På oppfordring - og etter at opplaget på norsk nå er utsolgt, tillater jeg her å gjøre tilgjengelig en del fra boken:
"GUDENE KOMMER TILBAKE"
(english: "Light Years") | pdf |
(source)av journalisten Gary Kinder som også etterforsket Meier saken
her fra 1.del; "Eduard Meier"
"En kald og våt novembernatt i 1976 slet en Folkevogn og en tysk Ford seg over de mørke, skogkledde åsene sørøst for Zurich. Det voldsomme regnværet hadde forvandlet veiene til rene gjørmehull, og skogbunnen minnet mest av alt om en hengemyr. Digre, våte snefiller blandet seg med regnet der de to bilene strevde seg gjennom gjørma, forbi et gammelt våningshus og videre innover i mørket. En mann i grå lærjakke satt i baksetet i den første bilen. Mannen hadde bare én arm, den venstre armen hans var amputert over albuen. Sjåføren så ikke annet enn den våte skogsveien rett foran seg, men det virket som den enarmede mannen i baksetet visste hvor de skulle. Stemmen hans skar igjennom regnet som trommet mot vindusruten. Uten å nøle dirigerte han bilen over en myrlendt slette, ned en bratt bakke og frem til et skogbryn der han ba sjåføren å stanse.
Motoren stilnet og trommingen av regndråper mot biltaket var det eneste som brøt stillheten. Begge bilene slukket frontlysene. øyeblikket etter var de innehyllet av det ugjennomtrengelige, beksvarte nattemørket.
Hverken sjåføren eller baksetepassasjeren hadde sett tegn til liv siden de passerte den spøkelsesaktige, gamle gården noen kilometer unna. Den enarmede mannen ba sjåføren om å vente i bilen. Han kom til å bli borte en times tid, sa han, kanskje lenger. Det var vanskelig å si. Uten mer utenomsnakk åpnet han bildøren og forsvant ut i det høljende regnværet. Mannen la i vei innover i den beksvarte skogen.
I over et år hadde han som satt bak rattet kjørt den enarmede mannen til avsidesliggende steder en halvtime eller times vei fra landsbyen. Etterhvert som månedene gikk, var turene blitt lengre og de hadde lagt ivei senere og senere på natten. Ofte var mannen bak rattet både utrygg og redd der han satt mutters alene og ventet på at den enarmede kameraten skulle komme tilbake. Men denne natten var tross alt ikke så ille, de var flere i følget.
Utenfor bilvinduet gikk regnet over i sludd. Sjåføren bestemte seg for å legge kjettinger på bakhjulene - det var klokest å ta sine forholdsregler dersom en skulle være sikker på å greie å forsere den sølete bakken, for ikke å snakke om å manøvrere langs den gjørmete veien som ledet frem til hovedveien. Å kjøre seg fast i gjørma, ville bety en høyst ufrivillig overnatting i bilene, langt inne i den beksvarte, øde skogen.
Mennene gikk ut og jekket opp hjulene i lyset fra frontlyktene. Kjettingene var tunge og vanskelige å håndtere, og det sure været gjorde at de stivnet til i fingrene. Kvinnen som var med i følget, flyttet seg over fra Forden til Folkevognen og døste av mens karene arbeidet.
Etter en times strev var kjettingene omsider på plass. De tre mennene hakket tenner og var våte til skinnet. Stivfrosne stampet de omkring for å få varmen tilbake i kroppen. Med ett hørte de en underlig lyd over tretoppene.
"Det var en merkelig, syngende lyd," fortalte en av mennene siden. Gruppen myste ut i nattemørket. Bortsett fra den evige strømmen av vann som dryppet fra grenene, sto grantrærne ubevegelige i natten. Lyden de hørte, minnet mest av alt om sterk vind.
Den uhyggelige summingen som skar gjennom uværet, forflyttet seg sakte over hodet på dem. Følget fulgte lyden med blikket og stirret intenst opp på himmelen. Med ett ble lyden liksom hengende "ubevegelig", den flyttet seg ikke lenger - og i neste sekund sto den enarmede mannen rett foran dem! Ingen hadde hverken hørt ham eller satt ham komme - men ikke desto mindre sto han der, midt i lysstrålen, bare en halv meter fra dem.
"Plutselig var han bare der," sa en av mennene.
Minuttet før var kvinnen blitt vekket av den høyfrekvente lyden over tretoppene. Hun klatret ut av bilen og fikk øye på de gjennomvåte mannfolkene som sto i lyset fra billyktene og stirret opp mot tretoppene. Kvinnen lukket bildøren bak seg, og skrittet ut på bakken. Hun så seg forsiktig for så hun ikke skulle gå overende i gjørma. øyeblikket etter hevet hun blikket igjen. Det var da hun fikk øye på den enarmede mannen. Han sto rett foran henne - midt i lysstrålen, knapt en meter unna.
"I løpet av brøkdelen av et sekund vokste han bokstavelig talt rett opp av bakken foran meg," fortalte kvinnen.
Synet av den enarmede mannen satte et støkk i alle som hadde tatt oppstilling utenfor bilene. Plutselig, som en ånd i en fillehaug, hadde han bare stått der! De stirret vantro på mannen gjennom regnet. Det var da de la merke til at håret hans var tørt. I neste øyeblikk grep de tak i hendene hans, og hendene var tørre de også! Tørre og varme! Mens han sto der taus i lyset fra de skarpe billyktene, noterte de seg at den våte sneen hadde begynt å danne mørke, fuktige flekker på skinnjakken hans. Jakken som et par sekunder tidligere hadde vært tørr og uten den minste antydning til fuktighetsflekker!
