Fra kapittelet
ET UVÆR KOM OVER DEM

…der nye enkle sannheter uttrykkes:

….de første regndråpene klasker mot den varme skiferplaten. 

Et lyn flerrer den blåsorte himmelen og bader Sønder Jernløse i hvitt lys. 

Janson forsøker å si noe, men straks drukner stemmen hans i et øredøvende brak. I det
samme fosser regnet ned. De to blir stående og lar seg overskylle av
varmt sommerregn.
Frederik hever stemmen for å overdøve vinden:
- Det er besynderlig at teologene ikke har noe motto for sin
virksomhet. Vi leger har i to tusen år fulgt valgspråket: ”Fremfor alt
ikke skade”. Det er jo demonisk at barn og voksne skal beskyldes for å
være onde og skyldige fra fødselen av. Har Jesus sagt noe om det?
- Ikke ett ord. Jesus sa at vi, som ”bortkomne sønner”, selv må
finne veien tilbake til Faderen. Ingen kan gjøre det for oss. Gjennom
selvarbeid finner vi frelse. Jesus er frelser ved å være modell og
veiviser. Ingen stedfortredende blodsutgytelse kan fikse det.
- Men hva så med helvete, Kristofer?

Janson roper tilbake:
- Dette dogmet er dikt og forbannet løgn. Men, det var nødvendig
fordi barbariske samfunnsforhold krevde brutale metoder. Det ble
Kirkens og den romerske keiserens maktmiddel, og middelalderens
fremste skremselsredskap for å holde styr på allmuen.
Uværet drar sakte videre. Vannet fosser over takrennene. Herrene er
gjennombløte. Frederiks stråhatt, som han har dratt godt ned over
ørene, ligner en høysåte. Mørke striper fra det sorte hattebåndet renner
nedover kinnet og halsen, og på den hvite skjortesnippen. Men
trettheten hans er blåst. Og fra Jansons skjegg drypper det på hans
gjennombløte Prins Albert.
Frederik etterlyser konklusjonen.

- Lidelsen er også Guds Lov, sier Janson. - Enhver som feiler
trenger undervisning, og lidelsen er del av undervisningen. Den eneste
veien til sann Frihet, er å gjøre Guds Vilje. Frelsen består i å bli en
Guds Sønn eller Datter, ved egen innsats. Trosforestillinger betyr lite,
det er praksis som teller. Derfor må vi avskaffe krig, dødsstraff og
politisk og religiøs forfølgelse. Vi må støtte likestilling mellom
kvinner og menn, kunst og vitenskap. Vi må støtte alt som foredler
bevisstheten, som vekker intelligensen og inspirerer hjertelaget. Det
handler om å gjenfinne enheten i det vakre, det sanne og det gode.
Som Platon og Sokrates. Slik er min unitarisme i dag, avslutter han.
Dryppende og elysiske assisterer de to herrene hverandre inn på
Louises fine stuegulv. I hver sin pøl står de som smågutter tatt på fersk
gjerning og venter på kvinnelig unnsetning. To seierherrer, ganske
hjelpeløse i sin gjennombløthet.
Norges første unitar. Uværet har sluppet solen frem…. 

***

Forfatterne har også åpnet øynene mine for Wergelands dypere åndelig innsikter: 

”…Janson henter Wergelands Mennesket fra bokhyllen. Wergeland
skriver at mennesket ikke bare er støv og sinn, men også Ånd. Og
Ånden er et selvstendig og annerledes vesen, en gjest i legemet og
sinnet. Den bruker legemet og sinnet som redskap under det jordiske
livet. Ånden, har alltid eksistert, den kommer fra himmelen, er ren og
lys og higer tilbake til sitt rette hjem.
Wergeland lar to himmelske ånder skjule seg i mannen og kvinnen.
Abiriel, den maskuline, er tvilende og kraftfull, mens Ohebiel er den
feminine, besjelet av kjærlighet. 

**
Wergeland tok for seg sitt ungdomsverk like før han fikk tuberkulose.
Han forbedret språket, men innholdet ble uforandret. Da verket med
den nye tittelen Mennesket var fullført, gikk han ut av tiden, syv og
tredeve år gammel.
Janson legger til side boken med de frynsete permene. Mange sider
har løsnet fra bokryggen. Mennesket har fulgt ham på utallige
foredragsreiser.
Wergelands beskrivelse fortsetter med kampen mellom kjødets og
åndens lyster. Driftene har mennesket felles med dyrene. De søker
mulm og støv. Ånden vil lede mennesket mot himmelen. Individer og
folkeslag lar seg styre, enten av ”Ånden” eller av ”kjødet”.
Dette avgjør menneskenes skjebne.

