dette er en oversettelse av  Dolores Cannon: "They Walked with Jesus" (pdf)

her del 5 med med de tre siste kapitler i boken   link tll første del

De fulgte Jesus - del 5 Av Dolores Cannon

 

KAPITTEL 9

 

En visjon om Jesu død

 

Flere måneder gikk (fra mars til slutten av november) før vi igjen kunne fortsette historien om Naomis forbindelse med Jesus. Anna har et bed-and-breakfast-etablissement  i huset sitt, og i turistsesongen var det overfylt med kunder. Så vi måtte utsette sesjonene til etter denne travle tiden, fordi vi ikke kunne være uforstyrret. Da vi til slutt var i stand til å gjennomføre en sesjon, brukte jeg nøkkelordet hennes og vi gikk tilbake til den tidsperioden som om det ikke hadde vært noen avbrytelser.

Sist gang vi snakket med Naomi, var hun blitt etterlatt i en liten by for å vente på at Jesus skulle komme tilbake. Jeg ville fortsette historien fra det punktet. Jeg oppdaget at tiden hadde gått også for Naomi.

 

D: Du går tilbake til den tiden da du var blitt etterlatt hos en venn, mens resten av gruppen fortsatte sine reiser. Jeg teller til tre og vi vil være ........ 2... 3... vi har gått tilbake til Naomis tid. Hva gjør du? Hva ser du?

A: Jeg ser at nasareeren kommer tilbake til landsbyen. Og jeg er fylt av stor glede: Jeg håper han vil være fornøyd med min fremgang.

D: Har du vært der lenge?

A: Det var... omtrent tre måneder.

D: Du bodde hos en venn av ham, ikke sant?

A: Jeg ble plassert hos familien som skulle hjelpe meg med min utdannelse og lære meg om de veiene jeg søkte. Dette er Bendavids hus. Og så, så mye har hendt... (hun ble følelsesfull og gråt nesten) og...  jeg har forandret meg så mye.

D: På hvilken måte? Kan du dele det med meg?

A: (Trist) Jeg... jeg er overveldet av så mange følelser, men... jeg har lært mange ting, fra det praktiske til helbredelse og det å bare tjene mine medmennesker. Jeg har lært nasareerens veier. Og jeg har også våknet og kommet veldig nær det å kjenne kjærlighet, som jeg trodde ikke var for meg. Det var ikke i mine planer i det hele tatt.

D: Det var ikke noe du hadde regnet med.

A: (Snufs) Nei. (Hun ble så følelsesfull at hun nesten ikke kunne snakke.) Jeg ser også så mye klart nå. Følelsene kommer delvis av klarhet, men også delvis av smerte (gråt). For når jeg ser på nasareeren, ser jeg den samme utstrålingen av det gylne lyset fra hjertesentret og rundt hodet hans. Men jeg vet... jeg kan se fremtiden klart. Og... (stemmen hennes brast) det er vanskelig å snakke om det.

     D: Mener du din fremtid?

     A: Jeg ser mer hans fremtid.

     D: Du mener det gir deg smerte å se på ham?

     A: Ja, ja.

     D: Lærte de deg evnen til å se fremtiden, mens du var der?

 

A: Nei. Det er noe jeg har hørt mennesker snakke om, men jeg har ikke følt noen trang til å fortelle noen at jeg har disse visjonene. Jeg har dem ikke så ofte, men jeg har dem. Jeg tror at det å se ham gå inn i landsbyen og det å se de lysene jeg ser, gjør at jeg ser hendelser finne sted i sinnet mitt. Og det skjer ikke så ofte, og jeg har ikke snakket om det. Jeg må snakke med nasareeren, for jeg vet at jeg kan stole helt på ham, og han vil lytte til meg med tiltro. I Bendavids hus vet jeg at jeg blir betraktet som et familiemedlem, men det er fremdeles for nytt. Jeg kan ikke være så frempå at jeg snakker om disse tingene (snufs).

     D: Ja, jeg forstår. Tenker du å fortelle nasareeren om det du ser?

     A: Ja, når det passer seg slik.

     D: Vil du dele det med meg først?

 

A: Nei, det er best jeg venter. Det er bare det at det har skjedd så mye, og inntil jeg så ham, ante jeg ikke hvor mye jeg hadde... forandret meg, eller om de følelsene jeg er blitt fylt av de siste månedene. Så lenge jeg var opptatt av de daglige rutinene og lærte og vokste og gjorde alt som ble krevd av meg, virket det som om det gikk fort. Jeg hadde faktisk ikke tid til å sette meg ned og se på det. Men alt strømmet opp til overflaten da jeg så ham, fordi jeg visste at vi ville sette oss ned og jeg måtte fortelle ham alt.

D: Kanskje det var en av grunnene til at han ville at du skulle bli der.

A: Ja. Han måtte vite om jeg var sikker på min forpliktelse. Jeg tror han ville gi meg anledning til å endre meg hvis jeg valgte det, noe han ville akseptere med stor kjærlighet og forståelse.

D: Du sa at de du bodde hos, er venner av nasareeren?

A: Ja. Denne landsbyen er opprettet av mennesker som tror på hans lære. De tror på det å virkelig tjene og behandle hverandre som vi vil bli behandlet, og gå i lyset til Gud, vår Kilde.

D: Og de skulle undervise deg mens du var der?

A: Ja, jeg skulle lære filosofien. Jeg skulle lære hvordan jeg skulle ta meg av andre og deres behov, og tjene på alle de måtene jeg er i stand til. Jeg har tilbrakt tid sammen med de eldste i landsbyen. Jeg har tilbrakt tid med å hjelpe barna som ikke har noen familie. Så jeg har fått undervisning i alle de målene man kan tjene menneskeheten på gjennom sann kjærlighet og brorskap.

D: Hvor fikk de sine kunnskaper fra? Var det noen som underviste dem?

A: Nasareeren underviste dem. De kom fra forskjellige landsbyer og byer og opprettet sitt eget samfunn. Det var de som måtte møtes i hemmelige tilfluktsrom under husene, fordi det ikke ble godtatt at de fulgte sin tro.

D: Så du har vært glad for å bo der?

A: Ja. Jeg har følt en fullendelse. Det er vanskelig å finne ordene, fordi følelsene blir så overveldende. Jeg er blitt testet på mange måter. Men jeg vet at min sanne tjeneste, årsaken til at jeg er her denne gangen, er å lære så mye jeg kan, og gi kunnskapene videre gjennom de andre som jeg tjener. Og at den kjærligheten jeg har oppdaget, skal omfatte gjensidig læring og vekst. Det er alt jeg vet kan være mulig.

D: Du nevnte at du hadde funnet kjærlighet og at det var noe du ikke hadde forventet?

A: Ja. Jeg forlot mine foreldres hus for å følge nasareeren. Hvis du husker, da jeg var yngre, fikk jeg lov til å gjøre det fordi jeg kunne forkle meg som gutt. Jeg var ikke interessert i et tradisjonelt ekteskap. Jeg fant så mye tomhet i den normalt aksepterte måten å leve på, at mine foreldre og nasareeren godtok det. De var antakelig overrasket da jeg fortsatte. Og da jeg ikke lenger kunne kle meg som gutt, ble jeg etterlatt i denne landsbyen der jeg ville være tygg. Her kunne jeg vokse og lære å bli sikker på min forpliktelse.

D: Men du sa at han også hadde andre kvinner med seg.

A: Ja. Og det var også familier som levde sitt liv i tjeneste og sannhet. Det var forskjellige kvinner som sa seg villig til å arbeide med de syke og hjelpe til med å lindre deres smerte når ingen andre ville følge ham. Så kvinner ble akseptert fordi de hadde kunnskaper om helbredelse eller var kyndige på områder der de kunne tjene.

D: Jeg lurte på hvorfor han ikke ville ta deg med seg etter at det ble så tydelig at du var kvinne.

A: Jeg tror det var familieforbindelsen... og jeg var så ung. Jeg var... ikke tretten? Jeg var så sikker på veien jeg skulle gå at jeg tror det overrasket dem alle. Jeg var så sikker på det at jeg ville ha reist uansett, fordi det føltes så riktig. Etter samtalen med min Gudskilde var alle svarene de samme, så jeg ville ha gjort det. Og jeg tror det var uvanlig å se en så seriøs holdning hos en som var så ung og en som var av hunkjønn, for det er ikke jødisk tradisjon. Så jeg tror han var mer varsom og... det var alderen mer enn noe annet, for det var ikke vanlig for piker med min bakgrunn.

D: Han er klok når det gjelder disse tingene. Men du snakket om kjærlighet. Mener du at du er blitt tiltrukket av en mann?

A: Ja (dypt sukk). Det er... det er vanskelig å finne ord for det. (Igjen trist) Jeg var så sikker på at jeg skulle følge denne veien og at jeg aldri skulle kjenne kjærlighet på den måten, fordi jeg var så sikker på min oppgave i dette livet. Jeg visste ikke at en mann kunne røre ved meg og være åndelig og god og behandle meg som likeverdig og virkelig bry seg om meg. Jeg tror han ble meg så kjær fordi han var en av familien jeg er hos. han hjalp meg med min utdannelse, og han respekterte meg som en likeverdig. Jeg lærte å elske ham... mer enn en kjærlighet man føler for en bror. Jeg visste ikke engang at jeg hadde slike følelser. Og han tror stort sett det samme som meg. (Hun gråt nesten igjen.) Men jeg kan ikke se hvordan det noen gang skal bli til noe.

D: Hva er den unge mannens navn?

A: Hans navn er Abram (fonetisk, med sterkt trykk på første stavelse).

D: Er Bendavid hans far?

 

Da jeg gjorde undersøkelser i forbindelse med Jesus og esseerne, hadde jeg funnet ut at “ben” foran et navn betyr “sønn av”.

 

A: Ja. Så dette er Abram Bendavid.

D: Og han bor i det samme huset. Hva arbeider han med?

A: Han hjelper til med alt som må gjøres i landsbyen, med reparasjoner på bygningene. Og han vet mye om jordbruk og overrislingsanlegg.

D: Det høres ut som om han er svært intelligent.

A: Ja. Alle har fysisk ansvar, ved siden av at det er stor intellektuell vekst og åndelig vekst. Men alle blir oppmuntret til å lære så mye de kan, slik at de kan være fysisk uavhengig, og alle kan være til nytte og hjelpe hverandre.

D: Føler Abram det samme for deg?

A: (Mykt) Ja. Men han er så villig til å være tålmodig. Han vil godta mine avgjørelser, fordi han vet hvor dedikert jeg er i mitt hjerte. Og hvordan klarhet vil komme med tiden og jeg virkelig vite min oppgave.

D: Har han nevnt ekteskap for deg?

A: Han har snakket om ekteskap, men... (hun ble følelsesfull og tårene rant nedover kinnene hennes) jeg bare føler det er umulig. For jeg kan ikke... jeg kan ikke vie meg til begge deler, og det river meg i stykker.

D: Kanskje det var grunnen til at nasareeren ville at du skulle bli der en stund. Han ville at du skulle bli sikker. Men det kan hende at du, kan gjøre begge deler. Man kan aldri vite. (Jeg forsøkte å få henne til å føle seg bedre.)

A: (Dypt sukk) Jeg vet ikke.

 

Jeg ville endre tema fordi det var så følelsesfullt for henne.

 

D: Du sa at nasareeren var kommet tilbake til landsbyen. Er det noen andre sammen med ham?

A: Ja, det er en liten gruppe sammen med ham.

D: Hva er dine planer?

A: Jeg vil gjøre det han vil at jeg skal gjøre. Jeg er ikke sikker på om min utdannelse i denne landsbyen er slutt, eller om jeg skal bli. Jeg vet jeg kunne tjene her og at det er behov for meg. Men i mitt hjerte vet jeg at jeg skal være mer på en pilegrimsreise og kanskje reise fra sted til sted og være til hjelp og spre de kunnskapene jeg har lært. Men det må nasareeren fortelle meg.

D: Han kjenner mer til de overordnede planene. Vil du få noe tid alene sammen med ham?

A: Ja, det vil være nødvendig. (Hun begynte å gråte igjen.)

D: Du sa du ville snakke med ham om de visjonene du har hatt. Tenker du å gjøre det når du er alene sammen med ham? (Hun snufset og hikstet igjen og svarte ikke.) Ok. La oss flytte oss fremover til det tidspunktet da du har anledning til å snakke med ham privat. Fortell hva som skjer. Får du noe tid alene sammen med ham?

A: Ja. (Hun gråt igjen. Det var vanskelig for henne å snakke.)

D: Hva er det?

A: Det er forskjellige følelser. Jeg føler stor glede over å være sammen med ham igjen. Og den følelsen er så totalt overveldende at ingen fysisk kjærlighet noen gang kunne fylle meg på denne måten. (Trist) Så jeg vet at denne åndskjærligheten og det å tjene er den eneste sannheten for meg.

D: De er egentlig to motsetninger... eller i hvert fall forskjellige.

A: (Hun snakket med trist følelse) Ikke for meg. Ikke for det jeg ser for meg. Men... jeg forteller ham at da jeg så ham gå inn i landsbyen, så jeg de strålende lysene jeg har sett før. Den gylne gløden rundt hjertesentret og rundt hodet hans. Og jeg fortalte ham at.. (følelsesfullt) jeg kjente... smerten. Jeg føler smerten. For jeg vet at han har gått med sannhet og kjærlighet og forsøkt å spre lyset, å være et eksempel på hva menneskeheten kan være. Og jeg vet at han er blitt.. såret. Jeg ser at hjertet hans blir slitt. For jeg ser... (stemmen hennes brast) hans fysiske bortgang. Jeg vet at han kom hit for å tjene. (Hun gråt og det var vanskelig for henne å forme ord.) Men jeg ser også at det er så mange som ikke kan tro. De er så fulle av frykt at.. de vil sørge for at han ikke lever så mye lenger.

D: Måten han skal dø på var en del av den visjonen du hadde? Er det dét du mener?

