En liten ”inkarnasjonsteknisk” forklaring: den transcendentale Bevisstheten dveler i noe jeg i mine bøker kaller den Psykiske Kroppen. Denne er utseendemessig en tro kopi av vår fysiske kropp. Og slik vår fysiske identitet har sanser og sinn, har vår Psykiske Kropp også Sanser og Sinn ... Du legger merke til at jeg forklarer det transcendentale med store forbokstaver. Det er nemlig slik at den åndelige pionerens (den framskredne sjels) Psykiske Sanser er hundrevis av ganger skarpere enn hans/hennes fysiske sanser. Slik er pionerens Psykiske Sinn også hundrevis av ganger så omfattende som hans/hennes objektive sinn.

 Og det er blitt slik gjennom en lang ”reise” med inkarnasjoner i livets skole for evigheten.

 Som du sikkert ser av dette, så er det ikke vårt objektive sinn som kan forlate kroppen i en ut-av-kroppen-reise, dette kan alene vårt Psykiske Selv gjøre, da det ikke er produkt av kroppens nervesystem, slik vår dagsbevissthet er det. De Kosmiske Mestrene forklarer at kroppen, de fysiske sansene og dagsbevisstheten bare er Selvets instrumenter under inkarnasjonen. Ved hjelp av disse, går – Vi – i livets skole for evigheten, her på Jorden, og naturens lover (Guds Vilje) utgjør selve den Kosmiske Pedagogikken.

 

Bare som en liten påminnelse: i følge mine egne opplevelser og i henhold til hva jeg har lært, er alle mennesker duale (b)Bevisstheter, enten de vet (opplever) dette eller ikke.

   

Selvets reise i verdensrommet

 Det var en stille dag. Jeg satt helt i ro og hvilte, i mitt hjem i Sverige. Kroppen liksom bare fløt av harmoni. Dens aktivitet var minimal og jeg begynte plutselig å observere (åpne porten til) mitt Virkelige Jeg, der inne ...

 

Jeg fristiller her mitt objektive selv, og lar mitt transcendentale Selv være ”fortelleren”. Historien blir fortalt i kortversjon:

 

Jeg fikk se et vakkert fartøy utenfor hjemmet mitt (usynlig for fysiske syn). Jeg forlot kroppen ( Anne ) og svevde bort til fartøyet. Det hadde kommet til Jorden fra Venus. Jeg fikk gå om bord, og satte Meg i en meget komfortabel stol. Alt kjentes helt konkret og håndfast. Mannskapet om bord var i ferd med å gjøre klart for reisen tilbake til Venus. Mitt ønske om å få bli med på denne reisen vokste seg stort og mektig, og det ble sagt at jeg – kanskje – skulle få bli med.

 

– Ta det bare ikke for gitt, sa en av stemme. Jeg merket snev av humor. Og kroppen og dagsbevisstheten skulle slett ikke bli med, kun – Jeg, eventuelt. For denne reisen skulle foregå utenfor Jordens fysiske frekvensspekter.

 Jeg fikk plutselig øye på et par andre jordmenneskers Selv, som skulle være med på reisen. Den ene Personligheten hadde Jeg kjent i mange år i denne inkarnasjonen på Jorden. Da dette gikk opp for Meg, ble Jeg så glad at jeg spratt opp av stolen Min og gav Ham en gledesklem, tenk så kjekt, om bare Jeg også skulle få bli med …! Han beroliget Meg og viste stor glede over å få treffe Meg nettopp her.

 I neste øyeblikk var Vi langt ute i rommet.

 Det meste av romskipet syntes gjennomsiktig. Jeg Sanset hele den vakre blå Jordklodens omkrets. Mitt Psykiske Syn og Intellekt kunne til og med, om Jeg ville, ta inn alle Jordens detaljer og hendelser (på godt og smerte), selv på denne avstanden. Og Jeg Sanset likeså andre dimensjoner av planeten Jorden, og de var minst like fasinerende. Også Sanset Jeg naturligvis Min fysiske kropp, sinn og sanser, dvs. Anne , som satt i dyp og fult bevisst hvile i sitt hjem i Sverige.

