannet en gigantisk stormflod, som vokste til 2000 meters høyde, og for frem over havet som et urtidsmonster. Alt på dens vei ble drept og lemlestet, og vannet ble farget blodrødt. I Egypt ble store områder oversvømmet, og alle mulige epidemier oppstod. Flodbølgen raste nå videre mot nordøst mot nuværende Syria og ødela store områder og alle havnebyer.
kjempebølger av KOMETEN knuste fortidens byer, slik en tilsvarende kjempebølge ville gjøre det idag som bildet viser
Kometen forlot etterhvert Jorden og solsystemet, og raste videre ut i rommet for å dukke opp igjen 575 år senere. Men den planet - like stor som Jorden - som hadde fulgt med i kometens gravitasjonsfelt/bane, ruste nå forbi Jorden i en avstand på omlag 600.000 kilometer.(Dette tilsvarer en avstand av 47 jord-diametere, eller 14 meter i målestokk med en 30 cm globus - der tilsvarende månen er som en appelsin 14 meter borte fra globusen.-r.ø.anm.). Men gjennom sin mektige kraft tvang solen inn den nye planeten i kretsløp mellom Merkur og Jorden. Og siden da er denne "omplasserte" planet kjent for jordmennesket som kaller den Venus". Men "ødeleggeren" raser videre, og slik vil den gjøre i millioner av år, inntil den er helt forvitret, eller innfanges og utslettes av en sol, eller at mennesker en dag "dreper" den.
månens enorme mengder kratere og ringfjell viser at den har hatt en katastrofemettet fortid.
MÅNENS OG DESTROYER-KOMETENS OPPRINNELSE OG FORTID
Videre forteller Semjase om opprinnelsen til denne "destroyer comet", som også senere frembrakte månen - som beskrives å være fragmentet av en småplanet, som er 4,5 millioner år eldre enn Jorden:
"Dypt inne i det ukjente rommet, i et solsystem nære Melkeveiens (sentrum), svevde en ensom stjerne langt borte fra sol-drabantenes normale baner. Det var en "mørke-stjerne" (Muligvis betyr dette en sluknet stjerne, eller er det som Jupiter - en "mørk" stjerne?) - som savnet alt liv, og meget farlig i sin uberegnelige bane, hvor den var slynget ut gjennom en voldsom eksplosjon hos sin opprinnelige sol, som gjennom dette altså delvis ødela de kloder som kretset omkring den, og ellers da slynget dem ut i det mørke rom som farlige prosjektiler. Denne solen styrtet videre sammen i seg selv, og slet opp et hull i verdensrommet. Dets materie presset seg sammen med enorm voldsomhet og ble komprimert til en liten masse. Om denne solen i sitt normale tilstand hadde hatt en diameter på 11 mill.km, så skrumpet den nå inn til et mål på kun 4,2 km. Derigjennom ble materien fortettet til den grad, der alene en kubikkcentimeter veide flere tusen tonn.(Det vi kaller hvite dverger/sorte hull. R.Ø.anm.).
Den "mørker-klode" som den tidligere hadde slynget ut, ble oppfanget av et nærliggende solsystem, og kretset omkring dette i en uberegnelig bane. I denne mektige sols kraftfelt kretset den i mange årtusener, og vitnet om at den en dag ville la en katastrofe bryte løs. Mektig og utilgjengelig svevet den gjennom verdensaltets isende kulde som en utstøtt, som en vandrerplanet, som en fremmed i et fremmed system - mørk, farlig, dødbringende. Gjennom pågjeldende sols vidtrekkende kraftarmer nærmet den seg i løpet av årtusener, planetsystemets område (ikke vårt system enda. -r.ø.), som den i lang tid og i stadig økende tempo hadde kretset omkring. Gradvis ble banen tettere og tettere, og faren økte gradvis. Det tok dog årtusener før den plutselig styrtet inn i stjernesolens og dets indre planeters dragningsfelt. Som et glupsk vidunder dukket den opp fra altets mørker, og varslet om dødelig tilintetgjørelse.