A: (Trist) Jeg bare så det skje. Jeg vet ikke nøyaktig hva som skjer, men jeg så ham forlate den fysiske kroppen. Og jeg vet at det betyr... at det er tid for ham å dra videre.

D: Du mener at du ikke så hvordan det skjedde? Du bare så at han vil dø?

A: Ja, fordi han kom og utførte sin oppgave. Han gikk rundt i landet og spredte menneskehetens sanne filosofi gjennom Gud og kjærlighet og lys. Han har forsøkt å lære oss at vi alle er brødre og søstre. Vi er alle familie. Og han har gjort så mye som han kan gjøre. Han vet at det er en minoritet som vil fortsette. Men tiden for hans oppstigning er nær fordi det er døve ører og mørke hjerter. Hans fysiske tilstedeværelse er meningsløs.

D: Hva sa han da du fortalte ham det du hadde sett? Trodde han deg?

A: Da jeg fortalte ham... (stemmen hennes brast igjen) det var ikke så lett å si det. (Hikst) Jeg følte at jeg var forvirret, for ingen fortalte meg at slike ting ville begynne å skje med meg. (Gråt) Og jeg visste ikke. Jeg hadde ingen kontroll. Jeg hadde problemer med å føle på den måten. Og jeg måtte fortelle ham det, fordi jeg visste at denne kjære, gode nasareeren ville forstå og elske meg og vite at jeg snakker fra hjertet og ut fra sannhet. (Mykt) Og han rørte ved ansiktet mitt, og han fortalte meg at jeg ikke behøver å være redd, for gjennom hans kjærlighet skal vi alltid være forbundet. Han sa at min visjon var klar og at jeg ikke skulle frykte mine visjoner. Men ha respekt for dem og se på dem klart og langsomt slik at jeg ikke forvrenger bildet, for det er bare Guds ord som kommer gjennom mine øyne. Han sa at jeg så det som virkelig skulle bli hans oppstigning, men at det var hans neste skritt. Og uansett hvordan det skjedde, var han ferdig med sin tjeneste på det fysiske planet. Han kunne ikke gå lenger; og det håndfulle antall som hadde akseptert sannheten om livet, ville bestå. Men det var så mye mørke at det var behov for ham på andre plan, der han kunne fortsette arbeidet.

 

D: Så det kom ikke som noen overraskelse på ham at du hadde sett det.

 

A: Nei. Han lyttet og forsto og godtok det som kom fra hjertet mitt. Han sa at jeg skulle gå i kjærlighet og følge lysets vei og kjempe imot frykt. Det skulle ikke være noen frykt, for frykt skaper mørket i mennesket. Den eneste sannheten er kjærligheten og lyset.

D: (All denne emosjonen var vanskelig for meg også.) Jeg er glad for at du fortalte ham det, slik at han vet hva du føler. Fortalte du ham også om din kjærlighet til Abram?

A: Ja. Men da jeg så ham igjen, ble jeg fylt av så stor klarhet og så stor besluttsomhet at jeg visste hva jeg skulle gjøre før jeg sa noe. Men han forsto, og han måtte gi meg lov til å oppleve de følelsene. For min dedikasjon ville fortsette å vokse så lenge jeg godtok mine tester og var ærlig. Han sa det var Ok å endre vei, så lenge det ble gjort i kjærlighet og sannhet. Så han ville at jeg skulle besvare hver følelse, og hvis jeg da valgte ikke å godta den andre veien, var det en del av min innvielse.

D: Så han lar det være opp til deg å avgjøre?

A: Jeg har tatt min avgjørelse. Det ble gjort i mitt eget hjerte og sinn før det ble formet i ord, i det øyeblikket vi møttes og snakket. Så jeg har tatt min avgjørelse og jeg vil følge ham eller bli. Jeg ber bare om å få tjene slik at jeg også kan stige opp og gjenopplive forbindelsen og veksten på det neste nivået.

D: Forteller han deg hva hans planer for deg er?

A: Jeg ble fortalt at jeg skulle bli i landsbyen og at hvis jeg har tro og ekte følsomhet, vil det bli klart hvor det er behov for meg deretter.

D: Så denne gangen vil han ikke at du følger ham?

A: Nei. Jeg føler meg sterk. Jeg er svært fornøyd med min beslutning. Jeg trengte hans råd, for jeg måtte ha klarhet. Og jeg trengte å vite at mine visjoner og mine følelser var av kjærlighet og lys, og ikke av mørke. Han ga meg den forsikringen at så lenge jeg søker sannheten og er ærlig, vil frykten og mørket aldri oppnå kontroll.

D: Det er svært viktige følelser, svært viktige følelser. Jeg synes det er bra at dere kommer overens om de tingene. Men det vil også bety at du vil fortsette å ha kontakt med Abram.

A: Ja, men det vil være mye lettere nå, for jeg kjenner min oppgave. Jeg vet at mye av hensikten er å fortsette å lære, å helbrede og lindre. smerten til dem som lider. Jeg vil dra tilbake til de spedalskes landsby, til de syke, og jeg vil ha styrke og jeg vil være frisk. For det er meningen at jeg skal hjelpe til med å lindre byrden og smerten til de syke og de forvirrede. Og jeg må arbeide med de foreldreløse som desperat trenger min kjærlighet. Det er dét sannhet og kjærlighet og lys handler om. Og dette handler om meg.

D: Kan nasareerens tilhengere foreta sine egne reiser?

A: Vanligvis drar vi i grupper. Det er sjelden noen reiser langt alene.

D: Så du mener at du og noen andre vil dra tilbake til den samme lepralandsbyen... uten nasareeren?

A: Jeg tror jeg vil ha svært få... (stemmen hennes brast og hun begynte å gråte) kontakter med nasareeren... som fysisk person. Men han lovte at det alltid skal være kontakt.

D: Er det en av tingene han vil at du skal gjøre? Dra tilbake til disse stedene, selv uten ham, og fortsette arbeidet som han påbegynte?

A: Han sa det ikke. Det er noe jeg føler jeg må gjøre langs veien. Jeg tror det er en av de tingene som vil bli klart. Og, som han sa, jeg vil vite min vei og min oppgave etter hvert som den folder seg ut. Jeg føler sterkt at det vil skje.

D: Føler du noen frykt for å pådra deg sykdommen fra disse menneskene?

A: Nei. Jeg har vært der før. Jeg tror at hvis du ikke lever i frykt, vil du holde deg frisk i sinn, kropp og sjel. Frykt skaper alle sykdommer og plager, enten man er oppmerksom på det eller ikke.

D: Det er en interessant tanke. Lærte han deg det, at frykt skaper sykdommer?

A: Ja. Mange ganger i mine yngre år i min fars hus snek jeg meg utfor å delta på de hikkede møtene. Og jeg fikk denne kunnskapen. Det er fra hans lære.

D: Vi tror selvsagt at noen sykdommer ikke kan unngås. Han tror ikke på det?

A: Nei. Men jeg sier at man må tro på Kilden i sitt vesen. Det er ens Gudssenter, det er ens hjertesenter. Hvis man lever uten frykt, har man plassert en sterk helbredelses-beskyttelse i hele sitt fysiske vesen, og andre lag av beskyttelse rundt mennesket. Hvis du lar frykt eller mørke komme inn i ditt vesen, åpner du opp et rom der sykdommer får lov til å vokse. Man kan kontrollere enhver sykdom på sinnet eller i kroppen.

D: Tror du det er en av måtene han er i stand til helbrede mennesker på?

A: Ja, for de som har kommet til ham og bedt om å bli helbredet, har skapt en helbredelsesvei i sitt eget hjerte og sinn. Det blir bare forbundet med hans energi fordi de allerede har skapt tiltro. Da er de blitt kvitt frykten og mørket og har gjort seg selv i stand til å motta helbredelse. Så selv om nasareeren har kraft til å helbrede, må personen som er syk ha sin egen indre kraft for å frigjøre kroppen for frykten og sykdommen. Eller hvis det ikke er meningen at de skal bli helbredet eller fortsette dette livet, vil de finne ut at det er en lett overgang å stige opp i sann fred og kjærlighet, og de vil fortsette til neste tilværelse.

D: Kan han helbrede noen som ikke vil bli helbredet, eller noen som ikke vet om det?

A: Jeg leter i fortiden og (klukklatter) jeg ser ham helbrede en syk fug4 et sykt dyr. Han er oppmerksom på dem som ikke er av sannhet og som tester ham, for han avslører dem. Men de som kommer i sannhet, kan og vil han helbrede, med mindre det er en grunn som holder helbredelsen tilbake. Han vil la dem vite det.

D: Har det hendt at mennesker har forsøkt å teste ham?

A: Å ja, han er blitt testet mange ganger, ved mange tilfeller. Til og med da han gikk under jorden, var det infiltratører nå og da, men han er av slik renhet og følsomhet at lestene er tydelige for ham.

D: Kan du gi meg et eksempel på en som du var vitne til?

A: Det var en soldat, husker jeg, i Jerusalem, og han betalte en ligger for å lyve om en helbredelse. Jeg så nasareeren gjennomskue bedrageriet, og han avslørte til og med soldaten.

D: Hva ville soldaten ha oppnådd med noe slikt?

A: Soldaten ville vende folket imot ham. Folket som akkurat hadde begynt å lytte til ham. For romerne var truet av hans... (hun kunne ikke finne ordet).

D: Evner?

A: Evner, men massene hadde begynt å lytte.

D: Så soldaten betalte tiggeren... for å late som om han var blitt helbredet, eller hva?

A: For å si at han var blitt helbredet, men at en infeksjon var kommet tilbake. Han hadde et verkende sår. Det er det jeg husker. Han sto foran mengden og viste frem det verkende såret som han fortalte dem var blitt helbredet av den mannen de kalte “Jesus”. Og dette

hadde skjedd med såret. Men nasareeren fortalte mengden hele historien, og han pekte til og med ut soldaten. Mengden vendte seg imot soldaten og begynte å kaste steiner, men det opprørte nasareeren. Og det var et annet tilfelle da en blind mann ble brakt til ham, men Jesus var ikke i stand til å helbrede ham. Han var i stand til å, forklare for mannen, mengden og menneskene som forsøkte å forårsake problemer, grunnene til at mannen ikke ville få synet tilbake.

D: Hva var grunnene?

A: Det var ting han hadde gjort i livet, men han hadde også fått blindheten som lærer. Han hadde fått blindheten for at han skulle vende seg innover og helbrede mørket og frykten inni seg og la lyset komme igjennom slik at han kunne leve i sannhet. For syn gav en ikke klare visjoner. Mannen hadde gjort noen fryktelige ting i sine tidligere år, og blindheten var forårsaket av en ulykke. Så livet hans ble forskånet. Men mannen, som skulle få nasareeren til å se ut som en bedrager, ble fylt av slik kjærlighet og forståelse at han godtok blindheten. Det var noe inni ham som ble helbredet, som førte til at han godtok sitt liv og det å tjene.

D:  Hvordan reagerer mengden de gangene han ikke kan helbrede noen? Blir de sinte hvis han ikke alltid kan gjøre disse tingene?

A: Hvis en helbredelse ikke kan finne sted, blir det gitt en årsaksforklaring. Og jeg vil si at den er så akseptabel at det egentlig ikke kan stilles spørsmål ved den, for den er fylt av slik sannhet. Men siden romerne og jødene i templet lever i slik frykt for ham, har han valgt å tjene i de forskjellige landsbyene der han er akseptert og trengt og ønsket.

D: Så han forsøker å holde seg borte fra Jerusalem? Er det dét du mener?

A: Ja, fordi han blir hindret i sin fremgang her.

D: Har du noen gang sett ham gjøre noe annet ved siden av å helbrede, som var annerledes eller utenom det vanlige?

 

Jeg tenkte på andre mirakler som er nevnt i Bibelen. Hun tok en pause som om hun tenkte.

D: Eller hvis du ikke har sett det personlig, har du hørt historier om ting han har gjort, som den alminnelige person ikke kan gjøre?

A: Jeg har sett gløden fra hendene hans. Jeg har sett ham helbrede selve sjelen i mennesker, deres hjerter. Jeg har... jeg har sett ham overleve ting som mennesker vanligvis ikke ville overleve.

D: Har du eksempler på noe slikt?

A: (Dypt sukk) Jeg vet at han ble ført ned under tingsalene av romerske soldater, og torturert. Jeg vet at han ble satt i en vogn som ikke var stor nok til at en mann kunne overleve i den. Og han ble kastet utfor kløften... og han overlevde. Jeg nøler med å snakke om det, for siden den gangen har han vært beskyttet i forskjellige landsbyer. Jeg har sett ham overleve fysiske ting, men miraklene har vært i helbredelse, i maten, i det å finne nok til at menneskers behov ble dekket.

D: Hvorfor gjorde soldatene det mot ham?

A: De forsøkte å finne ulike måter å tilintetgjøre ham på fordi han hadde begynt å få for stor makt. Han hadde begynt å få mange tilhengere som stilte spørsmål ved de romerske lovene og likheten og rettferdigheten i livet under dem. De hadde begynt å få styrke og snakket om opprør, for det er ikke slik du behandler et medmenneske. Så soldatene forsøkte å tilintetgjøre nasareeren og få det til å se ut som om det var andre som hadde gjort det.

D: Gjorde de det uten myndighet?

A: De hadde myndighet. De hadde kongens myndighet (Trist) Men de vil lykkes. De vil finne nok mørke mennesker, og de vil lykkes.

D: Men den gangen, arresterte de ham? Du sa de torturerte ham. Jeg er nysgjerrig på hva som hendte.

A:  (Det var som om jeg brakte oppmerksomheten hennes tilbake til den andre historien.

 Hun hadde tenkt på den fremtidige hendelsen.) Å ja. De tok ham uten noe opptrinn. Det virket som om det var et vennskapelig knep, men det var en kidnapping. Det er labyrinter og kjellere under tingsalene. Og de førte ham dit og truet ham og torturerte ham. De trodde det ville være nok Da de fant ut at han ikke ville bukke under, begynte de å infiltrere gatene og fikk tak i hvem som helst de kunne finne, til å utføre handlingene for seg. Det er mange som kan bestikkes. Mange fattige romere var ivrige etter å utføre soldatenes befalinger.

