dette er en oversettelse av Dolores Cannon

dette er en oversettelse av Dolores Cannon: "They Walked with Jesus" (pdf)

her del 3 med kap. 5-6

link tll første del

De fulgte Jesus - del 3

Av Dolores Cannon

KAPITTEL 5

Jesu niese

Den neste overraskende forbindelsen med Jesus kom spontant i 1987, et år etter mitt arbeid med Mary. Jeg var fremdeles dypt engasjert i oversettelsen av Nostradamus kvaterner (for de tre bindene Conversations with Nostradamus), og jeg var også blitt UFO-gransker.

Jeg var blitt bedt om å utføre hypnoser i antatte bortføringstilfeller i Arkansas (se min bok Keepers of the Garden). Min tid var delt mellom mange prosjekter i tillegg til tidligere liv-terapi.

Anna var en mild, jødisk kvinne med behagelig stemme. Hun var sist i trettiårene, selv om utseendet ga et feilaktig inntrykk av alderen. Hun syntes å besitte en evig ungdommelighet og ga inntrykk av å skjule en utstudert tenåring like under overflaten. Han hadde vokst opp i det reformerte jødiske templet, og hun og hennes familie kunne ikke hebraisk. Anna og hennes ektemann hadde besluttet å flykte fra de overfylte og støyfylte omgivelsene i Los Angeles der hun var født og hadde vokst opp. De valgte en roligere livsstil i åsene i Arkansas og bygde et bed-and-breakfast-etablissement i utkanten av en turistby i nærheten. Jeg hadde kjent henne i flere år og hadde arbeidet med henne som klient på mange prosjekter. Hun hadde vist seg å være en utmerket klient, og jeg hadde lært henne å gå raskt og lett inn i dyp transe. Jeg kan oppriktig si at Anna er en av de sjeldne menneskene som ikke er i stand til bedrageri. Hun er den mest troverdige personen jeg noen gang har møtt.

Da denne hendelsen fant sted, hadde ikke Anna noen problemer og vi arbeidet ikke med noe spesielt. Hun hadde opplevd tilbakevendende bilder som glimt i sinnet. Disse bildene lignet Israel eller den delen av verden. Det var bare enkle gatebilder og glimt av mennesker som var kledd i klesdrakter som var typiske for det området. Bildene var ikke forstyrrende, men hun trodde at hennes ubevisste sinn forsøkte å fortelle henne at hun hadde levd et liv i det landet.

Hun ville utforske muligheten. Vi ville se om vi kunne få noen opplysninger om det i løpet av den første sesjonen.

Da hun lå behagelig på sengen, brukte jeg nøkkelordet hennes og startet sesjonen.

D: Du sa at du i det siste har sett noen bilder som du tror kan være forbundet med et tidligere liv. Vi skal se om vi kan finne ut noe om det, og om det er noe der som du trenger å vite om. Du trodde det kunne være i Jerusalem, men vi er ikke sikre. Så hvis bildene som har dukket opp i sinnet ditt, er viktige og har aktualitet, vil jeg at vi utforsker dem og ser om det er noe der som du trenger å vite. Jeg teller til tre og når jeg er kommet til tre, er du der. 1... 2... 3... vi har gått til den tiden du har sett. Hva ser du? Hva gjør du?

Hun gikk inn i bildet på et uvanlig punkt. Hun snakket med barnslig stemme og opplevde en slik sinnsbevegelse at det virket som om hun var gråteferdig.

A: Jeg er... Jeg er pike. Og mitt navn er Naomi (uttalt: Niome). Og jeg er ikke så glad (gråteferdig). Å, det er vanskelig å snakke om det.

D: Skjedde det noe som gjorde at du føler det slik? (Hun hikstet, så jeg beroliget henne.) Du kan snakke med meg.

A: Jeg skulle ønske jeg var gutt. Da ville jeg være fri til å gjøre det jeg tror det er meningen jeg skal gjøre. Og jeg vet det (hun brøt sammen). Det er vanskelig.

Anna kjente meg allerede og hadde en arbeidsrapport hos meg, men jeg hadde her å gjøre med en annen personlighet. Jeg måtte oppnå Naomis tillit slik at hun følte seg vel når hun snakket med meg.

D: Jeg skjønner. Noen ganger trenger du noen å snakke med. Du kan alltids snakke med meg om det.

A: Det er meningen at jeg skal spre læren fordi jeg forstår den så godt fra hjertet. Og han så på meg og fortalte at jeg ikke kunne det fordi jeg er kvinne og det ikke ville bli forstått. Og... (hikst) jeg elsker ham så høyt.

D: Hvem snakker du om? Hvem fortalte deg dette?

A: Det var... (hikst) det var nasareeren.

Den eneste personen jeg noen gang hadde hørt var blitt kalt dette, var Jesus. Dette var en overraskelse. Jeg måtte stille spørsmål forsiktig for å finne ut om det var ham hun snakket om.

D: Kjenner du nasareeren?

A: Ja (hikst). Og jeg ville forlate mine foreldres hus og følge ham fordi jeg vet, jeg vet jeg kan gjøre alle de tingene. (Stemmen hennes var full av sorg og sinnsbevegelse.) Og jeg er ikke redd.

Hun begynte å gråte. Tårene piplet nedover kinnene hennes og ned i puten.

A: Jeg kunne klippe håret mitt og gå i gutteklær. Og jeg tror ikke de ville se forskjellen. Men jeg tror jeg tror virkelig at det er meningen at jeg skal følge ham og hjelpe ham og passe på ham. Jeg tror han trenger meg. Og jeg tror at hvis jeg hadde vært født som gutt, så kunne jeg ha gjort det. Men det er ingenting annet for meg å gjøre. Jeg vil ikke gjøre noe annet.

D: Jeg skjønner.

A: Og de sier at min far er hans halvbror (snufs). Og hvis det er slik, synes jeg at jeg burde få lov til det.

Dette var en stor overraskelse. Jeg antok at hun snakket om Jesus, men hadde han en halvbror? I Jesus og esseerne ble det nevnt at han hadde flere brødre og søstre, men vi kom ikke i kontakt med dem i den boken. Selv om jeg var forvirret, måtte jeg tenke ut måter å stille spørsmål på som ikke var ledende.

D: Hvem er din far?

A: Min far er smedmesteren... han arbeider med metall. Han er landsbyens metallarbeider. Han lager låser og forskjellige ting med forskjellige metaller som han former.

D: Du sa han var halvbror til denne andre mannen?

A: Det er det jeg ble fortalt. Jeg vet ikke om det er derfor de vil holde meg vekk fra ham.

D: Hva er din fars navn?

A: Josef

En annen overraskelse. Jeg hadde funnet ut at i den kulturen ble den eldste sønnen ofte kalt opp etter faren.

D: Hvor lenge har du kjent denne andre mannen?

A: Jeg har alltid kjent ham. Han har alltid vært her. Han kommer til huset for å besøke min far. Jeg tror de har forretninger sammen, men han har andre forretninger i byen. Jeg har hørt ham snakke og det var som om det var mine ord. Jeg vet at han skal dra også.

D: Hvor skal han dra?

A: Han tar med seg en gruppe utpå en reise - en pilegrimsreise for å spre læren. Og jeg vet at det er min plass. Men min far føler det ikke slik Min far føler frykt og det gjør ikke jeg. Min mor er en rolig kvinne. Hun sier ikke noe om det.

D: Hva heter byen du bor i? Har den et navn?

A: Jerusalem. De sier...

Hun sa tre ord som åpenbart var på hebraisk, et språk som Anna ikke har noen bevisst kjennskap til. Det var vanskelig for meg å skrive dem av fonetisk, så jeg spurte senere en mann som snakket flytende hebraisk, om han kunne forstå dem ut fra innspillingen. Han sa:

“Selvsagt,” og ga meg stavemåten: Yeiushalaym shel sahav. Naomi fortsatte:

A: Og nå vet jeg hva det betyr. Jeg visste egentlig aldri hva det betydde.

D: Hva betyr det?

A: Det betyr “Jerusalem av gull”.

Den jødiske mannen sa at denne oversettelsen er absolutt korrekt. Han forklarte deretter hvorfor Jerusalem ble kalt for det. De gamle husene er laget av lokal, honningfarget kalkstein som gir hele byen en gyllen glød når solen skinner på den. Det hørtes ut som en trolig forklaring, til jeg gjorde undersøkelser om det gamle Jerusalem. Alle bygningene i den moderne byen er bygd etter Kristi tid, så det ville ikke stemme med mindre husene var bygd av samme type materiale for to tusen år siden. Det er en mulighet, men mine undersøkelser ga en langt mer logisk forklaring på det å kalle byen “Jerusalem av gull”.

Jeg oppdaget at hovedbygningene i templet hadde vært bygd av lokal, hvit kalkstein som ble blankslipt slik at den lignet marmor. Bygningsfasaden hadde vært forgylt med en platekledning av gull, og flere av de store dørene som førte til den innerste gårdsplassen, eller sanktuariet, var platebelagt med gull og sølv. Alt dette ga inntrykk av et strålende tempel og må ha vært et imponerende syn. Templet ble beskrevet som så vakkert at det ble snakket om i hele den gamle verden. Folket kalte åpenbart byen “Jerusalem av gull”.

A: Og jeg har alltid likt klangen når jeg har hørt det, men jeg visste aldri hva det egentlig betydde. Og det betydde det han sprer. Det betydde det gylne lyset jeg ser komme fra hjerteregionen hans. Det er den gylne gløden av kjærlighet og omsorg og godhet, av at det ikke er frykt eller ondskap der. Så det betyr den slags gull. Gullet av det å være. Det betyr ikke metallet gull. Det er hva jeg ikke forsto. Så det betyr at han har bygd Jerusalem av gull på grunn av det han forsøker å undervise. Og jeg tror, nå når jeg forstår det, at jeg bare vil leve etter det. Jeg vil være til nytte. Jeg vil følge ham. For jeg vet at jeg har den samme kjærlighetsfulle energien, og jeg kunne være til nytte. Og jeg behøver ikke å gifte meg eller bli tatt hånd om eller bli mor. Jeg vet jeg kunne følge ham og lære å helbrede og lindre andres smerte. Og det er alt jeg vil.

