 |
Evelyn Karlsen, sykepleier i Tromsø, har oversatt denne – takk til deg!
audiobook of the english ed. in this in mp3 link Peter Richelieu: En Sjels Reise
|
|
|
Denne boken på engelsk i pdf
********* |
(en bok bl a om underbevisstheten, dvs hva vi faktisk underbevisst ”gjør” og opplever i det som Martinus kaller ”nattbevisstheten” – altså mens vi sover. Psykologien kaller dette for vår underbevissthet. Vi ER våkne på et annet plan da, og opplevelser fra dette berøres i denne boken, og hvordan han fikk hjelp og trening i å kunne trekke disse opplevelser inn som minner/hukommelser - fram til dagsbevisstheten - og ikke kun som "drømmer") Først hva noen synes om boken/bokanmeldelser:En fantastisk informativ bok fra 40 tallet. Med erfaringer fra livet etter døden, nattlige astral-reiser og mye mere. Om denne boken; «Mens han er i en tilstand av fortvilelse etter dødsfallet av sin bror, får forfatteren besøk av Acharya, en indisk mystiker. Ved hjelp av astral projeksjon, tar Acharya ham ut av den fysiske verden og til astralplanet i ”etterlivet ". På hvert astralplan læres noe nytt om livet og døden, karma og ego. Gjennom en rekke møter med «døden» - inkludert hans bror – innser forfatteren hvor irrasjonelt det er å frykte døden. Gjennom sin undervisning, åpner Acharya opp for et helt nytt syn på livet i verden som følger dette, en verden der alt er mulig. Basert på notater som ble tatt umiddelbart etter ut-av-kroppen-opplevelser, er denne boken både opplysende og absorberende. Det gir leseren en direkte innsikt i de ukjente mysterier omkring liv og død. «En utrolig spennende bok! Jeg tror den er litt bedre og mere detaljert enn Robert Monroe’s vakre klassiske verk om samme emne!» «Jeg leste denne boken i 1992, og den endret livet mitt. Jeg gjorde øvelsene i boken (visualisering, huske /legge merke til drømmer etc) og etter en relativt kort tidsperiode hadde jeg mange opplevelser.»
Merk at forfatteren på denne tiden bodde i Østen- på Sri Lanka og var således langt fra sitt hjemland da dette merkelige ”besøket” – beskrevet under- skjedde. Rø-anm.
ForordTil tross for at jeg ikke er forfatter, og heller ikke har erfaring med å skrive, er denne boken gitt til verden uten «unnskyldning», for jeg utfører en «ordre» som må følges. Den delen av boken, som vil være interessant for de fleste, er det som begynner i kapittel fire. For dem som ikke har noen erindring av deres liv og aktiviteter under søvn, vil denne delen inneholde mange helt nye ideer. Leserne rådes til ikke å «skumme» igjennom de første kapitlene, da disse inneholder informasjon som er viktig for å forstå det som kommer senere. Disse innledende kapitlene, som er skrevet i form av "foredrag av en hinduistisk guru", er fylt med vital informasjon som er nøkkelen - ikke bare til det som følger i boken, men hva som skjer med oss alle på et eller annet tidspunkt. De som leser dem sakte og forsiktig, og som refererer til dem ofte, vil fange opp den mest generelle informasjon og tilegne seg det beste grunnlaget for styrkingen av historien, som følger. Jeg har skrevet mine opplevelser uten å pynte på noe. Hvis disse opplevelsene kan hjelpe noen av dere til å forstå ordningen med livet og så bli trøstet, hvis de gir deg et innblikk i natur utviklingen og gir deg en grunn til å få venner blant dyrene – vil de ikke ha blitt skrevet forgjeves.
