HVA TALLERKENENE IKKE ER.
(tallene er sidenr. i boken)
Helt siden klisjeen "flygende tallerkener" ble laget, er det største og mest spennende mysteriet i vår tid gradvis blitt redusert til en stående revyvits. Komikere på scenen, og komedianter blant vitenskapsmenn og politikere klarte ved forente anstrengelser å få publikum til å falle tilbake til den gode metoden, å kald flire når det møter det uforståelige.
Fra da av, ble alle som sa "jeg har sett en flygende tallerken", eller enda verre, "jeg tror på flygende tallerkener", sett på som spøkefugler eller underlige skruer. Enda det vrimler av beviser for det motsatte, eksisterer det stadig en utbredt, om enn tåket, forestilling om at flygende tallerkener er en slags amerikansk vits, en avisand eller noe man helst ikke burde snakke om. I tillegg til dette kommer så en kanskje enda mer tåket og ubestemt følelse av at mysteriet alt er oppklart, at himmelen nå er rensket for disse gudløse tingestene og at de følgelig ikke er noe å bry seg med.
For denne siste forestillingen kan vi særlig takke psevdovitenskapsmenn og selvbestaltede "eksperter" som simpelthen har unnlatt å studere kjensgjerningene. De har gitt snesvis av feiende flotte forklaringer som bare dekker noen få fakta.
13
_____________________________________________________________________
Å påstå, slik disse herrene gjør, at de klarlegger alt om fenomenene, er en tilsnikelse som vanskelig kan bli dem tilgitt.
La meg si med en gang at jeg har ofret to og et halvt år utelukkende på studiet av disse fenomenene, at jeg har undersøkt tusenvis av dem og lest både gamle og nye beretninger om dem. Med åpent sinn har jeg gransket både muligheter og "umulig-heter", og jeg føler meg like kvalifisert til å danne meg en mening og uttale den som noen av de "ekspertene" som med stor sinnsro forkynner den endelige løsningen etter noen dagers eller ukers forskning, for så igjen å ta fatt på sine vanlige gjøremål.
La meg også si at selv om jeg skriver om dette mysteriet i en lett tone, så er det ikke fordi jeg ikke for fullt alvor mener hva jeg sier. Jeg tar tvert imot de flygende tallerkenene høyst alvorlig, men jeg avskyr pirk og i likhet med de gamle toltekene, anser jeg de alvorlige tingene i livet snarere som en kilde til glede og fornøyelse enn til høytidelig tungsinn.
Det greieste ville ha vært å ta fatt på det vesentlige i samband med mysteriet "flygende tallerkener" uten å gå nærmere inn på spørsmålet om de virkelig eksisterer. Men da mange som bare har lest om fenomenene kan være i tvil i så måte skal jeg legge frem en del autentiske beretninger om deres opptreden både i lengst forsvunne tider og i våre dager. Beretningene er tatt ut blant omtrent 2000 klipp, rapporter, artikler, manuskripter og gamle dokumenter som mange vennlige hjelpere har sendt meg. Å sitere alle ville kreve et bind så stort som en telefonkatalog i en større by. En stor del av de utvalgte meldingene har jeg samlet i et tillegg bak i boken og i teksten bare tatt med en del av de viktigste og ferskeste observasjonene.
14
_____________________________________________________________________
Husker dere den første minneverdige historien i våre dager? Den kom den 21. juni 1947 og gjaldt en mann ved navn Dahl som med havnebåten i Tacoma hadde vært ute i nærheten av Maury Island. Han kikket opp og fikk øye på seks runde skiver som sirklet i omtrent 600 meters høyde. Fem av dem kretset langsomt omkring den sjette som lot til å være i vanskeligheter. Langsomt og lydløst dalte de ned til omtrent 150 meters høyde. Da lød det plutselig et høyt knall fra skiven i midten og ut skjøt en lysstråle og en mørk metallgjenstand. Med høye vislelyder falt stumper av den i sjøen og straks etter steg hele flokken til værs igjen og forsvant utover havet.