Du sa at etter at de hadde torturert ham, satte de ham i en liten vogn.

Ja, en vogn, en boks. Og de trillet ham utfor en kløft og var sikre på at det ville drepe ham. Men det gjorde det ikke. Så nå fortsetter de å infiltrere gatene og betale mennesker for å redusere hans anseelse, for å få ham til å se ut som noe han ikke er. For det er mange av dem som kan bestikkes, og også angi sine egne. Og de vil selvsagt skylde på menneskene i templet. Nasareeren valgte å følge sin egen vei fordi han syntes at de i templet var like grusomme og manipulative som dem i de romerske rettssalene. Så...

D: Jeg ville tro at romerne reagerte annerledes etter at han hadde overlevd fallet ned i kløften.

A: Romerne ble fylt av mer frykt, for de vet at de private landsbyene blir etablert. Tilhengerne hans blir flere. Hver gang han helbreder, hver gang noe skjer eller en person som hadde en mørk personlighet, endrer seg - akkurat som den blinde mannen - blir det flere tilhengere. Hvis han vet at noen romere vil forsøke å behandle ham dårlig, vil han konfrontere dem med det. Han blir gjort klar over hvem som har vendt seg imot ham. Han dro - selv om han var klar over kidnappingen - fordi han trodde at han kunne være i stand til å helbrede innenfor regjeringshierarkiet. Så han har valgt å tillate sitt fysiske vesen å gå igjennom det han må, på grunn av hans egne leksjoner på Jorden.

D: Han gjorde det på grunn av noe, da, fordi han visste at det ville skje. Jeg ville tro at romerne, etter - at de hadde sett ham overleve, ville innse at han ikke var noe vanlig menneske.

A: Det ble tydeligere for dem, så de satte fart i sin inngripen i gatene. De visste at hvis de ikke vendte massene imot ham, ville de ikke overleve - de ville ikke beholde makten. Så de levde i større frykt etter at han overlevde.

D: Derfor vil han ikke dra tilbake til Jerusalem med det første.

A: Ja. Men han vil dra tilbake fordi det er mennesker der som trenger ham. Han vet at han må utføre sine planer og sitt oppdrag, så han vil dra tilbake.

D: Kanskje det var derfor han ikke ville ta deg med tilbake til Jerusalem.

A: Etter at jeg fortalte ham om min visjon og han fortalte meg om sannheten og klarheten i den, fortalte han meg også at det ikke var nødvendig å følge ham. Min oppgave var å være i landsbyen, der jeg trengtes og kunne tjene. Jeg kunne vokse her, og så ville min neste vei bli klar for meg. Men jeg vet hvorfor han ikke vil at jeg skal bli med. Han vil ikke at jeg skal være der. Det er ingen grunn til å dra, for vi vet begge hva som vil skje.

D: Jeg tenkte han kanskje var redd for å ta deg med tilbake til byen, fordi de ville lete etter ham.

A: Jo, men det er ingen grunn for meg å dra.

 Under denne sesjonen fylte Anna, forbløffende nok, ut deler av en historie hun ikke kjente til bevisst. Da Jesus besluttet å dra tilbake til Jerusalem palmesøndag, fryktet disiplene for hans sikkerhet, men Bibelen gjør det ikke klart hvorfor. Nå ble det åpenbart hvorfor de ikke ville at han skulle dra tilbake. Han hadde allerede vært utsatt for tortur og vært døden nær flere ganger.

 

Han var trygg hvis han ble i Nasaret-området, fordi det var Filips (Herodes Antipas bror) område, og han var utenfor autoriteten til myndighetene i Jerusalem. I Kapernaum kunne han også lett unngå Herodes Antipas. Romerne sendte vanligvis ikke troppene sine så langt bort fra festningene i Jerusalem. Han kunne også finne tilflukt i de mindre landsbyene hvis han ønsket det for seg og sine disipler. Han kunne være mer åpen om sin lære i disse samfunnene, vekk fra de større byene. Men i noen områder, som grottene rundt Galileasjøen der de hadde møter, visste han at han måtte være forsiktigere på grunn av spioner som kunne være til stede.

 

Det må  ha vært Johannes  oppgave  å snakke  med møtearrangørene for å få vite hvor det ville være farlig, og skjulte møtesteder måtte i så fall ordnes med. Jesus gikk ikke blindt inn i disse områdene. Han hadde opplysninger om gruppens sikkerhet før Johannes lot ham dra. Han var trygg i de spedalskes landsby fordi det var et sted man unngikk, og bare uselviske, selvoppofrende mennesker som hans gruppe, hadde mot og omsorg til å dra dit. På slike steder behøvde han ikke å engste seg over å bli overhørt av spioner som var plantet av Roma. Han kunne slappe av og leve et tilsynelatende normalt liv. Det var antakelig derfor han oppsøkte de små, isolerte landsbyene.

 

I Jerusalem var det mange forskjellige nasjonaliteter og religioner, og mange hadde vanskeligheter med å forstå Jesu lære. Selv blant jødene var det mange åndelige og mentale livssyn, og også hedninger. Blant alle disse var det nasjonalister, ofte innfødte fra Galilea, for hvem Gud og mennesker, Gud og Jerusalem, Gud og templet, var uatskillelige begreper. De glødet av harme over alt som ikke var i samsvar med denne enheten. Mot denne bakgrunnen ble Jesus oppfattet som ikke nasjonal nok for nasjonalistene, for gammeldags for saddukeerne, for moderne og liberal for fariseerne og for streng for de vanlige menneskene på gaten. Det var vanskelig for ham å være alt for alle.

 På Jesu tid var den eneste utdannelsen “utdannelse i religion”. De lærte at Moseloven var den viktigste læren og det eneste de skulle basere sitt liv og sin tenkning på. Jøder ble ikke lært å tenke selv eller spørre ut rabbiene eller prestene. I Jerusalem ble Jesus betraktet med mistenksomhet fordi han ba mennesker gå imot den eneste læren de noen gang hadde lært. Han ba dem om å lytte til en fullstendig ny måte å tenke på, og mange var ikke i stand til å gjøre det. Det var mye lettere å presentere nye og radikale tanker for dem i byene utenfor, som var åpne for tanker som var forskjellige fra dem de hadde vokst opp med.

 Det var ikke lett for mennesker å lytte og godta tanker som var det fullstendig motsatte av alt de hadde lært hele livet. Mange så på ham som en farlig radikaler, og på hans lære som noe svevende fra en gal person. Historikere hevder at Jesu berømte bergpreken aldri kunne ha vært holdt i Jerusalem-området fordi den byen var et arnested for tradisjonen. Prekenen ga tilhørerne anledning til å se bortenfor tradisjonen og den bokstavelige bokstaven i Loven, på en ny og utvidet anvendelse av gamle utsagn og sannheter. Slike tanker var ikke vanlige i Judea på den tiden, men var akkurat det man kunne forvente i Kapernaum-området.

Jesus hadde fått rabbiene, prestene og tradisjonelle jøder imot seg fordi han mente at prestene i templet konsentrerte seg for mye om ritualer og utføring av seremonier. De så ikke problemene og bekymringene hos folket. Jesus så at det fantes en større konflikt enn den mellom Romas tyranni og den jødiske troen på at de var Guds utvalgte folk.

 

Folket i Palestina hadde virkelig grunn til å frykte romerne. På Jesu tid, begynnelsen av Herodes Antipas regjeringstid, gjorde noen jøder forsøk på opprør. Det ble slått ned av den overlegne styrken til romerne, og to tusen jøder ble korsfestet som straff. Folket levde under undertrykkelsen til en barsk hersker, men deres håp om en forløser, en Messias, en frelser, som skulle lede dem ut av den, viste at de ønsket at den sittende regjeringen skulle styrtes og de få tilbake sin tapte frihet.

 

Selotene utnyttet disse stemningene som næring for sin sak. De trodde at Jesus ville være den nye kongen i bokstavelig forstand, og at han ville stå på deres side i en reell krig for å frigjøre landet. Hans milde metoder og snakk om kjærlighet gjorde dem sinte, fordi de trodde at vold var svaret. Judas Iskariot er nå antatt å ha tilhørt selotene. Det var en av årsakene til hans forræderi mot Kristus. Han trodde han kunne tvinge Jesus inn i en situasjon der han måtte slåss, og resten av folket ville slutte seg til ham. Romerne var klar over den labile situasjonen i Jerusalem og faren som kunne oppstå ved at noen fremsto som en leder.

Da Jesus gikk inn i byen palmesøndag, lovprist av den jublende mengden, visste romerne at de måtte bli av med ham på en eller annen måte. Hans popularitet var blitt til en fare som truet dem.

 

Folket anerkjente ham som den lenge ventede Messias som skulle lede dem bort fra romernes trelldom og slaveri. Han var mannen som skulle lette åket. Myndighetene så at denne mannen, Jesus, kunne være den som egget folket til opprør. Denne milde mannen kunne ikke lenger tolereres. Han måtte tilintetgjøres.

 Min undersøkelse brakte for dagen at det underjordiske området i Jerusalem er fullt av gamle ganger og hemmelige kamre. Disse områdene og deler av to vegger er det eneste som er tilbake av den opprinnelige bibelske byen. Det var mange kamre under stedet der templet sto. Noen av disse ble brukt av romerske soldater til å få hemmelig tilgang fra festningen ved hjørnet av tempelmuren, til andre områder, som en måte å forsvare seg på. Det er logisk å anta at det var dette området Naomi refererte til, dit Jesus ble ført for å bli forhørt og torturert, i håp om at han ville bli skremt til å gi opp sin radikale undervisning.

 Kløften som Naomi sa han ble kastet ned i, var nevnt i all historisk data som refererte til den gamle byen. På Jesu tid var byen delt av en kløft, Tyropoeondalen, som var overspent med en bro. På østsiden av den umåtelig høye tempelmuren lå Kedronkløften, eller Kedrondalen, som også var overspent med en bro fra Oljeberget. Josefus sa at dalen var så dyp at du ikke kunne se bunnen når du så ned fra muren. Ifølge den historiske forskningen ble Jesu bror, Jakob, drept der da han ble kastet fra muren og ned i kløften. Det skjedde i den turbulente tiden etter Jesu død på korset. Disse dalene eksisterer ikke lenger.

 

Hvis Jesus var i stand til å overleve torturen og drapsforsøkene fra romerne, skulle det være åpenbart at han kunne ha flyktet da han ble arrestert og korsfestet. Han døde bare fordi han valgte det. Som Jesus sier i Bibelen (Joh. 10,17-18): “(...) jeg setter mitt liv til for å ta det igjen. Ingen tar det fra meg, men jeg setter det til av meg selv. Jeg har makt til å sette det til, og jeg har makt til å ta det igjen (...).” Hvis han ikke hadde besluttet at det var hans tid til å stige opp og at det ikke passet inn i mønstret for hans liv, ville han ikke latt romerne drepe seg. Det kommer frem i denne historien at han hadde stor kontroll over kroppen sin, i en slik grad at han kunne overleve det som ville ha drept andre som ikke var så utviklet. Han visste og forsto sin oppgave til et punkt der han kunne kontrollere tiden for sin død og måten å dø på.

 

 

 

KAPITTEL 10

 

Naomis fremstilling av korsfestelsen

 

Enda en måned gikk, og det nærmet seg julen 1987 før vi fikk anledning til å gjennomføre en ny sesjon. Jeg har sjelden sesjoner om vinteren på grunn av risikoen for dårlig vær og snøfall her i Arkansas. Jeg liker ikke tanken på å bli sittende værfast på våre fjellveier etter mørkets frembrudd. Dette er tiden for vinterdvale i vårt Ozark-fjelland, men jeg ville fullføre Annas historie om Naomis forbindelse med Jesus. På den tiden var jeg i gang med skrivingen av de to første bøkene om Nostradamus, og jeg var fullstendig oppslukt av de intense og innviklede opplysningene.

Det ble fort klart at det ikke spilte noen rolle hvor lang tid det gikk mellom hver sesjon: Anna var i stand til å fortsette historien på riktig sted hver gang, som om det ikke hadde vært noe avbrudd. I mellomtiden fortsatte hun med sitt liv og sa at hun ikke engang tenkte på historien fra regresjonen. Det var enda et bevis for meg på at hun ikke fantaserte, fordi hun ikke hadde noen overveldende trang til å fortsette med sesjonene. De var nesten tilfeldigheter i hennes travle liv. Hennes oppmerksomhet var kun rettet mot dem under sesjonene. Når Anna våknet, ga hun uttrykk for forvirring og tvil, men etter at jeg hadde dradd hjem, var hennes oppmerksomhet igjen rettet mot de daglige rutinene. Naomi gled igjen inn i dypet av hennes underbevissthet, tidens dyp.

Etter hvert som historien skred frem, så det ut til at Naomi ikke ville være til stede i Jerusalem da Jesus ble korsfestet, fordi han hadde bedt henne om å bli i landsbyen. Jeg tror nok at hun ikke ville ha ønsket å være til stede uansett. Det ville ha vært ytterst vanskelig og hjerteskjærende for en som hadde vært så nær knyttet til ham, å se på en så fryktelig forestilling. Hun virket like følsom og omsorgsfull som den virkelige Anna er i dag, og hun kunne ikke ha sett på en slik hendelse. Men jeg tenkte at hun sikkert ville høre nyhetene og de ulike beretningene om og gjengivelsene av det som skjedde. Vi kunne få vite mye fra disse beretningene. Jeg brukte Annas nøkkelord og telte henne tilbake gjennom tiden.

 

D: La oss gå tilbake til den tiden da Naomi bodde i Bendavids hus og Jesus akkurat hadde snakket med henne. La oss gå tilbake til den tiden. Hva gjør du? Hva ser du?

A: Jeg lener meg mot et tre. Jeg har vært ute og gått. Og jeg har tenkt. Jeg synes å ha et klarere bilde av fremtiden.

D: Kan du dele det med meg?