Peter Richelieu
PrologueDet var den 7. juli 1941, og jeg grublet fortsatt over en beskjed jeg hadde fått fra «War Office» (Krigs kontoret) i London tre dager før, som forteller meg at Charles, min kjære unge bror, hadde blitt drept i aksjon over England. Han var bare tjuetre, for ca et år siden hadde han begynt i RAF og kvalifisert seg som pilot. Selvfølgelig var vi stolte av ham – hvem ville ikke ønsket å delta i RAF om han var tjueen år, frisk som en fisk og ivrig etter å gjøre tjeneste for gamlelandet? Naturligvis visste vi at livet til en pilot var utsatt, men hvem trodde at noe kunne skje med ham. Folk tenker ofte sånn om dem de elsker, og Charles og jeg hadde alltid vært nærmere hverandre enn vanlige brødre selv om det var ti år mellom oss. Jeg husker første gang han stolt fortalte oss at han hadde skutt ned sitt første fiendtlige fly. Det første sjokket fra nyheten om Charles’ død var forferdelig, og nå for første gang i mitt liv, følte jeg bitterhet mot den «velgjørende» Skaperen som det var snakket så mye om. Hvordan kunne han være så «velgjørende» hvis han lot uskyldige bli drept?
Jeg hadde vokst opp som katolikk, kanskje ikke en veldig streng oppdragelse, og jeg hadde tatt mange ting for gitt, på den måten kristne gjør. Religion var en del av ens liv, og tenkte ikke så mye over dette i hverdagen Nå har jeg tenkt på disse tingene for første gang, og jeg føler ikke at jeg ønsker å gå i kirken absolutt ikke til en prest. Jeg ønsker ikke å be, hvorfor skulle jeg det? Gud har tatt fra meg det kjæreste jeg hadde i verden, og selv om jeg ikke forbannet Gud, er jeg kommet svært nær å hate ham. En venn sa til meg at siden Charles var ute av denne verden med krig, så var den neste verden et absolutt bedre sted enn dette for øyeblikket, og at jeg burde være takknemlig. Men jeg var ikke takknemlig. Jeg hadde gledet meg så mye til å møte min kjære bror, til å se hans glade ansikt og høre hans hjertelige latter neste gang han hadde permisjon- vi hadde planlagt å møtes da. Nå var fremtiden uten lyspunkter. Og slik følte jeg meg – en morgen for noen uker siden, denne morgenen som jeg aldri vil glemme, da Han kom. Selv nå, slik jeg husker det - virker det som om det kunne alle ha funnet sted i et tidligere liv, men jeg kan huske alle detaljer, og skal huske det til jeg dør. Jeg skal prøve å fortelle historien på samme måte som det skjedde, men hvis det jeg skriver ser ut til å være usammenhengende - må du tilgi meg, for jeg har aldri prøvd å skrive en historie før. Jeg skriver dette fordi jeg vil at andre skal bli trøstet, slik jeg ble trøstet. Klokken elleve på morgenen banket det på døren, og min tjener sa at det var en mann i hallen som ønsket å treffe meg. «Hva slags mann? Spurte jeg. Hans svar var: «En fremmed mann, herre, jeg tror kanskje det er en tigger. Jeg bad gutten gå ned og spørre hva denne mannen ville og å komme tilbake å gi meg beskjed. Da han kom tilbake sa han at mannen hadde et budskap, som bare han kunne gi meg, så med litt irritasjon bad jeg ham å bringe mannen opp. Selv om jeg har sett denne mannen veldig ofte siden da, synes jeg fortsatt det er vanskelig å beskrive ham - men jeg skal gjøre mitt beste. Han var høy, slank, ca førtifem år og hadde skjegg. Han var umiskjennelig en innfødt fra Nord-India, men huden var nesten like hvit som min. Han var kledd i en enkel indisk drakt laget av materiale så vilkårlig i farger, at ved første øyekast tror man de er skitne, men ved nærmere ettersyn så ser en at klærne er skinnende rene. Han hadde sandaler på føttene og turban på hodet. Jeg sa at gutten (dvs.tjeneren- i Østen hadde ofte de pengemessig rike vestlige folk, som først og fremst var engelske, slik lokale tjenere) kunne gå, og spurte min besøkende om han ville sitte ned. Han satte seg, ikke på stolen som jeg hadde indikert, men med bena i kors på teppet. Det var da jeg la merke til det velvillige uttrykket fra øynene hans, som syntes å inneholde tidløs visdom. Så langt hadde han ikke snakket. «Vel. Jeg sa: "Hva kan jeg gjøre for deg?" Han virket overrasket over spørsmålet, og tok noen sekunder å svare på det. «Du sendte bud etter meg, sa han.» Dette ble for mye for meg, så jeg svarte: «Hva i all verden mener du? Jeg har aldri sett deg før. Så er det da sannsynlig at jeg har sendt bud etter deg? Kom igjen, fortell meg hva du vil, for jeg har arbeid å gjøre.» «Du sendte bud etter meg,» gjentok han, og jeg antar at overraskelsen jeg følte må ha vistes tydelig i ansiktet mitt for han smilte og fortsatte: «Har du ikke nettopp mistet broren din? Er det ikke sant at du har stilt mange spørsmål til en skjult kraft, som du anklager for å ha tatt din bror fra deg? Har du ikke mange ganger sagt:? «Hvordan kunne dette skje?» Hvorfor skulle han bli tatt bort og ikke andre?» «Hvorfor skal en tro på en gud, når du ikke kan stille ham spørsmål og få svarene på disse spørsmålene, som betyr så mye for deg.»