Tre dager etter ble det gjort landgang på Maury Island og man fant lag av en slaggaktig substans der. Det gikk rykter om at det hadde vært lys- og mørkfargete metallskiver med i slippet. Luftvåpenets etterretningstjeneste ble tilkalt, og en major Sanders uttalte uforbeholdent at metallet ikke var annet enn slagg. Hverken majoren eller Dahl lot til å vite at det i løpet av de siste tre hundre år er blitt meldt om store mengder slagg, cinders, blå is, geléaktig masse og klinker som er falt ned på jorden under gåtefulle omstendigheter. Så kom en ny slags historie. Erfarne flygere begynte å se saker og ting. Om kvelden den 31. mars 1950 fløy to trafikkflygere, Adams og Anderson, Sitt D. C. 3 mellom Memphis og Little Rock, da en diger glødende "flygende tallerken" kom susende med svær fart for å titte litt nærmere på dem. På en kuppel i midten av tallerkenen glimtet et klart blå-hvitt lys, enten et signal eller noe som hadde med fremdriften å gjøre. Flygerne la merke til at det på undersiden fantes åtte-ti klart opplyste koøyne på rad. De trodde det måtte ha vært koøyne, men medga at det også kunne tas for utblåsningsåpninger for en eller annen slags energi.
15
_____________________________________________________________________
"Jeg har vært skeptiker hele mitt liv,"sa Adams i rapporten sin, "men hva skal man si når man ser noe slikt som det? Vi var høyst forbauset begge to.>
Begge flygerne ble delvis blindet av det sterke lyset. "Det var det mest intense blåhvite lyset jeg noensinne har sett,"hevdet Adams.
Noe nesten like blendende, men helt ulikt på fasong, ble tidlig i juli 1948 sett av de to pilotene fra Eastern Airlines, Chiles og Whitted, under en flytur nær Montgomery, Alabama. En stor "luftundervannsbåt", tre ganger større enn det største bombefly, kom opp langs siden av flyet deres og ga seg til å kretse rundt det. Den var sigarformet og glødet over det hele med et trolsk mørkeblått skjær. Langs sidene var det en rad glugger eller ventiler som det strømmet et overjordisk hvitt lys ut gjennom. Tingesten inspiserte flyet noen øyeblikk, så skjøt det plutselig en femti fot lang flamme ut fra den og den satte nesen i været og f6r avgårde med veldig fart, mens det sedate ruteflyet rugget i den veldige blåsten etter den.
Etter åtte minutters flyging fra Boise, Idaho, så kaptein E. Smith fra United Airlines den 4. juli 1947 ni flygende tallerkener i spredt formasjon. Smith, og annenflygeren Ralph Stevens, så de runde skivene avtegne seg mot kveldshimmelen og trodde først de var fly. Legg merke til at de "avtegnet seg". Ildkuler, lysbrytninger eller blendverk trer ikke frem hverken mot kveldshimmelen eller noen annen bakgrunn. Enda fire tallerkener sluttet seg til gruppen, som ga både de to flygerne og flyvertinnen god anledning til å iaktta den. De sa etterpå at tallerkenene var flate og avrundete, og større enn vanlige fly.
Om kvelden den 27. april 1950 kom en veldig rund skive farende på høykant langsmed et fly på vei til Chicago. Flygeren kaptein Adickes sa den liknet et veldig hjul.