Det finnes to veier: driftenes og instinktets vei, eller Åndens og
fornuftens vei. Vi kan oppføre oss som dyr, eller foredle oss. I vår
søken etter Lyset, blir vi ledsaget og hjulpet av Åndelige Veiledere, av
himmelske brødre og søstre, men også av menn og kvinner på Jorden.
Våre veivisere har feiret åndens triumf over primitiviteten, og
gjennom ord og handling har de inspirert sin samtid og ettertid til
større innsikt. Blant disse finnes religiøse reformatorer,
vitenskapsmenn og filosofer, og Ånden når sitt høyeste menneskelige
uttrykk i Mesteren Jesus.

Wergeland ruller så opp kulturhistorien. Han viser fornedrelsen når
driftene bestemmer. Men han lar det også lyse i mørket. Han viser at
til tross for fornedrelse og usselhet, så favner vi stadig større visdom.
Til tross for at slekter har fordervet seg, og i uvitenhet har gitt rom for
vrede, vold, mord og avgudsdyrkelse, konge- og prestetyranni, så går
det likevel stadig fremover…

noe senere:
…..Jesu lære står ikke i motsetning til religionene. Den blir snarere
deres krone og fullbyrdelse. Sann kristendom er ikke et mirakel, den
er resultatet av å la seg veilede av himmelske Ånder.
Wergeland overser Jesu fødsel og barndom, og begynner med den
indre kampen i ørkenen. Jesus skal frelse verden, ikke med offerblod,
men ved på nytt å demonstrere Frihet, Sannhet og Kjærlighet. Jesus
presenterer ingen trosbekjennelse, men henvender seg til hjertet og
intellektet. Han tror på de ”halvferdige” menneskene. Lyset i Jesu
hjerte, er også vår egen guddommelige kilde. Dette lyset skal tennes i
millioner og atter millioner. Slik blir han frelser ved at: Dere millioner
brødre - åpenbarer i eget vesen deres guddomsglans. Og resultatet
blir: Men det å skue denne, og oppdage Guds storhets bilde, solen like
i dråpen i eget indre - det er salighet.
Og kjærligheten begrenser seg ikke til Jorden. Den har rekkevidde
utover livet for den som følger i Mesterens spor: Hva er sant på
Jorden, i himmelen er også sant. Hver da, som ettervandrer mine
spor, som elsker meg, som jeg ham elsker, han skal uavbrutt sitt liv i
kjærlighet, i sannhet, frihet, hisset blive ved.

Hva som skiller Wergeland fra ortodoks kristendom og plasserer ham
i unitarenes leir, tenker Janson, er, at hos ham finnes ikke noe ”evig”
helvete, og selv den dypest falne skal ydmykt arbeide seg ut av sin
tragedie. Til slutt skal alle menneskeånder samle seg i total harmoni.
Åndene er viktige. Wergeland ser dem sveve over Jorden. De hyller
Skaperens makt og fantasi. De ”skjuler” seg stundom i Adam og Eva.
De ”avdøde” menneskeåndene følger fremskritt på Jorden med lyst,
tilbakeskritt med gru. I avsnittet Himmel og Helvete, svever både
salige og usalige Ånder omkring Jorden og ser alt som skjer. De
ønsker å påvirke jordboerne, som verken hører eller ser dem …
Wergeland ser med undring hvordan planeten føder under på under
av fysisk liv.
For ham er hele tilværelsen, både her og hinsidig, en eneste
sammenhengende forvandlingsprosess. Forskjellen mellom døde og
levende er uten betydning. Åndene bytter på å leve på Jorden.
Inspirasjon fra høyere makter er viktig, både her og på andre siden ...
Wergeland oppfatter at han også selv er under høyere ledelse, og
skriver:

Gud har meg benådet med profetiske syner. En mektig ånd, med
diktende, skjønt med en sanndru hånd, hurtig, som lynet lyner har
fremtidsropet avmalt på mine øyenhårs ytterste fine, så ved å skimte
med halvåpent blikk, de herlige syner jeg fikk. Jeg sett har Jorden i
himmelsk orden, og mennesket som de himmelske vorden.
I profetiske syn ser han det onde forsvinne under århundrenes gang.
Uvitenhet blir til slutt erstattet av allvitenhet. Menneskene tilegner seg
stadig større viten. Dette er en naturlov, som evolusjonen hos Darwin.
Altså: til slutt vil Jesu lære, broderskapets evangelium, seire.
Fremtidsvisjonene er mektige: Krigen vil bli avskaffet, brorskapet
mellom sektene vil komme, arbeidernes spørsmål blir løst, slaveriet
blir avskaffet, jødene blir anerkjent, Kirken blir skilt fra staten,
kvinners frigjøring og likestilling seirer, pressefrihet vil råde, kaste-
og raseforskjeller vil opphøre. Og Suezkanalen blir bygget. Dette siste
”så” han førti år før den faktisk kom.
Janson legger sammen sine notater. Han må huske å ta med
Frederik inn i Wergelands verdener…

fler utdrag