I de siste tre nettene, når du har sovet, har du drømt at du har snakket med din bror. Du har snakket med ham, du har stilt disse spørsmålene og mange andre i løpet av disse timene av urolig søvn. Jeg er svaret på disse spørsmålene. Jeg er sendebudet som har blitt sendt for å gjøre disse tingene klart for deg, for sier ikke Kristus: «Be, og du skal få, bank på og det skal bli lukket opp for deg". Du har bedt - du har banket på, og svarene er nå tilgjengelig for deg om du fortsatt ønsker å få de svarene du har bedt så ofte om.» Selvfølgelig ønsker jeg å høre svarene på mine spørsmål, sa jeg, men hvem er du, og hvordan vet jeg at du kan fortelle meg det jeg ønsker å vite? Det som er sikkert, er at du er en mann - det samme som jeg, i live og i kjødet. Men du sier du kjenner min bror, du snakker med ham, du hører meg stille alle de spørsmål som jeg har stilt. Er dette magi, eller drømmer jeg? Overbevis meg, hvis du kan. Du vil finne at jeg er en god lytter, ikke veldig godtroende er jeg redd, men siden du synes å vite så mye om meg allerede, vil jeg lytte til hva du har å si.» Så sa han: «Jeg er redd det vil ta litt tid for at du skal forstå, men hvis du er villig til å bruke tid, så vil jeg komme til deg en time eller to pr dag, inntil min historie er avsluttet. Jeg kan ikke love at du vil bli overbevist av alt jeg har å fortelle deg, men jeg kan love at du vil bli lykkeligere enn du er nå, så bare av den grunn er kanskje tiden ikke helt bortkastet. Er 11:00 hver morgen en tid som passer for deg? Jeg sa: "Ja", og lurte på hva jeg hadde latt meg ut på, men hadde samtidig følelsen av at jeg kunne bli kvitt ham etter den første dagen, hvis jeg skjønte at dette ikke var riktig. Jeg så fram til å fortsette samtalen, men han hadde gått. Det var ingen der, selv om jeg ikke hadde hørt døren åpne eller lukket seg. Jeg begynte å lure på om jeg hadde drømt det hele, eller om hjernen min hadde blitt litt forstyrret på grunn av bekymring og mangel på søvn. Jeg sendte bud på min tjener og spurte ham om han virkelig hadde åpnet opp for en mann, som hadde kommet opp for å møte meg. Da han sa at det hadde han, spurte jeg om han hadde sett ham gå, men han sa at det hadde han ikke. Han benektet at noen kunne ha forlatt rommet mitt og gått ut av døra uten at han så det. Det hjalp ikke, og jeg lurte fortsatt på om det hadde vært en drøm. Selv om gutten sa at han hadde brakt mannen til meg, virket dette uvirkelig. Jeg bestemte meg for å vente på morgendagen: 11:00 var den tiden han hadde avtalt, og jeg skulle være på rommet mitt på dette tidspunktet, for å se om han kom eller ikke. Merkelig nok så sov jeg så godt den natten som jeg ikke hadde sovet siden jeg hadde fått den skjebnesvangre beskjeden. Da jeg våknet om morgenen, syntes jeg at jeg hadde snakket med Charles og fortalt han om besøket mitt. I drømmen min, var ikke Charles så veldig overrasket, og jeg våknet med en visshet om at min indiske venn ville møte opp som avtalt. Jeg bestemte meg for jeg ville spørre ham så snart han kom hvordan han hadde klart å gå uten å bli sett eller hørt. Jeg antar at døren må ha stått på gløtt eller vært delvis åpen, for akkurat klokken elleve hørte jeg en hyggelig stemme ved min side som sa: «Vel, ønsker du fortsatt svar på disse spørsmålene». Jeg hadde ikke hørt ham komme, men på en