 

Anne er Mitt instrument på Jorden, så jeg sørget vel for at ”strengen” skulle være intakt under Min reise, så Jeg vitaliserte henne og lot henne til og med føle velvære og trygghet. Jeg tar alltid godt vare på ”redskapet” mitt, så lenge Jeg skal være inkarnert og gå i livets skole på Jorden. Det er faktisk bare slik Jeg kan sørge for min åndelige utvikling, Jeg er i den hensikt aldeles avhengig av motstandenes verden der karmalovene er aktive …

 Så begynner Jeg å motta telepatisk informasjon fra mannskapet om bord:

 – Du skal besøke din hjemplanet. Du forlot Venus for omtrent tretten tusen jordiske år siden, for å inkarnere på Jorden. Du ville være med å bringe kjærlighet til jordmenneskene, samtidig som Du under tidens gang har fått møte Jordens tøffe forhold i mange dramatiske jordliv. Men nå vil vi at Du skal gjenoppfriske kontakten med ditt hjemsted. Ditt Kosmiske Minne glemmer naturligvis aldri, men Du skal vite at det er skjedd mye på Venus siden Du forlot den og ”flyttet” til Jorden.

 

Vi nærmet oss. Venus var ikke grå og øde i denne høye dimensjonen man hadde tunet inn på. Det yret av harmonisk plante- dyre- og menneskeliv, og de lignet oss. Jeg kjente Harmonien strømme mot Meg. Så landet vi.

 Jeg ble nå bedt om å transformere Meg, Jeg fikk med andre ord assistanse med å manifestere en subtil kropp med sinn og sanser (inkarnasjonen skulle vare ca en time) så jeg virkelig skulle få møte forholdene slik de var innenfor det aktuelle frekvensspekteret på Venus. Man tok Meg med på en reise omkring i områder hvor Jeg hadde vært inkarnert for jordiske årtusener siden. Det hadde skjedd en utrolig utvikling siden Jeg bodde her. Alt artet seg naturligvis som en rent fysisk opplevelse som på Jorden, Jeg var bare langt mer Sensitiv. Bakken var fast og varmen i luften var behagelig, og Jeg pustet. Jeg måtte puste inn Livskraften, skjønt min inkarnasjon bare varte en jordisk time ...

 Byene var vakkert og harmonisk ordnet. Arkitekturen var svært kunstnerisk og man var ikke tilbakeholden med å bruke farger verken på bygninger eller parkanlegg, osv. Jeg oppdaget et utrolig rikt fargespekter som Anne aldri hadde sett med sine fysiske øyne på Jorden. Teknologien og vitenskapen var sagnaktig. Og man levde i harmoni med hverandre på en måte som er ukjent på Jorden. Man hadde utformet et samfunn basert på prinsippet om å gi. Et pengesystem var utenkelig! Likedan var alle former for maktstrukturer utenkelige. Man hadde en eneste administrasjon for hele planeten, ledet av et Kosmisk Mesterteam. Det var en glede for innbyggerne å arbeide noen timer i uken for å produsere det nødvendige, men gleden ved å studere nye dybder av esoterikken, å utforme nye filosofier, å forta romreiser for å lære av andre verdener, og å oppdage stadig høyere nivåer av matematikk og musikk og språk, osv. i det uendelige, oversteg alt annet!

