En
uendelighet av ubesvarte spørsmål
Det er et overveldende uttall av grunner til å betvile den
offisielle historien
. Og ulike kritiske grupper har ulike grunner til å
tvile, avhengig av sine respektive kunnskapsområder. Ingeniørene
er kritiske til det vell av usannsynligheter knyttet til
sammenrasingen av de tre WTC tårnene, det finansielle miljøet av
sannsynlig innside-handel og krigsutbyttet i etterkant av 11.
september, piloter er kritiske til at kaprere som ikke engang kunne
fly småfly oppviste flyvekunster i verdensklasse
, militærveteraner er skeptiske til at luftforsvaret
plutselig ikke fungerte – i alle ledd. Journalister og uavhengige
etterforskere er kritiske til det ekstreme hemmeligholdet knyttet
til angrepet og uvilligheten til å sette ned uavhengige
granskinger. Offentlige tjenestemenn er kritiske til mangelen på
ansvarlighet og etterrettelighet. Listen er enda lenger. La oss først
se litt nærmere på sammenrasingen av World Trade Center 1, 2 og
ikke minst 7.
Et
fall fra fysikken lover?
Den offisielle versjonen av den fysiske kollapsen av tvillingtårnene,
selv om det er mange motsigelser og unnlatelser i FEMA-rapporten,
9/11-rapporten og NIST-rapporten, er oppsummert i den såkalte
”pannekaketeorien”
. På grunn av flyenes sammenstøt med tvillingtårnene,
og brannene forårsaket av flyenes drivstoff, ble bærende
konstruksjoner så svekket at etasjene, når konstruksjonene først
var svekket, progressivt falt sammen oppå hverandre på grunn av
gravitasjonskreftene alene
. Når det gjelder WTC 7, som altså stod i et annet
kvartal og aldri ble truffet av noe fly, er som sagt lite nevnt i
rapportene.
Det er
mange kritiske spørsmål knyttet til disse hendelsene. Og selv om
mange skyskrapere har stått i fyr og flamme, også noen har blitt
truffet av fly, så er det er første gang i verdenshistorien at
noen kollapser totalt utenom kontrollert nedriving. Og denne
byggkonstruksjons-katastrofen skjer altså tre ganger samme
dag.
Hvordan er
det fysisk mulig at en slik enorm stålkonstruksjon (i et
overdimensjonert design beregnet for å tåle treff fra fly av
nesten identisk størrelse som flyene 11. september
) kan falle sammen vertikalt og i nesten fritt falls
hastighet, og samtidig nærmest totalt pulveriseres? En
pulverisering som skjer i fallet? Kan en
”gravitasjonskollaps” skape trykkbølger som knuser vinduer i
bygg omlag 150 meter unna? Merkelig nok er
konstruksjonstegningene fra alle tre byggene som kollapset unndratt
offentligheten, men fra fotografier og annet materiale vet vi med
sikkerhet at tvillingtårnene, i tillegg til et solid stålgitter av
bærende bjelker rundt fasadene, hadde en massiv stålkjerne på 44
til 47 enorme vertikale bjelker fra bunn til topp (totalt trolig 287
bærende stålbjelker i hvert av tårnene)
. Som Griffin og andre påpeker, I 9/11-rapporten er
dette utrolig nok ikke med, og kjernen beskrives her som å bestå
av ”hule stålsjakter”
.
Den
offisielle versjonen vil altså at vi skal tro at alle disse massive
bærende konstruksjonene sviktet nøyaktig samtidig, i ”impact
zonen”, slik at tårnene kunne falle symmetrisk rett ned, ovenfra,
i retning sine egne fotspor, at de falt kun med hjelp av
gravitasjonens krefter, og altså ikke ble hindret av motstand i
alle de underliggende etasjene, slik at raset kunne skje nær fritt
falls hastighet. Tårnene raste sammen bare 1-3 sekunder saktere enn
fritt falls hastighet. Dette virker som en fysisk umulighet når vi
tar i betrakting at etasjene som sviktet i ”impact zone” møter,
skal overkomme, og akselerere de 70-90 etasjene med intakte stål og
betongkonstruksjoner under seg. Samtidig greide gravitasjonskreftene
å brekke opp alle stålbjelkene og pulverisere nærmest all betong
og annet innbo fullstendig, i enorme røykskyer som ble skapt fra
toppen av og ned før noe materiale traff bakken, og som
vokste mange ganger større enn volumet på byggene selv (og som
landet utenfor, mye av det langt utenfor, tårnenes egne
fotspor).
Tårnene
var overkonstruert for å tåle sammenstøt fra fly og enorme
branner. Stål smelter ikke eller svekkes fundamentalt av de
relativt sett små brannene som fant sted her. Disse brannene var av
mye kortere varighet enn andre storbranner som har skadet (men aldri
kollapset) skyskrapere tidligere. Det er en myte at det var et
branninferno i tårnene. Mesteparten av drivstoffet brant opp i
ildkuler i luften utenfor tårnene i løpet av få sekunder. Den
enorme mengden av svart røyk fra byggene viser også at dette er
branner med relativt sett svak varme. Det er bare å konsultere
bildene og filmene
. 18 mennesker skal også ha greid å ta seg ned fra
etasjene over ”the impact zone”, etasjene hvor flyet traff i WTC
2, altså gjennom det såkalte branninfernoet
. Noen mennesker klarte seg altså, der stålet måtte gi
etter. En viktig del av den offisielle forklaringen er at flyenes
sammenstøt rev bort brannisolasjonen fra bærebjelkene. Dette blir
svært lite troverdig, når brann aldri før har forårsaket kollaps
av stålkonstruerte høyhus, med eller uten brannisolasjon
.
Eksplosjoner
og menneskerester
Et av de vitenskapelig sett mest forbausende aspektene ved 911 er at
det lå glødende metall i flere uker etter 911 i ruinene på ground
zero. Det er vanskelig å forklare dette uten å bruke teorien om at
det var eksplosiver som detroniserte byggene. Professor i fysikk
Steven E. Jones, spesialist på feltet metall-katalysert fusjon,
viser dette i detalj, hvordan de tekniske observasjonene sammen med
egne eksperimenter og analyser av rester av smeltet metall (som
viser seg å være jern) fra ground zero, tyder på at det var
eksplosiver av klassen thermite som fikk bygningene til å kollapse
. Det er nesten helt umulig for hydrokarbon-branner å
smelte stål, mens en thermite reaksjon reduserer stålet ved å
fjerne oksygen og utløse intens varme, med smeltet jern som
sluttprodukt.