merkelig måte ble jeg så beroliget av hans nærvær at jeg svarte: 'Riktignok er jeg klar' Uten noe mer prat satte han seg på gulvet. Jeg lente meg tilbake i stolen min, og han begynte å fortelle meg den mest fantastiske historien jeg noensinne har hørt - en historie som jeg selv nå, ikke fullt ut forstår, men som virket sann fra det første ordet. En historie som jeg føler vil virke sant for andre som leser den. I dagene som fulgte, fortsatte samtalene. Han kom, akkurat som han hadde gjort den første dagen, noen ganger snakket han i en time, noen ganger lengre, og når han var ferdig å snakke, satte han håndflatene sammen slik de gjør i Østen - og så ble han borte. Jeg tror han følte når jeg hadde fått nok, når hjernen min hadde nådd et punkt hvor den ikke kunne ta inn mere. Noen ganger var han ferdig plutselig, og uten et ord til farvel forlot han rommet, for å returnere påfølgende morgen - og uten å oppfriske forrige dags samtale, begynte han å snakke som om han hadde nettopp var ferdig med setningen som han avsluttet med dagen før. (flere slike eksempler på at østlige mestere kan dematerialisere /fjernforflytte seg finnes i bøkene om Østens Vises Liv og Lære. rø-anm.)
Kapittel 1«Jeg har ikke kommet for å få deg til å konvertere til noen ny tro eller en ny filosofi. Jeg har ikke blitt sendt til deg av ham som er min Mester for å gi deg svar på de spørsmål du lurer på. Den eneste måten jeg kan gjøre dette, er å fortelle deg de grunnleggende fakta om livet i håp om at dette vil gi deg et fundament av kunnskap som du kan bygge opp en filosofi som er din egen. Jeg skal også hjelpe deg med å få praktisk erfaring, slik at du kan bevise ting for deg selv. Mye av det jeg sier vil høres uvanlig ut for deg, men i mange liv, har jeg studert mye og fått bevis som har overbevist meg om at visse fakta er sanne. Jeg har ikke noe ønske om at du godtar det jeg sier som fakta eller sannhet, for det kan du bare gjøre «når du får vet med deg selv at det er sant». "Det er et gammelt ordtak av Buddha som illustrerer mitt poeng. En dag kom en av hans disipler til ham og sa: «Herre, hvem skal jeg tro på? En mann forkynner meg dette og en annen det, og begge sier at de har rett. «Buddha svarte» Min sønn, tro ikke det som noe menneske sier, ikke engang jeg, Buddha, med mindre det appellerer til din sunne fornuft. Og selv da må du ikke tro det, men behandle det som en rimelig hypotese, inntil du kan bevise det for deg selv. Først av alt skal jeg gi deg en grov skisse av veien, som kalles evolusjon, og hvordan de udefinerbare ting som kalles livet, strømmer gjennom naturen. Livets kilde, har jeg ingen anelse om. Jeg vet ikke, og jeg har aldri møtt noen som vet. Men gjør det noe? Alle tenkende menn er enige om at det må være en kreativ kraft bak universet, om vi tenker på «kraften» om en personlig Gud eller bare kraft til å skape, ser ikke ut til å være en sak av stor betydning. Det er mange som fortsatt liker å tenke på Gud som en ærverdig gammel mann med skjegg, men med ubegrenset makt og en forståelse av rettferdighet som er uten sidestykke blant menn. Hvem kan si at en slik idé er tåpelig? Det kan tilfredsstille mange, men det har intet grunnlag i virkeligheten, for ingen mann lever som kan snakke med kunnskap om enten skapelsen av universet eller om det som vi kaller livet.