A: (Trist, men ikke følelsesfullt som før, med rolig besluttsomhet) Jeg vet det er meningen at jeg skal følge nasareerens pilegrimsvei og tjene i de landsbyene og områdene der mennesker trenger hjelp. Og jeg vet at jeg skal tilbake til leprakolonien og tjene. Jeg vet at mine visjoner har vært fylt av sannhet. Og jeg vet at min tid med nasareeren snart er slutt.

D: Hva mener du?

A: Jeg vet at han ikke vil være med oss fysisk så mye lenger.

D: Er det på grunn av den visjonen du hadde?

A: Ja. Og da vi snakket, fortalte han meg at jeg så sannheten. Han sa at hans oppdrag og hensikten med hans liv blant menneskene snart er avsluttet, fordi hans oppgave i fysisk kropp nesten er over.

D: Har du bestemt deg for hva du vil gjøre?

A: Jeg vil bli i denne landsbyen så lenge det er behov for meg. Og så vil jeg reise sammen med de mindre gruppene som tjener i områder der de fleste mennesker ikke vil dra. Jeg vil tjene der mennesker trengs mest, og det er en gruppe som er på pilegrimsreise hele året. Så jeg tror det er min skjebne.

D: Har nasareeren reist enda?

A: Han reiser i morgen.

D: Vet du hvor han skal dra?

A: Jeg tror han skal på enda en pilegrimsreise. Og så vil han reise mot Jerusalem. Han har mennesker han skal møte.

D: Hva slags mennesker? Vet du det?

A: Jeg vet at han må møte noen av sine tilhengere. For også han vet at de som vil skade ham, snart vil komme etter ham. Og han må være forberedt.

D: Sa han noe om hva han vet?

A: Nei, ikke med ene ord. Han bare sa at det jeg hadde sett, var sant,

     og at vi skulle ha kontakt, men ikke lenger i fysiske kropper.

D: Jeg lurte på om du skal bli med i morgen.

A: Nei, han vil ikke at jeg skal følge ham. Han vil at jeg skal være i denne landsbyen akkurat nå. Så mener han at det å tjene på en pilegrimsreise er viktig. Han mener at jeg vil tjene saken og ånden bedre ved å være trygg og frisk der jeg kan.

D: Du vil alltid gjøre det han vil at du skal gjøre.

A: Ja, noen ganger er det vanskelig. Jeg vet at jeg virkelig trengs her.

Jeg føler meg gammel noen ganger. Jeg har fred med min beslutning. Men visjonene mine er så klare at jeg vet hva som vil skje. Og dette er Guds plan, så jeg aksepterer den med styrke.

D: Ja, for hvis han også vet hva som vil skje, kunne han ha unngått det hvis han hadde villet.

D: Men han ble sendt hit for et visst formål, slik vi alle er. Og hans oppgave er utført. Så ved å stige opp vil han fortsette å vokse og gjøre mye mer av det gode enn han kunne ha gjort i den fysiske kroppen akkurat nå. Så han gjør dette for sin egen åndsvekst.

D: Har du noe ønske om å dra tilbake til Jerusalem for å besøkeforeldrene dine?

A: Jeg har, men det vil skje senere.

D: Ok. La oss flytte oss frem til den morgenen da han er klar til å dra. Så du ham før han dro?

A: (Trist, nesten på gråten) Ja. Det er noen nå som drar sammen med ham. (Mykt, nesten uhørlig) Og... jeg... jeg er urolig (hun begynte å gråte) fordi jeg vet... jeg vet at hans vei vil være fylt av smerte og anklager. Og likevel er øynene hans så vennlige og kjærlige når jeg ser på ham. Jeg ser den gylne gløden fra hjertesentret hans og rundt hodet hans. (Stemmen hennes brast.) Og jeg kan ikke finne ord. Det er vanskelig å se ham dra denne gangen.

 

Følelsen var smittsom. Det var vanskelig å avbryte, likevel var det viktig å flytte historien fremover.

D: Men de drar på en pilegrimsreise, sa du.

A: Ja... og det vil være hans siste.

D: Tok han avskjed med deg?

A: (Mykt) Ja. Han la hendene sine på ansiktet mitt og så på meg og... ønsket at jeg skulle fortsette min vandring og bli ledet av hjertet og ånden. For det er sannheten (gråt).

D: Jeg vet at du har følt deg nær knyttet til ham, det er derfor det er så følelsesfullt for deg. Men det er virkelig fantastisk å ha hatt kontakt med en slik person. Ok. La oss forlate den hendelsen og flytte oss fremover. Jeg vil at du flytter deg til neste gang du ser ham og har kontakt med ham, hvis det skjedde igjen.

 

     Jeg trodde ikke det ville være noen neste gang, siden hun var så sikker på at hun ikke ville se ham igjen før han døde, men jeg tenkte at vi fikk se. Jeg antar jeg fremdeles håpet at det skulle være en måte å få henne til Jerusalem på i tide til å se på korsfestelsen og gi en øyenvitnebeskrivelse.

 

D: La oss flytte oss fremover i tid til neste gang du møter ham.

 

Da jeg hadde avsluttet setningen, kom hun med et utbrudd av følelser og tårer. Jeg trodde hun kanskje så på hans død.

 

D: Det er Ok. Hvis det plager deg for mye, kan du alltid se på det som en observatør. Hva skjer?

A: (Tårefylt) Jeg er... det er... ååå!

D: Hva er det?

A: Jeg er på veien og jeg går inn i de spedalskes landsby. Og han er borte. Jeg mener, han er fysisk død. Men der er han likevel... jeg ser ham! Jeg ser ham på veien!

D: Kan du fortelle hvordan han ser ut?

A: (Gråt) Han ser likedan ut. Bortsett fra at han har en ny kappe, ser han likedan ut.

D: Som om han var fysisk, mener du? Er det lenge siden han døde?

A: Å, det føles som om det er noen måneder.

D: Hva skjer?

A: (Hun var nesten overveldet av følelser) Han... han snakker ikke med munnen, men med sinnet. Han ville at jeg skulle vite at han alltid er med meg og at han elsker meg. Og at han er stolt over at jeg har hatt styrke til å fortsette å tjene. Og ikke flykte for meg selv, men hjelpe dem som ikke kan hjelpe seg selv. Derfor valgte han denne anledningen til å vise seg for meg.

D: Er du alene på veien når du ser ham?

A: Ja. Jeg tok en pause fra landsbyen. Jeg pleier å gjøre det. Jeg tar meg turer. Og det er trygt å gjøre det. Jeg tar korte turer når jeg har behov for å tenke eller bare være for meg selv en stund.

D: Så ingen andre så ham. Snakket han lenge med deg?

A: Nei, men han lar meg få vite at han er med meg og vil være med meg og vise seg for meg. Og at han er på et bedre sted, der han har ting å gjøre, der han trengs (smil).

D: Så bare gikk han, eller hva?

A: (Mykt) Han synes å ha forsvunnet. Jeg er alene på veien igjen.

D: Du må ha hørt historiene om hva som skjedde med ham. Kan du fortelle meg det? (Pause) Du var ikke der, var du?

A: (Fremdeles følelsesfull) Nei. Men det kom romerske soldater, så vidt jeg har forstått, og han ble arrestert. Og de fant ham skyldig (nesten uhørlig) og dømte ham til... døden.

 

Jeg måtte stille spørsmål som om jeg ikke kjente til den bibelske historien, for ikke å påvirke henne og for å få hennes objektive versjon.

 

D: Var det ikke noe hans venner kunne gjøre?

A: De hadde ikke nok styrke. Du kan ikke slåss mot de romerske soldatene hvis du ikke har mer styrke, mer makt enn dem.

D: Jeg trodde ikke at de bare kunne dømme noen til døden uten grunn.

A: De sa at han spottet Romerne... regjeringen. Også noen av de religiøse lederne mente at han spottet Gud og deres lære. De mente at de ikke kunne la denne mannen leve, som spredte denne typen ting mot regjeringen og mot templet. Og de mente at han var... de mente... (stemmen hennes brast).

D: Hva?

A: (Hun gjenvant fatningen) De mente at det han sa, ikke var frk av sannhet, og at han hadde løyet for alle. De sa at han ikke kunne utføre mirakler. De forsøkte å tvinge ham til å utføre mirakler. Og han kunne ikke. Og så var det opptøyer. Hans tilhengere, hans håndfulle tilhengere slåss mot soldatene på gaten. Og mennesker ble trampet ned og døde.

D: Mener du at hans tilhengere slåss mot romerne for det han sa?

A: Hans tilhengere forsøkte å beskytte ham.

D: Fra å bli fengslet, mener du?

A: ja, og de var ikke mange nok

D: Så noen av dem døde på gatene?

A: Ja. Soldatene startet slåssingen, og så gikk byen amok. Mennesker ble trampet ned, og soldatene tok hvem som helst.

D: Du sa de forsøkte å få ham til å utføre mirakler, og han kunne ikke. Tror du han ikke kunne eller rett og slett ikke ville?

A: Jeg tror... (bestemt) jeg tror de ville ha funnet en måte å ta livet av ham på, uansett hva. Jeg tror han visste at mirakler kan skje for alle. Men hvis de ikke tror at de kan helbrede eller at ting kan endres, vil det ikke skje. Han kunne ikke få en blind mann til å se hvis den blinde mannen ikke ville se. Eller hvis det var noe annet den blinde mannen skulle gjøre.

D: Jeg antar det var en test de ga ham.

A: En test det var meningen han ikke skulle best4, og han visste det. Han visste utfallet av reisen da han startet den. Han visste hva som ville skje. De ville ikke ha gitt ham en test han kunne ha overlevd. De følte seg for truet.

D: Det ville ha vært vanskelig å utføre-mirakler i en slik atmosfære, uansett.

A: Ja. Og det var heller ikke derfor han levde blant menneskene. Så stilte de ham for en... det var en rettssak, men det var en parodi. Og så planla de hans... død.

D: Vet du hvordan han ble drept? (Naomi utstøtte et dypt sukk.) Jeg vet det uroer deg å svare på disse spørsmålene, men jeg vil bare vite hva du ble fortalt.

A: Vel, de dreper mennesker... de lager trekors. (“Kors” syntes å være

et ukjent ord for Naomi.) Det er slik de dømmer mennesker til døden... på den verste måten i disse tider. De setter opp disse trekorsene og de nagler mennesker til dem. Og de lar dem dø. De dreper mennesker, mange mennesker, på den måten. Særlig dem de vil gjøre til eksempel for andre. De vil forsikre seg om at de kan kontrollere massene med frykt.

D: Det høres ut som en grusom måte å gjøre det på. Har du hørt andre historier om det som skjedde den gangen?

A: Jeg har hørt mange historier. Jeg vet ikke hva som egentlig er sant. Men noen sa at de så ham dø på det korset, og likevel viste han seg for dem om kvelden eller neste dag. Og så har jeg også hørt at de ikke kunne finne kroppen hans. Jeg har hørt mange ting.

D: Snakket du med noen som faktisk var der da han døde?

A: Ja. Jeg snakket med mennesker som så ham på korset.

D: Fortalte de deg noe om hva som skjedde da han døde?

A: De sa at han på en eller annen måte var i stand til å kontrollere smerten.

D: Det er fantastisk. Da vet du at han ikke led.

A: Jeg hørte noen si at de så den samme gløden som jeg så fra hjertesentret hans og hodet hans. De så de samme gylne lysene. De så også at da han ble tatt ned etter korshengningen, var det en ro over ansiktet hans. (Reflekterende pause) Men jeg har hørt at mennesker så ham etterpå.

D: Hang han der lenge? Jeg har hørt at det tar lang tid å dø på den måten.

A: Jeg husker ikke i tid. Jeg husker ikke...

D: Men han var i stand til å kontrollere smerten.

A: Ja. Jeg hørte det fra flere. De var overrasket over hvor rolig han var. Det var som om han ikke var der. (Pause) Om morgenen var han... jeg vet de tok ham ned tidlig i grålysningen.

 

Utsagnet om at Jesus ikke led og åpenbart ikke følte smerte, kom også frem i Jesus og esserne. Det var som om han fjernet seg selv, kanskje ved å gå ut av kroppen. Uansett hvordan han gjorde det, var han så utviklet at han visste hvordan han skulle skille seg fra det kroppen opplevde. Det kom også frem at han døde på langt kortere tid enn det som var vanlig ved korsfestelse. Så han hadde åpenbart fullstendig kontroll over den fysiske kroppen.

 

D: Du sa du hørte mennesker si at de ikke kunne finne kroppen hans?

A: Det er hva jeg har hørt.

D: Hva hørte du om det?

A: Jeg hørte at de hadde stedt kroppen hans til hvile og dekket det. Og at det var soldater som holdt vakt.

D: Hvorfor var soldatene der?

A: Jeg tror romerne var redd for tilhengerne hans og for det omdømme han hadde hatt. De var bekymret. Så jeg antar de mente han var en regjeringsfange.

D: Selv etter at han var død?

A: Ja. Jeg tror de var fylt av så mye frykt fordi han hadde oppnådd så stor kontroll. Det var derfor de ikke kunne la ham leve lenger. Jeg hørte at tilhengere ville komme og hente kroppen.

D: Derfor hadde de soldater der?

A: Ja. Men jeg hørte at da de korn for å fjerne dekslet, var ikke kroppen der. Det er hva jeg har hørt (klukklatter, som om det var absurd). Jeg vet ikke. Soldatene gikk for å sjekke. Jeg tror at tilhengerne og familien til slutt fikk lov til å se kroppen. Og jeg tror at regjeringen til slutt kan ha gitt kroppen til familien. Men de gikk for å sjekke, og de sa at kroppen var borte. Jeg vet ikke hva som egentlig kan ha skjedd. De kunne ha bedøvet soldatene eller fått dem til å drikke seg full. Tilhengerne kan ha tatt kroppen. De kan ha gjort mange ting for å få det til å se ut som om kroppen hadde forsvunnet av seg selv.

D: Det er vanskelig å tro, ikke sant?