***
Første gang vi støter på den vesle sveitsiske landsbyen Hinwil i et skriftlig dokument er i år 745 e. Kr. Landsbyen ligger blant grønne åser og skoger fem mil syd for Zurich. Mektige Alpe-topper ruver i bakgrunnen. Hinwil vil sannsynligvis skuffe turister som jakter på den gammeldagse sveitsiske bonderomantikken. Rundt de tradisjonelle, hvitkalkede husene med grønne vinduslemmer reiser idag kjedelige betongbygg seg. Disse bygningene har lite til felles med de gemyttlige Alpe-husene en finner avbildet i sveitsiske turistbrosjyrer.
Ikke langt fra landsbytorvet, i Wihaldenstrasse, ligger et 100 år gammelt tre etasjes hus. På 1970 tallet klatret frodige vinstokker oppover sydveggen, og ved utgangsdøren var det anlagt et frodig blomsterbed. Syd for huset bølget en frodig eng, men i nord og vest dominerte de kalde, institusjonsaktige blokkene.
Kommunen hadde kjøpt eiendommen sør for huset endel år tidligere, og bygget trygdeboliger på jordene. En vakker dag kom antakelig også det gamle huset til å bli revet for å gi plass til flere blokker, men i mellomtiden var huset bortleiet til den uføretrygdete Eduard Meier. Meier bodde i huset sammen med sin greske hustru Kaliope, også kalt Popi, og de tre små barna deres - datteren Nina, sønnen Atlantis og babyen Bashenko. Familien flyttet inn i huset i desember 1973 etter åha bodd to år i et annet hus i landsbyen.
Meier var en 37 år gammel mann med seks års skolegang. Han var ikke høy, knappe en meter og sytti, men bredskuldret og kraftig. Eduard Meier hadde et tillitvekkende utseende. De intense, brungrønne øynene hans gjorde at en ikke så lett glemte ansiktet hans. I folkeregisteret sto Meier oppført som "fugleavler, jernarbeider og nattevakt". På grunn av at han en gang hadde jobbet som nattevakt på en fabrikk i nærheten, hadde Meier bæretillatelse for skytevåpen.
I bakhaven til huset der de hadde bodd tidligere, et hus som idag fungerer som landsbymuseum, hadde Meier bygget et stort bur med plass til nesten 200 fugler. Siden han arbeidet om natten, var han stort sett hjemme om dagen. Mange av landsbyboerne vegret seg for å ha kontakt med Meier. Mannen var "annerledes". Han snakket ofte om Moses og om bibelhistorien og sa ting folk ikke forsto. Naboene, Julios og Erika Kagi, kjente imidlertid familien godt. De hadde en datter på Ninas alder, og de to jentene lekte ofte sammen. "Mannen hadde en voldsom fantasi," mintes Erika Kagi. "Jeg var langt fra enig i synspunktene hans. Men det betyr ikke at det var noe galt med ham. Han var egentlig ikke 'skrudd', han hadde bare sin egne, svært personlige oppfatninger om forskjellige saker og ting. Meier ville gjerne diskutere teoriene sine, som han trodde fullt og fast på, med andre. Det var vel det som gjorde folk litt skeptiske." "Meier lever på sin helt spesielle måte og vil ikke la seg diktere av andre mennesker," fremholdt en annen nabo.
fra tiden han mistet armen- fant han sin kone
Eduard Meier hadde bare én arm. Den venstre armen måtte amputeres etter en trafikkulykke i 1965. Meier hadde vært på vei hjem fra India til Sveits, og bussen han kjørte med, hadde forulykket i Tyrkia. Handikappet la imidlertid ingen særlig demper på virketrangen hans. En gang raste låveveggen sammen. Meiers nabo, Julios Kagi, var i dagene som fulgte vitne til at den enarmede mannen bygget en ny vegg uten hjelp fra andre. Meier holdt plankene på plass med armstumpen mens han spikret dem fast med høyre hånd. "Han var raskere med én hånd enn andre folk er med to," fortalte Kagi imponert.
Da Eduard Meier mistet jobben og ble arbeidsløs, var han og familien nødt til å overleve på de 700 francene han mottok hver måned i uføretrygd. For å hjelpe på økonomien hadde familien høner på loftet, og Popi solgte egg til naboene.
Naboene i blokken ved siden av syntes det så ut som Meier alltid var hjemme. For sveitsere flest er hardt arbeide en hellig dyd, og de betrakter mennesker som ikke jobber eller går sine egne veier, med mistenksomhet. Det var kanskje ikke så rart at naboene etterhvert kom til å betrakte Meier som litt av en raring. For dem var og ble han en tungsindig grubler. Sladderen skulle komme til å blomstre i rikt monn der den uvanlige mannen ferdedes.