«Selv om vi ikke kan analysere livet, kan vi kontakte det. Hvem har ikke har sett et dyr eller et menneske, levende ett minutt og døde den neste? Hva har skjedd i løpet av det minuttet? Noe har definitivt gått ut av kroppen som man så i aksjon, og etterlot seg kjøtt, som ser ut til å begynne å gå i oppløsning og gå tilbake til Moder Jord. Så vi kan gjenkjenne livet som et faktum, selv om vi ikke kan forstå det, og vi kan ikke skape det som vi kan med så mange andre ting i disse opplyste dager. Menneskesinnet har produsert mange syntetiske hjelpemidler til naturen, men ikke syntetisk liv. Vitenskapen forteller oss at det er funnet liv i alle de fire riker i naturen - den mineralske, vegetabilske, dyr og mennesker. Vi trenger ikke å bli fortalt at det er liv i dyr og mennesker- det kan vi se for oss selv - men det er vanskeligere å kreditere at det er liv i mineral-og vegetabilske riker også. Pålitelige kilder forteller oss at selv bergarter har liv og at når livskraften trekkes fra slike steiner, begynner de å råtne, de smuldrer opp og går tilbake til støv, slik en menneskekropp gjør, men prosessen tar lengre tid. Det er sikkert lettere for oss å akseptere det faktum at grønnsaker har liv enn at bergarter har, for når de er tatt opp fra bakken, livets kilde i deres tilfelle, ser vi for oss at de visner og dør, i rett tid blir de til støv, slik alle levende ting gjør når livskraften blir trukket tilbake. Filosofer setter livet fortsatt inn et ekstra rike som de kaller ”super menneskelig kongerike”. For når man har erobret det menneskelige riket, har ikke evolusjon en brå slutt, men går oppover, stadig oppover, og når til slutt kilden som det sprang utifra, hvor mange utallige liv før dette, har ingen klart å gjette. De regner videre med at livet er progressivt, som alle ting i naturen, og at målet med livet er erfaring. Etter som det høster erfaring, utvikler det seg gjennom den rike naturen fra den laveste form for liv som er funnet, til den høyeste , som kan beskrives som det perfekte mennesket, eller en "menneskeskapt perfeksjon". Det neste vi må vurdere er hva som er forskjellen det mellom liv som finnes i mineral riket og liv - slik vi kjenner det i dyr og de menneskelige utviklingsformer. I sin essens er de utvilsomt den samme, for som jeg har nevnt, er opphavet til alt liv hellig, men dens uttrykk er forskjellig. Når livet begynner å fungere slik som hos ulike mineraler, har det ingen individualitet slik som vi forstår det på det menneskelige plan. I de lavere typer mineraler har livskraften, etter å ha fått den erfaring det må innhente, gått inn i de høyere former, og senere går den til de lavere typer av vegetabilsk liv (planteriket) og så til de høyere typer av samme rike. Alt dette tar mange tusen år, slik tiden regnes på denne planeten, men det er bare når livet går fra det vegetabilske stadium til dyreriket, at enhver form for oppdeling blir tydelig. Selv på dette stadiet er det ingen individualitet, men bare 'en gruppe bevissthet' eller 'gruppe sjel', som er felles for alle de ulike dyr av samme art, som arbeider på og leder disse dyrene utenfra.
bildene over; en enkeltsjel eller overself styrer og erfarer gjennom et enkelt menneske og også grupper av slike sjeler danner en ”større sjelelig enhet” – og samme prinsipp gjelder for gruppe-bevisstheten BAK dyre-arter. Merk at illustrasjonene her ikke er inkludert i boken som her omtales, men til Rampa- bøkene - men passer og sette inn her også– synes Rune.
