Monroe har gjort denne forskning av de
åndelige plan ut fra egne erfaringer i ut-av-kroppen-reiser, og matr.
er til en viss grad på linje med teosofiens plan-forklaring - se også
denne om å fjerne negative astralsnyltere-link
lydintervjuer (eng.) med Robert Monroe om astralreiser etc- rull ned til:
"Interviews with Robert A.Monroe"og valg av flere der i lyd
Verdens-plan/nivå 1
Dette er en
grensesfære som frekvensmessig ligger så nær det fysiske plan at den fysiske verden oppleves klart. I denne sfæren
finner man ånder som for øyeblikket ikke er istand til å erkjenne andre
plan enn nettopp det fysiske. Monroe beskriver tre typer menneskelige
ånder som han kom over her:
2) Ekskarnerte (diskarnerte/"døde") som ikke har erkjent at de er
”døde”, og som desperat prøver å fortsette en (ordinær) fysisk
tilværelse. Her kan de være i årevis!
3) ”De ville”, som
også representeres av Ekskarnerte (diskarnerte/"døde") som ikke har
erkjent at de er ”døde”, men som i motsetning til type 2 har frigjort
seg fra alle hemninger og som kun er ute etter spesielle typer
opplevelser, gjerne av seksuell karakter.
Verdens-plan/nivå/"ring"
nr 2
Denne sfæren
tilsvarer det som Martinus (1890-1981) har kalt ”skjærsilden”. (om det les her)
For Martinus er skjærsilden ikke et ”sted”, men en mellomsfære mellom det fysiske plan og ”paradissfærene” der den nylig avdøde opplever alle
sine negative tanke- og følelsestilstander projeksert i den åndelige
omgivende materien.
Da vesenet
opplever disse projeksjonene som objektive og reelle omgivelser, og naturligvis reagerer negativt herpå, skaper vesenet sin
egen helvetestilstand som det er fange av.
Det varer naturligvis
ikke så lenge før en slik tilstand blir uutholdelig, og DET får vesenet til
å rope om hjelp. Og da kommer en hjelpende ånd i en eller annen
tillitsvekkende ”drakt” (skytsengel, morsfigur, frelserskikkelse…).
Monroe
forteller om sine observasjoner i denne sfæren, observasjoner som er
helt i overensstemmelse med Martinus’ intuitisjonsbaserte utlegninger.
Monroe beskriver også hvordan høyerestående
lysvesener omgitt av himmelsk musikk
regelmessig svever gjennom denne sfæren for å hente ut et eller flere
individer.
Verdens-plan/nivå 3
Denne storsfæren har
Monroe kalt ”trossystem-territoriene”, og hans beskrivelse herav samsvarer svært godt med hva Martinus har
kalt ”de jordmenneskelige paradissfærer”.
Denne storsfæren består av talløse mindre sær-sfærer, en sær-sfære for
hvert trossystem og ”mentale klima”. Jo nærmere sær-sfæren er plassert
storsfærens sentrum, dess mer minner den om det fysiske
tilværelsesplanet.
her kan man møte "sine"
engler nøyaktig slik man forestilte seg dem og de "lever", og man er
i denne reelle fantasi-verden så lenge man vil eller har mer å
oppleve der!
Monroe har beskrevet
flere av sine utforskninger av disse sær-sfærene. Omgivelsene fortoner
seg i den grad fysiske, både i natur og i kultur, at han selv ville ha
tatt dem for å være fysiske hvis han ikke hadde
visst bedre, at disse omgivelsene er skapt og vedlikeholdt utelukkende
ved hjelp av tankeenergi. (og faktisk er også vår verden - den sk
fysiske skapt av MAKROKOSMISK tanke-energi- at den er "tett" er
illusorisk.rø)
Monroe skriver at
her er det tanken som er den kreative, vitale kraften som styrer alt,
og at den grunnleggende loven er ”like tiltrekker
like”.
Verdens-plan/nivå 4
Sfære/ring 4 er
befolket av ”seniorene”, svært modne sjeler som bare har én fysisk
inkarnasjon igjen. Denne sfæren oppleves å være utenfor
rom-tid-materie-systemet.
Høyerestående og
ikke-menneskelige vesener
I Monroes andre bok
er primærfokusen på den kommunikasjon, utdannelse og visdom som
han og enkelte studenter i hans UKO-utforskningsteam mottar fra
høyerestående menneskelige og ikkemenneskelige ånder. Jeg skal ikke her
evaluere eller kommentere dette innholdet i lys av Martinus’ kosmologi,
utover at noe synes å være i god overensstemmelse, noe synes å komme
fra et radikalt forskjellig perspektiv, og noe virker svært merkelig og
ulogisk.