Bortsett
fra de avrevne stålbjelkene, som raskt ble fjernet fra ”ground
zero”, og uten å bli underlagt rigide kriminaltekniske undersøkelser
, og sendt til gjenvinning (altså svært alvorlig
bevisforspillelse), fantes svært få identifiserbare gjenstander
eller folk på ”ground zero”. Av de i alt 2780 menneskene som
omkom er over 1100 ennå ikke identifisert. Seks uker etter angrepet
var bare 425 mennesker identifisert
. Omlag 20 000 rester av mennesker ble funnet på og
rundt ground zero. Over 6000 av disse var så små at de fikk plass
i små testrør.
Bare tolv
mennesker kunne identifiseres visuelt. Av de 1401 menneskene som er
identifisert er 673 basert ene og alene på DNA-analyse. Menneskene
i tårnene ble kort sagt revet i fillebiter. Alt ikke-metallisk
materiale i angrepet ble transformert til pulver og småbiter. Kan
pannekaketeorien forklare dette? Overhodet ikke. Mer sannsynlig
ville ikke et flykrasj og brannene hindret positiv identifikasjon av
et eneste menneske. Nå ligger menneskerestene på søppelfyllingene
med det i sammenhengen mørkt ironiske navnet ”Fresh Kills” på
Staten Island i New York. På toppen av en fylling med
husholdningsavfall. De etterlatte fortviler selvfølgelig over den
makabre behandlingen av ofrene fra myndighetenes side. En søppelfylling
egner seg lite som sørgested. I lys av myndighetenes voldsomme
utnyttelse av ofrene for tragedien 911, kan man bare spekulere i årsakene
til denne særdeles lite verdige behandlingen av ofrene og deres
etterlatte.
Er gjerningsmennene oppsatt på å kvitte seg med det
menneskelige bevismaterialet for evig og alltid?
De
tekniske funnene nevnt ovenfor, i tillegg til blant annet seismiske
observasjoner, den begrensede tekniske analysen av stålet, byggenes
svært robuste design og den lave intensiteten i brannene, peker
altså i overveldende grad mot at det er eksplosiver som har fått
byggene til å desintegrere
. Prof. Jones beskriver i en akademisk
artikkel med fotodokumentasjon 13 gode grunner til å betvile den
offisielle versjonen og argumenterer for å få undersøkt
”kontrollert nedrivings-hypotesen” grundigere
. Hypotesen basert på tekniske bevis, om at det er
eksplosiver som forårsaket de tre tårnenes fall, støttes også
tungt av øyenvitneskildringer. Et uttall brannfolk, medisinsk
personell og andre tilstedeværende forteller om at de hørte mange
eksplosjoner og følte ristninger mens tårnene falt
.
Mysteriet
WTC 7
Det største mysteriet rundt 911 er kanskje likevel WTC 7. At denne
47 etasjers høye stålkonstruksjonen også kollapset totalt, hele
sju timer etter at det andre tvillingtårnet, er fortsatt en gåte.
Sammenrasingen skjedde med alle kjente tegn på en kontrollert
nedriving. Uten noe fly som traff og bare med små branner. Bygget
kollapset fullstendig på 6.5 sekunder. Selv med bare en
”ufullstendig” kollaps og med særdeles urealistisk gunstige
premisser for å få bygget til å ”falle fort”, har ikke
professor i matematikk Kenneth L. Kuttler i sine utregninger fått
bygget til å rase raskere enn 8.3 sekunder
. Dette krever naturligvis svar. Det er ikke engang nevnt
i 9/11-rapporten, unngått i NIST-rapporten, kommentert så vidt,
men uten noen plausibel forklaring i FEMA-rapporten, og nesten ikke
nevnt i noe hovedstrøms media. Eieren av WTC, Larry Silverstein er
sitert i en PBS dokumentar på å ha sagt følgende om WTC 7:
”I
remember getting a call from the, er, fire department commander,
telling me that they were not sure they were gonna be able to
contain the fire, and I said, "We've had such terrible loss of
life, maybe the smartest thing to do is pull it." And they made
that decision to pull and we watched the building collapse.
”
Mange
kritikere sier uttrykket ”pull it” er sjargong for en
kontrollert nedriving. Dette er imidlertid lite underbygget.
Silverstein har senere sagt at han refererte til å ”pull out”
brannfolk i bygget. Men i følge FEMA-rapporten var det ingen
brannfolk i bygget på grunn av manglende tilgang på vann
. At bygget ble revet kontrollert underbygges også av
journalisten Marc Jacobson i en reportasje i New York Magazine, som
var på ground zero før WTC kollapset og snakket med en brannmann:
”Hours
later, I sat down beside another, impossibly weary firefighter.
Covered with dust, he was drinking a bottle of Poland Spring water.
Half his squad was missing. They’d gone into the South Tower and
never come out. Then, almost as a non sequitur, the fireman
indicated the building in front of us, maybe 400 yards away. “That
building is coming down,” he said with a drained casualness.
“Really?” I asked. At 47 stories, it would be a skyscraper in
most cities, centerpiece of the horizon. But in New York, it was
nothing but a nondescript box with fire coming out of the windows. “When?”
“Tonight . . . Maybe tomorrow morning.” This was around 5:15 p.m.
I know because five minutes later, at 5:20, the building, 7 World
Trade Center, crumbled.”
Ble bygget
kontrollert nedrevet måtte det ha blitt rigget med eksplosiver
lenge i forkant, så dette er ingen operasjon som eventuelt kunne ha
blitt besluttet etter at tvillingtårnene kollapset.
Interessant er det også å merke seg hvilke leietagere WTC 7 bestod
av: Forsvarsdepartementet, CIA, Secret Service, New York ordfører
Guiliani sitt ”Office of emergency management centre”, samt to
viktige pengeinstitusjoner, IRS (skattemyndighetene) og ”The
Securities and Exchange Commision” (som oppbevarte store arkiver
over banktransaksjoner, se nedenfor).
”Pentagate”
og United 93
Hva så med Pentagon? Mange spekulasjoner har versert om at det
slett ikke var et fly som traff Pentagon i det hele tatt. FBI sin
inndragning og hemmelighold av alle overvåkningsfilmer, som kunne
ha avgjort saken umiddelbart, har helt bensin på disse
spekulasjonene. Filmene som til slutt ble frigitt gir ingen svar. En
skikkelig gjennomgang av de tekniske sidene, som for eksempel størrelsen
på hullet i veggen, sammenholdt med vitneobservasjoner, gir ingen
sterk grunn til å betvile at det var passasjerflyet som traff
Pentagon. Men det er rikelig med andre grunner til å stille spørsmålstegn
ved den offisielle versjonen. Det mest usannsynlige er kanskje
piloten og hans bedrifter. Det var visstnok Hani Hanjour, som etter
å ha overmannet den meget erfarne Vietnam-veteran piloten fant sitt
mål.