A: Ja. Man hører mange historier. Og hvis du ikke var der... har de vokst. Historiene vokser før de når deg. Men jeg vet at regjeringen og templet fryktet tilslutningen og makten, og de hørte om miraklene og helbredelsene som fant sted. De følte seg truet, så til slutt ville de ha funnet en måte å hi livet av ham på.

D: Ja, det høres ut som om de så på ham som en trussel. Men vi vet at han aldri gjorde noe som ville ha såret noen. Du sa at du også har hørt historier om at han viste seg for mennesker? Mener du på den måten han viste seg for deg på veien?

A:  Jeg hørte at han begynte å vise seg i Jerusalem.

D:  Vet du hvem han viste seg for?

A:  Nei. Forskjellige grupper. Jeg hørte bare at han begynte å vise seg på noen steder.

D:  Jeg lurer på om han så ut slik du så ham eller om han var som en ånd. Sa de at de  gjenkjente ham?

A: De sa at han viste seg og så var han borte. Men at han så likedan ut. De gjenkjente ham.

D: Sa noen at han snakket til dem?

A: (Pause) En gruppe sa de hørte ham si at de var tilgitt. Jeg har ikke hørt hva andre har sagt, men han har ikke snakket hver gang. Noen ganger viser han seg bare.

D: Vet du om han viste seg for noen av sine tilhengere, ved siden av deg?

A: Ja. Jeg hørte at han viste seg for dem... og sa at han tilga alle og at de skulle finne styrken til å leve etter sannheten og fortsette Guds lære.

D: Hva tror du han mente med at “han tilga dem”? Sine tilhengere?

A: Fordi det var noen - det var faktisk mer enn én. Han ble angitt. Romerne måtte vite hvordan de kunne lure ham foran publikum.

D: Hva har du hørt om det?

A: Romerne fant tilhengere som de kunne bestikke med makt eller rikdom.

D: Jeg hadde ikke trodd at noen av hans tilhengere ville gjøre det.

A: Det var mange som påsto at de var tilhengere, men mennesker kan lett fristes når det er noe, som kan gjøre deres privatliv lettere. Og ikke mange angrer det senere.

D: Jeg kan ikke forstå hvordan noen som hadde vært nær knyttet til ham og fulgt ham, kunne angi ham.

A: Romerne visste hvem de skulle gå til.

D: Hvordan anga de ham?

A: De ga Romerne opplysninger som ville tjene til å iverksette deres plan om å overliste ham, å sette dem i stand til å anklage ham i tillegg til å få ham til å mislykkes. De kom på ideen om å gi ham en utfordring som de visste ville mislykkes. De ville at noen ikke ble helbredet og et mirakel ville ikke skje. De visste hvordan de foran publikum skulle få det til å se ut som om nasareeren ikke var oppriktig. At denne mannen var imot folket. Det hadde samlet seg en stor mengde, og Romerne begynte å utspørre nasareeren offentlig og anklage ham og få ham til å se ut som en tosk Og det var en stor mengde. Da han ikke kunne gjøre det de ba ham om, skrek de: “Han har ikke gjort noen av de tingene folk sier han har. Han er en slags... demon.” De gjorde mengden til en mobb. Det ble opptøyer.

D: Men du fortalte meg en gang at de hadde forsøkt disse testene før, og Jesus var i stand til avsløre dem. Hvorfor gjorde han det ikke denne gangen?

A: Han visste at tiden var kommet. Det var slik han skulle -stige opp. Han visste det da hans egne vendte seg imot ham. Han visste at folket, massene, ikke var klar for hans sannhet og måte å leve på. Han visste at det var en liten gruppe mennesker som ville fortsette hans arbeid. Men han visste at det var en altfor brutal og primitiv verden, så han hadde fullført sin oppgave. På det tidspunkt hadde han gjort det han kunne. Og han skulle arbeide fra et annet plan.

D: Hørte du andre historier om mennesker som så ham etter at han døde?

A: Ja. Etter hvert som månedene gikk, begynte jeg å høre at han hadde vist seg i noen av de mindre landsbyene han pleide å besøke, der hans tilhengere var. Og... jeg hører disse tingene, men jeg... de sier han har utført helbredelser og mirakler. Jeg vet at mennesker antakelig har sett ham, men jeg lurer på om ikke hans tilhengere helbreder selv, når de lever gjennom hjertet og lever etter sannheten. Og at de tror at han har utført miraklene fordi de har sett ham. Men jeg tror at de ved å se han har fått styrke og tro til å fortsette.

D: Det kan være. Vel, hva skjedde med tilhengerne?

A: De lever i stor frykt. De som føler seg trygge i byen, fortsetter med sine kjellermøter. Og de i landsbyene utenfor fortsetter sine liv. De er fremdeles hans tilhengere, men de kan være tilhengere uten at regjeringen behøver å vite det. Og menneskene på pilegrimsreisene...

A:   vel, ingen bryr seg om de menneskene de hjelper uansett. Så de er forholdsvis trygge.

D: Romerne ser ikke på dem som noen trussel.

A: Nei. Regjeringen bryr seg ikke om de spedalske eller om fattige landsbyer. De vil ikke hjelpe. Og ingen vil levere noe til de syke. De er redd for sykdommen. Så vi er trygge.

D: De tror antakelig at uten en leder vil de andre ikke gjøre noe uansett.

A: Det er sant. Så de kan la det skje ubemerket og under overflaten og likevel fortsette å undervise og leve etter sannheten så godt de kan.

D: Takk for at du fortalte meg de historiene du har hørt. Du vet i hvert fall at du så ham, så du vet at den delen er sann.

A: Ja, og jeg føler ham. Jeg mener, jeg er fylt. Jeg vet at han er med meg.

D: Har du besøkt dine foreldre i Jerusalem enda?

A: (Sukk) Jeg vil gjøre det på den neste pilegrimsreisen mot det området.

D: De lurer antakelig på hva som har skjedd?

A: Jeg har forsøkt å sende meldinger til dem gjennom mennesker som reiste den veien. Så jeg håper at de har mottatt dem.

D: Hvis du får anledning til å snakke med dem, kan det hende at de vet mer om det som skjedde, fordi de var i den samme byen. Ok.

     La oss forlate den hendelsen. Og la oss flytte oss fremover til neste gang du er i Jerusalem og besøker dine foreldre. La oss flytte oss til den tiden. Dro du noen gang tilbake til Jerusalem?

A: Ja.

D: Jeg antar det var følelsesfullt siden du ikke hadde sett dem på så lang tid.

A: Ja. De er... å, jeg la merke til det... vel, jeg er så mye eldre. Så jeg la merke til alderen, men jeg merket også tristheten. Det er en rolig tristhet.

D: Hva kommer den av, tror du?

A: Omveltningene i regjeringen og det å bli trukket i så mange retninger. Det har vært vanskelig for dem. De trodde på det nasareeren sa, men de var ikke virkelige tilhengere. De holdt på en del av sin tradisjonelle tro, likevel kunne de ikke helt tro på tempellovene på grunn av grusomheten og urettferdigheten. Så de prøver så godt de kan rett og slett å overleve fra dag til dag.

D:   Men sa du ikke at din far var nasareerens bror?

A: Han var halvbror, men hans tro var litt annerledes. Jeg tror de mistet litt av motet etter det de gikk igjennom med måten han døde på, og fordi de visste at han ble anklaget for ting som ikke var sant. De bare holder seg i gang og går gjennom livet her og nå, virker det som.

D: Ja, jeg kan forstå det. Kan du spørre dem om de var der da han døde?

 

Hun snakket langsomt som om hun kan ha spurt dem, de svarte, og hun gjentok det.

 

A: (Trist) De så ham på korset. Og de ba. Min far sa at han en gang sa opp og deres øyne møttes. Han sa han følte... han følte varme og kjærlighet. (Følelsesfullt) Og det var ikke av denne verden, sa han.

D: Kan du spørre ham om noe uvanlig eller ekstraordinært skjedde? (Ansiktsuttrykket hennes viste følelser.) Hva?

A: Vel... (dypt sukk) han sa... og det er som om jeg ser det gjennom min fars øyne. Han sa at da de tok ham ned, så han en visjon av sin bror i en ren kappe, som om det var en annen kropp... (gråt) som om den fysiske kroppen gikk én vei og den andre kroppen som viste seg slik han kjente den da den var hel og frisk, gikk en annen vei. Han så det samme som jeg så på veien. (Tårefylt) Og han beskrev det samme og den samme følelsen.

D: Spør ham om han hørte historiene om kroppen som forsvant? Vet han noe om det?

A: Ja. Han sa at de skulle hente kroppen morgenen etter. Og de åpnet granittdekslet, og han så at kroppen var borte.

D: Han så at den var borte?

A: Ja, men han vet egentlig ikke hvordan han skal forklare det. Fordi han, som meg, sa at mange ting kan ha skjedd mellom soldatene og noen av hans nærmeste tilhengere og de religiøse menneskene. Min far mener, etter det han så på korset, at den fysiske kroppen

ikke hadde noen betydning. Men han sa at det ikke var noen kropp.

D:   Var det noen andre sammen med din far da han gikk dit?

A: Han sa noen av tilhengerne som fulgte nasareeren. Det var kanskje et dusin av dem.

D:   Hva tenkte soldatene da kroppen var borte?

A: Først ble soldatene sjokkerte. Så ble de sinte fordi de visste at de ville bli holdt ansvarlige for hva som enn hadde skjedd. Men de var definitivt sjokkerte fordi de ikke hadde noen anelse om hvordan kroppen hadde forsvunnet.

D:   Så det virket som om de ikke hadde noe med det å gjøre.

A: Ja. Jeg tror det er forskjellige slags urter eller krydder du kan blande i mat eller drikke og få folk til å sovne. Så jeg vet ikke. Det kunne ha skjedd på mange måter. Soldatene kan ikke huske noe, sier de.

D:   Ja, det høres mulig ut. Men kunne noen ha sluppet forbi dem og hentet kroppen?

A: Jeg tror det kan ha skjedd.

D:   Stedet han var på, var ikke forseglet eller noe?

A: Han ble lagt i en grav, og så ble graven voktet av soldatene. Så det måtte ha vært nødvendig med en del planlegging for å gjøre det, om ikke kroppen forsvant av seg selv.

D:   Tror du det er mulig?

A: Jeg tror ikke det.

D:   Det ville vært underlig.

A: Ja. Jeg vet ikke hva regjeringen, tilhengerne, de religiøse lederne eller hvem som helst som kan ha gjort dette, hadde planlagt.

D:   Nei. Men likevel var kroppen borte. Jeg trodde graven var forseglet slik at ingen kunne komme inn.

A: Den skulle ha vært. Men... det ville vært nødvendig med flere enn to for å fjerne toppen av graven. Den var tung. Så noe ble planlagt.

D:   Skal du være lenge hos dine foreldre?

A: Nei, bare på et kort besøk. Deretter har jeg steder å dra til, mennesker å ta meg av.

D:  Er du alene?

A: Nei, det var andre tilhengere soml kom til Jerusalem. Jeg går ikke ut på veien alene. Det er vanligvis en liten gruppe.

D:  Vel, jeg vet at dine foreldre er glad for å se deg og for at du besøkte dem.

A:  Ja. Det er godt å se dem. Men dette stedet er fremmed for meg.

D:  Det må føles som om det har gått lang tid siden du reiste derfra?

A:              Ja. Og hele stemningen i området føles ikke riktig for meg.

D: Jeg antar det har skjedd mange forandringer siden du dro. Du har forandret deg på mange måter siden du forlot dine foreldres hus.

A: Ja. (Klukklatter) Livstider.

D: Mange forandringer. Ok. La oss forlate den hendelsen. Jeg vil at du flytter deg fremover igjen til en viktig dag i ditt liv etter den tiden. En viktig dag da noe du anser for viktig, skjedde. Jeg teller til tre og vi vil være ........ 2... 3... det er en viktig dag i ditt liv. En dag du anser for viktig. Hva gjør du? Hva ser du?

A:    Jeg er i en landsby. Og jeg er ganske mye eldre. (Stemmen hennes hørtes definitivt eldre ut.) Men vi har lyktes i å opprette et samfunn basert på sannheten og nasareerens og Guds lære. Jeg vet at denne gruppen vil undervise andre og at den aldri vil dø. Og at det håpet han hadde for menneskeheten en dag vil utvikle seg til det han ønsket det skulle være. Så jeg tror denne dagen er viktig først og fremst fordi jeg vet at min egen tid kommer nærmere. Og jeg kan stige opp med frk hjerte og vite at jeg har undervist mange og at de er sanne. De vil fortsette å undervise andre og vokse. Jeg har vært sammen med familien min i dette samfunnet i mange år. Og vi er tygge. Vi er tygge for regjeringen og religionen. Vi kan fremdeles dra på pilegrimsreiser og tjene. Og vi vokser fremdeles, og vi har styrke.

D: Ga noen landsbyen deres et navn?

A: Ja. Vi har kalt den Betsharon. (Fonetisk. Trykk på siste stavelse.)

 

     Min jødiske rådgiver sa at “bet” foran et stedsnavn betyr “hus” (et eksempel er Betlehem, som betyr “brødhus”). Han sa at Betsharon kunne betyr “rosehus”, fordi sharon er en blomst. Det hørtes sannsynlig ut og stemte overens med jødiske stedsnavn. I mine undersøkelser oppdaget jeg et sted som eksisterte på Kristi tid, og som lå like ved Jordanelven. Det hadde den riktige plasseringen. Det var Betshean (som betyr “hvilens hus”, “stillhetens hus”, “sikkerhetens hus” eller “bo i stillhet”). På Kristi tid var Betshean bedre kjent under det greske navnet Scytholopolis og var en stor by. De spedalskes landsby var ikke noen stor by, men det jødiske navnet passet i hvert fall på et isoleringssted. Jeg bare gjetter, men kanskje Jesu tilhengere valgte det jødiske navnet som navn på den lille landsbyen da det greske navnet ble det fremtredende. Det kan hende at navnet virkelig var Betsharon og at Betshean bare er en nær fonetisk likhet. Det er så lite som er kjent om bynavnene på den tiden at alt er mulig.

 

D: Giftet du deg noen gang?