En kjølig ettermiddag den 28. januar 1975 kjørte Eduard Meier avsted på mopeden sin med en liten vogn på slep. Han putret gjennom Hinwils gater med høyre hånd. Så fort han var kommet ut av byen, tok han av fra hovedveien og kjørte inn på en sidevei. Denne sideveien ledet etter en stund inn i skogen. Noen timer senere kom han kjørende tilbake, uten å si et ord om hvor han hadde vært. (Dette var den første kontakten i dette livet for Meiers vedkomne med Semjase - og referatet kan leses på svensk/noe norsk- i kontaktreferat som bl.a. finnes på www.semjase.net )
Dagene gikk og naboene så til stadighet Meier vandre omkring i huset, tilsynelatende uten mål og mening. Så en ettermiddag tok han på nytt frem mopeden og tråkket nedover oppkjørselen inntil motoren omsider startet. Deretter bar det gjennom landsbyen og ut på landet, hvor han snart forsvant bak åsene. Da han kom tilbake, fortalte han heller ikke denne gangen hvor han hadde vært eller hva han hadde foretatt seg. Sveitsere er imidlertid både observante og nysgjerrige mennesker, og Meiers underlige oppførsel og de ensomme utfluktene hans ble behørig registrert av både naboer og resten av landsbyboerne.
I de neste ukene dro Meier regelmessig avsted på nye turer med én hånd på styret og den lille kjerra på slep bak knallerten. Hver tur så ut til å ta en ny retning gjennom landsbyen. Det virket nesten som Meier var redd for at det var noen som fulgte etter ham. Han pleide å komme tilbake til huset der han og Popi bodde, etter en times tid. Etterhvert gikk Meiers utflukter lenger opp i høydene. Han kunne forsvinne tidlig på formiddagen, og var ofte ikke tilbake før ved middagstid. Andre ganger snek han seg avsted ved ett-, totiden om natten og var ikke tilbake før ved daggry.
"Eduard kom tilbake, for så å bli borte igjen," fortalte konen hans, Popi. "Han var hjemme i fem minutter, drakk en kopp kaffe, og vips, så var han borte igjen. Det var særlig ille når han forsvant på denne måten midt på natten. Plutselig sto han opp, kledde på seg og forsvant ut i mørket. Du er vant til at mannen din ligger ved siden av deg og sover - og så er han plutselig vekk! Jeg forsto ærlig talt ikke hva det var som gikk av ham. 'Jeg må på jobben,' var alt han sa."
Ettersom ukene gikk, dro Meier hjemmefra på denne måten stadig hyppigere - ofte tre, fire eller fem ganger i uken. Folk i landsbyen ristet megetsigende på hodet, og var overbevist om at det var noe alvorlig galt med mannen.
"Naboene ante ikke hva som foregikk," sa Popi. "Én ting var imidlertid sikkert: De var veldig nysgjerrige. Folk i nabolaget visste på minuttet når Eduard gikk ut av døren hjemmefra - og når han kom tilbake." Noen ganger hørte de mopeden putre avsted midt på natten. Neste morgen visste alle i landsbyen at Eduard hadde vært ute på landeveien igjen. 'Hvorfor dro han ut inatt?' 'Hvor skulle han hen?'
Jeg svarte ikke," fortalte Popi. "Jeg prøvde ikke å bry meg om hva folk hvisket bak ryggen på meg. Det var bare sladder allikevel."
En klar natt observerte naboene at Meier sto ute i oppkjørselen og betraktet vest-himmelen med kikkert i timevis. En annen natt, da han satt på arbeidsrommet sitt, lyste en lampe til sent på natt fra et vindu i annen etasje.
Så gikk det en stund, en uke eller en måned, Popi husket ikke riktig. En ettermiddag da ekteparet satt i den vesle stuen i annen etasje, dro ektemannen frem noen fotografier.
"Hva synes du om disse?" spurte han.
Popi stirret vantro på bildene.
"Jeg ble vettskremt," fortalte hun. "Fotografiene forestilte noe jeg aldri hadde sett før - noe jeg aldri ville ha trodd fantes. Eduard sa ikke stort. Han kom ikke med noen forklaring. Ikke ett ord. Han bare tok bildene og gikk innpå rommet sitt. Jeg ropte fortvilet etter ham at han kastet bort tiden med å dra til skogs midt på natten og fotografere merkverdige bilder, samtidig som familien hans nesten ikke hadde penger til mat."
Det neste som skjedde var at Meier tok bildene med til sin tidligere arbeidskamerat Jakobus Bertsehinger. Jakobus var 12 år yngre enn Meier, og det var et nært og fortrolig forhold mellom de to mennene. De tilbragte mye tid sammen og pratet ofte om Meiers opplevelser i India og Midt-østen. Eduard Meier hadde vært på reise i over 12 år, og hadde på mange måter levet et eventyrlig liv. Jakobus var skeptisk til Meiers fotografier, men han lovet å gi Meier en hånd dersom han skulle trenge hjelp i tiden som kom.
Et lån fra Jakobus satte Meier istand til å rykke inn en liten annonse i det tyske bladet "Esotera". Annonsen innbød interesserte til åkomme sammen og danne en diskusjonsgruppe. Diskusjonsgruppen skulle beskjeftige seg med emner som "naturlig livsførsel, logikk og sannhetssøken" - i tillegg til andre "metafysiske" emner.
Flere måneder gikk. Naboene i Wihaldenstrasse var fortsatt vitne til at Meier la ut på hyppige skogsturer, til alle døgnets tider. Til stadighet putret han avsted på den lille, grønne mopeden sin. Men så virket det med ett som Meiers liv tok en ny vending. En lørdag ettermiddag kjørte et halvt dusin biler opp foran det gamle huset. Bilene ble stående til langt på natt.