Den best
bevoktede bygning i verden, utstyrt blant annet med sitt eget
automatiske bakke-til-luft rakettbatteri. Hanjour fløy først inn i
luftsone P-56-A, det strengt kontrollerte luftrommet som strekker
seg ca. tre mil i alle retninger fra Washington monumentet, men også
inn i P-56-B, den fem kilometer ultrasikre sonen over det Hvite Hus
(også visstnok med sitt eget bakke-til-luft rakettbatteri), Capitol
og Pentagon. Han fløy også bare noen få kilometer fra Andrews Air
Force Base, som til enhver tid skal ha minst tre skvadroner med
jagerfly parat. Han når utrolig nok sitt mål, men flyr forbi
Pentagon og utfører en 270 graders nedadgående spiral hvor han
sank 2000 meter på to minutter, så flater han ut, slår ned
lyktestolper når han krysser veien, flyr helt langs bakken uten å
berøre gresset, og smeller inn i Pentagon fra første etasje og
oppover, gjennom den delen av Pentagon som var under restaurering
. I all sin galskap, en fenomenal bedrift.
Her er det
åpenbart et uttall problemer. For det første kunne ikke Hanjour
engang fly, i følge sin egen flyskole og en flyplass hvor han ville
leie et småfly. Ikke engang et Cessna småfly kunne han manøvrere.
Langt mindre et stort og svært komplisert kommersielt passasjerfly.
Og hvorfor skulle denne ”mesterpiloten som ikke kunne fly”, og
som hadde slike enorme ressurser til rådighet, som gjorde at han
hadde greid å ta seg glatt inn gjennom verdens best bevoktede
luftrom, gjøre seg den ekstra halsbrekkende umaken med 270 graderen
for å kunne treffe den delen av Pentagon som ville gjøre minst
skade? For å vise seg? Flyet kom fra nordvest så det enkleste og
klart hurtigste ville derfor vært å fly rett i den delen av
Pentagon hvor forsvarsminister Donald Rumsfeld og de andre
toppsjefene har kontorer. Den soleklart beste opsjonen for fanatiske
muslimer skulle man tro
.
Og
dette skjedde omlag en og en halv time etter at angrepet begynte å
utfolde seg. Hvis luftforsvaret ble tatt på sengen i New York,
hvorfor ble ikke engang dette flyet avskjært av jagerfly og
eventuelt skutt ned? Skutt ned av jagere eller fra Pentagons egne
forsvarssystemer. Skal vi virkelig tro på at dette 600
milliarder-kroner-i-året luftforsvaret er så hjelpeløst
ubrukelige at de en og en halv time etter at de er angrepet ennå
ikke klarer å mobilisere det minste forsvar, og det ikke engang av
det mest toppsikrede området i hele verden, hvor hele deres
politiske og militære ledelse befinner seg?
Hollywood
slapp nylig filmen ”United 93”, som omhandler skjebnen til det
fjerde flyet. Filmen følger den offisielle versjonen, om at
passasjerer ombord holdt på å overmanne kaprerne fordi de trodde
de satt på et selvmordsfly, men at kaprerne fikk styrtet i ødemarka
nær Shanksville i Pennsylvania. Øyevitneskildringer
og tekniske bevis tyder imidlertid på at flyet ble
skutt ned. Flyrester ble funnet over en mil unna punktet, og en del
av en motor som veide ett tonn ble funnet omlag to kilometer unna
. Svært mange vitnebeskrivelser stemmer overens med de
tekniske funnene, blant annet at de så et annet fly i nærheten, og
mange hørte smell før de så flyet bevege seg uregelmessig. En
person som ringte fra flyet rapporterte om en eksplosjon og røyk
som kom ut fra flyet
, og rapporter fra ”cockpit voice recorderen” tyder på
at man hører vind fra et hull i flyet.
Ganske
paradoksalt er det faktum at det amerikanske luftforsvaret ikke
greide å skyte ned et eneste av de tre flyene som gjorde skade,
mens det kan virke som om de faktisk skjøt ned det eneste som ikke
ville gjøre noen stor skade. Deler av denne hypotesen støttes også
av vitneutsagnet til daværende transportminister Norman Mineta for
9/11-kommisjonen. Han befant seg i bunkeren under det Hvite Hus
sammen med blant annet visepresident Dick Cheney, og her er hva han
sa om en samtale mellom Cheney og en ung mann:
"During
the time that the airplane was coming into the Pentagon, there was a
young man who would come in and say to the Vice President... the
plane is 50 miles out... the plane is 30 miles out... and when it
got down to the plane is 10 miles out, the young man also said to
the Vice President "do the orders still stand?" And the
Vice President turned and whipped his neck around and said "Of
course the orders still stand, have you heard anything to the
contrary!?”
Mineta
mener han kom til PEOC (The Presidental Emergency Operations Center)
kl 09:20 og at Cheney da allerede var der. I de hemmelige
intervjuene 9/11 kommisjonen gjorde med Bush og Cheney, og som de
kommenterer fra i rapporten, hevder Cheney at han først ankom PEOC
kl. 09:58, altså 20 minutter etter at Pentagon ble truffet. Minetas
vitneutsagn er også redigert bort fra 9/11-kommisjonens offisielle
videoarkiv fra høringen
. Man kan spekulere på årsakene til det. La oss i det følgende
derfor se litt nærmere på flere av de politiske og militære
toppledernes handlinger under angrepet.
Tidspunkter
for sentrale hendelser
:
8:15:
Flight 11 ble overmannet
8:42: Flight 175 ble overmannet
8:46: Flight 77 ble overmannet
8:46: World Trade Center 1 ble truffet av et 767 passasjerfly.
9:03: World Trade Center 2 ble truffet av et 767 passasjerfly
9:16: Flight 93 overmannet
9:38: Pentagon ble truffet av et fly
9:59: World Trade Center 2 kollapset
10:28: World Trade Center 1 kollapset.
17:20: World Trade Center 7 kollapset
I
et sannhetsvakuum
President Bush sine egne bevegelser og utsagn under og etter
angrepet er betydelig debattert, og blant annet dokumentert i filmen
9/11 Farenheit, som vant gullpalmen i Cannes, regissert av Michael
Moore. Bush er på en ”photo-op” på Booker elementary school i
Florida. I følge ham selv ser han det første flyet krasje inn i
WTC på tv før han går inn:
”I was
sitting outside the classroom waiting to go in, and I saw an
airplane hit the tower -- the TV was obviously on, and I used to fly
myself, and I said, "There's one terrible pilot." And I
said, "It must have been a horrible accident.