A: Nei. (Klukklatter) Det var lenge siden. Jeg visste at jeg var gift med min tro. Og at jeg bare kunne utføre den sanneste jobben, den beste jobben, ved å være alene og ved å ha friheten til å reise og tjene. Jeg kunne ikke ha undervist alle disse barna og hjulpet alle foreldreløse og etablert vår egen familie hvis jeg var gift.

D: Du nevnte at du var der sammen med din familie, så det var det jeg trodde du mente.

A: Hele landsbyen er min familie. Vi er alle en familie.

D: Så du noen gang Jesus igjen, ved siden av den gangen på veien?

A: Ja. Han viser seg for meg på samme måte nå og da. Og jeg antar at jeg ser ham mer i sinnet også etter hvert som jeg er blitt eldre. Men det er når jeg går tur alene at han viser seg.

D: Og han ser fremdeles likedan ut?

A: (Kjærlig) Ja.

D: Hva sa han til deg ved disse anledningene?

A: Å, det har vært mange ting. Men han holder først og fremst håpet levende. Han sa også at hans lære og sannhet vil vokse opp igjen gjennom menneskenes hjerter. Og på den måten vil han komme til syne igjen. Han vet at menneskeheten kan leve uten hindringene til regjeringen og religionen. Så han gir håp og mot til dem som underviser i sannhet.

D: Tror du han vil at dere skal opprette en ny religion?

A: Nei, nei. Han vil bare spre sannheten om det å ha omsorg for hverandre og være tro mot ånden, som er Gud. Han ønsket aldri noen guddommeliggjøring. Han ville at vi skulle bry oss om hverandre, slik vi vil at andre skal bry seg om oss.

D: Er det noen som snakker om å opprette en religion rundt ham og hans lære?

A: Vel, det er mange som har fortsatt. Noen av disiplene hans har forsøkt å oppnå makt gjennom hans lære og påstått at deres lære var den eneste. Men det er ikke sannhet. Det var ikke det han lærte. Så de skaper nettopp det han ville bort fra da han forlot templet. Så det er det som skjer.

D: Hva er forskjellen mellom “disipler” og “tilhengere”?

A: Jeg antar at når jeg tenker på disiplene, tenker jeg først og fremst på den lille gruppen som var sammen med ham. Men tilhengerne er alle dem som trodde på hans ord, massene.

D: Jeg lurte på det, for du var også sammen med ham en stund.

A: Ja. Men for meg var det ganske enkelt det at jeg kjente min oppgave. Jeg hadde klarhet. Jeg hadde noe helt spesielt. Jeg ville ikke oppnå kontroll. Jeg ville bare være sann.

D: Så noen av dem ville ha makt, og det var ikke det han ville i det hele tatt?

A: Ikke i det hele tatt. Det var derfor han forlot Jorden i så ung alder. Han visste at tiden ikke var inne. Han hadde gjort alt han kunne.

D: Ok. Takk for at du snakker med meg og forteller meg alle disse tingene. Og jeg vil komme tilbake igjen og snakke med deg en annen gang. La oss forlate den hendelsen.

 

     Deretter brakte jeg Anna tilbake til full, våken bevissthet. Da Anna våknet, husket hun fremdeles korsfestelsen.. Jeg slo på båndopp­takeren igjen for å ta opp kommentarene hennes.

 

D: Du sa at da du så hendelsen gjennom din fars øyne, så det fryktelig ut fordi det var blod over hele Jesus, ikke bare på visse steder.

A: Hvis du så ham på korset, slik jeg så det gjennom min Fars øyne, ville du skjelve og være så blokkert at du nesten ikke kunne puste over å se noe så barbarisk bli gjort mot et annet menneske. Du ville tro at det var så pinefulle smerter å ha disse spikrene naglet gjennom deg. Og ha disse stikksårene og blodet som strømmet ut av deg. Og han så nesten grå ut. Han så ikke ut som noe menneske.

D: Var det stikksår på ham også?

A: Jeg ser det kommer blod fra forskjellige steder. Så jeg tror, ja, jeg tror han ble stukket på flere steder. Og likevel, som jeg sa, visste jeg at han egentlig ikke følte noe fysisk.

D: Hadde han noe på hodet?

A: Håret hans så ganske sammenfiltret ut. På en måte mudret og vått.

D: Jeg var bare nysgjerrig, for, du vet, vi har disse bildene av hva vi tror skjedde.

A: Ja. Men jeg ser ikke noen... nå er det meg som sier at jeg har sett bilder av ham. Og kristne sier at han hadde en tornekrone, men jeg ser ikke det så klart. Jeg ser, som jeg sa, sammenfiltret, skittent, mudret hår. Kanskje fordi han ble rullet rundt på bakken eller noe, som søle eller blader eller...

D: Kanskje det var det som virkelig skjedde med ham.

A: Jeg vet ikke.

D: Kanskje kuttene også ble påført før han ble lagt på korset.

A: Ja. (En plutselig åpenbaring) Å, jeg vet! Jeg tror at det jeg føler, er at det må ha vært soldater eller mennesker som bare skubbet til ham under mobbingen. Jeg føler at det skjedde slike ting. Jeg tror virkelig at han var klar over alle stegene han tok før han tok dem. Og jeg tror han forberedte seg på hvert steg. Til og med under mobbingen tror jeg at han forberedte seg på smerten. For jeg tror at smerten kom av at mennesker skubbet til ham og han ble revet over ende og praktisk talt trampet på.

D: Vel, for meg gir det mening at han ikke følte noe, fordi han var i stand til å fjerne seg fra det.

A: Ja, og jeg tror han gjorde det allerede før han ble hengt på korset. Jeg kunne se det gjennom min fars øyne. Nå kommer alle disse tingene tilbake. Jeg kan føle min far ha øyekontakt med ham. Da øynene deres møttes, var det som om øynene hans var øynene til... en annen. Jeg mener, det var hans øyne, men de hadde ingen smerte. De fylte min far med varme og kjærlighet og sa at det var Ok

 

 

 

KAPITTEL 11

 

Døden er bare enda en pilegrimsreise

 

     Jeg visste at vi måtte ha en sesjon til for å fullføre historien om Naomis forbindelse med Jesus. Vi måtte ta henne gjennom den siste delen av livet hennes. Jeg ville også finne ut mer om det hun hadde hørt om ham, rykter og lignende. Jeg brukte Annas nøkkelord og telte henne tilbake.

 

D: 1... 2... 3... vi har gått tilbake i tid til den gangen Naomi levde, mot slutten av hennes liv. Hva gjør du? Hva ser du?

 

     Annas stemme hørtes gammel og trett ut, og den forble slik under hele sesjonen. Det var litt av en kontrast til det uskyldige, naive karaktertrekket til trettenåringen som hadde dominert mesteparten av fortellingen.

 

A: Jeg er i landsbyen sammen med de syke menneskene som er spedalske. Og jeg tar meg av dem.

D: Fikk du noen gang sykdommen fra dem?

A: Nei. Nei, jeg har hatt god helse mesteparten av livet. Jeg har lært mye om helbredelse. Og jeg har beskyttet meg selv.

D: Det er en allmenn frykt blant menneskene, er det ikke? De er redd for at de kan få den sykdommen?

A: Ja. Og frykt er det som fører til de fleste sykdommer.

D: Den alminnelige person ville være redd for å dra til landsbyen, ikke sant?

A: Ja. Det er vanskelig å få mennesker til å ta seg av dem som virkelig trenger det.

D: Omtrent hvor gammel er du nå?

A: (Sukk) Jeg er... seksti... åtte. (Hun hørtes usikker ut.)

D: Da har du levd lenge, ikke sant?

A: (Svakt) Ja, jeg har.

D: Hva føler du om livet ditt?

A: Jeg føler... jeg føler at jeg har vært velsignet på mange måter. Jeg føler at jeg har tjent. Og jeg ser frem til å dra videre.

D: Giftet du deg noensinne?

A: Nei. Jeg gjorde det nesten. Men det ville ikke ha fungert.

D: Har du noen gang angret på det?

A: Ikke sett under ett. Jeg har fylt meg selv med andre ting. Jeg vet at mannen jeg elsket.. jeg var velsignet med disse sjeldne øyeblikkene. Men det i seg selv var nok til å fylle opp den delen av livet mitt. Jeg visste at jeg hadde andre ting å gjøre.

D: Du var virkelig dedikert. Dro du noen gang tilbake for å besøke foreldrene dine?

A: (Sukk) Å, jeg gjorde. I begynnelsen, mens de levde, når jeg var på pilegrimsreise, det kan ha vært en gang i året. Og så ofte som jeg kunne etter det. Det ble vanskelig å foreta reiser. Og det ble vanskeligere å finne dem jeg skulle lære opp til å ta min plass.

D: Så du tilbrakte mesteparten av tiden i de spedalskes landsby?

A: Mye av tiden. Men jeg dro også til andre landsbyer. Noen av landsbyene var vanlige samfunn, der møter ble holdt for å lære Guds lover og helbredelse. Og i andre bare tjente jeg der det var behov for meg.

D: Var noen av disse landsbyene store?

A: Nei. De fleste av dem var bare små samfunn der menneskene ikke kunne få omsorg.

D: Jeg lurte på navnet til noen av stedene, som jeg kanskje kjente igjen.

A: Vel, når jeg kunne, fortsatte jeg å komme tilbake til Bar-el. Jeg dro til en landsby som het Ramat (fonetisk) og leprakolonien Grafna (fonetisk).

 

     Jeg ble ikke overrasket da jeg ikke kunne finne noen av disse byene i dagens atlas over Israel. Mine undersøkelser slo fast at det fantes et stort antall mindre samfunn i det området, men navnene på dem (om de noen gang ble nedtegnet) er ikke blitt overlevert til oss, eller de kan ha blitt endret i hundreårenes løp. Den jødiske mannen som hjalp meg med undersøkelsene, sa at bynavnene definitivt var jødiske. Bar-el ville bety “Guds brønn”, og Betsharon (nevnt tidligere) ville bety “rosehus”. Ramat betyr “ås” og hadde antakelig et ord til i navnet. Han kunne ikke umiddelbart identifisere Grafna, bortsett fra at han sa at det definitivt hørtes jødisk ut. Da jeg fortalte Anna dette, sa hun at det fikk henne til å fryse over hele seg. Hun visste at disse detaljene ikke var kommet fra hennes bevisste sinn, fordi hun ikke kan hebraisk og ikke har vært borti det i sitt tempel (det reformerte jødiske templet). Til å begynne med trodde jeg at alle jøder kunne hebraisk, men jeg antar at det er like ulogisk som å forvente at alle katolikker kan latin.

 

D: Men du oppholdt deg for det meste i det området? Er det riktig?

A: Ja. Det ble vanskeligere for meg å reise. Og jeg tilbrakte mesteparten av tiden her hvor jeg trengs mest.

D: Dro du noensinne til Nasaret?

A: Jeg har vært der, ja.

D: Hvordan ser Nasaret ut? Er det en stor by?

 

Jeg forsøkte å sammenligne hennes beskrivelse med Katies, i Jesus og esseerne.

 

A: Det er en by av rimelig størrelse. Forblåste gater og hvitvaskede bygninger. En markedsplass i det gamle samfunnet.

D: Ligner Nasaret-området på Jerusalem?

A: Det ligner, men er mindre. Jeg husker... jeg husker det sentrale området der det er en markedsplass... og folk kom etter vann. La meg se. Og det er noen åser i bakgrunnen. Men det er lite sammen­lignet med den andre byen.

D: Jeg lurte på om omegnen du måtte reise igjennom, lignet.

A: Å omegnen rundt der. Det er... jeg ser noen åser. Jeg ser... støvete veier. Å, det kunne ligne, ja.

D: Jeg har hørt navnet på noen steder, og jeg lurte på om du hadde

     vært der på dine pilegrimsreiser. Hva med Kapernaum? Har du noen gang hørt om det stedet?

A: Ja. Kapernaum.

D: Er det i nærheten?

A: Det er... det er lenge siden. Jeg tror det er utenfor, vekk fra Jerusalem. Jeg tror velstående... jeg husker en velstående landeier der, og det var noen problemer. Men jeg tilbrakte hovedsaklig tid der jeg trengtes, og tjente innenfor det jeg var opplært til.

D: Hva med Jordanelven? Har du noen gang hørt om den?

A: Å ja! Jordanelven, ja. (Pause, som om hun tenkte.) Det... jeg husker da jeg var yngre og gikk i det området. Det var vakkert. Ja. (Det hørtes ut som mimring.)

D: Har du noen gang hørt om et sted som blir kalt Qumran?

 

     Det var der esseernes hemmelige samfunn og mysterieskole var, på klippene over Dødehavet.

 

A: Å ja. (Klukklatter) Nasareeren... jeg hørte nasareeren snakke om det. Og jeg husker at mine foreldre snakket om det. Det var et samfunn der man fulgte visse læresetninger og førte undervisning videre. Og nasareeren tilbrakte tid der.

 

     Det var bekreftende at hun kalte Qumran et samfunn. Det er alltid blitt kalt det (til og med av arkeologer). Det er aldri kalt en by eller landsby.

 

D: Fortalte han deg dette?

A: Jeg husker at han fortalte meg det, ja. Han fortalte det da han lærte meg å helbrede og om hvordan jeg skulle tjene.

D: Hva fortalte han om sin tid der?

A: Han fortalte at han lærte om det gamle Livets tre. Han fortalte at han lærte filosofi og helbredelse. Og han lærte ting som man ikke lærer i vanlig undervisning.

D: Er det et samfunn der man underviser i slike ting?

A: Ja. Og i skolen der. Men jeg tror samfunnet har en annen filosofi.

D: Tror du det kan være der han lærte mange av de tingene han brukte?

A: Jeg tror det, ja. Jeg tror også at han var usedvanlig når det gjaldt å søke opplysninger som andre studenter ikke søkte. Og få tilgang til materiale som bare noen få har tilgang til. Fordi han var interessert eller oppdaget ting i seg selv som han spurte om.

D: Det hørtes ut som om han lærte ting som den alminnelige person ikke kjente til. Det må være en annen type skole der.