Monroe har hatt
en stor utfordring med å formidle den ikke-verbale kommunikasjonen som
foregår på det åndelige planet.
Han har vært kreativ og utviklet et eget kodespråk for å gi sine lesere
en tilnærmet oppfatning av hvordan kommunikasjonen foregår.
En annen utfordring
ved denne boken er at mange av de ikke-menneskelige åndene han
kommuniserer med har et verdensbilde og referanserammer som er så totalt forskjellig fra våres at det er
vanskelig å forstå både dem og at slike referanserammer overhodet er mulig!
På én reise
kommuniserer han med noen merkelige vesener inne i en stjerne, de
forstår alt han ”sier” og svarer kort på noen av hans spørsmål, men de har overhodet
ingen interesse av hvem han er!
I Monroes tredje bok er primærfokusen på hans kommunikasjon med ånder
som ifølge dem selv representerer hans ”indre kjerne” (eller ”Høyere
selv”?) i gruppevesen-forstand. Disse åndene underviser Monroe i form
av kommunikasjon og direkte erfaringer at vi alle
er gruppevesener, bl.a. i den forstand at alle de inkarnasjonelle
personlighetene hver for seg fortsetter å ha et liv eller pseudo-liv til og med etter at ”man” har blitt født på ny.
Det overordnete
gruppevesenet har gjerne flere fysiske inkarnasjoner samtidig. Monroe
beskriver så godt han kan, sin kommunikasjon og sine erfaringer med
denne ”indre kjerne”- komiteén, men jeg må
innrømmes at gruppevesen-teorien verken er klart beskrevet eller er
lett å forstå.
Monroe forteller også
at mange ikkemenneskelige ånder av forskjellige grunner, som f.eks.
behovet for kontraster og nye typer eventyr, tar
turen innom den jordmenneskelige reinkarnasjonssyklusen.
Den store faren er at
de på denne turen mister minnet/erkjennelsen av hvem de egentlig er, og
så gjennom for sterk identifikasjon med
jord-opplevelsene blir ”langtidsfanger” av reinkarnasjonssyklusen
tilknyttet Jorden.
(Dette gjelder også - så vidt jeg har forstått
det- for endel romfolk som har kommet hit på div
hjelpe-prosjekter hit i de siste år(-ti-)tusener, men som tilsv. har
blitt sittende fast i den jordmenneskelige ink.syklus, fordi de har
overtrått livslovene, og karmisk blitt "fastlimt" til jordens syklus
for en viss tid. rø-anm)
Monroe oppdager etterhvert at han selv er et slikt eksempel!
Imidlertid, da han via en UKO gjør en lynvisitt til sitt opprinnelige
”Hjem”, et ”energisystem” på det åndelige plan, erkjenner han at det
var monotonien ved dette stedet som fikk ham til å søke nye eventyr. Så
det store målet for ham og hans ”indre kjerne”-komité blir ikke lenger
å vende ”Hjem”, men å finne et nytt spennende sted å utforske så fort
de blir ”ferdige”
med Jorden!
I 1991 arrangerte Monroe ved sitt institutt det første
Lifeline-programmet, et 6-dagers intensivkurs. I løpet av de neste 14
månedene hadde ca. 200 personer deltatt. Ved slutten av hvert program
hadde nesten samtlige deltakere klart å dra til en bestemt møteplass,
et slags mottakelsessenter for nylig avdøde i storsfære/ring 3,
og vendt tilbake igjen med minnene i behold. Her ser vi at essensen i
den vitenskapelige fremgangsmåte
er den samme enten man utforsker det materielle eller det åndelige
planet.
De tre generelle prosedyrer er:
1) Utfør
eksperimentet.
2) Tolk de fremkomne
data.
3) Diskutér
tolkningen med andre som OGSÅ har utført punktene 1 og 2!
Deltakerne på kurset fikk også trening i ”skytsengel-arbeid”, å hjelpe
nylig avdøde frem til denne møteplassen. Mange av de biografiske
detaljene som de avdøde ga fra seg (som navn, tidligere bosted,
dødsårsak osv.) ble senere sjekket opp og bekreftet på det fysiske
planet.
Intensivkurset går
idag under navnet The Gateway Voyage, pr. 1993 hadde over 7.000 personer deltatt. Dette programmet kan også
gjennomføres hjemme, da veiledningshefter og CD’er er å få kjøpt via
Hemi-Sync.
Monroes astralreise-trilogi er kanskje noe av det nærmeste vi pr. idag
kommer en empirisk bekreftelse av Martinus’ beskrivelse av de første
fasene av livet etter døden frem til ny inkarnasjon. Monroe gir et
overbevisende inntrykk av oppriktighet, objektivitet og integritet. Nå
er det opp til deg og meg å bekrefte eller avkrefte hans konklusjoner!