"
Dette er høyst
besynderlig når vi vet at det første et ikke ble vist på tv før
flere timer senere, når private videoopptak var fremskaffet.
Utsagnet er senere forklart som en misforståelse av myndighetene.
En merkelig misforståelse i så fall. Hukommelsen må ha spilt ham
et usedvanlig kraftig puss. En logisk forklaring kan være at Bush
hadde privat tilgang på live overføring fra det første et, og
slik kan uttalelsen tolkes som en forsnakkelse.
Uansett
avbryter han ikke seansen, men går inn og sitter og leser for barna
når det andre flyet treffer 17 minutter senere. Chief of staff,
Andy Card, kommer inn 09:06 (tre minutter etter at fly nr to
treffer) og sier i følge Bush: "A second plane has hit the
tower. America's under attack." Hva gjør Bush så? Han leser
videre, later som ingenting. Sitter der iallfall i åtte minutter
til, og tar seg god tid når han skal forlate klasserommet
. Senere lyver Card om hva som hendte, når han sa at
presidenten unnskyldte seg og gikk i løpet av noen sekunder
. Vi kan kanskje på en eller annen merkelig måte forstå
at Bush, som europeisk presse har klart å tegne et portrett av som
på grensen til imbesil, ble fortumlet og ikke klarte å reagere, og
trengte ti minutter på å få samlet tankene.
Det som
imidlertid ikke lar seg forklare er at Secret Service ikke
umiddelbart førte presidenten i sikkerhet straks det var klart at
”America’s under attack”. Secret Service sitt hovedmandat er
presidentens sikkerhet
. Derfor måtte også myndighetene senere lyve og si at
Secret Service ”immediately secured the President”
. Den forklaringen som imidlertid virker mest sannsynlig
er at de visste at president Bush ikke var et mål for
angrepene.
General
Richard Myers var den høyest militære offiser i USA (Acting
Chairman of the Joint Chiefs of Staff) og hovedrådgiveren til
presidenten i militære spørsmål. Han gikk inn i et telefonmøte etter
at det første flyet traff WTC. Under møtet ble det andre tårnet
truffet, men ingen informerte Myers. Og som Myers sier selv:
”Sometime during that office call the second tower was hit. Nobody
informed us of that. But when we came out, that was obvious. Then
right at that time somebody said the Pentagon has been hit”.
Pentagon ble altså truffet ca. 34 minutter etter at det andre flyet
traff WTC, og nesten en og halv time etter at FAA
[lxv]
visste at Flight 11 var kapret. Men på hele den tiden
var det altså ingen som brydde seg med å informere USAs øverste
militære leder?
[lxvi]
Forsvarsminister
Donald Rumsfeld var nummer to i den amerikanske militære
ledelsesstrukturen. Han fortalte på Larry King at han var til stede
i Pentagon 11. september. Fra kl 08:00 hadde han et frokostmøte med
en delegasjon fra kongressen om terrorisme. Og Rumsfeld sier i dette
møtet:
”I
had said at an 8:00 o'clock breakfast that sometime in the next two,
four, six, eight, ten, twelve months there would be an event that
would occur in the world that would be sufficiently shocking that it
would remind people again how important it is to have a strong
healthy defense department that contributes to -- That underpins
peace and stability in our world. And
that is what underpins peace and stability... And someone walked in
and handed a note that said that a plane had just hit the World
Trade Center. And we adjourned the meeting, and I went in to get my
CIA briefing”.
Larry King
spør: ”Right next door is your office?”, og Rumsfeld svarer:
”right next door here, and the whole building shook within 15
minutes.”
[lxvii]
Når vi tar tidsforløpet i betrakting er dette svært
bemerkelsesverdig. Skal vi tro på at
forsvarsministeren, som befinner seg i Pentagon, med de mest
avanserte og direkte kommunikasjonsmidler til andre militære og
sivile stasjoner, for eksempel til NORAD
[lxviii]
og FAA, ikke hadde fått beskjed om at fire fly var
kapret, og ikke engang at to fly var krasjet i WTC før ca. klokka
09:25?
Visepresident
Dick Cheneys besynderlige handlinger i PEOC under det Hvite Hus,
hvor også daværende sikkerhetsrådgiver Condoleezza Rice befant
seg, er beskrevet ovenfor. Den mest troverdige tolkningen av Minetas
vitneutsagn er naturligvis at Cheney gav ordre om å ikke
skyte Pentagonflyet ned. Det ble jo heller ikke skutt ned.
Det høyst merkverdige ved en slik ordre forklarer også den
unge mannens gjentatte henvendelser til Cheney. Om Rice, som nå er
forfremmet til utenriksminister, vet vi at hun samarbeidet tett med,
og skrev en bok sammen med den operative lederen (executive director)
for den offisielle og såkalt uavhengige 9/11-rapporten, Philip D.
Zelikow. Noen som sa bukken og havresekken? Eller som Lorie Van
Auken, som mistet sin mann i angrepet og som var en av dem som
presset på for at Bush-administrasjonen i det hele tatt nedsatte
9/11-kommisjonen kommenterer relasjonen mellom de to: ”I feel I am
trapped in a truth vacuum”.
Andre
sentrale aktører i 911-dramaet bringer oss over på det som enhver
kriminalsak med respekt for seg selv i jakten på motiver forfølger:
”follow the money”.
Å
følge pengene
Uten å begi oss inn på de store diskusjoner om de enorme
gevinstene det militær-industrielle komplekset tjener på kriger,
eller spekulere i USA og den nære kretsen rundt Bush sine
oljeinteresser i Midtøsten
[lxix]
, har 911 en rekke spektakulære pengespørsmål
som handler om gull, skjulte pengeoverføringer,
forsikringsgevinster, salgsopsjoner og ikke minst sporløse
forsvinninger av billioner av dollar fra Pentagons budsjetter. La
oss ta det siste først.
Den
10. september 2001, altså dagen før 911, annonserte
forsvarsminister Donald Rumsfeld på en pressekonferanse at Pentagon
ikke kunne redegjøre for hvor omlag 2,3 billioner dollar hadde
blitt av. Det er ufattelige tall. Omlag 14 billioner kroner, altså
14 000 milliarder kroner! Det er ca. 23 norske statsbudsjett. 50 000
kroner for hver eneste amerikanske innbygger.