Naboene kunne ikke begripe hvorfor folk kom langveisfra for å besøke den arbeidsløse raringen med den merkelige døgnrytmen. Han var fattig og ufør, og de besteborgerlige landsbyboerne syntes kona hans så både sjuskete og stakkarslig ut. Det gjorde ikke saken bedre at hun snakket et elendig tysk. Men de nattlige gjestene bare fortsatte å komme, i stadig økende antall, måned etter måned. I den lille stuen i annen etasje snakket den enarmede mannen med de mystiske gjestene i timevis. Etter at de var reist, høre naboene at Popi kjeftet på mannen.
Dette fortsatte i månedsvis; hver lørdag ettermiddag parkerte bilene i den smale gaten foran huset til Eduard og Popi Meier.
kap 2
Journalist Ilse von Jacobi fra Munchen hadde i mange år skrevet artikler om metafysiske og overnaturlige fenomener. Sommeren 1975 mottok hun en nyhetsbulletin fra en UFO-studiegruppe. Nyhetsbulletinen var viet Eduard Meier og hans merkverdige opplevelser. Innholdet var så interessant at von Jacobi kontaktet bulletinens redaktør for å få ytterligere opplysninger. Ved å sammenholde forskjellige vitneutsagn om Meiers UFO-observasjoner, prøvde hun å danne seg et bilde av historien. Noen få måneder senere, etter å ha sett flere av Meiers bemerkelsesverdig skarpe UFO-fotografier, bestemte hun seg for å intervjue ham.
I desember 1975 reiste Ilse von Jaeobi til Hinwil. Da hun ankom Meiers hus, ventet syv andre på å få møte den usedvanlige mannen. Journalisten fra storbyen München ble i Hinwil i to dager.
"Meier gjorde et dypt inntrykk på meg," fortalte hun. "Jeg er overbevist om at han virkelig har opplevd det han fortalte om. Det han beskrev, bildene han har tatt... alt stemte. Jeg fikk lyst til å skrive om Meier og fortelle leserne om de merkverdige opplevelsene hans. Men Meier ble sint da jeg foreslo å skrive en artikkel, så jeg reiste hjem igjen. Men oppriktig talt, historien hans fortjente å bli kjent ute blant folk."
Von Jacobi skrev allikevel en artikkel om Meier, som hun presenterte for redaksjonen i "Quick", et av Tysklands største ukeblader som også selges i Østerrike og de tysk-sproglige delene av Sveits. Bladet vegret seg mot å trykke en slik historie uten å få den bekreftet, og sendte sin egen journalist avsted for å intervjue Meier. Da han kom tilbake til redaksjonen og bekreftet von Jacobis historie, trykket "Quick" artikkelen hennes i juli 1976.
I Hinwil gikk "Quick" fra hånd til hånd, og artikkelen vakte stor oppsikt. I nesten et år hadde naboene holdt nøye øye med Meier, de hadde baktalt ham, og de fleste var skjønt enige om at stakkaren hadde en skrue løs. Men ingen i landsbyen hadde brydd seg med å snakke med Meier selv eller deltatt i sammenkomstene hjemme hos ham. Til å begynne med ble landsbyboerne rasende på grunn av at Meier hadde satt Hinwil på kartet med de merkverdige UFO-historiene sine, deretter bestemte de seg for å latterliggjøre den arbeidsløse sambygdingen.
I den sensasjonsspekkede artikkelen påsto Meier at han sto i telepatisk kontakt med utenomjordiske vesener fra en planet i stjernekonstellasjonen Pleiadene. Artikkelen fortalte at Pleiadeboerne stadig dirigerte Meier til avsidesliggende områder i utkanten av Hinwil. Her landet romvesnene med et sølvskimrende romskip som målte syv meter i diameter. De merkelige vesnene kom ut av farkostene sine og møtte ifølge artikkelforfatteren Meier ansikt til ansikt. Den enarmede bonden hadde først og fremst hatt kontakt med en kvinne kalt Semjase, sto det å lese i artikkelen. Artikkelforfatteren kunne fortelle leserne at Meier hadde innledet et kjærlighetsforhold til denne kvinnen fra et annet stjernesystem. Ifølge Meier mente romvesnene at kvinner fra Pleiadene virket mindre skremmende på mennesker fra Jorden enn menn. I artikkelen kunne en lese at Meier traff henne ofte og fikk lov til å ta bilder av romskipet når det landet og lettet.
Etterhvert var det som latteren satte seg fast i halsen til landsbyboerne. Folk stusset over de knivskarpe fotografiene tatt ved høylys dag. Var det mulig at mannen ikke var en svindler allikevel? Hadde romvesener besøkt Jorden, og til og med landet i deres eget nabolag? Opp-slaget i "Quick" resulterte i en serie artikler i forskjellige europeiske ukeblader og tidsskrifter i løpet av sommeren og høsten 1976. Det italienske "Il Giornale die Misteri" trykket von Jacobis originalartikkel i augustnummeret, og i september sto følgende overskrift å lese på forsiden av den sveitsiske tabbid-avisen "Blick": "Zürich-mann forbløffer Erich von Däniken". Flere artikler fulgte i de tyske bladene "Eeho der Frau" i oktober og "Neue Weh" i november. En av nabo-ene til Meier ble oppringt av sønnen i Syd-Afrika som hadde lest om den merkverdige, enarmede mannen som påsto han hadde kontakt med vesener fra en annen planet.