 

Det vil ta lang tid før jordmenneskene oppdager og organiserer en slik verden for seg selv …

 

Så ble Jeg ført inn til en konferanse. Min finstofflige, men likevel fysiske kropp, ble nå dematerialisert, og Jeg ble igjen ”fri i mitt Psykiske Selv”. Det hele var et slags ritual. Alt skjedde meget ordnet og høytidelig. Så ble Jeg ført fram til en Mester og fikk en slags ”hjelm” på hodet. Kosmiske krefter ble stimulert og styrket i mitt Psykiske Sinn. Jeg mottok ny kraft for å arbeide Meg videre framover i den krevende skolen for evigheten, på planeten Jorden. Og målet er Kosmisk Bevissthet. Denne skolen fortoner seg som meget røff for alle Psykiske Selv som kommer fra inkarnasjoner i mer framskredne verdener! Jeg kan ikke fortelle mer om hva som skjedde videre. Det Kosmiskes Intellekt og evne til Skapelse, ligger langt utenfor det jordiske språkets rekkevidde, og likeså utenfor den fysiske hjernens rammeverk av forståelsesevne. Og slik må det være.

 En stund senere møtte Jeg igjen mine reisefeller ved det samme fartøyet som Vi ble brakt hit med. Det stod klart for å bringe Oss tilbake til Jorden.

 Og ferden forløp omtrent som reisen til Venus.

 Da fartøyet (usynlig) hadde landet utenfor Mitt fysiske hjem i Sverige, sa jeg farvel til alle og svevde tilbake til Min jordiske kropp og sinn som fortsatt befant seg i dyp hvile, men som samtidig var helt bevisst og delvis hadde observert hele Min ferd til Venus. Anne s årvåkne bevissthet merket naturligvis Min tilbakekomst, og hun begynte forsiktig å aktivere kroppen ved først bare å bevege litt på fingrene. Jeg tok et knippe fragmenter fra Min reise og ”brant” dem i hennes nålivsminne, dvs. i hennes objektive minnearkiv. Og Jeg opplevde hvordan hennes ”port” til Min Verden sakte ble lukket da hun åpnet øynene og reiste seg fra lenestolen hun hadde sittet i.

 Takk for at du fulgte meg på reisen.

 Nei, jeg Anne, kunne ikke ha levd ”aktivt” ved siden av min store Psyke hele tiden. Det skulle blitt alt for sterkt for meg. Jeg har mine oppgaver her på Jorden og arbeider som best jeg kan under eksisterende vilkår. Her i denne fortellingen har jeg, for å vise hvordan en ut-av-kroppen-reise fungerer, forsøkt å la Selvet få gjengi hva som skjedde. Men minnet kan ikke være mer perfekt enn hva jeg objektivt kan mestre det. Og uten tvil er dette bare fragmenter av denne ut-av-kroppen-reisen.

 Men jeg synes det er fascinerende å tenke på at livet er mye mer omfattende enn hva vår hjerne kan fatte.   

 

Ellers - forklaringer; Hva er dualitet? enkelt forklart: mennesket synes å ha en dagsbevissthet (midlertidig objektiv bevissthet) og en transcendental Bevissthet (udødelig Bevissthet) – hele livet igjennom (bare den transcendentale Bevisstheten kan reinkarnere). Vi har i henhold til dette to (b)Bevisstheter. De færreste kan objektivt åpne ”porten” til sitt transcendentale og observere denne fantastiske Verdenen av Bevissthet, som altså – for det meste – holder til ”inne i oss selv”, hele livet ut.  Altså; det handlet om en ut-av-kroppen-reise der mine to (b)Bevisstheter, sett i fysisk perspektiv, for en stund skilles og kommer på stor avstand fra hverandre. Under hendelsen,  observerte jeg objektivt hva som skjedde med mitt transcendentale Jeg under en ut-av-kroppen-reise som varte i over en jordisk time. Og som en påminnelse: jeg kjente hele tiden, uavhengig av avstanden, hvordan Selvet/Jeget var mitt egentlige Jeg, og det dominerte mektig i Viten og Intensitet i forhold til mitt lille jeg ... Mine to jeger var naturligvis hele tiden på hver sin måte aktive, og var hverandre fullt bevisst. Sett i et objektivt perspektiv, var det utrolig fascinerende å få observere min transendentale Bevissthets Liv og Virke under denne ferden.