[lxx]
Dette ville naturligvis ha skapt en gigantisk
skandale hadde det ikke vært for at mediene ble totalt dominert av
hendelsene som skjedde dagen etter. Selvfølgelig kan det være en
tilfeldighet, men akk for en beleilig tilfeldighet for Pentagon. En
annen pussighet er at Pentagons revisor på den tiden, Dov Zakheim,
kom fra en direktørstilling i en stor bedrift som spesialiserte seg
på elektronisk krigføringsteknologi, blant annet fjernstyrte
flysystemer. Han er også medlem av ”Project for a New American
Century”, som jeg kommer tilbake til nedenfor
[lxxi]
.
Fra
å ha vært eid og bygd som en ressurs for offentligheten av New
Yorks Port Authority kom WTC komplekset for første gang på private
hender i midten av 2001. Seks uker før 11. september ble leasen kjøpt
av et partnerskap mellom Larry Silversteins bedrift Silverstein
Properties og Westfield America. De skaffet seg en solid
forsikringspolise som inkluderte en klausul om at i tilfelle
terrorangrep kunne partnerskapet innløse den forsikrede verdien av
eiendommene og bli løst fra sine 99-årige kontraktsforpliktelser
[lxxii]
. Dette viste seg å bli verdifullt. Silversteins
investering i WTC 7 alene var på omlag 386 millioner dollar, mens
de i 2002 innløste en forsikringssum på 861 millioner dollar. En
gevinst på 500 millioner dollar. For tvillingtårnene ble det enda
mer lukrativt. Silverstein vant i 2004 i retten på at angrepet på
WTC måtte betraktes som to separate hendelser, og derfor få
utbetalt forsikringspremien to ganger. I følge Forbes kan han få
utbetalt opp mot 4,6 milliarder dollar
[lxxiii]
.
Finansielle
transaksjoner i forkant av 911 kan tyde på at personer hadde
kjennskap til det som skulle skje. I dagene før var det unormalt
stor handel med salgsopsjoner (put options) på aksjer i både
United Airlines og American Airlines, på forsikringsselskaper og
finansselskaper som alle tapte store beløp på 911. Også stor
handel med kjøpsopsjoner (call options) på aksjer hos våpenprodusenter,
som tjente på 911 er dokumentert. Ved kjøp av salgsopsjoner tjener
kjøper på at en aksjekurs går ned, mens ved kjøp av kjøpsopsjoner
tjener man på at kursen går opp
[lxxiv]
. I følge 9/11-rapporten, som altså vanskelig kan
regnes som noen uavhengig kilde, men som anerkjenner at det er
unormalt høy handel med opsjoner i forkant av 911, undersøkte SEC
(Securities and Exchange Commision som altså var leieboer i WTC 7)
og FBI disse uvanlig høye transaksjonene og fant ingen grunner til
å tro at kjøperne hadde forkunnskaper til 911, eller at de hadde
noen link til Al Qaeda
[lxxv]
. De fant altså ut hvem kjøperne var, men har
holdt navnene hemmelig.
Siden
bombingen av WTC i 1993 har mengden av gull som oppbevares i hvelv
under WTC 4 vært en godt bevart hemmelighet, men rapporter tyder på
at det må ha vært et sted mellom 650 og 950 millioner dollar. WTC
4 ble rasert 911, og det gullet som ble berget ut tyder på verdier
i underkant av 300 millioner dollar. Gullverdier i 500
millioner-dollar-klassen kan altså være borte. Og ødelagt av
raseringen av WTC 4 er det ikke
[lxxvi]
.
Uvanlig
store summer, kanskje opp mot 100 millioner dollar, i
kredittkort-transaksjoner ble trolig behandlet av computer-systemer
i WTC bare minutter før flyene krasjet. Bedriften Convar i Tyskland
var mot slutten av 2001 godt i gang med å rekonstruere data
[lxxvii]
, inntil da fra 32 av computerne som ble brukt,
data som tydet på ”dirty doomsday dealings”, som Reuters
beskrev det. Hva skjedde så? Det virker som om Convar i juni 2002
ble kjøpt opp av sikkerhetsfirmaet Kroll Inc., ledet av tidligere
folk fra FBI og CIA. Senere har Kroll blitt kjøpt opp av Marsh
& Mclennan, tidligere leietager i 95. etasje av WTC 1. Og mer
har vi ikke hørt om de tyske ekspertenes dokumentering av ”dirty
doomsday dealings”
[lxxviii]
.
Motiver
og muligheter
De sunneste og mest sympatiske synspunktene som er skeptiske
til alternative forklaringer på 911 er også de enkleste. Hvordan
kunne myndighetene, og hvorfor skulle de, gjøre noe så sykt? Og
hvordan skulle en slik håpløs administrasjon (se bare hvordan de håndterer
krigen i Irak) kunne greie å gjennomføre en så utspekulert og
”grandios” operasjon. Og er det virkelig en innsidejobb må svært
mange personer være implisert, og da er det vel umulig at ingen har
”lekket”? Til denne siste og vektige innvendingen er det blitt
laget flere seriøse, og selvsagt spekulative, scenarioer som bare
involverer en håndfull mennesker med fullt kjennskap til
operasjonen
[lxxix]
.
Diskusjonene
om mulige motiver er mange, og vi skal ikke gå inn på alle her.
Pengemotivet er nevnt, men ut fra etterspillet etter 911 handler de
kanskje mest troverdige spekulasjonene om Bush-administrasjonens
ambisjoner om å etablere en imperialistisk versjon av Pax
Americana. Altså et verdenssituasjon preget av fred under
amerikansk herredømme. Noen vil si at vi har hatt dette siden 1945,
men dette gjelder åpenbart bare for den vestlige verden pluss litt
til. Med Bush-administrasjonene (senior og junior) var det kanskje
Midtøsten som stod for tur?
[lxxx]
Mange
i den kritiske bevegelsen mener at Bush-administrasjonen er sterkt
formet av perspektivene til den neo-konservative tankesmia
”Project for the New American Century” (PNAC), og tok en radikal
ny vending i utenrikspolitikken med mye mer fokus på militære
midler for å opprettholde og videreutvikle Pax Americana og
trumfe gjennom amerikanske interesser verden over. Pax Americana
er gjentatte ganger nevnt i et sentralt PNAC dokument fra år 2000,
”Rebuilding America’s Defenses”
[lxxxi]
. At PNAC har hatt sterk innflytelse på USAs
forsvars og utenrikspolitikk er det liten tvil om. Svært høytstående
politiske ledere er eller har vært assosiert med PNAC. De kan vise
til en imponerende liste, med blant annet Bush senior sin yngre bror
og guvernør i Florida, Jeb Bush, visepresident Dick Cheney,
forsvarsminister Donald Rumsfeld og Paul Wolfowitz, nåværende
leder av verdensbanken, men mest kjent som arkitekten bak ”the
Bush Doctrine”, president Bush sine nye utenrikspolitiske
prinsipper, lansert i 2002, med blant annet det nå famøse
”pre-emptive warfare” (med forkjøpskrigen i Irak som det første
store eksempelet).