16
_____________________________________________________________________
"Den var glatt og strømlinjet og glødet jevnt, med et lyst rødt skjær som om den var av oppvarmet rustfritt stål. Den liknet akkurat et hjul som rullet på en landevei.>
Tydeligvis var den under kontroll av intelligensvesener, eller mekanisk regulert, for hver gang Adickes prøvde å nærme seg tingesten med flyet sitt, vek den unna slik at den holdt avstanden konstant. Til slutt hadde den nok sett seg mett på den komiske langsomme jordmaskinen, for den satte plutselig avgårde ned til 1500 fots høyde, passerte over en by som heter South Bend og forsvant i det fjerne. Så hendte det noe tragisk. Over Godman Field i Kentucky viste det seg et rødt skjær på himmelen. Det skrev seg fra en uhyre skive på størrelse med Pentagon~bygningen i Washington. Den lurte lydløs omkring høyt over flyplassen og lyste den opp med de matte gule flammene som lot til å holde den oppe. Kaptein Mantell fra det amerikanske flyvåpenet fikk ordre om å gå opp i et lite jagerfly for å undersøke fenomenet nærmere. Da Mantell fikk peiling på skiven, meldte han av i radio. Han sa opphisset at det var en enorm metallisk gjenstand med en diameter på 2-800 meter og en fart på omtrent 400 km i timen. Han ville prøve å innhente den. Så snart han ble iakttatt fra gjenstanden eller den følte at han nærmet seg, begynte den å stige med en fart på 6-700 km i timen. Den økte hastigheten mye fortere enn noe jetfly, og Mantell satte etter den. Så hørte en ikke mer om Mantell før en fant småstumper av flyet hans. De var furet av merkelige dype striper som om flyet var kommet inn i en haglskur av et eller annet uforklarlig noe, eller som om han hadde fløyet inn i en voldsom eksosstrøm som intet jordisk metall kunne stå seg mot. Igjen talte sakkyndigheten ex cathedra. Først ble det sagt at
17
____________________________________________________________________
Mantell måtte ha "jaget planeten Venus". Kanskje en eller annen magiker er så vennlig å forklare hvordan planeten Venus kan vise seg som en rund skive med 2-300 meters diameter og en fart på 400 km i timen? Hvordan den kan sette til værs med langt større fart, mens gulrøde flammer slår ut fra den?
Siden kom en ny offisiell forklaring som gikk ut på at Mantell hadde kollidert med en meteologisk ballong og var styrtet ned. Sett nå at det forholdt seg slik. Ville flyet hans da ha gått i stumper og stykker? Hvis noen vil påta seg utgiftene, skal jeg gjerne styre et fly gjennom en slik ballong når som helst i døgnet uten å frykte for følgene. Saken er imidlertid at ingen slik ballong noensinne har beveget seg med en fart på 400 km i timen og dertil blåst gulrøde flammer ut under farten.
Like fullt hadde Mantell offisielt jaget planeten Venus som senere omdannet seg til en ballong, og var så beklageligvis omkommet. Senere så enda en teori dagens lys. Den gikk ut på at det hadde vært en luftspeiling med i spillet eller en slags forstørrelse voldt av varme eller kalde luftlag, eller noe som ingen aner det minste om. Men hvis så var, hvorfor forstørrer da ikke dette "noe"solen, forvrir månen eller forstrekker stjernene? Hvorfor alltid la stakkars gamle Venus holde for? Dette med Venus gjør det vanskelig å forstå en hending over rakettprøvefeltet nær White Sands, New Mexico, der en flygende tallerken ble oppsporet med radar og funnet å drive omkring med en fart på noe slikt som 30 000 km i timen. Vi har hatt radarekko fra månen, men så vidt meg bekjent ennå ikke fra Venus. Radar har ikke evnet å klare opp mysteriet, men tvert imot bare gjort det enda mer uforståelig. Stundom har "usynlige"
18
_____________________________________________________________________
flygende tallerkener fremkalt den slags radarekko som røper et solid legeme som beveger seg med stor fart. Til andre tider har det, når den flygende gjenstanden såes med blotte øye, på radarskjermen vist seg slike ubestemte bilder som en vanligvis tolker som ionisert luft eller radioaktive skyer. Det hender imidlertid at synlige tallerkener også gir klare fastlegeme-ekkoer. De kan ha hatt en fart på opp til 34 000 km i timen. Amerikanske aviser har i de senere år hatt mange beretninger om slikt, og De forente staters flyvåpen har delt ut spesielt utstyr til ulike enheter i et forsøk på å komme til bunns i mysteriet. Royal Air Force i England har hatt liknende hendinger, særlig under større offisielle øvelser. De to jeg nå skal skildre har jeg fått vite om av offiserer jeg kjenner personlig. Av visse grunner kan jeg ikke nevne navnene deres, men den ene er vitenskapsmann og den andre sønn av en kjent redaktør og teaterkritiker i London. Redaktørens sønn fortalte meg at han i november 1950, mens han var i tjenesten, så en svær gjenstand som fløy over himmelen fra Humberelven i Yorkshire til Themsenmunningen, en strekning på ca. 340 km, på to og et kvart minutt!