D: Du sa du kjente noe av hans lære. Har du studert med ham, eller hva?

A: (Latter) Nei det er ikke tillatt. Jeg har hørt ham snakke med min far når de trodde jeg sov. Jeg har også kledd meg om og sneket meg ut til der han hadde møte. Og jeg har lyttet når jeg har sneket meg ut og gjort det.

D: Har han en stor gruppe? Du sa han tar en gruppe med seg.

A: Nei, ikke så stor. fordi de fleste har fått undervisning privat, i små grupper. Men han vet nå at han skal sende sine budskaper ut. Denne gruppen er liten fordi ikke mange av oss er modige nok til å følge sannhetens og kjærlighetens vei. Det er vanskelig å finne mennesker som ikke er redd for å helbrede og tjene. Så akkurat nå er ikke gruppen så stor, så vidt jeg vet.

D: Kjenner du ham ved andre navn enn nasareeren?

A: De kaller ham Jesus, men jeg tror jeg liker måten “nasareeren” lyder på, bedre. Kanskje fordi jeg hører min far og ham snakke om Nasareeren.

D: Jeg lurte på om det var det din far kalte ham.

A: Å, noen ganger. Men vanligvis når han kommer og når de snakker om forretninger, tømmerarbeid og metall, kaller han ham Jesus. Noen ganger kaller han ham bror. De bruker “bror” en del.

D: Men du sa at du har hørt at de er halvbrødre? Betyr det at de har samme mor eller samme far? Hva vet du om det?

A: Jeg vet ikke om jeg forstår alt. De har aldri egentlig snakket om det, eller de ville ikke snakke foran meg. Men jeg tror... jeg tror faren er den samme, fordi min far har samme navn som sin far. Men jeg forstår ikke så mye. De har aldri fortalt meg det.

D: Har du noen gang sett... din bestemor og bestefar? (Jeg tenkte på Josef og Maria.)

A: Dem til min mor mer enn dem til min far. Det er ting de ikke snakker om. Vi ser dem ikke så ofte. De er langt borte. Det er det de forteller meg.

D: Så den du ser mest fra den familien, er nasareeren når han kommer? Har du brødre og søstre?

A: Jeg har en bror. Og han er... langt borte. Han dro for å studere.

D: Hva slags studier?

A: Han dro for å bli lærd. Han dro for å studere sammen med lærere og rabbinere (“raboni”) for å lære forskjellige lover og læresetninger. For å bli en lærd mann.

Jeg kunne ikke finnet ordet “raboni” i ordboken, så jeg spurte den jødiske mannen om det. Han sa at det er en av de formelle, respektfulle måtene å tiltale en rabbi på.

D: Måtte han reise langt for å gjøre dette?

A: Ja. Han har reist til en annen større by for å gjøre det.

D: Jeg trodde Jerusalem var stor.

A: Jerusalem er stor. Men jeg tror ikke at han kunne studere det i Jerusalem.

Jeg har allerede forklart at utdannelse utelukkende betydde studier av Loven. All annen undervisning måtte man få andre steder. Tanken slo meg at hennes bror kanskje hadde dradd for å studere sammen med esseerne, siden Jesus kjente dem så godt.

D: Så du vet ikke helt hvor han dro? Du har aldri hørt noen si noe?

A: Han ga meg ikke navnet. Nei, jeg vet ikke navnet. Men det er mange ting de ikke lar meg få vite. Jeg tror på grunn av frykt, eller de tror de beskytter meg.

D: Men din bror er eldre enn deg, ikke sant?

A: Ja. Min bror er ti år eldre enn meg. Jeg vet ikke... han kan være engasjert i ting som er hemmelige. Så de forteller meg det de forteller meg. Det er som om han er en annen far (latter). Min mor har min bror og meg som barn, men hun har andre barn som hun tar seg av. Og hun gjør alt som det er forventet at en kvinne skal gjøre. Men hun tar seg av foreldreløse barn eller barn som trenger å bli passet på.

D: Kan du fortelle hvordan nasareeren ser ut? Hvordan hans fysiske utseende er?

A: Han er... når jeg ser opp på ham, jeg er ikke sikker. La meg se først. Som mann er han av omtrent samme høyde som min far. som jeg tror du sier er gjennomsnittlig. Han virker... han er sterk i armene og skuldrene. Han er ikke en stor mann, men han har styrke. Og... øynene hans er vidunderlige. Øynene hans er blå. Og han har brunt hår og... hår på haken og over munnen. Og han er solbrent. Jeg ville si at han er ganske mørkhudet.

D: Men du sa at øynene hans er vidunderlige?

A: Ja. Jeg trodde aldri at blå øyne var snille og kjærlighetsfulle, men hans er. Jeg er vant til mørke øyne. Men hans øyne er bare så snille og så kjærlighetsfulle (sukk).

I Jesus og esserne siterte jeg fra The Archko Volume, en lite kjent bok som er skrevet av Drs McIntoch og Twyman og trykt i 1887. Disse mennene hadde oppdaget skrevne rapporter om Kristus i det vatikanske biblioteket. En av disse inneholdt en beskrivelse av Jesus, som faller bemerkelsesverdig sammen med beskrivelsene til flere klienter. Etter at Jesus og esserne var trykt, kom jeg over et annet dokument som inneholdt en lignende beskrivelse. Dette forbløffende dokumentet ble også oppdaget i det vatikanske biblioteket. Det ble antatt skrevet til det romerske senatet på Kristi tid av Publius Lentulus, daværende romersk prokonsul i Judea, en forgjenger og venn av Pontius Pilatus. Han beskrev Jesus slik:

“Det er en mann med en fornem og velproporsjonert skikkelse, med et ansikt fylt av godhet og fasthet, slik at iakttakerne både elsker og frykter ham. Håret er vinfarget (antakelig solbrent) og gyllent ved roten - rett og uten glans - men fra ørene krøllet og glinsende og delt ned langs midten på nasareeres vis.

Pannen er jevn og glatt. Ansiktet uten lyter og fremhevet av en dempet glød, minen åpen og vennlig, fullskjegg av samme farge som håret og grenet i formen, øynene blå og særdeles strålende.

I irettesettelse er tungen formidabel, i formaning og undervisning mild og vennlig. Ingen har sett ham le, men mange det motsatte, å gråte. Han er høy, hendene vakre og rette. I tale er han veloverveid og alvorlig og lite tilbøyelig til snakkesalighet, i skjønnhet overgår han de fleste menn.”

Dette er hentet fra artikkelen “What Did Christ Really Look Like”

(Hvordan så Kristus egentlig ut? - o.a.) av Jack Anderson, i Parade

Magazine, 18. april 1965.

D: Du sa at han har kommet hjem til dere så lenge du kan huske?

A: Ja. Jeg har alltid kjent ham. Jeg har alltid sett ham der. Da jeg var liten, trodde jeg de bare hadde forretninger sammen, men jeg tror han forsøkte å løse et familieproblem.

D: Det ville være naturlig at han kom for å besøke ham fra tid til annen hvis de var brødre. Jeg er interessert i denne mannen. Han høres svært uvanlig ut.

A: Vel, jeg bare... jeg vet at jeg gikk til ham her om dagen og fortalte at jeg ville følge ham. (Igjen trist) Og han sa at det ville være for vanskelig fordi jeg er pike. Folk ville ikke forstå. Og jeg sa til ham at jeg kunne klippe håret og gå med mannsklær, og de ville ikke vite noe. Og han sa at jeg skulle følge ham, men ikke nå. Og jeg vil ikke gjøre noe annet. Jeg er ikke min mors barn. Jeg er ikke ment å gjøre det hun gjør. Jeg er bare i denne kvinnens kropp.

D: Kanskje han mente at du måtte vente en stund. Hvis han sa ikke nå, sa han faktisk ikke nei. Kanskje han vil la deg følge ham senere.

A: Jeg håper det. Men jeg kan være til nytte likevel og forsøke å huske hva jeg har hørt ham si. Og hjelpe min mor med de barna som trenger slik omsorg.

D: Du sa at du snek deg ut en gang og lyttet mens han snakket. Var det den eneste gangen?

A: Vel, det har ikke vært mange muligheter fordi jeg ikke liker å vanære mine foreldre. Men jeg ble så dradd av mine stemmer til å gå og lytte til ham. Så jeg var der noen ganger. I vår lille del av byen hørte jeg hvor møtene skulle holdes, eller jeg overhørte folk som snakket med min far. De ble holdt på forskjellige steder. Folk hadde hemmelige steder i huset, eller underjordiske rom i byområdet. Og han holdt møter og lærte om en måte å leve på som er riktig og skulle være for alle.

Under utgravningene oppdaget arkeologene at den underjordiske delen av Jerusalem er gjennomhullet av hemmelige ganger og underjordiske kamre som daterer seg til og med fra tiden før Kristus. Noen av husene kunne ha hatt hemmelige innganger som førte til de underjordiske møterommene.

D: Kan du huske noe av det han sa?

A: Vel, når jeg tenker på det, kan jeg se gløden av det gyllne lyset rundt hjerteregionen hans. Og jeg husker best at han sa at vi bare skulle elske og bry oss om andre slik vi ville at de skalle gjøre. Jeg tror det er det jeg husker best. Hans visdom er sterk, men likevel ikke brutal.

Så han lærer at du ikke må påføre andre smerte for å få forståelse.

D: Hvorfor må han møte på skjulte steder?

A: Fordi det er en gruppe i styresmaktene som har begynt å tro at han kanskje har innflytelse på flere enn de trodde. Jeg tror ikke de trodde på ham eller tok ham alvorlig til å begynne med. Og jeg tror de er bekymret nå fordi de fattige og hjelpeløse, de som har tillit og tro, vender seg mer og mer til ham. Så det er en endring i styresmaktenes oppfatning. De begynner å bli harde. De begynner å bli redd for makten i hans sannhet. Det er en ødsel gruppe mennesker. De tar og tar og har rom fulle av rikdom, og bryr seg ikke om hva som skjer med de syke og fattige. Så møtene blir holdt i hemmelighet.

D: Jeg lurer på hvorfor de er redd for én person.