At
det amerikanske militæret tidligere har laget planer om å angripe
egen befolkning for å mobilisere støtte i befolkningen,
paradoksalt nok, til å gå til krig er et faktum. Topphemmelige
militære dokumenter som ble deklassifisert i 1997, og publisert
online i 2001, avslører en av de mest korrupte planene vi kjenner
til. ”Operation Northwoods” var kodenavnet på et sett forslag,
presentert av den øverste militære ledelsen i USA til
Forsvarsminister Robert McNamara 13.mars 1962, som skulle legitimere
invasjon av Cuba. Planen ble aldri satt ut i livet, men inkluderte
mange typer ”falskt flagg”-terrorisme, som for eksempel:
“sink[ing] a boatload of Cuban refugees (real or simulated),
faking a Cuban airforce attack on a civilian jetliner, and
concocting a “Remember the Maine” incident by blowing up a U.S.
ship in Cuban waters and then blaming the incident on Cuban sabotage”
[lxxxii]
. Ikke helt uten paralleller til 911. At
myndigheter i mange land har utsatt egen befolkning for groteske
massemord er også historiske faktum, med utryddelsen av omlag 70
millioner mennesker i Kina under Mao som kanskje det verste
eksempelet. Så menneskenaturens iboende godhet er ingen fundamental
begrensning for utøvelse av djevelskap.
Pussig
er det uansett at angrepet 911 ser ut til å være designet perfekt
for å minimalisere offer og maksimalisere sjokkeffekt. Det er ikke
vanskelig å spekulere i hvorfor det var et aggregert belegg på
bare 30 prosent
[lxxxiii]
passasjerer på de fire kaprede flyene, på
hvorfor flyene som traff WTC valgte et så tidlig tidspunkt på
dagen, før veldig mange ansatte og turister var kommet, og på
hvorfor piloten av Pentagon-flyet gjorde den halsbrekkende øvelsen
for å kunne treffe Pentagon der det gjorde minst vondt. Hadde
flyene styrtet to timer senere i tvillingtårnene, og truffet midt i
tårnene heller enn mot toppen, kunne vi snakket om dødsfall på
omlag 30 000 heller enn de 3000 som omkom. Til det siste punktet er
selvfølgelig en motforestilling at om flyene hadde krasjet en eller
to timer før de gjorde ville det blitt enda færre offer.
Vi
kan også spekulere i hvorfor mange kjente og offentlige personer
fikk advarsler på forhånd om å ikke fly den 11. september
[lxxxiv]
. Det er heller ikke veldig vanskelig å bli
skeptisk når vi hører at adressatene i anthrax-skandalen, hvor
anthrax ble sendt til Kongressen den 9. oktober 2001, var formannen
i senatets juridiske kommite Patrick Leahy, og majoritetslederen i
senatet Tom Daschle, som begge prøvde å få utsatt stemmingen over
”The Patriot Act”. Bedre blir det ikke når undersøkelsen viste
at anthraxen var ”weaponized” for å holde den flyvende og
inhalerbar over tid. En meget vanskelig teknisk operasjon som bare
det amerikanske og russiske militæret har fått til, og at
etterforskningen sporet anthraxen å komme fra det amerikanske militære
laboratoriet i Fort Derrick
[lxxxv]
.
Det
gir oss heller ingen grunn til å feste større lit til den
offisielle versjonen når vi vet at et av selskapene som hadde
ansvaret for oppryddingen og fjerningen av stålet (bevismaterialet)
på ground zero heter ”Controlled Demolition Inc.”, og har
verdens beste eksperter på kontrollert nedriving av høyhus
[lxxxvi]
. At en av president Bush sine brødre var direktør
i selskapet som hadde ansvaret for sikkerheten til både WTC, Dulles
International airport (som Flight 77 som man antar styrtet i
Pentagon tok av fra) og for United Airlines, får en også til å
undres. At flere etterforskere i FBI hevder de ble stanset i
etterforskningen sin av Al Qaeda i forkant av 911 er også langt fra
beroligende. John O’Neill, kanskje FBI sin beste anti-terror
etterforsker, sier opp jobben i frustrasjon sommeren 2001 på grunn
av hindringer fra det Hvite Hus i hans etterforskning av Osama bin
Laden. Han sier at alle svar er å finne i Saudi-Arabia, og at den
største hindringen for etterforskningen er amerikanske
oljeinteresser og Saudi-Arabias rolle i disse
[lxxxvii]
.
Demoniske
etterspill
Og la det være helt klart at 11. september har vært den utløsende
faktor for et skred av internasjonale etterspill av demonisk
karakter. President Bush og administrasjonen har utallige ganger
selv brukt 11. september som hovedbeveggrunn for aksjoner verden
over. Et lite sitat fra en pressemelding hvor president Bush
kommenterer ”the war on terror” illustrerer poenget
forbilledlig:
”
The evil that came to our shores on September 11th has reappeared on
other days and in other places. In cities across the world, we have
seen images of destruction and suffering that can seem like random
acts of madness but are part of a larger terrorist threat. To combat
this evil, we must remember the calling of September 11th – we
will confront this mortal danger to all humanity and not tire or
rest until the war on terror is won.”
[lxxxviii]
911 har
blitt konstruert som en hellig myte for legitimering av
krigshandlinger og brudd på menneskerettigheter fra myndighetenes
side bokstavelig talt fra første dag. Det er ikke vanskelig å
stille seg spørsmål om regien i dagene som etterfulgte 11.
september var planlagt i lang tid. Den 12. september annonserte
presidenten sin intensjon om å lede "a monumental struggle of
Good versus Evil”, hvor han blant annet også sa følgende:
”The deliberate and
deadly attacks which were carried out yesterday against our
country were more than acts of terror. They
were acts of war... Freedom and democracy are under attack... This
enemy attacked not just our people, but all freedom-loving people
everywhere in the world. The United States of America will use all
our resources to conquer this enemy. We will rally the world
[lxxxix]
.” Den 13.
september fastslo han at neste dag skulle være en ”National Day
of Prayer and Remembrance for the Victims of the Terrorist Attacks”.