Når livskraften går til det menneskelige riket, en iboende ånd eller ego hos hver enkelt kropp dikterer tanker og handlinger for det enkelte menneske. På dette stadiet av utviklingen har gruppe-sjeler en innflytelse på livs-løpet (for ”arten”/rasen/gruppen) - men ikke på enkeltpersoner, som nå har fri vilje . Dyre- mennesket er et ”super-dyr”, akkurat som ”jord-mennesket”, utviklet til et perfekt menneske er et ”supermenneske”. Det er uheldig å finne at dette ”super-dyret” (som jordmennesket enda ER) er tilbøyelig til å handle med grusomhet mot sine yngre brødre i stedet for med medfølelse og forståelse, og faktisk synes han å være hoved-årsaken til lidelsene de selv gjennomgår. Hvis mennesket dreper bare i den hensikt å skaffe mat slik som dyr gjør, eller fordi et vilt dyr truer å drepe ham, kan det betraktes som værende i samsvar med naturlovene, men mennesket torturerer dyr på forskjellige måter, også gjennom for eksempel det at kvinner er utsmykket med ”pelsverk og fjær”. Og han dreper for det han kaller "sport" når han utøver sin "dyktighet" i treffsikkerhet, uavhengig av lidelsen det forårsaker. All denne tankeløse grusomhet, bevirker eller manifesterer fryktfølelse, den mest retarderte av alle følelser. Frykt for de ”intelligente super-dyr” (les; for jordmennesket av idag) begynner i de laveste former for dyreliv og fortsetter gjennom hele dyreriket, inntil dyret utvikles til kontakt med sitt indre liv. Så frykten som ble født i den tidlige fasen, blir sakte men sikkert erstattet av kjærlighet. Inntil dette skjer, er dyrets utvikling langs den evolusjonære veien - treg. Jeg skal forklare deg hvordan livskraften passerer gjennom dyreriket. Prøv å forestille deg livskraften som vann som renner sakte igjennom en kanal, som er avgrenset på begge sider langs bredden av kanalen, og slik gir inntrykk av en kontrollert ferd (hensiktsmessig utvikling). Det er praktisk talt ingen forskjell i denne strømmen når du passerer gjennom mineral - og vegetabilske utviklings-riker, men det er en tydelig endring ”i kanalen” inn i forholdene som styrer i dyreriket. Dyreriket er en kompleks struktur av ulike nivåer av evolusjon, fra mikrober og ormer, gjennom de ville dyrene i jungelen, til dyrene som mennesket har temmet. I utviklingsveien gjennom dyreriket overtar ”livskraften” som er farget av erfaringene. Det tar form som, skal vi si som eksempel, myriader av rumpetroll. -Livskraften var i larvene som ble produsert av en frosk, og etter hvert kom det mange tusen rumpetroll. Disse ble født for å leve i vannet og å samle erfaring, som ville ”farget vannet” som opprinnelig var klart. Mange rumpetroll dør som ”spedbarn”, de når aldri sin skjebne som frosker, og disse enhetene kan sies å gå tilbake til sjelsgruppene – og de er da neppe erfarings-farget i det hele tatt. Noen blir frosker, selv om det er mangel på mat, og av tusen forskjellige grunner kan livet være kort, men de når etterhvert slutten, og disse enheter som omfatter disse unge frosker går da tilbake til sine sjelsgrupper, ”farget” med den lille erfaring av ubehag eller lidelse gjennom måten de døde på. -Andre lever lenger og kommer etter hvert i kontakt med menneskeliv. Frosken lærer å frykte sine plageånder, å springe fra dem, å skjule seg når det er mulig, for å unngå kontakt med dem. -Etter hvert, og det varierer – dør de enten ved en naturlig død, som i de fleste tilfeller er usannsynlig, men gjennom tankeløse grusomheter fra de tilhørende det menneskelige utv.riket - eller tas av de naturlige fiender av frosker, for eksempel av slanger. Når ”de vann-enheter”(i kanalen) som omslutter disse fragmenter av liv, går tilbake til de ”sine rom”- vil deres erfaring ha farget vannet, og det vann som startet klart og rent, har nå fått mange farger uttrykkende som sine lidelser/erfaringer i de ulike former. Hele erfaringen- blandet sammen - forlater ”beholderen”/kanalen, farget med den samlede erfaring fra alle enhetene, og men av disse har en egen identitet, - de er alle en del av den store gruppesjelen. -Etter ett eller to liv på dette stadiet av utviklingen, passerer livskraften med sine akkumulerte ”vann