A: De var ikke i begynnelsen. Men jeg tror at noen i styresmaktene har hørt ham. De vet at han snakker en sannhet som de føler inne i seg selv. Og inni seg er de splittet fordi de ikke kan føle troskap ovenfor den andre kroppen. Så det oppstår stor kamp, er jeg redd.

På den tiden var Israel tynget under åket av romernes okkupasjon. De var blitt fratatt mange av sine rettigheter og ble urimelig skattlagt, i en slik grad at mange jøder følte at de var slaver i sitt eget land. De lette etter en befrier, en Messias, en frelser som skulle komme og forløse dem fra den situasjonen. De ønsket desperat å få tilbake den levemåten de hadde hatt før den romerske okkupasjonen. Men det var også stor frykt, for romerhæren var sterk.

Mange hemmelige grupper ble dannet som forfektet at regjeringen skulle styrtes med vold. En av de mest kjente var selotene som Judas Iskariot var medlem av. De ville ha krig og lette etter en leder som var sterk nok til å organisere bevegelsen. Mange av disse gruppene, noen voldelige og andre fredfulle, trodde at de hadde funnet en slik leder i Jesus, fordi han snakket om ting de aldri hadde hørt før.

Prestene likte ham ikke fordi han forfektet en filosofi som var annerledes enn den de underviste i. Dermed ble han nøye overvåket av begge grupper. Romerne var særlig iherdige fordi de så at han samlet tilhengere, og de visste at den sivile uroen bare trengte en sterk lederskikkelse før et opprør ble organisert. Den store spredningen av jøder hadde ført til at Jerusalem var blitt et sentrum av betydelig viktighet i det romerske keiserdømmet. Det som skjedde der, skjedde på verdensscenen. Derfor ble alle handlinger av en undergraver som Jesus, nøye overvåket og rapportert til Roma.

D: Du sa han har en gruppe som følger ham de fleste steder? Kjenner du noen av personene i gruppen?

A: Jeg har sett noen menn. De lar det ikke komme ut offentlig. Men det så ut som om det var menn på hans alder. Det ser ut til å være et bånd, en tilslutning. De tror på det samme og arbeider til beste for helheten. Så det er en håndfull som jeg alltid ser rundt ham.

D: Jeg lurer på om du kjenner noen av navnene. Du vet jeg ikke sier det, jeg er bare nysgjerrig.

A: (Pause) Det ser ut til å være en som heter Johannes (sagt som et spørsmål). Og den mannen... jeg har sett Johannes en god del. Men de andre mennene, jeg tror ikke jeg kjenner navnene deres.

D: Jeg tenkte du kanskje hadde hørt ham eller din far kalle dem ved navn. Hvordan ser Johannes ut? Du sa han er omtrent på samme alder?

A: Ja. Han ligner, bortsett fra at han har de mørke øynene til mange av menneskene i dette området. Og han ser ikke like vennlig ut. Han er litt kraftigere også.

D: Du sa for en stund siden noe om “stemmene” dine som forteller deg noe? Hva mente du med det?

A: Vel, jeg liker ikke å vanære mine foreldre eller gå imot deres ønsker, men noen ganger hører jeg ting. Stemmene som kommer inn i hodet mitt, forteller meg at disse tingene er ok, fordi du gjør dem av riktige årsaker. Du gjør dem ikke av vanære. Du gjør dem fordi du ærer din tro, din Gud. Stemmene er så sterke at jeg vet det er Ok at jeg forkler meg og sniker meg ut av huset.

D: Og det er det du mener. Du hører dem inni hodet ditt? Har du en bestemt religion, eller skjønner du hva jeg mener?

A: De lærer ikke en pike så mye, i hvert fall ikke i min familie. Men de har judeisk tro. Jeg tror at nasareeren også har den troen. Likevel går han en annen vei fordi det er mye ukjærlighet i Loven. Og jeg tror det er derfor familier blir splittet. Folk har vanskeligheter med å forstå eller kjenne sin egen tro nå.

Dette var en del av sammenstøtene Jesus hadde med prestene i templet. Han var ikke enig i deres tolkning av Loven, de mosaiske reglene som var nedskrevet for at jødene skulle følge dem. Han mente de var urettferdige og ble tolket for bokstavelig. I Jesus og esseerne var det tydelig at han fant andre meninger i sine studier av Lovene. Hans frimodige bemerkninger forårsaket uoverensstemmelser, og han vendte seg bort fra templet og begynte å fortelle folk om sine tolkninger av religion i hemmelighet. Etter hvert som hans popularitet vokste, vokste også opposisjonen blant prestene som trodde at han forsøkte å undergrave deres autoritet.

D: Går din familie til gudstjeneste noen steder?

A: De gjør. De går til templet.

D: Har du selv vært i templet noen gang?

A: Ja. Men kvinner går en annen vei og sitter på et annet sted enn menn. Og jeg... (sukk) jeg føler meg ikke så elsket der inne. Jeg føler meg nærmere Gud andre steder.

D: Kan du fortelle hvordan utsiden av templet ser ut? Er det en stor bygning, eller en liten?

Jeg ville se om Naomis beskrivelse av templet stemte med Abigails.

A: Dette... jeg tror det er mange rundt om.

D: I Jerusalem?

A: Ja. Dette er ikke det største. Det er av stein eller steinstruktur

D: Er det et større i byen?

A: Det er et større der.

D: Har du noen gang sett den bygningen?

A: Jeg har sett det. Det er stort. Det skremmer meg. Det gjør meg kald. (Latter) Jeg liker vårt lille.

D: Hvorfor? Fordi det er for stort?

A: Ja, jeg synes det er altfor stort.

D: Vel, hvordan ser det ut fra utsiden?

A: Å. Det har mange lysfargede steiner. Også ser jeg store dører og noen søyler på utsiden. Det er... det er høyt under taket innenfor.

D: Har det mange søyler rundt på utsiden?

A: På forsiden, ser ut til å være... åtte på forsiden.

D: Har det søyler andre steder enn på forsiden?

A: Innenfor. Jeg ser noen innenfor.

D: Har det trapper som fører opp til dørene?

A: Ja. De er lange... lange steiner... trapper.

Naomis beskrivelse stemmer godt med Abigails versjon og med den historiske undersøkelsen.

D: Men du sa at du ikke likte å gå dit fordi det er...

A: (Avbrøt) For stort. Det får meg til å føle meg ensom.

D: Ja, noen ganger kan ting være for store, og så skiller de deg fra det de forsøker å lære deg. Men kvinnene får ingen undervisning?

A: Nei. Ikke der jeg har vokst opp. De underviser ikke kvinnene. Mennene får utdannelse. Rabonien underviser mennene, men han underviser ikke kvinnene. Det ser ut til å være skikken akkurat nå. Jeg er ikke fornøyd med det.

D: Det virker rart at de ikke vil undervise deg, fordi du vil lære.

A: Jeg har lært. Jeg har lært likevel. Jeg har lyttet og jeg har lært. Og jeg har hatt venner som har undervist meg.

D: Vel, gruppen som følger nasareeren, er det noen kvinner i den gruppen, eller er det bare menn?

A: Jeg ser kvinner. Men jeg vet ikke om de er med gruppen hele tiden, eller om de er der fordi de er hustruer og søstre. Men det virker som om han reiser sammen med menn.

D: Jeg tenkte at hvis det var andre kvinner i grupper, ville du kanskje få lov til å dra senere.

A: Kanskje. Det er en Jeremias. Jeremias faller meg inn. Jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg tror han er en av mennene som følger ham.

D: Er Jeremias like gammel som de andre?

A: Nei. Han virker litt yngre.

D: Landet du lever i, har det en hersker? Du snakket om styresmakter for en stund siden?

A: De kaller ham konge. Konge? Jeg tror de kaller ham konge, og så har han en regjering, tror jeg.

D: Har du noen gang hørt dem snakke om kongen?

A: Min far har. De synes han er en urettferdig konge. De... som jeg fortalte deg, har de rom på rom, lagerhus med rikdommer, og det er for mange fattige mennesker der ute.

D: Har du hørt om noe han har gjort? Har din far snakket om noe bestemt?

A: Vel, han... de snakker om mennesker de kaller “slave,”. De snakker om grusomme straffer. De snakker om mennesker som er blitt ført bort og aldri hørt fra. Og det var ingen grunn til det.

D: Mener de at kongen er ansvarlig for disse tingene?

A: Ja. Og jeg forstår ikke alt helt. Jeg vet ikke alt som er å vite. De forteller meg ikke disse tingene. Du skjønner, min mor er en god, rolig kvinne. Hun er akkurat det hun skal være. Så hun diskuterer ikke noe av dette eller sier sin mening høyt.

D: Kanskje det er det som er forventet av henne. Er det et stort hus du bor i?

A: Nei det er lite. Min far har sin arbeidsplass; og forbundet med den er dagligrommet. Og utenfor er det en ovn. Så det er lite, men det er hyggelig. Det er komfortabelt.

D: Hvordan ser det ut på innsiden? Dagligrommet?

A: Det er et rom når du kommer inn. Det er der vi spiser. Vi har et bord og møbler. Så er det et annet lite rom der mine foreldre sover. Og det er en liten kjellerdør. Og så har jeg en liten alkove.

D: Hvordan ser plassen din ut? Hva sover du på?

A: Det er strå som er bundet sammen for å gi det form og tykkelse. Det er plassert på en liten forhøyning av tre. Og så er det dekket over med klede og skinn.

D: Er det behagelig?

A: Ja. Det er behagelig.

D: Er det alt du har på din lille plass?

A: Jeg har dét og et lys. Også bare noen personlige ting, men det er alt. Og klærne mine er brettet sammen i et hjørne.

D: Hva slags mat spiser dere?

A: Vi spiser korn og frukt. Og fisk Det er det de kaller “dadler” og andre myke frukter fra busker.

D: Spiser dere noen gang kjøtt i tillegg til fisk?

A: Sjelden. Noen ganger har vi lam. Jeg vet ikke... oksekjøtt? Oksekjøtt?

(som om det var et ukjent ord).

D: Hva er det?

A: Oksekjøtt er sjelden. Vi har det lite.

D: Har dere andre slags grønnsaker, eller skjønner du hva jeg mener?

A: Ja. Grønnsaker vi kaller... squash og... det er grønne grønnsaker.

D: Vel, det høres ut som om dere har mange forskjellige ting å spise. Hva drikker dere?