Bare noen få tusen enheter fra de nærmeste planetene, fremkalte den på disse infernalske stormer, der den passerte med sin hale av lysende partikler. Disse planeter hadde blitt befolket av fredelige, utviklede mennesker - som nå i frykt ble prisgitt universets veldige, ubarmhjertige krefter. Hjelpeløse, dømte til utlevering til døden, stirret de ut i rommet mot den kjempestore vandrerplaneten som for frem mot dem som et kosmisk dødsprosjektil. I løpet av natten til den tredje dagen etter at "ødeleggeren" hadde trengt inn i planetenes baner - kort etter midnatt - brøt "ødeleggeren" inn i den sjette planetens ellipsebane. Fremkallende voldsomme kosmiske stormer, slynget den banens planet noen enheter ut av sin retning, og i farlig kurs mot solen der. Enorme erupsjoner og stormer sønderslet den engang så fredfulle og blomstrende planet.(Hvilket planetsystem dette var i -nevnes ikke i kontakt-referatet. Rø-anm.)
Mens fjell styrtet sammen og hav ble kastet ut av sine bredder, søkte den seg en ny bane rundt denne fjerne solen. Fylt av skrekk ovenfor disse voldsomme naturkrefter flyktet menneskene ut på slettene, men naturkreftene var sterkere enn menneskenes viljer og fantasi når det gjaldt å redde seg. To tredjedeler av de mennesker som befolket planeten ble drept. Ville vannmasser slet løs store deler av land, og under vulkaners lava og aske ble store land-områder dekket. Døgnets omløpstid ble fordoblet, planeten kretset rundt systemets solsenter i motsatt retning, og tvunget av de kosmiske lover måtte de overlevende finne en ny begynnelse - blottet for alt av kultur - tilbakesettes til en primitiv overlevelses-tid.
Men "ødeleggeren" raste videre gjennom systemet (et fjern system altså - ikke "vårt,- r.ø.anm.), hvor den spredde helvete, død og tilintetgjørelse. Den krysset den femte planetens bane - en verden som stod i begynnelsen på å bære liv for første gang. Denne planet lå imidlertid på dette tidspunkt så langt borte i sin bane, at kometens banekryssning ikke skapte andre ødeleggelser enn mektige stormer og jordskjelv. Systemets fjerde drabant skulle finne sin undergang i verdenes kamp. Som den minste av alle planetene dro den modig frem i sin bane, og etter alt å dømme skulle den krysse kometens kurs direkte foran denne. Og nettopp dette skjedde. Den lille drabanten ble trukket av kjempens kraft, og likt med to ville monstre ruste de to planeter mot hverandre, en kjempe og en dverg. Men før de støtte sammen, skaptes voldsomme eksplosjoner på den livløse dvergplaneten. Bruddstykker av den ble slynget ut i verdensrommets endeløse vidder som stjerneskudd eller meteorer. Andre deler av dvergen ble trukket inn i solen, mens andre deler ble trukket inn i "ødeleggeren"/kometen.
Som slynget av en kjempeneve, skjøt en del av dvergplaneten gjennom det uendelige rom mot et meget fjernt mål. Mangfoldige ganger kom den på sin vei inn i solers områder, og ble stadig truffet av meteorer - og forandret derved sin form. Allerede etter noen få århundrer hadde den fått en kantet, men avrundet form. Men den var øde og død, dekket av dype kjempekratere. Gjennom kreftene fra ulike systemer ble den langsomt bremset, og endret kurs flere ganger til den en dag ble trukket mot vår sol. Som en mørk og død stjerne gjennomfor den alle de ytre planeters baner, uten å forårsake noen som helst skade. Først i de indre kretsene kolliderte den med noen fragmenter av en ødelagt planet, men disse rev bare opp dype kratere i den. (asteroiderester fra Maldeks ødelaggelse? - R.ø.- spekulasjon). Men med dette ble kursen noe forandret, hvilket hadde til følge at den drev parallelt inn i banen til den andre planeten i systemet, på hvilken det allerede var begynt å dannes primitivt liv.
(På den tiden var Jorden den 2.planet i solsystemet - etter de Pleiadiske opplysninger å dømme - da Venus dengang gikk som en av de store måner rundt Uranus. Det er en masse spor i gamle skrifter om hvordan Venus ikke eksisterte som den "lyssterke" i fortiden - se mer om det under og i boken JORDENS FJERNHISTORIE I NYTT LYS . R.Ø. anm.)