A: Ja. De lærte hvordan vi lever i forening med Universet, og om forbindelsen mellom alle ting. Og den veien er Livets tre.

D: Hva mener du med Livets tre?

A: Livets tre er det gamle mysteriet som noen ville dekke til og aldri undervise i igjen. Templet ville ikke gi undervisning i det.

D: Hvorfor ikke? Jeg søker alltid etter kunnskaper. Jeg kan ikke forstå hvorfor mennesker skjuler det.

A: Fordi de ville miste kontroll hvis mennesker ble i stand til å finne sannheten inni seg selv. Eller få forståelse og lære på egen hånd og opprettholde sin egen styrke og tro på forbindelsen mellom alle ting og sin Gudskilde.

D: Hvorfor betraktet de Livets tre som noe menneskene ikke skulle vite om?

A: Fordi det er sannheten. Det er de forskjellige veiene til en persons kropp og sjel, og forbindelsen med solen og månen og tidevannet. Det forklarer hvorfor ting er, og hva de er.

D: Jeg synes det ville ha vært fantastiske ting å vite om.

A: Det er det som blir kalt Kabalaen.

D: Å, jeg har hørt det ordet. Det må ta lang tid å lære alle disse tingene.

A: Det trengs stor dedikasjon, for det er ingen lett oppgave å assimilere all informasjonen og lære hvordan du skal bruke den i ditt dagligliv. Du kan ikke gi denne informasjonen til den alminnelige person, for det er altfor komplisert. Så du må lære å filtrere det igjennom til noe lettfattelig som du kan bruke i ditt dagligliv, og tjene på den måten.

D: Forsøkte han å lære sine tilhengere noe av det?

A: Jeg tror det, i sin egen tolkning slik at vi var i stand til å forstå.

D: Du mener at han gjorde det mindre komplisert? Har du noen gang vært i Qumran?

A: Nei, jeg har ingen minner av å ha vært der, nei.

D: Har du noen gang hørt om Dødehavet?

A: Ja, jeg har hørt om det. Det har et annet navn, men jeg kjenner det navnet du snakker om.

D: Hvilket navn har du hørt?

A: (Lang nøling, som om hun forsøkte å finne navnet.) Det er noe... Elots? Elot, kanskje Elots stein... Elots? Jeg husker at det er en strand der.

D: Jeg har også hørt at det blir kalt Dødens hav og mange andre navn. Hvorfor kaller de det ved det navnet, vet du det?

A: Jeg vet ikke hvorfor. (Klukklatter) Jeg tror ikke jeg husker. Dødehavet? Jeg kan virkelig ikke huske om jeg har kjent det ved det navnet, selv om det høres kjent ut, men jeg kan ikke...

D: Det er Ok. Jeg var bare nysgjerrig. Det er navn på noen steder som jeg har hørt om.

 Da Anna våknet, sa hun at hun som Naomi kjente disse stedene ved forskjellige navn, men hun kunne ikke huske dem. Hun trodde Dødehavet ble kalt noe som lignet “Asfaltsjøen”. Det var forvirrende for henne at hun ikke kunne komme på de riktige navnene. Men det var fullstendig forståelig, fordi vi snakket med en aldrende Naomi, som antakelig ikke hadde reist på en stund. På dette punkt i livet var hun opptatt med å ta seg av de spedalske.

 

D: Hva med Betesda? Har du noen gang hørt om det?

A: Betesda? Det er i samme område, tror jeg. Det synes å være et annet mindre samfunn. Alle disse navnene er så kjente, men jeg har vært borte fra alle de små byene.

D: Jeg tenkte du kanskje kjente dem ved andre navn. Ok. Men du har for det meste oppholdt deg i det området. Har du hatt forbindelse med noen av tilhengerne?

A: Mest like etter hans død, mange av dem spredte seg og gikk sine egne veier av frykt for sitt liv. De levde i stor frykt i mange år og gikk under jorden igjen. Jeg ble rett og slett sterk og (sukk) lyttet til min egen indre stemme og mitt hjertesenter og gikk min egen vei.

     Jeg føler stor tristhet fordi folket ikke forsto hva han egentlig forsøkte å gjøre. Dette var dem han så hardt forsøkte å nå, men de kunne ikke håndtere sannheten om hans lære og om Gud og om manipulasjonen gjennom templet og regjeringen. Det er mye lettere for folk å godta sitt normale liv, fordi de er for redde til å forandre seg. Den måten å leve på krever ingen tenkning eller spørsmålsstilling, og de bare føyer seg. Og fordi han var for forandring, vendte til og med de som var for ham i begynnelsen, seg imot ham, rett og slett av frykt, for å overleve. Jeg tror hans lære fremdeles blir fulgt av noen av hans tilhengere. den det skjer på avsondrede steder og i det stille på private møter under jorden. De har levd i stor frykt.

D: Var de redd for at noen skulle komme etter dem?

A: Ja.

D: Så det høres ut som om du gjør mer av det Jesus ønsket at de skulle gjøre. Er det riktig?

A: Det var mitt personlige budskap fra ham. Og det er tristheten som folk ikke synes å forstå. Han holdt... lærte - å, det er vanskelig å snakke noen ganger. (Stemmen hennes hørtes gammel ut og ordene ble tidvis uttalt utydelig.) Han lærte om livet i sin enkleste form, i sin sanneste form. Derfor fulgte han den veien han fulgte, og underviste.

D: Tror du at de fleste som fulgte ham, ikke gikk ut og forsøkte å hjelpe mennesker, slik du gjør?

A: Hvis de viste seg igjen, var det i det stille. De var en kilde til frykt for de fleste, og romerne vendte alle imot dem. Romerne hadde all kontroll og makt, så det var lett å manipulere mennesker gjennom frykt.

D: Det er vanskelig for meg å forstå hvorfor de var redde for dem?

A: Å, fordi de kunne fortsette undervisningen og få tilhengere. Og Romerne kunne igjen få noe å frykte.

D: De skulle ikke vært redde mer etter at de var blitt kvitt hoved­personen?

A: Hans ord og lære levde videre, selv om det igjen ble lært på de underjordiske møtene. Men de fleste av tilhengerne kom ikke over jorden på en lang stund.

D: Så du hadde ikke noen kontakt med dem?

A: Jeg hadde kontakt med noen som hjalp til i landsbyen, eller jeg så dem når jeg var på pilegrimsreise.

D: Hva med dem du kalte disipler? Hadde du noensinne kontakt med noen av dem?

A: (Sukk) Å, det har gått lang tid, men ja. Noen av dem hadde fremdeles møter i skrentene ved Kinneret. Og noen av dem forsøkte å holde nasareerens ord levende. Så det var noen av dem som fortsatte.

D: Kan du huske navnet på noen av disiplene som fremdeles gjorde det?

A: Jeg husker det var Simeon (uttalt: Sim-e-on) og... (tenkte) Abram (hørtes mer som A-from). Det var... Peter.

 

     Dette ble sagt langsomt som om hun hadde vanskelig for å huske. Naomi var nå en gammel kvinne, og disse hendelsene hadde åpenbart funnet sted mange år tidligere.

 

D: Det er dem du husker du hadde...

A: (Avbrøt) Som jeg husker jeg så igjen, ja.

D: Hørte du om den disippelen som het “Judas”?

A: Å ja. Som vendte seg imot ham?

D: Ja, jeg tror han er den folk snakker mest om.

A: Ja, vi visste om ham før noe i det hele tatt skjedde.

D: Gjorde dere?

A: Ja. Jeg hadde visjoner om det. Jo, vi visste om ham.

D: Kan du fortelle meg om det? Hva visste du?

A: (Trist) Vel, alt jeg kan huske, er det siste møtet med nasareeren, og min visjon. Og han fortalte meg hvor riktig den var. Og han visste.

D: Du sa du visste at noe ville skje med ham.

A: Ja, og han visste det også. Han visste at det var en, og det var muligens flere, som kunne vendes om med pengestykker og løfter om velstand og makt, som ville vende seg imot ham. Som ville tro på romerne og kunne kjøpes hvis han ble truet lenge nok

D: Det er vanskelig for meg å forstå hvordan noen som var rundt ham, kunne være slik.

A: Vel, vi har fri vilje. Og hvis man lar frykten ta kontrollen, oppdager man ikke hva sannheten er. Så det er en del av ens livsplan.

D: Møtte du Judas?

A: Jeg kjente ham en gang for mange, mange år siden, da jeg først reiste sammen med nasareeren.

D: Ga han den gang noen antydninger om at han var slik?

A: Nei. Jeg hadde ikke så personlig kontakt, men det var ingen antydninger så langt tilbake.

D: Hva skjedde? Hva gjorde han?

A: Han ble overtalt (sukk) av romerne til å hjelpe til med å skape strid og stille spørsmål ved denne mirakelmakeren, denne mannen som var sendt fra Gud. Han startet opptøyer, og han bevirket til at innbyggerne ble voldelige.

D:  Du mener at han var en slags opphisser?

A: Ja.

D: Var det på den tiden da nasareeren ble fengslet?

A: Ja, og alt dette ble satt i gang med hans hjelp.

D: Det er vanskelig for meg å forstå. Fikk han noe for å gjøre det?

A: Ja. Han fikk pengestykker og land.

D: Hva skjedde med Judas? Er han fremdeles der, eller hørte du noensinne noe om ham?

A: Jeg har hørt forskjellige historier. Jeg hørte at han ble drept. Og jeg hørte at han rett og slett... ikke kunne leve med seg selv etter en stund og tok livet av seg. Jeg hørte mange ting.

D: Så han fikk ingen glede verken av pengene eller landet, gjorde han?

A: Nei, egentlig ikke. Han kunne ikke håndtere det som hadde skjedd. Da han måtte stå ansikt til ansikt med seg selv, var det mer enn han kunne bære.

D: Men du sa at nasareeren også hadde visjoner om at denne mannen ville skade ham på en eller annen måte?

A: Ja. Han visste... han visste hva hans livsoppgave var. Han visste hvorfor han var kommet hit. Han visste når han skulle stige opp.

D: Så han forsøkte ikke å gjøre noe med det.

A: Han visste at det var en grunn til det. Han visste at det var en del av planen.

D: Så han forsøkte ikke å stanse Judas på noen måte. Er det dét du mener?

A: Ja, det er det jeg mener. Han spilte ut sitt livsscenarium, sin personlige grunn til å være her.

D: Som du sa, det måtte være Judas avgjørelse, hans frie vilje. Jeg antok du hadde hørt mange historier i løpet av tiden som har gått siden nasareeren døde. Jeg har også hørt mange historier og visste ikke hva som var sant og hva som ikke var sant.

A: (Latter) Jeg vet ikke om noen av oss vet det.

D: Det var derfor jeg ville spørre deg, for å finne ut om du hadde hørte de samme historiene som meg. Har du noen gang hørt historier om hans fødsel?

A. Ja. Jeg husker at mine foreldre snakket. Jeg var så ung at det var ting jeg faktisk ikke forstår. Men jeg vet at hans mor hadde mange barn. Det ble ansett for et mirakel at hun var i stand til å bli gravid med et barn som Jesus. Men det skjedde, og så fødte hun igjen. Alle mente det var et mirakel. Men (klukklatter) jeg er redd det skjedde på den måten det vanligvis skjer. Og det egentlige miraklet var i selve barnet, ikke i fødselen.

D: Er det den eneste historien du har hørt om hans fødsel?

A: Vel. Folk synes å tro at det var en slags... gudlignende unnfangelse. Men jeg tror ikke det var slik De hadde forsøkt å få barn.

D: Hvorfor tror du at folk forsøker å få det til å se ut som en gudlignende unnfangelse?

A: Jeg vet ikke. Jeg tror det er tanker som er skapt av mennesker eller for manipulering og makt. Jeg vet ikke sikkert. Men dette var virkelig et mirakelbarn. Likevel tror jeg at vi alle kunne si at vi er unnfanget av Gud. Vi er alle Guds barn. Det har vært andre ualminnelige barn.

D: Det var det jeg tenkte på, at siden han var så ualminnelig, trodde de kanskje at han måtte ha hatt en ualminnelig fødsel.

A: Ja. Men jeg vet at det er andre som også har levd på Jorden med den Gudsforbindelsen og kjærligheten og de evnene han hadde. Men han var... å, de menneskeskapte tankene om ham!

D: Vel, det er noen av historiene vi har hørt, at han hadde en mirakuløs fødsel.

A: (Latter) Miraklet var i det faktum at hun ble gravid med dette uvanlige barnet.

D: Ja. Men du sa at din far var hans bror av en annen kvinne. Er det sant? Din far var Josefs sønn med en annen? (Hun nølte.) Har jeg rett?

A: (Pause) Josefs... ja.. halvbror, sier du?

D: Moren var en annen mor.

A: Ja - ja. Det er sant.

D: Det var før han ble gift med nasareerens mor?

A: Ja.

D: Så jeg antar at din far var noe eldre?

A: Han var. Det er sant. Jeg husker det.

D: Møtte du noen gang nasareerens mor?

A: Jeg husker jeg så henne som barn, ja. Det er et vagt minne. Men hun var bare en kvinne. (Latter)

D: Jeg er redd for at i de historiene jeg har hørt, har de forsøkt å guddommeliggjøre moren, bare fordi hun var moren.

A: Etter det jeg kan huske fra jeg var barn, var de enkle mennesker. Deres liv lignet andres liv. Jeg husker ikke noe uvanlig ved henne. Men det er fra min barndom. Og hun så rett og slett ut som enhver annen kvinne.

D: Hva med Josef? Møtte du noen gang ham?

A: Jeg husker at jeg så ham, men det er vage minner. Og det var en alminnelig, liten landsby jeg så dem i. De bare gjorde daglige ting. Det var bare dagliglivet. Hun gjorde de samme tingene. Jeg husker ikke at de gjorde noe annet enn andre for å klare seg.

D: Det skjedde selvsagt for lenge siden. Jeg forsøker å få deg til å huske så langt tilbake. Men det var ikke noe som pekte seg ut som annerledes.