A: Jeg drikker geitemelk og vann. Og min far har også en annen drikk

D: Hva er det?

A: Jeg tror han drikker brygg. Men jeg vet ikke helt hva det er. Og så har de vin. Vi lager brød i ovnen utenfor.

D: Så du går ikke rundt sulten. Det er bra. Vel, er det Ok at jeg kommer tilbake og snakker med deg en annen gang?

A: ja, gjerne. Du fikk meg til å føle meg bedre (lettet sukk).

D: Ok, da. Og du kan alltid snakke med meg når jeg kommer, og fortelle meg ting som plager deg, fordi jeg ikke forteller det til andre. Det er alltid fint å ha en venn å snakke med.

Da jeg brakte Anna tilbake til full bevissthet, lurte jeg på hvordan hun ville reagere når jeg fortalte henne hva hun nettopp hadde snakket om. Hun hadde noen vage minner om sesjonen. Jeg lot båndopptakeren stå på da hun fortalte om dem.

D: Du sa de hadde forskjellige navn på maten? Og du kunne høre andre språk? Er det dét du mener?

A: Ja. Det er vanskelig å forklare. Da du sa “grønnsaker” eller “frukt”, kunne jeg se det, men jeg kunne ikke gi det noe navn. Det var også noe der som jeg aldri har sett i dette livet. Noen ganger når du stiller spørsmål, tror jeg at jeg forsøker å filtrere svarene gjennom alt det som foregår rundt meg.

D: Du kunne høre andre språk? Var de i bakgrunnen, eller hva?

A: Noen ganger. Men jeg forsto ikke ordene.

D: Er de få tingene alt du husker?

A: Jeg husker huset. Og jeg tror jeg husker... (latter) jeg husker jeg sa “nasareeren”.

D: Det var åpenbart en henvisning til Jesus. Vet du mye om ham?

A: Siden jeg er jødisk, har jeg egentlig ikke tenkt så mye på Jesus før. Faktisk aldri. I mitt miljø var han ikke engang anerkjent. I den familien jeg vokste opp, skjøv de det bare fra seg når jeg spurte mor og far om Jesus. Jøder jeg kjente da jeg vokste opp, opptrådte som om han ikke fantes. Så det var ikke før jeg var i trettiårene at jeg virkelig begynte å se på det. Jeg hadde alltid syntes at det var en konflikt der. Jeg kunne ikke forstå hvorfor de ikke ville snakke om ham. Og likevel syntes jeg han var slik en god lærer ut fra det lille jeg lærte om ham. Derfor har jeg aldri hatt noen referanseramme når det gjelder ham.

D: Så du har ingen grunn til å... en kristen kunne for eksempel si:

“Å, jeg skulle ønske at jeg levde på Jesu tid.” Du har ingen grunn til å føle på den måten.

A: Nei, fordi vi ikke engang snakket om ham. Han eksisterte ikke for min familie og dem jeg kjente.

D: Hvis jeg fortalte deg at du kjente Kristus i det livet, hva ville du si?

A: Jeg ville si... (latter) Jeg tror ikke jeg kan svare på det (latter).

D: Hva ville du si hvis jeg fortalte deg at han var din onkel?

A: (Et forbløffet uttrykk) Jeg visste ikke at Jesus var en... jeg bare... jeg synes det er forvirrende. Jeg finner det nesten komisk Det er absurd. Jeg er jødisk. At en slik historie kommer fra meg, må være det verst tenkelige valget.

D: Det er med andre ord vanskelig å tro.

A: Vel, akkurat nå føler jeg meg ikke vel med det. Helt siden jeg var barn, fordi mine foreldre... ingen fortalte meg noensinne om Jesus.

D: Men de bagatelliserte det ikke heller?

A: Nei, mine foreldre ville virkelig ikke visst hvordan de skulle snakke om det. De hadde alltid fiks ferdige svar. Det var ikke så mye kommunikasjon. Som barn lærte jeg bare hva jeg skulle spørre om og hva jeg ikke skulle spørre om. Jeg lærte i ung alder at det var visse ting du ikke spurte om. Og de sa bare: “Det finnes jøder og det finnes ikke-jøder. Vi tror på Gud.” De pleide å si til meg: “De har Jesus. Og Moses, som ga oss de ti bud, er som Jesus for oss.” Det var slike ting mine foreldre fortalte meg. Nå forsøker jeg å huske min barndom. Da jeg var liten, tålte jeg knapt å gå i templet eller på søndagsskolen.

Jeg syntes det hele var noe sludder Da jeg som liten lærte den jødiske historien, var jeg forskrekket over hvor grusomme jødene var. Det var så tydelig for meg hvor mye kontroll de hadde over våre liv og hvor grusomt templet var. Jeg har hatt disse følelsene ovenfor jødedommen siden jeg var barn. Men jeg hørte om Jesus fra alle de andre små barna. Og jeg vokste opp så støtt over ham. Jeg var forferdet over at en hel religion var bygd rundt denne ene mannen, så jeg følte aldri noe godt ovenfor Jesus. Det virket alltid støtende på meg. Og da jeg ble eldre og begynte å spørre om det, ble det enda verre. Jeg forsto ikke engang hvem han var eller hva han var. Jeg følte bare at det var for rart til at jeg kunne forstå det, at folk hadde dannet en religion rundt én mann. Religion er ment å handle om Gud. Det var ikke før vi flyttet hit at jeg begynte å lytte til hva noen hadde å si. Og plutselig sto tingene klart for meg. Alt dette har skjedd i løpet av de siste fem årene. Så det var som om jeg måtte komme bort, kanskje til et miljø som dette, for at ting skulle falle på riktig plass. Som om “dette er sannheten, det er dette jeg trengte å vite”. Kanskje det var derfor jeg aldri kunne svelge noe av det jeg hørte, fordi han var et menneske. Men også fordi... kanskje en del inni meg vil tro det. Særlig fordi jeg i de siste seks månedene av en eller annen grunn har hatt slike sterke følelser, og jeg vet ikke hvor de kommer fra. Jeg visste at jeg hadde noe viktig å finne ut av i den delen av verden, og at regresjon var måten å finne svaret på.

D: Men dette er ikke noe du ville finne opp hvis du skulle dikte opp et tidligere liv.

A: Det ville være det siste jeg tenkte på.

Dette syntes å være et bemerkelsesverdig gjennombrudd, og jeg ville definitivt følge det opp og få hennes historie om Kristi liv, slik hun hadde kontakt med ham. Det faktum at hun er jødisk gir denne historien stor holdbarhet. Jeg spurte henne om hun noen gang hadde lest om Jesus i Bibelen. Hun sa at hun bare hadde Det gamle testamente og kjente ikke det heller så godt. Det var ikke noe krav å lese det i deres religion. Hun sa det var for vanskelig, for anstrengende å lese det på egen hånd. Så ba jeg henne om ikke å lese Det nye testamente. Hun svarte at det ikke var så store muligheter for det fordi hun ikke engang hadde det. Hun visste absolutt ingenting om hans liv og de hendelsene som er så kjent for kristne, eller historiene som er banket inn i oss fra vi var små. Alt dette var ukjent land for henne, og hun hadde ingenting i det underbevisste som hun kunne dra veksler på. Hun hadde heller ingen bevisst eller ubevisst grunn til å dikte opp noe. Hele tanken virket absurd på henne. Dette kunne være en perfekt mulighet til å få en historie som kunne motstå kritikken fra skeptikerne.

Tanken på at Josef hadde en eldre sønn plaget meg, og jeg lurte på hvordan folk ville reagere på det. Men jeg visste at Josef var en god del eldre enn Maria. Det ble slått fast i Jesus og esseerne. Hva hendte i hans yngre år? Kanskje han var mer menneskelig enn Kirken har fått oss til å tro. Kanskje han, som oss, hadde svakheter. Hvilke flekker det enn var på Jesu familietre, plaget det ham åpenbart ikke. Han hadde vært vennlig mot sin eldre halvbror i årevis. Jeg lurte på hvilke ukjente detaljer vi ville avdekke etter hvert som Naomis historie skred frem.

Kapitel 6

Avreisen

Jeg ville utforske Annas Jerusalem-liv nærmere for å finne ut hvor utstrakt forbindelse hennes alter ego, Naomi, hadde med Jesus, og hvor mange opplysninger hun kunne gi meg. Jeg brukte Annas nøkkelord og telte henne tilbake til tiden da Naomi levde i Jerusalem.

D: Jeg vil at du går til en viktig dag i ditt liv da Naomi levde i Jerusalem, og forteller meg hva som skjer. Jeg teller til tre og vi vil være ........ 2... 3... det er en viktig dag i ditt liv. Hva skjer? Hva ser du?

A: Jeg ser det samme bildet som jeg har vært igjennom før. Og nå vet jeg hva jeg må gjøre med livet mitt. Jeg vil ikke at mine foreldre skal føle at jeg har vært ulydig, men jeg vet at min skjebne er å følge ham og undervise. Og jeg er villig til å bære mannsklær og forkle meg, for det er ikke meningen at jeg skal gjøre de tingene min mor gjør, eller være lydig som hun. Det eneste jeg ser for meg i dette livet, er å undervise i hans ord og hans måte å leve på.

D: Hvor gammel er du nå?

A: Tretten, tror jeg. Jeg er blitt omtrent et år eldre, og på det året forsøkte jeg, jeg forsøkte virkelig å være en god datter og gjøre slik de ville. Men det er ikke i hjertet mitt. Jeg elsker dem, men livet mitt er ikke verdt å leve hvis jeg må bli her og gifte meg og leve den slags liv.

D: Slik alle andre piker må? Har du diskutert det med din mor og far?

A: Min far er ikke så tålmodig, og han kalte det dumhet. Jeg har sluttet å snakke. Og min mor forstår, men “det er ikke noe liv for en kvinne,” sier hun. Så jeg er blitt stille og jeg har bare bedt. Jeg har snakket med nasareeren når han har vært her, men det er ikke

flere valgmuligheter.

D: Synes din far at det hans bror gjør, også er dumhet?