Her var det store hav og tette primærurskoger. Fra og med dette tidspunkt gikk det bare 34 dager før dvergen hadde kommet inn i planetens krets, og kreftene var tilstrekkelige til å binde dvergen, og la den kretse rundt seg i en stadig foranderlig elliptisk bane. Og fortsatt kretser den rundt Jorden - 4.5 mill.år eldre enn moderplaneten. Men "ødeleggeren" denne "destroyer comet", som opprinnelig lemlestet den, og sendte den inn i solsystemet vårt, fortsetter på sin uberegnelige ferd i rommet, der den utgjør en fare for hele solsystem. Men stort sett er banen nå så stabil at den etter 575 år igjen løper gjennom samme solsystem med distansevariasjoner på en million km".
At Venus er ny i solsystemet og virkelig har ristet Jorden i relativt nær fortid, kom også forskeren Velikovsky frem til for 50 år siden:
Her vil jeg-Rune Ø.- også gjerne trekke frem noe fra Immanuel Velikovsky's (1897-1979) teorier/forskning, der han i boken Worlds in Collision (på dansk: Kosmiske Kollisjoner, Bogans Forlag 1980) som kom ut i 1950, kom med ganske slående tilsvarende "teorier" - ut fra forskning i gamle myter og overleverte legender.
Han begynte å undersøke om det kunne finnes andre, uavhengige kilder som beskrev den merkelige beretning i det gamle Testamente (Jos.10.12-13) - der det fortelles at solen og månen stanset i sin vandring over himmelen, og ikke gikk ned til faste tider. Samtidig falt det store mengder stein ned fra himmelen som herren angivelig sendte mot egypterne som straff. Velikovsky mente at dersom dette var virkelige hendelser, så måtte det finnes tilsvarende beretninger fra samme tidsrom i andre kilder. Han begynte derved sin leting verden rundt, og i Egypt fant han Ipuwers papyrus-ruller som beskriver Egyptens lidelser, og disse stemte forbløffende godt med de Jødiske. Men enda mer overraskende fant han beskrivelsene fra indianerne i Sydamerika og Mexico.
Hvis episoden med den forlengede dag, da solen sto stille i 6 timer ved "Bet Horon", skjedde ved daggry i Midtøsten, så måtte det da vært natt i Amerika. Og i mexikanske årbøker fant han beretningene om den forlengede "firedobbelte natt", da solen ikke gikk opp. Den iranske "Anugita" forteller om "en tredobbelt dag og en tredobbelt natt som avsluttet en verdensalder". Fra Kina fant han at "under keiser Jahus styre inntraff det en stor katastrofe som brakte en verdensalder til avslutning, og i ti dager gikk ikke solen ned." Disse beretningene overbeviste ham om at en rekke kosmiske katastrofer som gang på gang fullstendig hadde endret historiens forløp. På basis av sine studier innen en mengde vitenskapelige felter, trakk han den konklusjonen at jordens naboplaneter måtte ha vært de utløsende årsaker for disse katastrofer på Jorden. I kinesiske kilder beskrives "en planet som spente over hele himmelen og overstrålte solen", og en gammel jødisk beskrivelse sier at "Venus' lys flammer fra den ene enden av kosmos til den andre."
EN FLAMMENDE RØD VERDEN
Omkring midten av det femtende århundre før Kristus mente Velikovsky, kom Jorden i sin bane rundt solen inn i Venus' hale av støv og gass. Et fint, rødt støv fylte Jordens atmosfære, og farget både land og hav blodrødt, så menneskene i sin fortvilelse måtte grave dypt ned for å finne vannkilder som ikke var forurenset av det røde støvet. "......da ble alt vann i Nilen til blod,.....og alle Egyptere gravde rundt elven etter drikkevann...." beskrives i annen Mosebok - 7.kap, 20. og 24 vers. Og den samtidige egyptiske historikeren Ipuwer beretter det samme: ".....Elven er blod.....menneskene tør ikke smake på vannet,....alt levende tørster". I Finland fant han i "Kaleva" beskrivelser om hvordan verden under en katastrofe var "vannet av rød melk". Tartarene i Altaifjellene forteller om en omveltning da "blod farger hele verden rød, og en verdensbrann følger".