Men allikevel - landsbyfolket fortsatte å more seg over Eduard Meier. De var sikre på at mannen før eller senere kom til å bli avslørt som bløffmaker. Men mennesker som hadde reist langveisfra for å møte den høyst uvanlige forhenværende nattevakten, trodde fullt og fast på ham. Meier hadde tatt en rekke fotografier som han påsto forestilte Semjases romskip som svevet over tretoppene. Han hadde tatt notater hver gang han hadde møtt Pleiade-boerne; nøyaktige referater av samtaler som varte fra 30 minutter til over én time. Notatene var tilsammen på over flere hundre sider og vokste stadig i omfang.
På forespørsel tok Meier en ettermiddag med seg en liten gruppe nysgjerrige til en slette langt til skogs, omgitt av høye grantrær. Han fortalte at han samme natt hadde tatt imot et romskip akkurat på dette stedet, og at han og Semjase hadde sittet i gresset under trærne og snakket sammen i en time. Tilhørerne syntes nesten de kunne se det for seg - det lysende, nesten vektløse romskipet som landet på sletten, det kraftige lyset som strålte ut fra farkosten, og så tilslutt; tilsynekomsten av en menneskelignende skapning, vennlig og svært klok.
Der hvor de nå sto i dagslyset sammen med Meier, kunne de se tre sirkelrunde avtrykk i det høye gresset. Sirklene målte omlag to meter i diameter. Gresset var presset flatt på disse stedene.
Mennesker som hørte Meier snakke på de hemmelighetsfulle lørdagsmøtene eller som fikk lese notatene hans, ble ofte svært overrasket. Hvordan greide en mann med så mangelfull utdannelse å formidle sine opplevelser på en så vakker og sofistikert måte? Ifølge Meier fortalte Semjase om livet et annet sted i universet og om sitt folks og om Jordens historie. Kvinnen fra verdensrommet hadde lært Meier å se menneskehetens plass i universet i en ny sammenheng. "Det finnes en orden i universet, hvor høyere utviklede sivilisasjoner veileder de mindre utviklede," fortalte hun. "Åndelig utvikling må gå hånd i hånd med teknologisk utvikling. Heller ikke vi er perfekte. Vi må arbeide med å utvikle oss videre," forklarte hun Meier.
"Når vi har valgt å kontakte menneskene på Jorden, er det fordi vi føler ansvar for universet og for det liv som eksisterer i kosmos. Vi er hverken misjonærer eller lærere, men vi ser det som en oppgave å holde orden i verdensrommet. Fra tid til annen tar vi kontakt med innbyggere på andre planeter. Vi forsøker å finne frem til individer som vi mener vil kunne akseptere forestillingen om vår eksistens. Vi formidler informasjon til disse våre kontakter, men ikke før arten vi tar kontakt med er tilstrekkelig utviklet, så utviklet at medlemmer av denne arten har begynt å tenke. Vi gjør dem vant med forestillingen om at de ikke er de eneste intelligente vesnene i universet."
Meier hevdet at han fortsatte å møte Pleiade-boerne langt til skogs i det østlige Sveits. Han fortalte at han mottok telepatiske meldinger når disse kontaktene var nær forestående, til hvilken som helst tid på døgnet.
"Plutselig kommer de," forklarte han. "Det føles som en mild, kjølig vind over pannen. I neste øyeblikk føler jeg en slags vibrasjon i hjernen, og denne vibrasjonen fremkaller billedsymboler. På en måte er det som jeg ser bilder, på en annen måte er det som jeg hører en stemme. Det kan ikke beskrives... det et er som symbolene rommer en stemme."
Meier kunne befinne seg i stuen sammen med en masse mennesker, og så med ett kunne øynene hans lukke seg, samtidig som han ble blek og begynte å svette. Da gikk han straks inn til seg selv og skiftet til støvler og jakke hvis det var kjølig ute, eller til den grå lærjakken hvis været var riktig surt. Popi hadde strikket en varm lue til ham, av den typen som brukes i Midt-Østen. Hun kokte kaffe, men hvis den ikke var ferdig i løpet av fem minutter, dro han avsted uten å ha fått i seg noe varmt å drikke. Han kunne være borte en halv time eller en halv dag. En ettermiddag fortalte han Popi at han skulle avsted til en kontakt, og at hun og barna skulle slå følge med ham. To andre personer som befant seg i huset, var også med. Den ene var Hans Schutzbach, en mann i slutten av 20-årene. Han hadde vært skeptisk til Meiers historier fra første stund, og voktet ham nøye. Shutzbaeh hadde studert hvert eneste fotografi Meier hadde tatt av de gåtefulle farkostene og hjulpet til med katalogisering av bildene. I tillegg hadde han kjørt Meier til mange nattlige kontakter. Selv om noen få vitner, inkludert Schutzbach, hadde sett underlige lys om natten, lys som kunne komme fra romskipene, var det bare Meier som hadde sett de underlige farkostene i dagslys.
"Alle tok som vanlig plass i bilen min," erindret Schutzbach. "Billy kjørte foran på mopeden. Alt han hadde sagt var at vi skulle følge med etter ham. Tilslutt stanset vi ved en liten åskam utenfor Hinwil. Det var ganske spennende, det hele."