A: Ikke i det hele tatt. Han tror på alle ordene og det han forsøker å gjøre. Han er bare ikke vant til at en kvinne eller pike følger i de fotsporene. Hvis jeg var gutt, tror jeg ikke det ville ha vært noen problemer. De ville kanskje frykte for min sikkerhet, men de ville latt meg dra med sin kjærlighet og velsignelse.

D: De forsøker bare å beskytte deg. Din velferd ligger deres hjerte nær, selv om det ikke er det du egentlig vil gjøre. De tenker på ditt beste.

A: Jeg vet det. Og jeg forsøkte, jeg forsøkte i nesten et år. Og jeg gjorde det de ville. Jeg hjalp min mor med barna. Og jeg kan ikke lenger gjøre det. Jeg føler meg gammel, langt eldre enn jeg er. Jeg føler at ekteskap for meg er dumt. Det er ingen grunn for meg til å gifte meg. Det eneste jeg elsker, er de sannhetene jeg vil spre til mennesker. Og jeg elsker... jeg tror at hvis jeg noen gang skulle elske en mann, ville det være nasareeren. Men jeg vet at det aldri vil bli mulig. Så den delen av meg må lære å elske på en annen måte enn en kvinne elsker.

D: Går ikke det imot skikken for hva en kvinne skal gjøre i din tid? Kanskje det er derfor det er så opprivende for dine foreldre.

A: Men jeg vet at det er meningen at jeg skal være lærer og rådgiver. Og det er alt som er i hjertet mitt. Jeg vet at det er det eneste riktige for meg å gjøre. Jeg håper bare at de er villige til å forstå og innse at det ikke finnes noe valg. Det er bare en vei.

D: Har du tenkt på at det kan være hardere enn du tror når du kommer dit ut?

A: Jeg er ikke redd for det. Jeg er ikke redd for død eller strabaser. Jeg synes ting er enkle. Jeg mener det bare er noen få grunner for meg til å leve i det hele tatt. Og det er ingenting i meg som er i stand til å bli det mine foreldre mener jeg skal bli. Selv om det kommer fra deres hjerte og er til mitt beste.

D: Du sa du snakket med nasareeren om det. Hva mener han om det?

A: Da jeg snakket med ham for et år siden, la han hendene rundt ansiktet mitt og sa at jeg var pike og at jeg ikke kunne følge ham

nå. Men jeg skulle følge ham en annen gang.

D: Ja, jeg husker det.

A: Og jeg vet også at han bare snakket for at mine foreldre skulle høre det. Men jeg så i øynene hans og han visste bedre. Han gjorde det ut fra kjærlighet og beskyttelse. Og da fortalte jeg ham at jeg kunne bære mannsklær og klippe håret og ingen ville få vite noe om det. Jeg vet at han ikke vil skyve meg fra seg. Han vet at jeg har sluttet å snakke om visse ting og blitt stille. Og han vet hvorfor, selv om jeg ikke har fortalt ham det. Han vet at jeg vil følge ham, og han vil godta meg fordi han vet at det kommer fra hjertet mitt og fra Gud.

D: Han trodde kanskje at du ville skifte mening fordi du er et barn.

A: Men han så i løpet av det siste året at jeg forsøkte å være en lydig datter og gjøre det mine foreldre ville. Han vet at jeg har gjort så godt jeg kunne, og jeg forsøkte. Men det ville være galt av meg å gifte meg og få barn, fordi det ville være uten den sanneste kjærligheten i hjertet mitt. Jeg kan ikke skape et lykkelig hjem med det som er i hjertet mitt.

D: Du ville bare gjøre det av plikt mer enn noe annet. Men han trodde kanskje at du ville skifte mening. På din alder vet folk vanligvis ikke hva de vil. Vel, hva skal du gjøre?

A: Jeg venter på å høre når han skal dra igjen. (Bestemt) Og jeg skal dra.

D: Er han i Jerusalem nå?

A: Han er ventet om noen dager.

D: Vet du hvor han har vært?

A: Jeg tror han har vært hjemme hos sin familie. Og det har vært problemer der. Men han fortsetter sin undervisning og sine møter og reiser til byer.

D: Med sin gruppe?

A: En liten gruppe.

D: Hvor er familien hans nå? Vet du hvilken by det er?

A: Det er... unna... Det er Nasaret-området, men fra der jeg er, er det noen dagers gange, tror jeg. Jeg har aldri vært der.

D: Men hjemmet hans er ikke akkurat i Nasaret. Vet du hvilke av hans familiemedlemmer som er der?

A: Deres bror... Jeg tror deres bror er hjemme. Og det har vært noen vanskeligheter der. Jeg er ikke helt sikker. De snakker ikke så mye når jeg er til stede eller hvis de vet at jeg er i nærheten.

D: Vel, siden du snakket om familie, lurte jeg på om han noen gang har giftet seg. (Det var et triksespørsmål.)

A: Å nei han ville aldri gifte seg. Han er gift med Gud og sin tro. Og han føler at det er meningen med hans liv. Han kunne ikke være så tro eller så viet til en kvinne og familie.

D: Så de som bor i familiehjemmet, er først og fremst hans brødre?

A: Ja. Hans foreldres hus. Han har brødre i det området.

D: Jeg var overrasket over at han hadde familieproblemer. Jeg trodde de tingene ville gå glatt.

Jeg forsøkte å finne ut hva som foregikk uten å være påtrengende eller direkte.

A: Jeg tror hans brødre har et problem.

D: Du sa tidligere at din far ikke så sine foreldre så ofte heller. Var det også på grunn av et familieproblem?

A: Jeg tror, ut fra det jeg husker å ha hørt, at hans far... hadde vanskeligheter med å anerkjenne ham. Fordi den kvinnen han kaller mor... ikke ble hos hans far.

D: Du sa tidligere at han og nasareeren var halvbrødre.

A: Jeg vet ikke om jeg kan forklare det. Jeg tror at hans mor ikke kunne gifte seg med hans far. Og det ble et problem. Og jeg vet at hun var syk Jeg tror ikke jeg kjenner alle opplysningene.

D: Du tror med andre ord at nasareeren og din far ikke har samme mor? Vet du hvem som er eldst? Din far eller nasareeren?

A: Min far er eldre enn nasareeren.

D: Og dette er en grunn til at han ikke har kontakt med sin familie?

A: Ja. Jeg tror det er smerte der, mye smerte og forvirring og forlegenhet. Men det skjedde for lenge siden.

D: Det plager åpenbart ikke nasareeren i det hele tatt, gjør det?

A: Jeg tror han må kjenne hele sannheten. Min far og han har arbeidet sammen, og de har samme tro.

D: Jeg var nysgjerrig fordi det høres ut som om de holder noe hemmelig. Tror du problemet har noe å gjøre med de andre brødrene? Du sa at de også hadde familieproblemer, eller tror du det er noe annet?

A: Ja. Jeg tror det er noe sjalusi… at det er noen problemer.

D: En dag får du kanskje vite hele historien og kan fortelle meg den. Jeg kan forstå hvorfor de ikke vil snakke når du er til stede. Jeg tror ikke de vil at barna skal vite om familieproblemene. Vel, er det vanlig i ditt land å kalle den eldste sønnen opp etter faren?

A: Jeg tror skikken har vært å navngi barn til minne om noen, slik at de kunne leve videre gjennom dem.

D: Du sa at din far har samme navn som sin far.

A: Korrekt. Og jeg tror at min bestemor kalte ham Josef rett og slett for å holde kjærligheten til faren og minnet om ham levende, fordi hun visste at hun ikke kunne være sammen med ham.

D: Men han giftet seg med moren til Jesus og de andre barna?

A: Ja. Jeg vet ikke helt sikkert om hun hadde en sykdom som hadde noe med det å gjøre.

D: Men du sa at du ikke ser dine besteforeldre. Er det fordi de er så langt unna, eller på grunn av problemet med hans fødsel?

A: Jeg ble fortalt at det var for langt unna, men jeg er sikker på at min far er en del av problemet.

D: Jeg spør bare fordi jeg er nysgjerrig. Hvis du blir med nasareeren, hva forventer du å gjøre? Vet du om noen av dine oppgaver?

A: Jeg vil fortsette å lære. Jeg håper å bli i stand til å bistå ham med det han måtte ønske. Jeg er ikke redd for å være sammen med syke eller fattige eller mennesker i desperat nød. Jeg ønsker å bli i stand til å gi og lære det han gjør for å hjelpe og helbrede. Og leve etter Guds lover.

D: Tror du at han kan lære deg det?

A: Jeg tror han kan.

D: Kan han helbrede mennesker? Har du noen gang sett ham gjøre noe slikt?

A: Ja. Jeg så det en gang - det var ikke meningen at jeg skulle være der. Han hadde et møte i landsbyen vår om kvelden. Jeg husker at jeg snek meg ut og skjulte meg. Og det var et barn der... en mor kom med barnet sitt som var sykt. Jeg er ikke sikker på hva som var galt med barnet, men jeg så at han tok det og holdt det. Han la barnet på fanget og plasserte hendene på det. Og barnet sluttet å gråte. Feberen forsvant og barnet ble friskt (dette ble sagt nesten i ærefrykt).

D: Vet du hvordan han var i stand til å gjøre det?

A: Jeg vet ikke. Jeg tror... han kan bruke den levende Guds lover. Og gjennom kjærlighet og omsorg kan han gjøre en endring, hvis det er meningen.

D: Det er ikke den vanlige måten å helbrede sykdommer på i din tid, er det?

A: Nei. Vi har leger og de ser vanligvis til de syke. Men jeg vet at det jeg så den kvelden, var et mirakel. Jeg vet ikke hva som var galt med barnet. Men det gråt og var rødt og svett og hadde store smerter. Og det gikk fra å være slik til å bli rolig og få en normal farge. Jeg håper å lære å hjelpe på den måten.

D: Det ville være fantastisk om du kunne lære å gjøre noe slikt. Har du hørt om han har utført andre slike helbredelser?

A: Jeg har hørt at han helbredet en forkrøplet mann. Og jeg hører snakk, men jeg vet virkelig ikke. Jeg må vente og spørre ham.

D: Hva slags snakk?

A: Å... hvordan han kan gi folk syn eller helbrede bein slik at folk kan gå eller bruke dem igjen.

D: Men du vet ikke om det er sant?