RAGNAROKK OG SYNDFLODER
Velikovsky skriver "....at Jorden kom stadig dypere inn i Venus' komethale, og støvpartikklene ble større og tyngre, og snart lå Jorden under et uavbrutt bombardement av små meteorer - et glødende regn som spredte redsel over alt". Fra annen Mosebok 9.kap. 24-25 vers beskrives kaoset. "......det kom hagl, og midt i hagleskuren lyn og torden, et uvær så svært at det aldri hadde vært maken i hele Egyptens land. Og i hele Egyptens land slo haglet ned alt det som var på marken, både folk og fe, og alle markens urter slo det ned, og alle markens trær brøt det sønder". Ipuwer: "....trær er ødelagt. Ingen frukter er tilbake. Det vi så i går er utslettet". Alt dette hendte, heter det i de gamle Cuauhtilan-annalene fra Mexico, - "da det regnet fra himmelen ikke var vann, men ild og rødglødende steiner". Voldsomme orkaner pisket over hele kloden, mens jordskorpen brast og foldet seg under påvirkning av det andre himmellegeme. Byer ble jevnet med Jorden, hele øyer sank i havet, vulkaner spydde ut lava, og stormfloder fra havet rullet tordnende inn over land.
Indianerne ved Stillehavskysten i Nord-Amerika, skildret det slik: "Den jagende stjerne(Venus)satte verden i brann. I den brennende verden kunne man ikke se annet enn bølger av flammer. Store røyksøyler pulserte, ilden skjøt opp mot himmelen. Den store ild brølte over hele Jorden - den brant fjell, jord, trær, mennesker, - ja alt". Senere: "så veltet vannet inn som en hærskare av flodbølger som dekket Jorden og slukket ilden. Vannet reiste seg fjellhøyt mot himmelen".(Den Pleiadiske kontaktperson nevnt over, beskriver havbølger på 2000 meter).
Fra Kina beskrives det slik av en samtidig skrivefør Shu-king: "På Jahus tid var det ti dager da solen ikke gikk ned, og hele landet ble oversvømt. En enorm vannbølge som nådde opptil himmelen falt inn over Kina". ".....vannet nådde langt opp til de høye fjell, og de lavere høydedrag kunne man ikke se". "I mange år gjorde befolkningen forgjeves forsøk på å tørrlegge landet". Minister Khwan hadde fått ansvaret for å befri landet fra flomvannet, men da han ikke hadde klart det på ni år, ble han dømt til døden. Shu-king skrev: "I ni år slet ham, Khwan, men arbeidet kom ikke til ende". Først hans sønn, Yu, lyktes delvis å tørrlegge landet, og denne prestasjon ble verdsatt så høyt at han ble keiser av Kina. Velikovsky mener, som de Den Pleiadiske kontaktperson også nevner, at disse enorme havbølgene ble skapt av den forstyrrede jordrotasjonen. I boken "Earth in upheaval" som utkom i 1955, belyser han grundig de geologiske sidene/bevisene fra denne katastrofen.(Dansk utg.fra 1981 med tittelen "Da kloden kantrede").
DØDENS SKYGGE
Den enorme vulkanaktiviteten medførte at atmosfæren ble mettet av støvpartikler som må ha skapt et langvarig mørke, mener forfatteren. I den meksikanske "Codex Chimalpopoca" fortelles det om et mørke som fulgte etter syndfloden som varte i 25 år. Flere uavhengige historikere har funnet ut at dette mørket - "dødens skygge" - var det samme som Jødene klaget over på sin 40-årige ørkenvandring. I Leningrad har man funnet følgende jammerklage fra katastrofen: "solen skinner ikke mer - ingen kan leve mens solen er dekket av skyer, ingen vet når middag er nær - det er ingen skygge å se". I klagesangene skrev man "....intet grønt planteliv ville gro. Mennesker og dyr døde". Den rabbinske overlevering erklærer at under mørkets plage omkom størstedelen av israelittene. Finnenes epos "Kaleva", forteller om en tid da hagl av jern falt fra himmelen, og hvor solen og månen forsvant. Etter et langvarig mørke beretter Kaleva, ble det satt inn "en ny sol og måne på himmelen".