Meier ba følget vente. Så kjørte han videre.
Observatørene på bakken så den forsvinne i det fjerne. Til slutt var den bare en rød prikk på nattehimmelen. Så ble skiven borte. Meier hadde avsluttet sin 55.UFO-kontakt...
***
De mange artiklene som sto på trykk om de mystiske UFOobservasjonene i Sveits sommeren og høsten 1976, skapte den rene folkevandring til Hinwil. Hver helg ble Meiers hus invadert av mennesker som ville møte mannen som hadde tatt de skarpe fotografiene. Enkelte ganger kunne det sitte over 20 personer i stuen til Meier, noen av dem gamle kjente, noen av dem nye bekjentskaper. Alle ville se Meiers fotografier og høre om livet på Pleiadene. Hva slags samfunn var det? Hvor teknologisk avansert var Pleiade-boerne? Hvordan kommuniserte de med Meier? Hvordan så de ut? Hadde de fredelige hensikter?
Meier kunne fortelle de målløse tilhørerne at Pleiade-boerne var over 1000 år gamle; Semjase var selv ganske ung, bare 330 år! Planeten der hun var født, Erra, var på størrelse med Jorden, men huset en befolkning på knappe 500 millioner. Etter at Pleiade-boerne oppdaget planeten Erras relativt gjestfrie atmosfære, utviklet de miljøet på planeten slik at det gikk an å leve der. "Erra ligner faktisk en del på vår egen planet," fortalte Meier. "Du finner fjell, gress, trær og elver der. Produksjon og industri er lagt til avsideliggende områder. Ubefolkede naboplaneter forsyner Erra med nødvendige mineraler og råvarer." Besetningen på romskipene hadde også fortalt Meier at dersom han en dag kom til Erra, ville han møte dyr som lignet hester, kuer, kaniner og fisk."
"Fysisk arbeide på Erra blir hovedsakelig utført av roboter og androider. Av oppførsel og utseende er det vanskelig å skille androider fra mennesker. Det er klærne som gjør at vi kan kjenne dem igjen. Alle androider har uniform, og farven på uniformen forteller hvilket arbeid de utfører. De ser levende ut, fordi huden er dekket av et protoplasmalignende materiale, og kommandosenteret fungerer som en organisme med menneskelignende reaksjoner. Dette gjør androidene istand til å føre en samtale," fortalte Meier.
"Selv om ungdommen på Erra er seksuelt modne tidlig i tenårene, gifter de seg ikke før de er ferdig med utdannelsen. Utdannelsen strekker seg fra fireårsalderen og varer til Erra-boerne er over 70 år. Når de har nådd så langt, har de spesialisert seg innenfor 15 eller 16 fag-områder. Meier kunne fortelle at Semjase hadde over 30 spesialiteter. Det er ingen statsdannelser på Pleiadene.
"Erra ledes av det vi på Jorden ville kalle åndelige ledere," forklarte Meier når folk ville vite mer om styreformen. "Den høyeste form for lederskap kalles Horralft. Det er en eksistensform som ikke avhenger av fysisk ansikt og kropp, men den er allikevel ikke utelukkende åndelig basert. Den er en slags mellomting. Hvis du berører disse vesnene, vil hånden din gå tvers gjennom dem. Horralftene gir ikke ordre. De gir noe annet, som kalles 'forslag'. Og så prøver alle innbyggerne på planeten å følge sin egen overbevisning og finne de beste løsningene."
***
Enhver medalje har sin bakside. Den stadige strømmen av mennesker som la beslag på husrom og på Eduard Meiers tid, gjorde at Popi følte seg tilsidesatt og til overs. Med ett følte hun seg like fremmed og lite velkommen som hun hadde gjort de første årene hun bodde i Sveits. Hun var bare 17 år gammel da hun traff Eduard Meier for første gang, 1. juledag 1965. Stedet var den greske byen Thessaloniki. Meier var nesten 29 år gammel. Bare noen få måneder tidligere hadde han måttet amputere den venstre armen etter å ha forulykket i Tyrkia. Etter en måneds bekjentskap fridde sveitseren til den greske ungjenta. Popis mor ville ikke vite av forbindelsen, og det unge paret rømte til en liten by hvor de giftet seg i all hemmelighet den 13. februar 1966.
De fire neste årene flakket de omkring. De reiste bl.a. til Det fjerne østen. I en periode arbeidet og bodde de i Pakistan, på Kreta, i fjellene i Midt-Østen og i India. Til slutt bosatte de seg i Sveits. Til å begynne med skjønte Popi lite av sveitser-tysken folk snakket i ektemannens hjemland. Noen år senere, da Meiers gjorde sine første UFO-observasjoner, mestret hun den lokale dialekten noe bedre, men Popi skjønte fortsatt dårlig høytysk. Det var såvidt hun greide å stave seg gjennom mannens notater. "Jeg prøvde å lese dem, men jeg skjønte ikke stort," fortalte hun. "Resultatet var at jeg dannet meg et feilaktig inntrykk av det som egentlig foregikk og hva Eduard så når han dro til skogs midt på natten.