Vitenskapsmannen hadde kommandoen på en radarstasjon på østkysten under øvelsen "Ardent". Klokken 3.20 om morgenen ble han oppmerksom på et bilde på radarskjermen som antydet en tett gruppe på ti fly på vei fra den engelske kyst mot Holland. Den utrolige farten de hadde, gjorde det umulig å måle den direkte, men dobbelt-kontrollerte beregninger viste at hastigheten måtte være noe slikt som 35 000 km i timen! Men ikke nok med det, da tingestene nådde den hollandske kysten forsvant de plutselig fra skjermen. De var helt enkelt forsvunnet materielt, noe som selv en skolegutt lærer er umulig. Vitenskapsmannens forklaring, den eneste vi med våre.
19
_____________________________________________________________________
begrensete kunnskaper kan tenke oss, er at tingestene "dematerialiserte" seg, eller rettere sagt, gikk over i en høyere materietilstand som vi ikke vet noe om.
Uheldigvis er de fleste vitenskapsmennene og ekspertene ikke så vidsynte. Tallerkenene byr dem imot fordi de ikke kan klassifiseres etter det som er kjent og godtatt. Like fra kaptein Mantells tragiske død til i dag, har "ekspertene"munnrapt fortalt oss snart ett og snart et annet. Motsigelsene har avløst hverandre inntil det nå går helt rundt for oss. De sier at de flygende skivene er:
"Små støvgrann for øynene som fortoner seg som store gjenstander langt borte", i henhold til en major i flyvåpnet.
"Massehysteri", påstår en amerikansk psykiater.
"Ikke så mye massehysteri som kollektivillusjon," sier Det australske institutt for anvendt psykologi i et vennlig forsøk på å dempe virkningen. Det er tydeligvis mindre kompromitterende å ligge under for en kollektivillusjon enn for massehysteri.
"Flekker for øynene"
"Røde blodlegemer inne i øynene". "Spindelvev som flyr høyt".
"Meteorer".
"Billykter i det fjerne". "Venus".
"Stjernebildet Perseidene". "Ballonger".
"ionisert luft".
"Bare kald luft".
"Kald luft og varm luft som gir brytning i visse høyder". "Bare varm luft>.
20
____________________________________________________________________
"Tøv og tull!"sier Dr. Menzel ved Harvard universitetet i et eksklusivt intervju med et amerikansk magasin. "Seksuelt! " hevder noen fremskrittsvennlige psykiatere som er godt å jour med drømmetyding og den slags.
Det ante oss forresten at kjønn før eller siden ville komme på tapetet! Til slutt kommer det fra professor Kukarin i Moskva følgende uttalelse: "De er ikke annet enn utslag av pur krigshissing! " Hadde nå bare Stalin oppfunnet dem ville de sikkert ha vært noe helt annet! Man vil forstå at flygende tallerkener kan være hva som helst, bare ikke flygende tallerkener!
Noe desorientert, men ikke helt knust, vender vi oss til Washington D. C. for å finne i det minste en som vet hva det virkelig dreier seg om i denne byen av praktisk talt bare eksperter. Blikket vårt møter der tonnevis av papir, en veldig og monumental samling kjent under navnet "Prosjekt Tallerken" som ble startet for et par år siden for å finne den endelige løsningen. Men "Prosjekt Tallerken" avgikk ved en stille død eller det ble lagt på hyllen eller kanskje i unåde forvist til kjellerne i Pentagon for ikke å ha levert de riktige svarene. Det ble etterfulgt av "Prosjekt Blink>, et navn som sikkert ble funnet på av en spøkefugl. Uhyre masser papir hopet seg opp igjen og mange menn gikk rundt og gjorde en masse ting for at Pentagon fra tid til annen skulle kunne sende ut nye dogmer til de troende.