erfaringer” til neste nivå. I stedet for titusenvis av rumpetroll, er det nå som kanskje ti tusen enheter av rotter eller mus, for eksempel. Rotta er født med en frykt for mennesket og dets naturlige fiender, for ”vannet” (symboliserende den oppsamlede åndelige/overfysiske erfaring) er farget av frykt som ble tilbake fra livet de tidligere levde stadier. -I denne serien av liv, fortsetter frykten å vokse. I dens tidligere liv har rotta gjort den bittre erfaringen at den må unngå mennesker, og at det er tryggere om natten – da er det mindre farer enn om dagen, og hvis den klarer å leve til den når moden alder, er det absolutt grunnet list og læring av måter å omgå/unngå sine naturlige fiender.” Mens jeg fortsatt grublet over hans siste ord, så jeg opp og rommet var tomt. Jeg satt helt stille en stund og prøvde å forstå hva han hadde sagt, og etter en tid, kom mye av det tilbake. Først vurderte jeg ikke om jeg trodde på det eller ikke, det hadde ingen betydning. Alt var så nytt, men det var interessant. Selv om jeg var sliten, begynte jeg allerede å se frem til morgendagen, for jeg var sikker på at han ville komme tilbake. Den påfølgende dagen satt jeg ved pulten min med øynene på døren, jeg var fast bestemt på at jeg skulle se om han åpnet døren eller kom gjennom den. Men hvis jeg forventet at noe overnaturlig skulle skje, så ble jeg skuffet, for akkurat kl elleve åpnet døren seg lydløst på vanlig måte, og han hilste på meg, som jeg burde ha forventet at han skulle gjøre, bare ved å si: Vel, er du klar til å høre mer, eller kjedet jeg deg i går? Jeg antar at mitt svar må ha tilfredstilt han, for han fortsatte der han slapp: ”- De mest utviklede av denne gruppen er kveget for de blir matet i stallen i vintermånedene, og slik å gi mat til et dyr gjør at det får tillit, og det mister sin naturlige frykt for mennesker. Sakte men sikkert blir noe av denne frykten for den menneskelige rase utslettet og gruppe- sjelen er klar til å passere inn i sin siste fase i dyrenes verden, til de virkelig tamme dyrene: hesten, hunden, og katten. Gruppe sjelen som i begynnelsen gikk ut for å søke erfaring i form av ca titusen rumpetroll, har gradvis, men sakte og sikkert delt seg i færre og færre deler, inntil i de siste stadiene av dyreriket, er delt i to deler bare -som to hester, to hunder eller to katter. Når gruppen sjel har utviklet seg til det stadiet der det er delt i to, er den temmet og kan forstå mennesket slik som det egentlig er. Nå er muligheten for et individuelt og separat menneskelig ego blitt et faktum. Hvor mange liv som fortsatt må leves med denne gruppe sjelen , kommer helt an på det menneskelige vesenet som disse to dyrene tilhører. Hvis eierne av disse hestene, hundene eller kattene ikke er dyrelskere og derfor behandler dyrene usympatisk, eller grusomt, da vil noe av frykten som i de siste tyve liv er delvis utryddet, komme tilbake igjen og flere liv må leves før individualisering kan finne sted. Jeg kan ikke understreke for ofte eller for sterkt at hvis folk skjønte hvor viktig det er for dem å få venner i alle husdyr og gjøre sin del for å få dem til å forstå mennesket, så vil denne siste etappen bli nådd mye raskere enn det som er ofte tilfelle. Vær snill å forstå dette helt klart: ingen gruppesjel kan individuelt gå inn i en menneskelig sjel før all frykt hos den menneskelige rase er blitt overvunnet. Kjærlighet er ikke en følelse som relaterer seg utelukkende til det menneskelige utviklings- riket. I sin høyeste form omfatter det hele naturen, og derfor er menneskets rolle i dyre- evolusjon å se til "fullkommen kjærlighet skal drive ut frykten" - for uten at en forstår det, vil progresjonen for dyr på den evolusjonære veien bremses opp en tid. Hvordan skal individualisering omsider skje? Det kan skje på to måter. Enten gjennom hjertet eller hodet, det varierer med hvilken type dyr. Det kan sies at en hund hyppigst passerer inn i den menneskelige riket gjennom kjærlighet og / eller offervilje. Ofte er en hund så hengiven til sin herre eller til familien som adopterte han, at i den i en nødsituasjon ofrer sitt liv for å redde sin herre eller et medlem av