------------------
Så et utdrag fra kap "FIRE"
Om Meiers opphold i bl.a. India på sekstitallet
(det er bekreftelser fra uavhengige vitner av Meiers kontakt med romkvinnen ASKET på en ashram i India. En av dem er en person som nå arbeider for FN tilknyttet India, som ufoetterforskeren Michael Heseman har kommet i kontakt med etter et foredrag i USA)
Tidlig på høsten 1964 turnerte fiolinisten Timothy Good i India med London Symphony Orehestra. Han fulgte i farens fotspor, og begynte allerede i fem-årsalderen å traktere fiolinen. Bak seg hadde han studier ved Royal Academy of Musie i London, og han var nå, i en alder av 22 år, førstefiolinist i London Symphony Orehestra. Denne jobben hadde han hatt i et år. India-turnéen var hans første store reise utenlands sammen med orkesteret, den skulle vare flere uker med besøk i alle landets største byer.
I New Delhi bodde orkesteret på Ashoka Hotel. Om ettermiddagen før konserten tok Good seg tid til et besøk i kunstforretningen i hotellets lobby. Han ble spesielt betatt av oljemalerier som forestilte blant andre Gandhi og Nehru. De store statsmennene var portrettert omgitt av en lysende aura. Mens han kikket på maleriene i utstillingsvinduet, kom en kvinne ut av forretningen og inviterte ham inn.
Kvinnen het Elisabeth Brunner og det var hun som hadde malt bildene. De ble stående lenge og snakke om billedkunst og hva som inspirerte en kunstner. Samtalen beveget seg inn på metafysikk og UFO-fenomener, som Good var spesielt opptatt av.
Som tenåring i 1950-årene hadde han vært glødende opptatt av flyvende tallerkner og alle de ubesvarte spørsmålene i forbindelse med disse fenomenene. Det kom stadig rapporter om flyvere som hadde observert de mystiske farkostene, og ikke sjelden kunne radar bekrefte flyvernes observasjoner. Til tross for det klarte allikevel de ukjente farkostene alltid å utmanøvrere selv de hurtigste jetflyene. I likhet med mange andre spurte Good seg selv om de forskjellige lands etterretningstjenester visste mer enn de ville ut med.
Både Timothy Good og Elisabeth Brunner var overbevist om at det fantes liv andre steder i universet og at det, ihvertfall i teorien, var mulig at vår planet mottok besøk fra fremmede planeter. Plutselig kom Brunner med et forslag som vekket Goods nysgjerrighet.
"Du burde treffe denne fyren som påstår han har forelsket seg i en romkvinne," sa hun. "Såvidt jeg vet har han nettopp besøkt India."
Uheldigvis var denne mannen blitt utvist fra landet bare noen få dager tidligere, visstnok fordi han ikke hadde penger til å klare seg selv. Selv var Elizabeth Brunner overbevist om at utvisningen hadde andre årsaker.
"Elizabeth Brunner mente at årsaken kunne være at mannen snakket for mye. Det er uklokt å snakke om UFO'er i India," fortalte Good senere. "Hun frarådet meg å diskutere UFO-observasjoner med indere."
bilde fra denne tiden http://www.galactic.no/rune/meierinindia.jpg
Brunner viste Good en artikkel fra "The New Delhi Statesman". Avisen var datert 30. september 1964. "Den sveitsiske 'flyvende tallerken-mannen' forlater New Delhi. Hevder han har besøkt tre fremmede planeter", lød overskriften.
Good skummet gjennom artikkelen. Journalisten skrev at han hadde oppsporet den underlige fyren, som kalte seg Edward Albert (Meier), sittende halvnaken i en grotte ved Mehrauli. "Mannen hadde bodd i hulen i fem måneder, helt siden han kom til India."
"Edward Albert virker svært underlig," skrev journalisten. "Han er tydeligvis ikke innstilt på å snakke om sine oppsiktsvekkende opplevelser. Det lille han sier må nesten lirkes ut av ham. Han ønsker ikke å skape oppstyr om sin egen person og han bryr seg ikke om hvorvidt folk tror på ham eller ei."
Men den mystiske sveitseren hadde fortalt journalisten et par ting. "Ikke bare har jeg sett farkoster fra verdensrommet, jeg har fotografert dem og til og med med vært ombord i dem," hadde han sagt. Han hadde vist journalisten et fotoalbum med nesten 80 fotografier som alle var tatt med et gammeldags belgkamera. Journalisten spurte om å få låne et par bilder til artikkelen, men fikk et høflig nei til svar. "Jeg kan ikke unnvære fotografiene," svarte mannen. Han fortalte at han hadde over 100 bilder som var like skarpe, men at de fleste var blitt stjålet i Jordan og India. (senere har han tatt over 1500 bilder - men mindre enn halvparten av disse er tilbake - de øvrige stjålet av besøkende som fikk låne originalene for egen kopiering, eller regelrett STJÅLET av etterretningen, slik bl.a. Wendelle Stevens fant ut. R.Ø.anm.)
I stedet måtte journalisten nøye seg med å beskrive bildene for leserne. "Objektene varierer i størrelse og form," sto det å lese i avisen. "Ett er kuleformet og har en slags skive rundt midten, et annet er rørformet, det tredje ser ut som et lysrør, det fjerde er formet som et stort, lysende kors - mens andre er lysende og sikksakk-formede. Noen av bildene ser ut som de er tatt fra bakken - andre fra luften.
Mannen i grotten hevder at han har tatt bildene i Hellas, Jordan og India.