A: Jeg håper det er sant. Jeg vet hva jeg så. Men enkelte ting, uansett hvor mye du tror på Gud, er det vanskelig å tro at en mann kan gjøre dem.

D: Ja, en dødelig mann. Han må være en fantastisk person hvis han kan gjøre disse tingene.

A: Han er... annerledes. Du vet, når du ser ham eller snakker med ham eller når han rører ved deg, er han annerledes enn alle andre du noensinne har møtt. Og derfor kunne han aldri... være sammen med noen. For dette er hva livet hans er ment å være, og bare dette. Og jeg bare vet ut fra kjærlighet og det jeg har hørt i mine bønner og stemmer og fra Gud, at det er slik jeg skal leve. Det er meningen at jeg skal leve alene og vie meg til det jeg tror på.

D: Hvis det virkelig er det du tror på, antar jeg at det er riktig å gjøre hva enn du vil.

A: Og jeg føler meg ikke som noe barn.

D: Har du hørt historier om andre ting han har gjort som ikke har

     vært vanlige?

A: Å... jeg hørte at han reiste bort og fikk annen undervisning enn folk i våre skoler eller i våre templer. Og han lærte ting fra vise menn i land langt borte. Jeg tror de kanskje lærte ham mye om helbredelse og om hvordan du er i stand til å endre fysiske vesener og deg selv hvis hjertet ditt er rent og rettet inn mot Gud. Jeg tror det kan være noe av problemet hjemme. Jeg tror det kan være noe tvil i hans familie. Men...

D: Tvil om hva?

A: Om ting han kan gjøre. Ting han ble lært.

D: Tror de det gjør ham annerledes? Er det dét du mener?

A: Ja. Og jeg vet ikke om de tror.

D: Vel, du vet det er mange andre måter å få utdannelse på ved

     siden av deres skoler. De kan ha lært ham mange enestående

     ting i andre land. Men de andre brødrene fikk ikke lov til å

     gjøre det?

A: Nei jeg tror ikke de ville. Jeg tror de fleste av dem ville leve vanlige

     liv som de fleste av innbyggerne.

D: Da burde de ikke være sjalu hvis de ikke ville ha den slags liv.

A: Nei. Men jeg tror det kan være noe tvil i landsbyen, og det gjør

     deres liv vanskeligere. Eller kanskje de er forlegne.

D: Ja, det kan være. Kanskje det er det som er problemet. For jeg

     antar at de har kjent ham siden han var barn.

A: Ja. Og hvem andre er blitt i stand til å gjøre disse tingene?

D: Tror du de kanskje tror at han driver med svindel eller at det er

     en slags magi?

A: Jeg tror noen av dem gjør.

D: De tror han kanskje forsøker å lure folk. Jeg kan se at det kan

     forårsake problemer hvis det er noe som er så vanskelig å tro.

A: (Sukk) Vel, jeg ser ham nå.

D: Kommer han?

A: Jeg ser ham... jeg ser ham for meg i sinnet akkurat nå, og han spaserer langsetter veien. Og jeg ser denne... energien rundt hodet hans; en skinnende krone rundt hodet hans.

D: Har du noen gang sett det når han var sammen med deg, eller er det bare i sinnet ditt akkurat nå?

A: Jeg har aldri sett det før.

D: Hva tror du det betyr?

A: Jeg tror det betyr “sannhet”. Jeg tror det betyr å holde fast og ha tro. Og at det er Ok å følge ham.

D: Han høres ut som en fantastisk person. Men har du hørt historier om noe annet utenom det vanlige som han har gjort, ved siden av å helbrede?

A: Jeg har hørt... jo, jeg husker at mine foreldre snakket. Det var noen andre i huset. Jeg tror de trodde jeg sov. Og de sa at i et område der de hadde lidd fordi det ikke kom noe regn og folk tvilte på ham... skapte han regn. Jeg hørte de snakket om det. (Stille, i ærefrykt) Jeg hadde glemt det. Det skjer her noen ganger. Vi har noen år da det kommer svært lite vann.

D: Vel, det ville være en form for mirakel, ikke sant?

A: Ja. Men det viktigste han ønsker å gi undervisning i, er Guds lover som man skal leve etter, og hvordan man virkelig skal elske hverandre. At du kan leve i fred og uten frykt og sjalusi. Og at det å leve med kjærlig godhet er menneskets sanne natur.

D: Men noen ganger er det vanskelig å lære dette til andre. Det virker så enkelt, men noen vil ikke lytte.

A: Jeg vet det. Det er derfor han har hatt sammenstøt i templet. Fordi han syntes at mange av deres skikker er grusomme og uten kjærlighet. Det var derfor han valgte sin måte å gi undervisning i Guds lover på og hvordan menn og kvinner bør leve.

D: Disse problemene han hadde med templet, var det før han begynte å gå ut og spre ordet?

A: Ja. Det gjorde at han gikk.

D: Vet du hva som skjedde?

A: Det var mer enn én ting. Det var også det faktum at de ikke ville gjøre mye for å hjelpe dem i nød, de flittige og de lidende. Det var det faktum at de hadde liten forståelse og barmhjertighet når det gjaldt folks problemer, og de fordømte. Det var mange ting.

D: Du mener at de var fordømmende?

A: Svært fordømmende og strenge. Og uten grunn.

D: Var det prestene eller rabbiene?

A: Ja, rabbiene. Det var bare en måte for alt. Og den var urettferdig og hard i mange tilfeller. Rabbiene lot sin stilling og makt fordreie beslutningene noen ganger. Det var dem du gikk til for å løse uoverensstemmelser og problemer. Og de følte at de ble Gud i stedet for å lytte til Gud og forsøke å være rettferdige.

D: Makt kan noen ganger gjøre det med mennesker.

A: Ja. Så i stedet for å forsøke å tjene og hjelpe til med å løse problemene, skaper de noen ganger flere.

D: Så de forsøker å følge Loven bokstavelig uten barmhjertighet eller andre tolkninger? Og det gjorde Jesus sint, eller hva?

A: Det skuffet ham. Han flint ut at det han hørte i templet eller av rabbiene, ikke var det han følte at Gud ønsket. Han følte ikke at de levde etter budene. Han dro i tvil det de sa og spurte hvorfor det ikke kunne være på den måten. Og de var ikke vant til å bli dradd i tvil.

D: De var vant til at deres ord var lov.

A: Korrekt. Og han kom med en løsning som kunne ha løst problemet godt med rettferdighet og barmhjertighet og likhet. Og det var måter å forbedre seg på for mennesker som hadde gjort urett. Så kom han med løsninger og utfordret deres (løsninger); og det skapte mange problemer Jeg tror det gjorde rabbiene sinte at nasareeren hadde større klarhet og rettferdighet i sine løsninger. Men Jesus kunne ikke godta hykleriet og grusomheten, for det er ikke Gud som er ukjærlig og ubarmhjertig, det er mennesket. Så han følte at landet nå var hans tempel, jorden var gulvet, himmelen var taket. Han ville spre Guds Lover og forsøke å være en lærer.

D: Det høres vakkert ut. Jeg kan forstå hvorfor de betraktet ham som en opprører, hvis han gikk imot datidens forkynnelse. Hvordan fant han gruppen av tilhengere? Eller fant de ham?

A: Det har alltid vært dem som har følt slik han gjorde, men de var for redde. Så møtene startet i forskjellige hjem, og gjennom snakk. Og folk bare fulgte.

D: Og etter en stund ville de bli hos ham? Er det dét du mener?

A: Ja. For når du hører ham snakke, vet du at det er sannhet. Han snakker fra sitt hjerte og fra Gud.

D: Han høres virkelig ut som en fantastisk person. Jeg kan forstå hvorfor du vil følge ham. Du snakket tidligere om landsbyen deres, men jeg trodde du bodde i Jerusalem.

A: Vel, det er Jerusalem, men det er små deler.

D: Jeg forsøker å forstå hva du mener.

A: Det er områder av byen. Denne delen? De kaller det øst, og det ble en gang kalt østporten. Så jeg tror at de ulike delene fikk sitt navn etter ulike tempelporter. Jeg tror disse landsbyene ble dannet av mennesker med samme tro, slik at de skulle leve tettere sammen. Og jeg tror det er avhengig av rikdom også.

D: Er det en mur rundt templet, med porter? Jeg tenker vanligvis på en port som en del av en mur av et eller annet slag.

A: Ja. Dette var opprinnelig det store templet, og det var en mur rundt det, og forskjellige innganger. Så dette var østsiden. De har forskjellige navn, men alt er Jerusalem. by.

Josefus sa i sine historiske nedtegnelser at Tyropoeon-dalen delte Jerusalem naturlig inn i en østlig og en vestlig del. De ble kalt øvre by og nedre by. Det hørtes ut som om Naomi sa at hun bodde i den nedre byen, som lå på østsiden.

D: Er det noen andre store, betydningsfulle bygninger i tillegg til templet?

A: Templet er den største, mest betydningsfulle bygningen. Men det er andre store bygninger, regjeringskontorene, offentlige kontorer, lagerbygninger, skoler.

D: Det er altså en stor by. Jeg har hørt at det er andre slags templer der også, ved siden av de jødiske templene. Er det sant?

D: Jeg hører om annen tro eller andre skoler som de kaller templer.

D: Har du noen gang vært i de templene?

A: Nei, nei.

D: Vet du hva romere er?

A: Ja. Og de har sine egne bygninger, sine egne skoler, sine egne steder for gudstjeneste. Vi forsøker å holde oss så mye som mulig for oss selv og unna dem.

D: Jeg kan forstå det. Ser du noen ganger soldater?

A: Ikke så ofte. Ikke rundt i vårt område, med mindre de leter etter noen.

D: Er det et marked i Jerusalem?

A: Ja. Byen har et hovedområde. Og der er det en markedsplass. Og du kan kjøpe alt du trenger der. Det er et spesielt område av byen. Og det er små... de er stilt opp. Med varer og mat og... det er ganske enkelt små rekker opp og ned i det området de kaller en markedsplass. Det er utenfor.

D: Er det i nærheten av der du bor?

A: Ja. Jeg spaserer til markedsplassen. Det er mer enn én markedsplass i denne byen, men det er en ikke så langt fra oss.

D: Disse portene i muren, hvordan ser de ut?