Og på denne dagen samlet presidenten rundt seg en kardinal, en
rabbiner og en imam og holdt en seremoni fra den nasjonale
katedralen hvor han blant annet sa følgende:
”...our
responsibility to history is already clear: to answer these attacks
and rid the world of Evil. War
has been waged against us by stealth and deceit and murder. This
nation is peaceful, but fierce when stirred to anger. . . . In every
generation, the world has produced enemies of human freedom. They
have attacked America, because we are freedom's home and defender.
And the commitment of our fathers is now the calling of our time. .
. . we ask almighty God to watch over our nation, and grant us
patience and resolve in all that is to come. . . . And may He always
guide our country. God bless America
[xc]
.
Dette var
en historisk hendelse av stor symbolsk betydning. Aldri verken før
eller senere har en amerikansk president utstedt en krigserklæring
fra en katedral. Og selvfølgelig heller aldri i nærvær av et
spekter av hellige ledere. Gjennom dette meningsmettede hellige
krigsritualet, som blant annet Meyssan
[xci]
og Griffin
[xcii]
har observert, vigslet den amerikanske administrasjonen
sin versjon av hendelsene som den eneste sanne. Fra da av har
kritiske spørsmål til den offisielle versjonen vært å betrakte
som blasfemi. En selvutslettende mikstur av helligbrøde og
anti-patriotisme. President Bush har så vidt jeg vet en eneste gang
blitt offentlig spurt om administrasjonen på forhånd hadde
kjennskap til hva som kom til å skje 911. Hans bemerkelsesverdige
reaksjon hvor han usikkert stotrer frem ”there's time for politics...
it’s time for politics” to ganger kan sees på video, før han
til slutt klarer å samle seg såpass at han svarer ”it is an
absurd insinuation”
[xciii]
.
Som læregutter
av nazistenes propaganda-maskineri har Bush-administrasjonen tatt
Goebbels læresetning på alvor: Hvis du repeterer en løgn mange
nok ganger, vil folk svelge den. Irak-krigen var åpenbart basert på
iallfall to helt avgjørende løgner, som ble gjentatt og gjentatt.
Den første var å koble bin Laden og terrorisme til Irak, den andre
var at Saddam Hussein var i besittelse av masseødeleggelsesvåpen.
Begge var blanke løgner, repetert om igjen og om igjen.
Bush-administrasjonen
har utvist ren virtousitet i bruken av media for å fremme
krigsretorikk. Gjennom en enkel og polariserende sort-hvitt
propaganda som dreier rundt ”good vs. evil”, har de klart å
skape et konstant og evigvarende trusselbilde kalt ”war on
terror”. Som i Israel er frykten blitt amerikanernes nasjonalfølelse.
Som en illustrasjon på perversiteten i logikken som gjør at
verdens eneste militære supermakt drives av frykt, kan vi se på en
hendelse fra Guantanamo, den omstridte fangebasen for
”terrorister” på Cuba. Bruk av tortur er dokumentert på
Guantanamo, og tre fanger tok 10. juni 2006 sine egne liv ved å
henge seg ved hjelp av rep de lagde av klær og lakener. Hva var så
admiral Harry Harris, kommandør ved Guantanamobasen, sin reaksjon på
dette? I en uttalelse til Reuters sier han: ”They are smart. They
are creative, they are committed. They have no regard for life,
either ours or their own. I believe this was not an act of
desperation, but an act of ...warfare waged against us.”
[xciv]
Overgriperen er blitt offer. Klassisk stoff for
psykoterapeuter.
Krigen i
Afghanistan kjenner vi, Norge bidro selv. Blir Iran eller Syria
neste? Endringen i utenriks- og forsvarpolitikken gjennom ”The
Bush doctrine” kjenner vi. De vide fullmaktene til å bekjempe
terrorisme, gjennom ”The Patriot Act” kjenner vi også. Denne svært
omfattende konstitusjonelle endringen i den amerikanske lovverket
ble stemt gjennom i Kongressen og ble signert og gjort til lov av
president Bush 26. oktober 2001. Bare litt over en måned etter 11.
september ble altså dette 342 sider lange juridiske dokumentet med
1016 seksjoner vedtatt
[xcv]
. Juristene i det Hvite Hus må ha jobbet på spreng.
Patriot Act II (eller ”Domestic Security Enhancement Act 2003”),
etablerte senere enorme fullmakter for overvåkning av alle, og
dermed innskrenkninger av borgerrettigheter som er en politistat
verdig.
Men som
med amerikanernes mer hjemlige ”war on drugs” har selvfølgelig
ikke ”war on terror” virket
[xcvi]
.
Pressens
og kritikkens død
Hovedstrøms media i USA har i saken om 911, som i dekningen av
krigen i Irak, fungert som maktens talerør
[xcvii]
. I førstnevnte tilfelle har det vært øredøvende
taushet i dekningen av den kritiske bevegelsen. Bortsett fra en god
del enkeltsaker i avisene som referer til enkeltstående
merkverdigheter i den offisielle versjonen, er det ingen helhetlig
kritisk journalistikk. Den kritiske bevegelsen portretteres, i den
grad den nevnes, som avvikere og virkelighetsfjerne
konspirasjonsteoretikere
[xcviii]
.
Hvordan
pressen har blitt slik er glimrende dokumentert i filmen
”Independent intervention – breaking the silence”
[xcix]
, som inneholder intervjuer og opptak med mediekritikere
og uavhengige journalister og medieselskap, blant annet Noam
Chomsky, Amy Goodman, Robert Fisk og Howard Zinn. De store
mediekonsernene ville symptomatisk nok ikke stille opp. Poenget er
at i takt med de store underholdingsselskapenes oppkjøp av
nyhetsmediene har de få og store nyhetskanaler som har virkelig
stor distribusjon fått umåtelig makt, og den makten bruker de til
å tale den politiske maktens sak. Media er ikke lenger den fjerde
statsmakt, og som det blir dokumentert i filmen, general Tommy
Franks sa selv i forbindelse med Irak-krigen at media heller er
blitt krigens ”fjerde front”. Et ”genialt” PR-stunt fra
myndighetenes side kalt ”embedded journalism”, hvor
journalistene fikk være med troppene ut i krigen så lenge de
rapporterte maktens perspektiv, har sørget for en presse av
etterplaprere. Istedet for å finne ”weapons of mass destruction”
bruker militæret pressen som ”weapons of mass deception”. De
uavhengige journalistene som har dekket krigen har på sin side
blitt skutt på og til og med drept av det amerikanske militæret.