Noen av dogmene lød:
80. juli 1952: General Samford i USA flyvåpen uttaler: "Åtti prosent av alle iakttatte gjenstander kan forklares på naturlig måte, men tyve prosent forblir uforklarlige."
Nøyaktig en måned tidligere hadde en Mr. Sid Eubanks kommet blek og skjelvende til Enid, Oklahoma. Han meldte av
21
_____________________________________________________________________
til politiet at en veldig flygende tallerken, minst 100 meter bred, var kommet susende så nær at den voldsomme eksosblåsten eller dragsuget etter den på nære nippet hadde feid bilen hans vekk fra landeveien.
General Samford vet å trøste folk som Mr. Eubanks, for han sier også: "Flygende tallerkener representerer absolutt ikke noen fare for Amerika."En dag før generalen uttalte seg, hadde de trofaste fått vite at tallerkenene aldeles ikke var noe hemmelig amerikansk våpen, men sannsynligvis bare "flekker for øynene>.
Kanskje det var en 100 meter lang flekk for øynene til Mr. Eubanks som fikk ham til å kjøre i grøften! 25. september: Pentagon kunngjør en melding som "kan ta pusten fra en" idet den gir uttrykk for den tro at noen av de flygende tallerkenene kommer fra verdensrommet og er interplanetariske. Men denne meldingen ble holdt tilbake for ikke å skremme publikum.
Kunngjøringen føyer til at over 1800 observasjoner er blitt undersøkt.
Atten hundre observasjoner!
Det er praktisk talt en hver dag siden Arnold gjorde den første.
Men enten det nå var atten hundre eller ikke, så la oppstusset seg nokså snart. Den 12. november kom "det endelige, fullstendige og offisielle svaret>, nydelig formet av en offisiell målsmann ved navn oberst Watson:
"Tøv og tull! Det er noe fordømt sludder.... de eksisterer simpelthen ikke," sa obersten til de troende. I samsvar med det gjennomsnittlige dannelses- og intelligensnivået i uttalelsene hans kunne obersten passende ha føyd til følgende som en bannlysing av alle vantro: "La alle som tror det motsatte
22
_____________________________________________________________________
være fordømt for uamerikansk virksomhet." Det ble kanskje utelatt fordi Pentagon 6 uker senere fant en vantro i sin egen midte. Da sa general Samford nemlig at "det er mulig at flygende tallerkener kan ha landet."
Trass i alle motsigelser og benektelser har ulike stormakter gjort sitt ytterste for å få bygd egne flygende tallerkener. Såvidt jeg vet er det nesten lykkes for dem å lage en slags imitasjon, det vil si en nesten rund flygemaskin som hva prestasjoner angår skal kunne slå alle eksisterende former for fly.
Vi kan vel da gå ut fra at. når eksistensen av et slikt apparat en gang blir kunngjort, så vil samtidig alle mysterier i fortid og nåtid i samband med flygende tallerkener sies å være oppklart. Vi skal få vite at alt som er blitt sett av den slags, med unntak av ballonger, flekker, illusjoner etc., ikke har vært noe annet enn forsøksapparater.
Mange vil nok dessverre tro på det, for det låter jo så overbevisende dette: "Jaså dere har sett flygende tallerkener, folkens? Vel, vi stormakter har laget slike tingester! "
Etter alt det jeg har funnet ut om disse tingene, vil det ikke lykkes å få meg på limpinnen med slikt snakk. For at så mange som mulig av publikum heller ikke skal la seg lede på villspor, skal vi nå ta for oss en del av det jeg har kunnet studere om saken. Det fører oss langt tilbake i tiden da det ikke fantes hverken noe Sovjetsamvelde eller noe USA. For å unngå å trette leserne for mye har jeg som allerede nevnt samlet en hel rekke av tidligere iakttagelser i et tillegg bak i boken. Men en del stoff av nyere dato, og alt det jeg har funnet av forhistoriske beretninger, finnes i teksten i de neste kapitlene.
NOTE:
Siden dette ble skrevet er tallet vokset til millioner.
23
____________________________________________________________________