VENUS
Velikovsky's teori gikk ut på at Venus på et tidspunkt må ha blitt utslynget fra Jupiter, og at den således er en nykommer i solsystemet. (På dette punkt kommer Den Pleiadiske kontaktperson med en annen forklaring). Dette begrunner han da bl.a. ut fra følgende iakttagelser: I verket "De Astrologia" forteller Hyginus om hvordan Phaeton som var skyld i en verdensbrann, ble truffet av et lyn fra Jupiter og plassert mellom planetene og solen. Grekeren Pytagoras mente at "en av planetene er en komet, som kun stiger litt over horisonten". I urgamle mexikanske bøker står det at Venus utsendte røk, og videre at "...en stjerne som utsender røk, er en komet". I Veda-bøkene beskrives Venus som "rykende ild". Kaldeerne kalte Venus for "himmelens klare fakkel". I Peru heter Venus "Chaska", som betyr "den med det flagrende håret". Etter slike uhyggelige katastrofer ble Venus naturlig nok en gudinne for tilintetgjørelse og straff. Jordens folk knelte for henne i angst og gru - tilba henne og ofret mennesker og dyr med bønner og besvergelser. Den lunefulle planetens herjinger er også beskrevet i assyriske kildeskrift på tavler som man har funnet i bibliotekpalasset i Ninive. Og her bønnfalt Babylonerne Venus om å skåne Jorden: "Hvor lenge vil du ennå vente, du himmelens og Jordens herskerinne?".
Dette var da et bittelite utdrag fra Velikovsky's omfattende teorier, basert på nitidig og dyptgående forskning, som man kan studere nærmere i hans meget omfattende bøker eller mer på linken under:
referat fra hans bok KLODER I KOLLISJON
flere nyere indikasjoner på kosmisk kaos for 3500 år siden
on the origin of the destroyer-comet and the past' deluges
OLJENS OPPHAV
SJØER AV "OLJE"? står/sto det (nesten nederst) på siden om Saturnmånen Titan på siden til Universitetet i Oslo
http://www.astro.uio.no/ita/artikler/tema/cassini_huygens/titan.html-og dette er nettopp hva Lobsang Rampa i sine astrale "akashareiser" fant ut om den EGENTLIGE OPPRINNELSEN TIL OLJEN PÅ JORDEN. Jorden har i fjern fortid kollidert med en klode hvis hav var hydrokarboner eller olje!!- fx en klode som Saturnmånen Titan. Oljen rant ut over jorden og etterhvert ned i undergrunnen, der den ble liggende i lommer - nåtidens oljefelter!
**
Og uio skriver selv nå at mye kan tyde på at slike oljehav også finnes på saturnmånen Titan.
Så som på så mange andre felter - NESTEN ALT VI FÅR SERVERT SOM "SANNNHETER" ER KUN GAMLE GJETNINGER UT FRA MER ELLER MINDRE ULOGISKE SLUTNINGER OG "PSEUDO-VITENSKAPELIG" (MIDDELALDERSK "vitenskapelig") TRO!! Oljen er ikke dannet av hauger med dinosaurer som gravla seg på "samme kirkegård" - slik vitenskapen av idag skal ha oss til å tro!! Om 500 år er det dogmet forlengst avgått ved døden!
Dette stoff er utdrag fra Semjases forklaringer på fortidens ragnarokk - men stoffet er som nevnt mer detaljert beskrevet i Jordens fjernhistorie i nytt lys
link til stoff enn overnevnte bok som sannsynliggjør at dette faktisk beskriver den historiske virkelighet - selv om det nok enda vil gå mangfoldige årtier før dette vil bli anerkjent av den såkalt vitenskapen.
fra Lobsang Rampas bok EREMITTEN
fra Lobsang Rampas bok DET TREDJE ØYET
OG VERDT Å LESE DE ØVRIGE RAMPABØKER - SE HOVEDSIDE /alternativt
Velikovsky har i sine bøker forsket på de enorme mengdene av rester etter dyreflokker som er begravet i massegraver rundt om i verden og dette er detaljert beskrevet i bøkene "Earth in Upheaval" og "Worlds in Collision".
om du klikker på bildet over starter en video som er laget med utg-punkt i tankene til "Zeta-talk"- som igjen er ganske nær Velikovskys teorier - så ta deg gjerne tid å se denne video som går over et par timer i sin helhet, og andre halvdel er nesten utelukkende sitater fra Velikovskys bøker.
om pengesystemets endelige "død"
søk ellers på Velikovsky på den utmerkede søkemotor ALL THE WEB