familien. Det er ikke avgjørende for hunden å ha gjort det største offer av sitt liv for gruppesjelen for å individualisere. Når en hund har lært alle leksjonene den var ment å lære i dyreriket og når all frykt for den menneskelige rase er utryddet, ville det være bortkastet tid for gruppesjelen å fortsette med flere inkarnasjoner i dyre form. Dens skjebne er da andre steder, så en overgang til en ny og mer opplyst sfære av eksistens finner sted. Den første inkarnasjon i en menneskekropp skjer ikke nødvendigvis i en kropp som er utviklet som den laveste formen for mennesker på jorden, for ofte har det nye ego, gjennom å ha fått mye erfaring i sine siste liv i dyreriket -spesielt en som har gitt opp sitt eget liv for et menneske – det har opptjent rett til en menneskekropp som er litt mer utviklet enn de mest primitive typer vi finner i verden. En hest individualiserer seg på en måte som minner om en hund - med enestående hengivenhet til sin herre. Ofte har vi hørt om hester som gjør en overveldende innsats, bare for å falle død om når den har gjort sin oppgave. Mens en hund eller hest går over i den menneskelige rike gjennom hengivenhet og / eller offer, tjener så en katt rett til å leve som en høyere enhet ved å lære å forstå mennesket. I gamle dager sa mange filosofer at en hund og en hest får rett til å gå videre med å vise hengivenhet, mens en katt er mere utspekulert for å finne muligheter. Vi kan se eksempler på elefanter som har blitt opplært til å tjene mennesker og aper som har bodd i zoologiske hager, som åpenbart kvalifiserer for respekt, og i omgivelser blottet for frykt har ”de brukt sine hoder” og derfor kan sies å forstå, i begrenset grad, et menneskes veier. Dyr som har gått glipp av et liv som husdyr, går inn i den laveste formen av kropper som er kjent i verden. På den annen side, gruppesjelens mange høyt utviklede hunder går glipp av å måtte bebo kroppene til de laveste former av menneskeliv som er kjent, og er heller født inn i kroppene til et noe mer utviklet type menneske - trolig som medlem av stammer som i generasjoner har vært i kontakt med noe mer utviklede mennesker enn dem selv. Før vi går over til de tidlige liv i den menneskelige rase med de enorme forskjeller fra livet i dyreriket, må jeg nevne tilfeller der dyret individualiseres som menneske, samtidig som det har en dyre kropp. Overføringen fra dyrets sfære til den menneskelige, må skje på rett tid - når all frykt er borte, og når kjærligheten hos dyret er tilstrekkelig utviklet. I et tilfelle hvor en hund, som er halvparten en gruppesjel, har dødd en naturlig død, og hvor den andre halvparten av gruppesjelen, er en annen hund som fortsatt er i live, har den ingen flere leksjoner å lære, og da blir denne hunden et menneske i alt annet enn form. Utvilsomt har du kommet over tilfeller der en hund senere i livet virket "nesten menneskelig", der den viste seg å forstå nesten hvert ord som ble sagt og hvor den hadde forståelse for dine tanker og handlinger - den hadde en intuisjon utover hva du forestilte ville være mulig hos et dyr. En slik hund er faktisk en "menneskelig hund", et dyr i form, men et menneske i intelligens og er i stand til å resonnere og ta avgjørelser som det alene ville være ansvarlig for. Den største forskjellen mellom et menneske og et dyr, er den gaven det er å ha fri vilje. Et menneske vet forskjellen mellom rett og galt, selv i hans tidlige liv som et menneske - han kan ta sine egne beslutninger, mens et dyr har å adlyde lovene i dyreverdenen. Et dyr lever på instinkt, og utenfor grensene for instinkt kan det ikke tenke. En mann kan velge den onde vei, selv om han vet det er ondt og mot de progressive krefter som styrer verden, men et dyr må alltid opptre som sitt instinkt tvinger det -. For slik er loven ' Nok en gang så jeg ham ikke gå, for mitt sinn var så fullt av disse merkelige ideer. Jeg bestemte meg for å skrive ned alt, det jeg kunne huske av disse to samtalene og bestemte meg for å gjøre stenografi notater av alle fremtidige samtaler.
audiobook of the english ed. in this in mp3 link
Resten av boken er (enda)
ikke oversatt.
Her i pdf.format | |