Good leste videre. I tillegg til å ha fotografert romskipene, hevdet Albert at han hadde fått besøk av vesener fra andre planeter mange ganger, og at han hadde reist til minst én fremmed, bebodd planet. På denne underlige planeten "var alle ting hvite", fortalte han. Og romvesnene lignet på mennesker, bortsett fra at de var høyere og var omgitt av et slags lys. I tillegg var de langt mer åndelig utviklet. De kommuniserte gjennom overføring av tankemønstre.
Journalisten la merke til at den underlige mannen i hulen ikke hadde annen bagasje enn noen få klesplagg, fotoalbumet, kameraet og to små vesker. En ape han kalte Keiser, var mannens eneste reise-følge. På slutten av intervjuet tok han til å pakke sammen de få eiendelene sine - han planla å haike gjennom Midt-Østen på vei tilbake til Sveits sammen med en tysker som hadde lånt ham litt penger.
Før den gåtefulle sveitseren brøt opp, fortalte han at han hadde et kall som han måtte følge, men ville ikke si noe mer om hva dette kallet besto i. "Jeg vil avsløre det når tiden er inne, antageligvis innen et års tid," avsluttet han.
"Alberts historie er like utrolig som den er oppsiktsvekkende," skrev journalisten til slutt. "Han har til hensikt å oppsøke tyske vitenskapsmenn for å vise dem fotografier og gjenstander han påstår han har samlet fra fremmede planeter. Er Edward Albert iferd med å skape historie eller er han en amatør-mystiker med løpsk fantasi? Bare tiden kan gi oss svar."
Flere år etter at denne artikkelen hadde stått på trykk i "New Delhi Statesman", fikk journalisten S.Venkatesh et brev med forespørsel om den mystiske Edward Albert. Han svarte umiddelbart på brevet:
"Jeg husker godt mitt møte med den underlige mannen. Han hadde et oppriktig og alvorlig forhold til sin egen historie. Jeg skulle gjerne vite hva som senere skjedde med ham, om han mente å ha møtt flere romvesener og romskip, og om han lot andre mennesker få del i hemmelighetene sine, slik som han sa."
Timothy Good leste artikkelen enda en gang og ga avisen tilbake til Elisabeth Brunner. Hun hadde selv truffet Albert og snakket med ham. Bortsett fra å henvise til en bekjent som kanskje kunne fortelle hvor Albert befant seg for øyeblikket, kunne hun ikke hjelpe Good med flere opplysninger.
"Brunner nevnte at Albert åpenbart var svært opptatt av 'romkvinnen'," fortalte Good. "Tro det eller ei - mannen påsto at han hadde et forhold til en kvinne fra en annen planet!" Elisabeth Brunner tilføyde at hun hadde på følelsen av at sveitseren var både "ærlig og svært entusiastisk". Usikker på mannens egentlige navn og uten annen informasjon enn det Brunner og hennes bekjente hadde bidratt med, bestemte Good seg for å prøve å finne ut mer om den underlige huleboeren.
"Jeg liker ikke å gjøre meg opp en mening om menn~sker før jeg har truffet dem selv," sa Good senere. "I 1965 greide jeg omsider å oppspore fyren. Det var litt av en jobb."
Mannen var bosatt i Sveits, i en fjellandsby sydøst for Ztirieh. Hans egentlige navn var Eduard Albert Meier. Da London Symphony Orchestra gjestet Zürich vinteren 1965, benyttet Good anledningen til åoppsøke Meier. Den mystiske Eduard Meier bodde dengang sammen med søsteren like utenfor Hinwil.
"Etter endel om og men fant jeg frem til huset der han bodde - det var forresten et forferdelig snevær denne dagen. Mannen var imidlertid ikke hjemme," fortalte Good. "Jeg vekslet et par ord med søsteren, og hun ga meg et telefonnummer hvor jeg kunne treffe ham. Senere snakket jeg med mannen på telefon. Han fortalte at han nylig hadde vært utsatt for en ulykke og at han hadde måttet amputere den ene armen. Senere snakket jeg med Lou Zinsstag om Meier, men hun gjorde ikke noe med saken før lang tid etterpå. Zinsstag hadde problemer med å komme på talefot med Meier, han var tross alt litt av en særling. Men omsider fikk hun kontakt og de møttes mange ganger."
***
Louise Zinsstag er en av Europas ledende ufologer. Hun er en hvit-håret dame i begynnelsen av 80-årene (dette var i 1987 R.Ø.anm.), bosatt i Basel ved grensen i nord hvor Rhinen skiller Tyskland fra Frankrike. Zinnsstag er en velutdannet, kultivert og energisk, liten kvinne som snakker flere sprog flytende, blant annet russisk. "Lou har utpreget sans for humor og elsker god mat og vin," sa en kollega da han ble bedt om å beskrive henne. I tillegg til sin altoppslukende interesse for UFO-fenomener, er hun levende opptatt av teater, film, museer og utenlandsreiser.
bilde fra Delhi-avisen THE STATESMAN fra 30.sept-64 med førsteside-oppslag om Meiers besøk i India eller fra side her
link til del 2 | dansk mp3 lydbok af denne via Ivona | tilsv.ljud i dålig Svensk
mer om kontaktpersonen Billy Meier |
NEW: audiobook on the case; Light Years: An Investigation into the Extraterrestrial Experiences of Meier + all the rest files of audiobook
en del av budskapet utgitt på norsk i boken JORDENS FJERNHISTORIE I NYTT LYS