A: Nei. De var gode mennesker. Kanskje. De hadde litt mer tiår det gjaldt... de var ikke flittige. Men de var bare alminnelige mennesker. Jesus fulgte sin tro på den måten han mente var riktig, men hans foreldre fortsatte å oppdra sine barn og leve sine liv.

D: Jeg har også hørt mange ting om miraklene som nasareeren utførte. Det har vært snakket om at han var stand til å bringe tilbake mennesker som hadde dødd Har du hørt disse historiene?

A: Ja. Jeg har sett helbredelser. Jeg har lært. Jeg vet det er tilfeller da et menneske kan være nær døden, da alle tegn er nedsatt til et punkt da det kan virke slik. Eller det er borte i noen korte minutter. Det er mulig å bringe det tilbake hvis dets tid ikke er kommet. Og jeg har sett det.

D: Har du sett ham gjøre det?

A: Jeg så ham gjøre det en gang, ja.

D: Kan du fortelle om den opplevelsen?

A: Jeg husker det fra den gangen jeg var i landsbyen Bar-eL Han underviste meg, og jeg fikk lov til å følge med når han gikk fra hjem til hjem. Det var en mann der som var syk og hadde feber Og hans tid var ikke kommet, antar jeg. Jeg husker jeg var i hjemmet deres og så hans kone. Og det var et lite barn der. (Hun ble følelsesfull.) Og jeg vet... å, det er så vanskelig å finne ordene... (gråt) men det var så mye mer enn en fysisk hendelse. Jeg vet at han ble brakt tilbake gjennom nasareerens helbredelse og konens dype hengivenhet og kjærlighet. Jeg så nasareeren legge hendene sine på mannen. Og jeg så mannen gjenvinne bevisstheten.

Jeg husker at konen var blitt fortalt at det var hans tur til å dø, men det var det ikke. Han ble brakt tilbake fra feberen. (Snufs) Jeg tror det var øvingen og kunnskapen han hadde fått ved å leve i forening med Universets Gudskilde i hjertesentret. Jeg tror han var klar over hva som kunne gjøres. Men det hadde også med den andre personens sannhet og tro på helbredelse å gjøre. Det måtte være et ønske om å fortsette dette livet.

D: Tror du han kunne ha gjort dette hvis en person hadde vært virkelig død i lang tid?

A: Nei. Jeg tror personen måtte ønske å bli brakt tilbake. Han måtte ha noe mer som skulle gjøres her i dette livet.

D: Tror du at det største miraklet du hørte at han gjorde, var å bringe mennesker tilbake fra døden?

A: Jeg tror... jeg tror det kanskje kunne være det. Men for meg var det det samme å se andre helbredelser og gjøre noen friske eller bringe glede og kjærlighet tilbake til dem eller deres familie. Å gi tilbake hjertet og sjelen helt. Men jeg antar at for de fleste menn, kvinner, ville det kanskje være det største.

D: Jeg lurte på hva du mente var det største. Han gjorde så mange fantastiske ting.

A: Ja. Det er vanskelig å si, for hvert mirakel han gjorde med hjelp fra den personen som ble helbredet, var det et mirakel å se ansiktene til vedkommendes kjære. Det var like viktig. Det var som å helbrede resten.

D: Ja. Jeg synes det er fantastisk at du fikk anledning til å lære ham å kjenne, og lære av ham. Det var viktig. Og jeg tror du har gjort mye på din egen måte også, ved å hjelpe andre.

A: Jeg forsøkte.

D: Og dele denne læren med andre. Det er viktig. Jeg tror du har gjort mye med ditt liv også på den måten. Ok. Jeg vil at du flytter deg fremover til den siste dagen av ditt liv i det livet. Du kan se på det som observatør hvis du vil. Det vil ikke plage deg i det hele tatt å se på det og fortelle hva som hendte den dagen.

 Omslaget (skiftet) kom umiddelbart. Jeg behøvde ikke å telle.

A: (Stort sukk) Jeg vet at min tid er kommet. Jeg tror jeg bare er utslitt og klar til å dra.

D: Du levde et langt liv, gjorde du ikke?

A: Ja. Jeg tror det er noen som jeg har arbeidet med, som kan ta min plass, som vil arbeide i landsbyen og dra på pilegrimsreiser og føre det videre. Men jeg har gått utenfor landsbyen til det stedet jeg pleier å gå til. Og jeg sitter mot et tre. Det er her jeg vanligvis tenker eller ber eller snakker med nasareeren.

D: Å? Han snakker fremdeles til deg der?

A: Ja. Å, jeg kan føle ham uansett hvor jeg er. Men her er jeg borte og ikke opptatt av andre ting. Jeg kan sitte i fred og virkelig kjenne lyset og varmen og gløden som stråler ut. (Langsomt) Også vil han ønske meg velkommen til det neste planet.

D: La oss flytte oss fremover til det allerede har skjedd. Hva ser du?

A: (Latter) Jeg kan gjøre det. Det er annerledes. Jeg kan se kroppen min... (Klukklatter) Jeg kan se at jeg lener meg mot treet mitt, jeg er fredfull der jeg sitter.

D: Det var en fredfull død?

A: Ja, det er fred her. Jeg følte meg trett. Jeg lukket øynene, og nå står jeg her og ser på kroppen min. Det skjedde så fort. Det var rart, men det føles vidunderlig også.

D: Hva ser du ellers?

 

     Hun smilte, og jeg kunne føle lykke stråle ut fra henne.

 

A: Jeg ser nasareeren kalle på meg. Jeg hører ham si at jeg er velkommen. Og at dette er mitt hjem nå. Og mye glede og læring venter meg. Og jeg ser denne veien foran meg. (Latter) Det er som om vi er på enda en pilegrimsreise.

D: Går du bortover veien?

A: Han tar hånden min. Jeg føler det som om det skjer svært langsomt, jeg beveger meg svært langsomt. Det er som om jeg bare går til en annen landsby i det fjerne. Det er en følelse av å komme hjem og være der jeg er ment å være. Hvis dette er død, da er døden bare enda en pilegrimsreise.

D: Hva synes du om det livet du akkurat har forlatt?

A: Å, jeg føler... jeg føler at jeg forsøke å gjøre sa godt jeg kunne. Å, men jeg føler smerte, jeg føler smerte for menneskene, menneskene i verden som er så sene å lære og se sannheten.

D: Jeg tror du lærte mye i det livet, gjorde du ikke?

A: Å, jeg var så velsignet i det livet. Jeg var fylt av kjærlighet og omsorg, og nasareeren forlot meg aldri. Jeg antar han var den jeg elsket. Og jeg antar at det var derfor jeg ikke skulle gifte meg. For jeg var fylt med den kjærligheten og den kunnskapen, jeg visste jeg måtte gjøre ting alene slik at jeg kunne utrette så mye som mulig.

D: Det høres ut som om det var et godt liv. Du utrettet mange ting. Vet du hvor du skal dra nå?

A: Jeg vet bare at jeg skal til et sted som føles som hjemme, der jeg skal lære.

D: Det høres bra ut. Du hadde et godt liv, og jeg takker deg for at du delte kunnskapene du fikk i det livet, med meg. Jeg er virkelig takknemlig for det.

A: Og jeg takker deg

D: Ok, da. La oss forlate det bildet.

 

     Jeg brakte Anna tilbake til full, våken bevissthet, og Naomi vek tilbake for siste gang, for aldri mer å bli kalt frem igjen.

 Det gikk flere måneder, og når jeg av og til så Anna, sa hun at hun var virkelig nysgjerrig på detaljene fra regresjonene. Hun prøvde oppriktig å høre på båndene flere ganger, men underlig nok kom hun aldri så langt inn i dem. Hun kunne ikke godta at ordene kom fra henne. For mange skjulte følelser rørte seg dypt inni henne. Disse følelsene tvang henne alltid til å slå av båndopptakeren. Anna fortalte svært få om regresjonene, bare de nærmeste vennene som hun kunne stole på, og til og med dem fortalte hun nølende og kort, aldri hele opplevelsen. Det var for personlig til å risikere latterliggjøring og vantro, så hun holdt det for seg selv

Etter flere måneder spurte jeg henne om hun ville føle seg mer vel ved å lese avskriftene, siden hun ikke greide å høre sin egen stemme si disse tingene. Hun var ivrig etter å gjøre det, fordi hennes nysgjerrighet ville vite detaljene. Jeg ga henne rå-avskriftene som var skrevet av direkte fra båndene. Og hun greide å lese dem fordi de ga henne den objektiviteten hun trengte. Det fjernet den personlige forbindelsen til hennes egen stemme, og det ble som å lese en skjønnlitterær roman. Men selv med denne objektiviteten traff historien om Naomis forbindelse med Jesus henne ettertrykkelig.

Da Anna leverte tilbake avskriftene, hadde hun lagt ved et kort brev: “Jeg takker deg av hele mitt vesen for at du ga meg tilbake en del av meg selv. En bit som er en viktig del av min vei hjem. Ord er ikke tilstrekkelig til å uttrykke min takknemlighet. Du har virkelig rørt meg, og på grunn av deg har jeg vokst.”

Anna har ingen kunstnerisk skolering, men hun sa at hun av og til kunne tegne eller male bemerkelsesverdige bilder. Sinns-stemningen kommer ofte uventet. Dette talentet kan komme fra et annet liv som ikke er utforsket enda. Etter sesjonene med Naomis forbindelse med Jesus, tegnet hun uforklarlig det bildet hun la ved. Hun sa at det er så likt hennes visjon av Jesus som mulig.

Minnene om forbindelsen med Jesus gled inn i underbevisstheten, og livet til de to kvinnene ble igjen normalt. Men jeg lurte på om det noen gang kunne bli virkelig normalt igjen. De gikk tilbake til sitt dagligliv og glemte regresjonene. Det hadde vært et interessant mellomspill og ikke noe mer. Det hadde hjulpet Mary med å forstå problemer hun hadde hatt i forhold til menn i hele dette livet. Jeg tror det fikk henne til å forstå hvor disse følelsene kom fra, og hvordan de hemmet henne. Hun utviklet et forhold til en mannlig venn og fordypet seg i sin plantevirksomhet. Det, og omsorgen for barna, var nok til å holde henne fullt beskjeftiget.

Anna hadde det travlere enn noensinne med sitt bed-and­-breakfast-etablissement. Hun og mannen leide mer eiendom som også krevde hennes oppmerksomhet. I fritiden arbeidet hun som frivillig på et sykehus for uhelbredelig syke og døende, og ga råd til pasienter og deres familie om død. Jeg tror hun på den måten lot Naomis omsorg og uselviske kjærlighet til de syke og døende sive igjennom til dette livet. Andre har fortalt meg at det ofte kan være deprimerende å arbeide innenfor sykehusprogrammet, fordi man er opptatt av det at døden nærmer seg. Men Anna syntes det var tilfredsstillende og givende å tjene på den måten. Hun sa at hun hadde forsøkt frivillig arbeid innenfor andre områder, men ingenting fikk henne til å føle seg så virkeliggjort som det å arbeide med døende i siste fase av livet. Hun var kommet på rett hylle gjennom det arbeidet.

Jeg tror at påvirkningen fra forbindelsen med Jesus fremdeles var til stede i disse kvinnenes liv, selv om det var på et underbevisst plan og noe som de ikke så gjerne vedgikk. Jeg synes de håndterte regresjonene på en modig og sunn måte. De har gitt en del av den tapte historien tilbake til oss gjennom sine minner om forbindelsen, som var skjult i et avsondret hjørne av deres underbevissthet. Jeg tror at den egentlige hensikten med regresjonene i denne boken, og i Jesus og esseerne, er å bringe den opprinnelige Jesus tilbake til oss. Å vise oss hva han egentlig var. Jeg har alltid følt at han må ha hatt noe spesielt siden hans handlinger har stått sin prøve. Men inntil disse regresjonene hadde jeg egentlig aldri fattet hva dette noe var.

Da jeg satt i det halvmørke soverommet og lyttet til den transehensatte kvinnen på sengen, som gjenopplevde denne historien, fikk jeg et glimt av den sanne personligheten til Jesus, den veldige utstrålingen til denne mannen, og den enestående godheten. Jeg har aldri før følt slik kjærlighet strømme ut fra et menneske. Da Mary og Anna fortalte om sine møter, var kjærligheten i stemmen deres talende. Jeg satt der i stolen min og lot den veldige følelsen skylle over meg, og jeg forsøkte å suge den til meg med hele meg. Jeg følte det som om jeg også var til stede i hans nærvær, og jeg skjønte hvorfor han hadde den virkningen han hadde på mennesker. Du kunne ikke være i den tilstedeværelsen og ikke elske ham.

Før jeg begynte å skrive denne boken, spilte jeg av en del av båndene for en mann, og han var også synlig rørt av kvinnenes ord. Jeg sukket og sa: “Vel, hvordan i all verden skal jeg gjengi den følelsen på papir?” Han svarte med et fraværende uttrykk i øynene:

“Du må forsøke.” Og det har jeg gjort. Jeg har gjort et forsøk, så skrøpelig det enn måtte være, å overføre følelsen gjennom det skrevne ord til papir. Jeg tror ikke at noen som ikke var til stede, noen gang vil være klar over hvilken vanskelig oppgave jeg ble gitt.

Jeg føler at jeg var privilegert som fikk lov til å delta i disse øyeblikkene i historien, og jeg vet at jeg er forpliktet til å forsøke å gi dem videre til menneskeheten. Jeg håper at jeg har lykkes med å fremstille Jesus som et mildt, omsorgsfullt menneske som var i stand til å utnytte de egenskapene som ligger slumrende i oss alle. En mann hvis kjærlighet for menneskene på Jorden ikke kjente noen grenser.

 

***

mer om regresjon til tidligere liv og mer om samme HER FRA Sjelereiser  av Michael Newton

Link til boken JESUS OG ESSERNE på norsk (alt side) - her del 1 i word

Link til boken JESUS OG ESSERNE på engelsk

Link til andre av samme forfatter

Andre spesielle åndelige bøker

 Bøker om døden og livet  etter livet/mellomlivet

 

hovedsiden