Materiesenderen. --------------------- Med en materiesender menes et apparat som kan overføre en gjenstand bestående av fysisk materie fra et sted til et annet trådløst med lysets hastighet eller raskere. Et slikt apparat tenker jeg oppbygget etter tre forskjellige prinsipper. Det første prinsipp består i at alle gjenstandens atomer blir avsøkt tredimensjonalt av to høyenergistråler som krysser hverandre i et bestemt punkt og at de atomer som befinner seg i krysningpunktet modulerer summen og differansen av frekvensen i de to kryssende stråler. Strålene må bestå av energi som befinner seg på 2 energiplan, slik at de kan gjennomtrenge all fysisk materie. Det modulerte svingprodukt digitaliseres og kjøres gjennom en fotoncomputer som regner ut antall protoner nøytroner og elektroner i det materiale som blir avsøkt. Deretter sendes en binær kode som inneholder opplysninger om dette til mottaksstedet slik at alle atomene blir bygget opp på nytt av plasma på mottaksstedet. Med denne metoden er det mulig å kopiere fysiske gjennstander. Metoden fordrer derimot en usedvanlig stor båndbredde, slik at det vil ta en mye tid å overføre selv en liten gjenstand hvis båndbredden er begrenset så som i det elektromagnetiske spektrum. En trenger derfor tilgang til bølger på tredje energiplan eller høyere for at denne metoden skal bli andvendbar. Vi skal derfor ikke befatte oss mye ved denne metode. Den andre metoden er mere gjennomførbar og derfor vil denne metoden bli tatt opp mere i detalj. Den benytter et helt annet prinsipp. Her blir hele gjenstanden transformert opp i et høyere energiplan i en operasjon, slik at den blir "sendbar" som helhet. Gjenstanden forsvinner imidlertid fra senderstedet så kopiering vanskelig lar seg gjøre. Gjenstanden beveges i energidimensjonen ved hjelp av et oscillerende magnetfelt, som påvirker subatomene (kvarkene) på en slik måte at gravitonbindingen fjernes. Dermed befinner gjenstanden seg kun på energiplan 2. Dermed er det mulig å få sendt gjenstanden som helhet ved hjelp av et elektromagnetisk støt. Ved denne metoden er det mulig og sende en gjenstand fra denne verden til en parallell og for oss usynlig verden som baserer seg på andre subatomiske konfigurasjoner enn vår. Det er selvfølgelig også mulig å flytte en gjenstand fra et geografisk sted til et annet i vår verden. Den tredje metoden går ut på å lage en kanal ved at en bøyer rommet. En sender da gjenstanden gjennom denne kanalen, uten at den må omformes. Denne kanalen opprettes gjennom det som blir kalt hyperrommet, som innbefatter flere enn 4 fysiske dimensjoner. Kanalen kan minne om den effekten som dannes rundt et roterende sort hull. For å få dette til trenger man en uatomalsk kraft. Orgon kraft kan benyttes. Ved denne metoden er det mulig å overføre gjenstander til en annen tid. Ved den første metoden trenger man mottakerapparat. Ved den andre metoden kan en klare seg uten mottakerapparat, da gjenstanden materialiserer seg automatisk en hvis avstand fra antennen avhengig av styrken i senderimpulsen. Dette stiller imidlertid store krav til senderantennens direktivitet. slik at gjenstanden materialiserer seg der den skal med en nøyaktighet på eksempel 3 mm. Derfor kan en lage et mottakerapparat som virker ved fase låsing til senderen for derved å lede gjenstanden til et mottakingskammer hvor den dematerialiserer seg. Ved den tredje metoden kan en fra senderstedet se hvor gjenstanden vil havne. En kan derved søke seg fram til riktig sted, før gjenstanden sendes. Metode 2 ------------ På tegningen matr 1 ses et blokkskjema over en materie sender basert på metode 2, en har da overføringskammeret. Over og under kammeret sitter hovedmagnetene som består av et materiale som gjør dem svært raske. Disse magnetene er formet som skiver rundt den nedre og øvre del av kammeret, som er formet som en sylinder. I en ring rundt midten av kammeret sitter det et belte av forskjellige styre og modulasjons magneter. Bølgelederen fra kammeret til antennen er laget av isolerende materiale støttet opp av skiver av metall, med et hull i midten. Mellom hver skive står det et høyspent elektrisk felt, hvor det høyeste positive potensial befinner seg nærmest antennen. Disse skivene er forbundet til en fordelingsboks. I antennen er det en krans av radialer. Hver radial kan sjaltes inn av et spesielt velgersystem, slik at en kan få sendt gjenstanden i riktig retning. Når gjenstanden sendes utlades en kondensator mellom senterradialen og den radialen som er valgt ut. Dette skjer når gjenstanden står midt i antennen i sendbar form. Den avstand fra antennen en ønsker at gjenstanden skal materialisere seg, bestemmes av ladningen på senderkondensatoren. I bunden av overføringskammeret står det en parabol antenne. Denne brukes til å NMR skanne den gjenstanden som skal sendes for at en computer kan regne ut det riktige omformingsfeltet. Når mottakerstedets koordinater er matet inn i transmisjonscomputeren. Blir gjenstanden omformet. En svak laserstråle som sendes gjennom kammeret vil gå tvers igjennom gjenstanden, å treffe en fotocelle i den motsatte ende av kammeret når omformingen har funnet sted. Da overtar transmisjonscomputeren. Denne sørger for at gjenstanden blir holdt fast i transmisjonskammeret ved at sidemagnetene vender samme pol inn mot sentrum av kammeret. Deretter vendes feltet av hovedmagnetene, slik at gjenstanden skyves i retning bølgelederen. Det elektriske feltet i bølgelederen, sørger deretter å dra gjenstanden opp i antennen. Deretter sendes gjenstanden ut av antennen ved den metode som er nevnt tidligere. Gjenstanden bremses øyeblikkelig opp i det subatomene igjen begynner å binde seg til gravitonene. Denne oppbremsingen vil ikke ha noen innflytelse på gjenstanden da mekanikkens lover først gjelder når en gravitonbinding er til stede.