A: Vel, jeg er blitt fortalt at de er endret. Men akkurat nå er de laget av tre, og det er to dører som åpnes. Og de er høye, svært høye og tunge.

D: Hvis de er endret, hvordan var de før?

A: Jeg er blitt fortalt at de måtte bygges om, så de ble bygd høyere og sterkere.

D: Hvorfor ble de ombygd?

A: Jeg tror det var et problem med soldater en gang. Og de skulle lære folket i vårt tempel en lekse. Det ble opprør fordi romerne ville at vi skulle levere mer korn til dem. Og vi hadde hatt tørre år. Så ble det opprør, og de ødela en del av muren og en del av templet. Jeg tror at en del av templet ble ombygd. Romerne har gitt oss mange problemer med sine lover og sin mangel på forståelse.

D: Er det romerske herskere, eller hva?

A: Ja, de har kontroll. Men vi, folket som er av det jødiske templet, føler at herskeren er rabbien. Men romerne har andre lover og annen makt og kontroll.

D: Jeg tror du en gang fortalte meg at dere også har en konge?

A: Romerne. Kongen kontrollerer, han lager forordninger for alle. Den romerske kongen.

D: Jeg antar at som pike behøver du ikke å vite så mye om det uansett?

A: Nei jeg velger ikke å… Jeg velger ikke å anerkjenne de fleste av dem, ut fra det lille jeg vet og har hørt. Jeg bryr meg egentlig ikke om å vite om dem eller deres lover. De har gitt oss mange byrder. Jeg vil bruke min energi til å leve et liv i undervisning og læring til beste for alle. Slik at folk kan leve sammen enten de er romere eller jøder eller av annen fro.

D: Men som land må dere adlyde det romerne sier?

A: Ja. Vi har levd i fred en stund nå.

D: Det er bra. Takk for at du ga meg de opplysningene, for jeg lurte på forholdene i landet. Du sa du ventet på at nasareeren skulle komme? Hvilke forberedelser gjør du?

A: Jeg gjør bare daglige oppgaver, men jeg føler at han vil være her med oss ganske snart. Og jeg er klar. Jeg har tøy jeg kan bære og jeg er klar til å dra. Og... landet er ikke så trygt. Hver gang du kommer ut av byen eller et stykke unna, kan det være - enten det er romere eller ikke-romere - bander som stjeler og dreper.

D: Så det ikke helt trygt der ute, er det?

A: Ikke alltid. Vi vet bare ikke.

D: Er det derfor du vil forkle deg som gutt?

A: For at jeg skal bli mer akseptert.

D: Ikke nødvendigvis for å være tryggere.

A: Korrekt.

D: Tror du at de ikke ville godta disse tingene fra en kvinne?

A: De ville ha større vanskeligheter. Kvinner får ikke den utdannelsen menn får. De er ment å ta seg av hjemmet og de mindre barna, så det er det jeg har gjort. Og jeg har hjulpet min mor med barn hun tar seg av om dagen.

D: Det er alt som er forventet av en kvinne, så de tror ikke du kan ha større kunnskaper. La oss nå flytte oss fremover i tid til han er der, når han kommer, og finne ut hva som skal skje. Behøver jeg å telle, eller er du allerede der?

A: Nei jeg ser ham. (Pause) Han er sammen med tre andre menn. Og han kommer inn og han snakker med min far i forretningen. Og... nå kommer han inn. Han hilser på meg. Og jeg lar ham få vite at jeg har tatt min beslutning. Og at det bare er én ting for meg å gjøre i dette livet, og det er å følge ham. Og undervise og tjene alle han vil jeg skal hjelpe ham med, enten de er syke eller fattige eller trenger noe.

D: Hva sier han?

A: (Pause) Han så på meg og tok ansiktet mitt i hendene sine, og med de øynene som går bortenfor denne verden, vet han... han vet at ingenting han sier vil stoppe meg. Og han sier at slik skal det bli. Og min mor har nå kommet inn. Jeg må fortelle det til mor og far nå. Og jeg forteller dem at jeg har gjort mitt beste, men i den tiden som har gått og jeg har vært så stille, har jeg bedt og jeg vet hva Gud vil jeg skal gjøre. Jeg har lyttet til stemmene jeg hører. Og jeg vet at ingen mann kan finne noen lykke sammen med meg. At det ville knuse mitt hjerte å bli her og forsøke å gifte meg og ha familie, for det er ikke mitt kall. Så jeg håper de vil forstå og ha kjærlighet for meg i sitt hjerte. Men jeg må dra på denne reisen.

D: Hvordan reagerer de?

A: Mor gråter. Og far er blitt stille. Men nasareeren sier: “Dette pikebarnet snakker fra sitt hjerte og kjenner den eneste sannheten som finnes. Slik skal det bli. Hun kan gå i fred ved min side fordi hun kjenner min beskyttelse og kjærlighet. Og hun vil hjelpe meg og lære å leve med Guds Lover og tjene der det er behov for henne.”

D: Og hvis han vil at du skal dra, er det egentlig ikke så mye de kan si, er det?

A: Nei. Jeg tror at fordi jeg var tålmodig og stille de siste månedene, vet de at jeg vil gjøre det uansett.

D: De vet at det ikke bare er en barnslig impuls.

A: Korrekt. Og han vet at jeg vil følge ham.

D: Når vil han dra?

A: I morgen tidlig setter han kursen innover i landet, mot et område der folk er svært syke og trenger å høre hans lære slik at de kan finne tro og håp og en grunn til å fortsette. Og disse menneskene, sier han, blir kalt spedalske. De har en sykdom som er svært tragisk

D: Tror du at du vil være i stand til å gå inn i et slikt område, med

så mange syke mennesker?

A: Ja. Det er derfor jeg er her.

D: Er det andre som drar sammen med ham?

A: Han har en gruppe som vanligvis er sammen med ham. Gruppen synes å variere i størrelse. Men de fleste av hans følgesvenner er menn. En gang iblant ser jeg kvinner, men det er eldre kvinner.

D: Ingen på din alder.

A: Korrekt. Så jeg er klar.

D: Du drar altså i morgen tidlig. Har du allerede klippet håret? Du sa du skulle klippe håret for å forkle deg?

A: Jeg skal gjøre det når jeg tror at alle er i seng. Jeg vil ikke gjøre dem mer ondt. Jeg kommer til å savne barna min mor tar seg av. De har gitt meg mye glede. Men jeg vet at mine foreldre har sitt eget arbeid å gjøre og er der de er ment å være.

D: Du kan selvfølgelig alltids komme tilbake hvis det ikke fungerer.

A: Ja. Vi vil komme tilbake denne veien.

D: Ok. La oss flytte oss fremover til den morgenen da du skal dra sammen med ham. Fortell hva som skjer.

A: (Sukk) Vel... jeg er fylt til randen av kjærlighet og glede. Men... det er litt trist. Fordi jeg sier farvel til et liv jeg har kjent, og begynner et annet. (Trist) Men jeg klemmer min mor og kysser henne og sier til henne at alt vil gå bra. Jeg må gjøre dette, og jeg elsker henne. Og min far har tårer i øynene. Vi klemmer hverandre. Og... jeg tar et siste blikk (Alt dette ble sagt med dyptfølt bevegelse. Så resignert, eller med besluttsomhet) Så jeg er klar til å dra nå.

D: (Det var så følelsesfullt at jeg følte at jeg trengte meg på.) Det vil bli et helt nytt liv, ikke sant?

A: (Et dypt sukk) Ja.

D: Du har egentlig aldri vært utenfor Jerusalem, så det vil være et eventyr også.

A: (Mykt)Ja.

D: Noe unge piker vanligvis ikke får gjøre. (Jeg måtte få sinnet hennes bort fra tristheten.) Hvor mange er det i gruppen som følger dere i dag?

A: Å, la meg se. Det synes å være... tolv, med alle oss.

D: Medregnet deg og Jesus også?

A: Ja, ja.

D: Kjenner du noen av de andre?

A: De ser kjente ut. Mest fordi jeg har sett dem sammen med ham eller når jeg har sneket meg ut til møtene. Men, nei.

D: Jeg antar at før det er over, vil du vite hvem de er og du vil vite navnene deres. Du vil antakelig bli godt kjent med dem alle. Jeg lurer på hva de mener om at du ble med.

A: Jeg tror de er på en lignende vei som meg, så de vil godta meg.

D: Dere må finne mat og ly og slike ting, ikke sant?

A: på denne tiden av året er det vanligvis varmt nok til å slå opp et lite… å sove under. Og det ser ut til å være krukker med vann og mat. Så jeg tror de er forberedt på den tiden de trenger å være borte, eller de har steder der de vet de kan stoppe.

D: Er det noen dyr sammen med dere? Jeg lurte på hvordan tingene ble båret.

A: Noen av dem blir båret for hånd. Og jeg ser et pakkdyr, et... lite esel synes å være nedlastet med noen ting. Og det synes å være en geit, men jeg vet ikke om den skal være med oss. Jeg tror de for det meste vet hvor de skal stoppe når de trenger forsyninger.

D: Tok du noe med deg?

A: Jo, jeg har en tøysekk med forskjellige ting. Jeg har et teppe og noen personlige ting. Og rene nødvendigheter.

D: Jeg lurte på om det var noen personlige gjenstander eller noe som du ikke kunne la bli igjen.

D: Vel.. jeg... (hun virket forlegen) jeg har bare tatt med meg det aller nødvendigste av det jeg trengte. Det er... du mener en personlig gjenstand, en yndlingsgjenstand?

D: Ja. Noe du ikke kunne la bli igjen.

A: Jeg har en amulett som jeg kan holde eller bære rundt halsen. Den har vært med meg siden jeg var barn.

D: Hvordan ser den ut?

A: Min far smidde den da jeg var barn. Og den har et symbol... å, jeg tror det er en stjerne, en sekstagget stjerne. Men for meg er den et symbol på kjærlighet og Gud. Og han må ha laget den til meg da jeg var fem år gammel.

D: Har den noen annen betydning enn det at din far ga den til deg?

A: Å, han laget en bokstav på den, og den bokstaven står for liv. Og den er midt på stjernen. Det er (fonetisk) Ah-hi.