[c]
At norske
medier, som vi later til å tro er noe mer balanserte enn de store
amerikanske, har fulgt amerikanske mediers linje i 911-saken er høyst
besynderlig. I den lille dekningen som har vært av den kritiske
bevegelsen, henges de ut som sære konspirasjonsteoretikere. Førsteamanuensis
Asbjørn Dyrendal fra NTNU (for tiden selvoppkastet universell
ekspert på alle verdens konspirasjonsteorier) blir intervjuet, og
blander lekende lett sammen en uspiselig suppe av det han finner av
tvilsomme påstander og teorier på Internett. Noen
sjelelivsgranskere presenterer tilfeldige teorier om menneskelige
behov. Avisenes spaltister latterliggjør det hele i sin
bedrevitende tone, som oppspinn blant forrykte marginale grupper av
amerikanere og andre godtroende som sluker hva som helst rått. Og
saken legges død
[ci]
. At den kritiske bevegelsen representerer meningene til
store deler av den amerikanske befolkningen har vi imidlertid spørreundersøkelser
som underbygger.
30. august
2004 publiserte Zogby International en undersøkelse som viste at
halvparten av New Yorks innbyggere trodde at noen av lederne visste
om og bevisst lot angrepene skje
[cii]
. 66 prosent av de spurte ville ha en ny gransking og
svar på ubesvarte spørsmål. I en uvitenskapelig undersøkelse
gjort av CNN Online 11. november 2004, i etterkant av et show som
debatterte konspirasjonsteorier, svarte 89 prosent ja på spørsmålet
om de trodde det var en ”U.S.government cover-up surrounding 9/11
[ciii]
. I en undersøkelse fra Zogby International i mai 2006,
mente 44 prosent at Bush har utnyttet angrepene 11. september for å
rettferdiggjøre invasjon av Irak; 42 prosent mente at amerikanske
myndigheter og 9/11-kommisjonen skjuler kritiske bevis som motsier
den offisielle versjonen; 43 prosent visste ikke at WTC 7 kollapset,
45 prosent mente at en ny gransking hvor ”Congress or an
International Tribunal should re-investigate the attacks, including
whether any US government officials consciously allowed or helped
facilitate their success"; og 55 prosent av
amerikanere mener media gjør en negativ jobb, "including their
coverage of victim families' unanswered questions".
[civ]
Det disse undersøkelsene viser er, som også Kåre
Willoch kommenterer i Dagbladet, meget alvorlig
[cv]
. Vi kan nesten ikke mene at halvparten av befolkningen
er idioter?
Den enorme
mengden med ubesvarte spørsmål rundt 911, totaliteten av
usannsynligheter i den offisielle versjonen, alt hemmeligholdet,
alle unnvikelsene og utelatelsene og feilinformasjonen gjør at til
sammen er myndighetens historie om 911 svært lite troverdig. Som
for eksempel Nafeez Mosaddeq Ahmed, direktør ved Institute for
Policy Research and Development, oppsummerer i sin veldokumenterte
bok ”The War on Truth: 9/11, Disinformation and the Anatomy of
Terrorism”:
”There
is no doubt that there are a myriad of officially undisclosed
connections between various elements of the US establishment and key
figures involved in the financing and logistical facilitation of the
9/11 attacks and the network behind it.”
[cvi]
Det er et
munnhell som sier at sannheten er krigens første offer, og det
offisielle 911 er uten tvil blitt en hellig ku, en myte i negativ
forstand, som ikke kan røres ved eller stilles spørsmålstegn ved.
Kritiske spørsmål blir møtt med taushet, hemmelighold,
latterliggjøring og krenket bestyrtelse
[cvii]
”. Dette gjelder også for ”seriøse”
kvasi-offisielle artikler av typen ”debunking conspiracy theories”.
Den mest sentrale av disse er artikkelen ”Debunking 9/11 lies”,
publisert i det Hearst eide magasinet Popular Mechanics
[cviii]
. Dette er også artikkelen amerikanske myndigheter
henviser til på sine offisielle ”debunking conspiracy theories”
web-sider
[cix]
. Jim Hoffman plukker artikkelen fra hverandre bit for
bit, og avkler de retoriske strategiene de bruker, blant annet stråmenn,
misinformasjon og ignorering av fakta
[cx]
. En av de få kjente amerikanske intellektuelle som har
våget å gå skikkelig inn i debatten er Ernest Partridge i
artikkelen ”The 9/11 Conspiracy: A sceptic’s view”
[cxi]
. Han sammenligner den offisielle versjonen med ulike
alternative konspirasjonsteorier og konkluderer, uten på langt nær
å omfavne all kritikken av den offisielle versjonen, med at den
offisielle 9/11-kommisjonen var en parodi, og at hva som skjedde 911
og hvem som står bak fortsatt er helt åpne og akutt presserende spørsmål.
Han avslutter med at folk fortjener svar, og at en ny kompetent og
uavhengig gransking er høyst påkrevd.
I Norge
har intellektuelle vært svært tilbakeholdne i denne saken, om ikke
feige iallfall helt fraværende
[cxii]
. Trolig også feige. Og hvis vi har en presse av pudler
og et akademi av folk som ikke lenger tror på sannheten, og derfor
logisk nok ikke lenger bryr seg med å finne den, hvem skal da være
et korrektiv til makten? Akademikere, pressefolk og andre bør legge
seg nobelprisvinner i litteratur for 2005, Harold Pinter, sine
avslutningsord i sitt nobelforedrag på sinnet:
”Til
tross for enormt dårlig odds tror jeg en urokkelig, klippefast og
hardnakket intellektuell besluttsomhet for å finne ut hva som
virkelig er sant i våre liv og samfunn, er en fundamental
forpliktelse for oss alle som samfunnsborgere. Det er i
virkeligheten en tvingende nødvendighet. Hvis en slik besluttsomhet
ikke er en del av vår politiske visjon, har vi ikke noe håp om å
gjenopprette det som nesten har gått tapt – menneskets
verdighet”
[cxiii]
.
Det burde
være en selvfølge at fredsnasjonen Norge kan gå i spissen for å
etablere et internasjonalt tribunal som kunne granske 911 grundig,
uavhengig og kompetent. Den kritiske bevegelsen i både USA og
resten av verden begynner nå å bli så enormt stor at dette fort
kan bli et globalt folkekrav. Med utenriksminister Gahr Støre sin
gode relasjon til sin amerikanske kollega Rice burde det være en
plikt og en smal sak å diskutere spørsmålene som blant annet
denne artikkelen, sammen med et utall andre publikasjoner har reist,
og som hundrevis av millioner av mennesker i USA og resten av verden
forventer.
How 9/11 was done |
mirror