Den jødiske mannen som hjalp meg med noen av de hebraiske detaljene, sa at ordet for liv fonetisk staves Chai, og er antakelig ordet det refereres til, selv om det er symbolisert med to symboler i det hebraiske språket. Midten av Davidstjernen er tom, og det var sikkert mulig å sette sammen to symboler til ett som dekor der.

D: Det er navnet på bokstaven?

A: Og det betyr liv.

D: Har den sekstaggete stjernen noen betydning?

A: Det er Davidsstjernen. Den er betydningsfull i jødedommen.

D: Men de fleste amuletter har ingen bokstav?

A: Nei. Han laget den til meg.

D: Så det ville være en svært personlig gjenstand å ta med seg.

A: Ja. De fleste forteller jeg ikke om den (forlegen latter).

D: Vel, den er personlig. Og jeg kan forstå hva den betyr for deg. Det er å ta med seg en del av hjemmet. Vil det ta mange dager å komme dit dere skal?

A: Jeg ble fortalt at det ville være en halvannen dags gange, avhengig av, tror jeg, energien og helsen til alle, og varmen og alt. Men det er hva det antakelig bør ta.

D: Vet du hvilken retning dere går i fra Jerusalem?

A: La meg se. Vi synes å gå mot... øst og syd, ja.

D: Hvordan ser landet ut i den retningen?

A: Vel... akkurat nå jeg ser noen åser og sand. Og mens vi går, ser jeg grønt på avstand. Jeg ser noen få trær noen steder. Men jeg ser en god del åpne ørkenområder.

D: Da må det være varmt. Ser landet rundt Jerusalem også slik ut?

A: Jerusalem, siden du har kilder og vann, har du noen grønne områder og trær, og det er åser der. Det er ikke bare ørken.

D: Det ser ut til at du har en hard reise foran deg. Men hvis du har bestemt deg for å dra, er det fint. Ok. Jeg vil forlate deg og la deg fortsette reisen.

Deretter brakte jeg Anna tilbake til full bevissthet. Naomi vek tilbake for å vente på neste gang hun ville bli kalt frem for å fortsette sin historie.

Betydningen av det Naomi ville gjøre med sitt liv og den tapperheten hun viste ved å forlate sin fars hus, ble ikke tydelig før jeg undersøkte skikkene på den tiden. På Jesu tid levde jødene strengt etter Loven, Toraen eller Moseloven i de første bøkene i Det gamle testamente. Disse reglene styrte alt i deres liv og var en kilde til diskusjon mellom prestene og Jesus. Han hadde lært å tolke Loven på en annen og mer rettferdig måte da han studerte hos esseerne. Han mente at prestene i sin strenghet hadde glemt enkeltmennesket, og at omstendighetene kunne påvirke måten reglene kunne brukes på. Måten kvinnene ble behandlet på i den kulturen, er ett eksempel. I Qumran, esseernes hjem, ble kvinner behandlet likt med menn. De fikk undervisning i alt de ville lære, og mange ble lærere. I Jesus og esseerne oppdaget vi at Jesus hadde mange kvinnelige disipler, et punkt som har forsvunnet fra Bibelen i løpet av de mange revisjonene og utelukkelsene.

Jesus snakket til vanlige mennesker i lignelser. Han presenterte sin lære i analogier med mønster etter deres dagligliv, som de kunne forstå og forholde seg til. Jesu disipler fikk undervisning i universets metapsykiske lover, helbredelsesmetoder og utføring av såkalte “mirakler”, fordi de hadde fått opplæring slik at de kunne forstå det. Det kan diskuteres om han fant noen som han kunne dele alle sine kunnskaper med. Bibelen gir ingen antydninger om at han gjorde det. Han oppdaget at kvinner var mer i stand til å fatte hans lære, på grunn av sine naturlig intuitive evner. Da tiden kom da de kvinnelige disiplene skulle gå ut og spre læren, visste han at de ville være i større fare enn mennene, så han slo dem sammen med en mannlig følgesvenn for deres sikkerhets skyld. Jesu respekt for kvinner som likeverdige forklarer også hans forsvar av den prostituerte som sto i fare for å bli steinet. Alt dette forårsaket uoverensstemmelser fordi det var det motsatte av Lovens lære. Dette kan forstås når vi vet hvordan kvinner ble behandlet i Palestina på den tiden.

Ifølge Toraen var en kvinne mindreverdig i forhold til en mann.

Kvinner deltok ikke i offentlig liv. Det var passende og forventet at kvinner (særlig ugifte piker) holdt seg innendørs. De skulle ikke forlate huset uten følge, og når de gjorde det, var det forventet at de ikke ble lagt merke til offentlig. Markedsplasser og rådshaller, rettslokaler, samlinger og møter, der mange mennesker var samlet - kort sagt alt offentlig liv - sømmet seg menn, men ikke kvinner. Under de store folkefestene som ble holdt i Kvinnenes gårdsrom i templet, var mengden så stor at det ble nødvendig å opprette gallerier for kvinnene for å skille dem fra mennene. De kunne delta i gudstjenestene i de lokale synagogene, men gittersperringer atskilte kvinneavdelingen, og de hadde til og med sin egen spesielle inngang. Under gudstjenesten var kvinnene der bare for å lytte. En kvinne hadde ingen rett til å avlegge vitneprov i juridiske saker, fordi Loven slo fast at hun ville være en løgnerske.

Noen av reglene var vanskelig å håndheve av økonomiske grunner. Mange kvinner måtte hjelpe ektemannen i hans arbeid, for eksempel selge varer eller arbeide på markene. Men en kvinne kunne ikke være alene på markene, og det var ikke vanlig, ikke engang på landet, at en mann samtalte med en fremmed kvinne. Denne skikken ble ofte brutt av Jesus, til hans mannlige disiplers forbauselse. Han samtalte åpent med kvinner hvor han enn traff dem. Sømmelighetslover forbød en mann å være alene med en kvinne, se på en gift kvinne og til og med hilse på henne. Det var vanærende for en lærd å snakke med en kvinne på gaten.

Denne oppfatningen av reglene viser også at kvinner risikerte fordømmelse og hard kritikk når de våget å utfordre skikkene ved å komme å høre ham snakke. Noe av dette kan forklare kvinners tiltrekning mot ham. Her var en mann som behandlet dem annerledes enn noen annen mann noensinne hadde behandlet dem i løpet av hele deres liv. Ikke rart de elsket ham.

Kvinners utdannelse var begrenset til huslige sysler, særlig matlaging, håndarbeid og veving og det å ta seg av yngre barn. Hustruen og døtrene var totalt under kontroll av mannen i huset, uten noen som helst rettigheter. Kvinnens plikt var fullstendig lydighet mot mannen, og barna måtte respektere sin far fremfor sin mor. Til en pike var 12½, hadde faren fullstendig myndighet over henne. Hun kunne til og med bli solgt som slavinne om nødvendig. Når hun var 12½, hadde hun nådd myndighetsalderen og faren kunne arrangere giftemål for henne. Eiendomsretten og den absolutte lydigheten ble da overført fra faren til ektemannen.

Denne skikken forklarer hvorfor Naomi var så bekymret for sin skjebne hvis hun forble i sin fars hus. En pike forlovet seg vanligvis når hun var mellom 12 og 12½, og ekteskapet fant vanligvis sted et år senere. Naomi ble ved å si at hun enda ikke var 13 og at hun ikke ønsket å gifte seg og leve et normalt liv. Det var den eneste fremtiden hun kunne få eller forvente. Hun visste at om hun ikke uttrykte sine ønsker, noe som var uhørt for en kvinne, ville hun bli fanget av et liv hun ikke kunne finne seg i. Det forklarer hvorfor hennes forespørsel om å forlate hjemmet og følge onkelen, Jesus, var så uvanlig. Det ville helt sikkert ikke ha blitt innvilget under normale omstendigheter. Ved å utfordre skikkene til sitt folk så åpent, viste Naomi at hun var en uvanlig ung pike. Det forklarer også hvorfor hun insisterte på å klippe håret og kle seg som en gutt. Det var strengt forbudt for en ung pike å vise seg alene offentlig, for ikke å snakke om det å få lov til å reise sammen med en gruppe mennesker. Hun forkledde seg også da hun snek seg ut for å være med på de skjulte møtene. Disse tingene kunne aksepteres av en gutt, men aldri av en pike.

Som tidligere forklart, var skoler religiøse skoler der man studerte og lærte å forstå Loven. Bortsett fra lesing og skriving ble det ikke undervist i noe annet. Utdannelse var utelukkende for jødiske gutter, ikke piker. Derfor fikk en kvinne aldri lov til å undervise. Denne regelen kan virke selvmotsigende i forhold til Abigails liv i første del av denne boken. Hun ble tildelt en stilling som lærer ved templet. Men Abigail gjorde det klart at hun ikke var jødinne, og hun var dermed ikke bundet av reglene i Toraen. Det kan også forklare de dypere årsakene til at prestene syntes å forakte henne og hennes visdom, og hvorfor de forsøkte å undertvinge henne.

Bare mot denne bakgrunnen kan vi fullt ut forstå Jesu holdninger overfor kvinner. Evangeliene forteller om kvinner som fulgte ham, og det var en enestående hendelse på den tiden. Jesus satte bevisst til side reglene da han tillot at det skjedde. Han talte til kvinner og lot dem delta åpent og til og med stille spørsmål, og Døperen Johannes døpte dem. Jesus var ikke tilfreds med å bringe kvinner opp på et høyere plan enn det som var skikken, men han ville bringe dem frem for Gud på like fot med menn. Alt Jesus underviste i, var motsigende og radikalt ut fra synspunktet til den alminnelige person på den tiden. Det skulle stor tapperhet til for menn og kvinner både å komme til hans møter og velge å følge hans nye religion.

neste del

Link til boken JESUS OG ESSERNE på norsk

annen bok fra sist på 1800tallet- da et forskerteam dro til Østen for å finne ut av evt sannheter i rykter om 'tidløse mennesker' som kunne gjøre mirakler i landsbyer der- fra "ØSTENS VISES LIV OG LÆRE"
hele boken av del 1 i serien link og lyd i dansk på del 1

Link til andre av samme forfatter

Andre spesielle åndelige bøker

Bøker om døden og livet etter livet/mellomlivet

hovedsiden